Interiør og bruktfunn

Her kommer del 2 av bilferien vår i Lofoten. Litt senere enn planlagt, men pyttsann. Bedre sent enn aldri, eller hva?

På vår tredje dag i Lofoten våknet vi opp til at Nusfjord badet i sol. Det var et herlig syn og hadde nok føltes litt mer sommerlig hadde det ikke vært for den sterke vinden. Bak oss hadde vi to herlige netter i Karolinebua, og selv om vi pakket og gjorde oss klar for turen videre hadde vi ikke helt lyst å reise. Før vi dro vandret vi rundt i alle de små gatene.

Så på alle de fine blomstene, og stakk innom Hansines bakeri for å kjøpe med oss noe godt.

Og sa hadet til alle måsene. Er det lov å tenke at de var så lei seg for at vi skulle dra at de snudde stjerten til? Hahaha.

Så fikk vi endelig kommet oss en tur innom Trandamperiet for litt historie om denne vakre plassen. Der var det både gjenstander, bilder og en liten filmsnutt av en svunnen tid. Jeg elsker å se på sånne her gamle bilder.

Og disse gamle fisketønnene. Jeg skulle gjerne ha hatt et par sånne i hagen min.

Og når vi da endelig kjørte ut av Nusfjord sto (eller rettere sagt lå) disse søte firbeinte og ønsket oss god tur videre på reisen. Åååå, de søte lammene ♥

Vi skulle nå sette nesa mot Kvalnes, men hadde et par stoppesteder på turen dit. Blant annet en liten omvei til Rambergstranda. Her var det også sol og vakkert, men den sure vinden gjorde besøket vårt kort.

Rambergstranda er virkelig en fin sandstrand. Men vanskelig å gå på. Tre steg så var skoene fylt med sand. Hehe, det var mye børsting og banking når vi kom tilbake til bilen.

Turen tok oss så videre til Balstad til Himmel & Havn. Der skulle vi spise lunsj og gledet oss veldig fordi vårt forrige besøk var så bra. Dessverre ble vi veldig skuffet denne gangen. De har endret på både interiøret og måten de drifter på, så det som tidligere var en hjemmekoselig spiseplass med restaurantkvalitet føltes nå mer som en blanding av kafé og kantine med dårlig renhold. Ganske så fort kunne vi konstatere at bordene stod alt for nært hverandre med tanke på coronasituasjonen. Og en liten stund etter vi hadde satt oss fant vi smuler på vårt nydekkede bord. Da ble det iallefall tydelig hvor dårlig renholdet var. Bak oss var det rigget til med langbord i ekte 17. mai stil med massevis av barn som sprang rundt og lekte.

I tillegg oppførte servitøren vår seg som om hun ikke brydde seg. Vi måtte selv spørre om vi kunne få bestille maten. Og når maten vår kom måtte jeg igjen spørre om vi kunne få noe å drikke. Jeg skal innrømme at jeg er litt kresen, både når det kommer til selve kvaliteten på maten og servicen som ytes. Men dette var bare ikke bra. Og det sto definitivt ikke i stil til prisen som var 295 kr per person (uten drikke).

Vi spiste fort, nesten med antibacflaska i hendene. Og det føltes som en lettelse å komme ut i friluft. Det er så viktig at spiseplasser overholder de strenge reglene for avstand og renhold i disse tider. Hvis ikke så føler man seg ikke trygg, og dermed blir det ingen god opplevelse.

Men Ballstad i seg selv var som vanlig fin og sjarmerende. Vi kjørte litt rundt for å se på alle de fine husene, og havnet plutselig ved en liten interiørbutikk som solgte Arktis. Endelig skulle jeg få smake på den etterlengtede gelatoen fra Lofoten. Jeg valgte lakrisrot til meg og fløtekaramell til kjæresten. Åååå som vi nøyt den gode isen. Kremet lakrisis er herved min nye favorittis.

Etter at isen var spist opp satt vi kursen mot Kvalnes og fantastiske Villa Lofoten. Der ble vi møtt av Aaslaug og det vakre Trandamperiet som skulle være hjemmet vårt de tre neste dagene. Dette lille huset var ikke som de fleste andre overnattingstedene i Lofoten. Det var mer som en blanding av et galleri og en bruktbutikk med det fineste av alt gammelt man kan tenke seg. Nyoppusset i gammel stil, full av vakre detaljer, med et hint av noe moderne. Et kunstverk, rett og slett.

Se bare koselig det var der! Kjøkkensenga og gyngestolen ble fast plass for oss. Både i våken og mer slumrende tilstand. Mens vi bodde her tok jeg så mange bilder at jeg syntes Villa Lofoten fortjente sitt eget innlegg. Så for enda flere detaljer kan du lese her.

Etter at vi hadde pakket tingene våre ut av bilen og oooet og aaaet over hvor fint vi skulle bo, satt vi oss ned får å nyte godsakene vi hadde med fra Hansines Bakeri i Nusfjord. Det ble hverdagsbrød og vaniljebolle. Og kanelbolle, men den hadde vi spist på veien.

Det er viktig å ha en kopp te attåt 😉 Og etterpå sovnet vi begge to helt utslått, men i lykkerus, i den lille kjøkkensenga.

Det ble sen middag den dagen (eller kvelden). Jeg lagde pasta al limone som vi spiste mens vi så på midnattsola. Det var ordentlig romantisk.

Selv om det hadde vært en solfylt kveld hadde vi ikke hatt råd til å gå ut. Vi måtte bare nyte det fine Trandamperiet og den magiske roen vi hadde funnet der. Men en stund etter middagen ble midnattsola så vakker at vi tok på oss støvlene og trasket oss en liten tur. Seee så fint. Hundekjeks, høymuggel, brennesle og uendelig med markblomster i det mest magiske lyset. Nesten så vakkert at man blir helt mør i hjertet.

Neste dag våknet vi til regn og gråvær. Men det gjorde ingenting, for vi bodde så fint at vi bare ville være inne. Se den koselige sofaen med alle de vakre putene.

Men utpå kvelden begynte det å klarne, og da fant vi ut at vi skulle dra på båltur.

Vi kjørte mot det vakre lyset, vandret gjennom ekstremt høyt gress, og fant ut at veden vi hadde kjøpt på Shell i Tromsø ikke var så tørr som vi trodde. Vi strevde i to timer for å holde liv i bålet, prøvde å spikke opp vedkubbene for å få bedre fyr. Men likevel endte vi opp med å spise kullsvarte pølser. Men hva gjorde vel det når man hadde en så fin utsikt som dette.

Det var ren og skjær magi å sitte her.

Og det er viktig å dokumentere, og dele på opplevelsen. Man skulle egentlig tro at vi som bor så langt nord ikke lar oss overraske lenger av så vakre syn som dette. Men sånn er det ikke. Det er like magisk hver eneste gang, når hele dette fargespekteret av gult, orange, rødt og lilla treffer oss i ansiktet. Når alt er varmt og lunt. Og ikke bare på himmelen og i havet. Det er en slags stemning som man kjenner på innsiden også.

Og tenk, disse bildene er ikke redigert en gang!

I tillegg til midnattsol og svart pølse nøt jeg også bålstekt brunostsmørbrød. Det er bestemors oppfinnelse. Man smører to skiver med smør og brunost, klapper de sammen, og pakker de inn i aluminiumfolie slik at de er klar for å grilles på bålet. Det er mye bedre enn vanlig ostesmørbrød, Også føles det som jeg alltid har med meg en liten del av bestemor når jeg er på båltur.

Te i den lille trekoppen min er obligatorisk på tur. Tenk, denne koppen har jeg hatt siden jeg var lita. Jeg husker så godt hvor glad jeg var når jeg fikk den. Pappa og storebror hadde hver sine store, som jeg lånte i flere år. Også kjøpte han etter en stund denne søte lille til meg ♥

Når midnattsola var gjemt bak skyene og vi ble lei av å prøve å holde liv i bålet kjørte vi hjem igjen. Men før vi tok kvelden gikk vi oss en tur på moloen som ligger på Kvalnes.

Og vi kom hjem til Trandamperiet akkurat i tide. Når jeg tok dette bildet begynte de første regndråpene å falle.

Det var godt å kunne rømme inn til varmen og koselige stearinlys mens det regnet ute. Vi sov så godt den natta.

Neste dag sov vi lenge. Det var fortsatt grått ute og vi hadde jo tross alt ferie. Og i ferien skal man senke skuldrene, roe ned og slappe av. Men ordentlig feriefrokost ble det selv om den var sen.

Surdeigsrundstykker med gräddost og røde epler er en favoritt.

Og croissant med smør og appelsinmarmelade. Da er det ordentlig ferie!

Denne dagen ble også tilbrakt inne i Trandamperiet. Mens jeg lå i kjøkkensenga og så på Himmelblå, satt kjæresten i gyngestolen og leste bok.

På ettermiddagen lagde jeg fiskesuppe med laks, torsk, reker og pesto. Men vi spiste bare en liten skål hver fordi vi skulle ut på en spennende aktivitet.

Jeg hadde nemlig booket midnattsridetur for oss på Hov Gård i bursdagsgave til kjæresten. Og det var en fantastisk opplevelse. Noe av det fineste og artigste vi har gjort på lenge. Dog hadde vi ikke været helt på vår side. Det var overskyet og grått, og regn i lufta. Og midnattsola kunne vi så vidt skimte i et lite hull over horisonten. Men vi var fornøyd så lenge det ikke høljet ned. Dessuten var vi heldige som havnet i liten gruppe på seks, noe som gjorde det litt mer intimt og koselig. Og lettere å kommunisere med instruktørene.

Hesten min som het Bragi hadde ordentlig personlighet. Han var av den mer bedagelige typen som helst ikke gikk lenger eller fortere enn han absolutt måtte. Det fikk jeg erfare flere ganger, når han kuttet svingene, og gikk på skrå over gresset istedet for å følge veien. Og ikke rent sjelden sakket han godt ned på farten (med unntak av når vi var på tur hjem igjen). En av instruktørene kunne fortelle at ingen brukte han på langtur for hvis han skjønte at det var langtur, så kunne han plutselig finne på å springe hjem til gården igjen. Også var han ekspert på å åpne dører i stallen. En ordentlig smarting med andre ord.

Jeg var så spent på hvordan kjæresten syntes det var å ri, og heldigvis elsket han det så mye at det første han sa når han hoppet ned fra hesteryggen, var at dette skulle vi gjøre igjen ♥

Vakre Bragi. Og med så fint islandsk navn. Dette var forresten første gang jeg red på islandshest. De er virkelig noen flotte hester.

Overlykkelig og litt kald satt vi oss i bilen på tur hjem til Trandamperiet. Og det tok vel ikke mer enn to minutter før himmelen åpnet seg over oss. Det var rene sydenregnet. Tenk for en flaks at det ikke skjedde mens vi enda satt på hesteryggen! Nå var målet den lune kjøkkensenga og resten av den varme fiskesuppa. Og et glass hvitvin eller to.

Neste dag var den egentlige bursdagen til kjæresten. Selv om han hadde fått den viktigste bursdagsgaven kvelden før, hadde jeg ordnet noen pakker til frokosten også. Hehe, dere vet jo hvor glad jeg er i å pakke inn gaver.

Dette var utsjekkingsdagen på Villa Lofoten, men fordi Aaslaug ikke ventet nye gjester i Trandamperiet med det første, fikk vi bruke den tida vi trengte. Vi fikk rett og slett noen ekstra timer der, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Snille Aaslaug. For på samme måte som med Karolinebua i Nusfjord følte vi oss ikke helt klar til å ta farvel med det vakre Trandamperiet. Eller… det føltes kanskje enda litt tyngre nå, for å bo på Trandamperiet var mer som en opplevelse enn noe annet. Idet vi kjørte fra Kvalnes sa kjæresten mens han flirte, at vi aldri vil kunne besøke Lofoten igjen uten å bo i Nusfjord eller i Trandamperiet. Og spesielt ikke Trandamperiet. Jeg måtte si meg enig i det.

Del 3 av bilferien vår kommer snart. Og denne gangen mener jeg det 😉

En fredag i juli pakket vi bilen vår full av alt vi måtte trenge for en ukes ferie i Lofoten, og satte kursen mot første stoppested – Nusfjord. Jeg kan ikke huske at jeg og kjæresten, som jo bare er to personer, har dratt på ferie med en så stappet bil før. Men det var litt spesielt denne gangen. Det var ikke mulighet for familiebesøk, så vi hadde booket oss rorbu i Nusfjord, Kvalnes og Ørsvågvær. Ikke direkte billig kan jeg si, men om det fantes ett år det føltes bra å støtte det norske reiselivet var det i år. Dessuten hadde vi hatt lyst å bo i rorbu i Nusfjord i mange år.

Så i tillegg til såpe, antibac og munnbind (feriekofferten 2020), trengte vi en del fordi vi skulle bo i rorbuer. Ja, det var jo nesten som en slags campingferie. Derfor hadde vi pakket salt, pepper, parmesan, rivjern til parmesanen, stearinlys, fyrstikk, ekstra pledd, ekstra puter, kjølebag, mat, vin, gitar og ja, slike ting. Også måtte vi jo ha med turutstyr, fiskestang og ved til bålturer. Og i tillegg til dette kom alle klærne som jo strekker seg fra ene enden av skalaen til den andre, eller rettere sagt fra badedrakt og sandaler til ullgenser og støvler. Da er man klar for sommerferie i Nord-Norge.

Når vi skal på bilferie begynner alltid turen idét vi setter oss inn i bilen. Da er lydboka av Jørn Lier Horst klar i cd-spilleren, travelpressene våre fulle av rykende varm kaffe og te (gjett hvem som drikker hva), og kjølebagen fylt med iskald Pepsi Max og wraps med kylling og coleslaw. Så som dere skjønner er turen nedover en del av ferien den også.

Etter bare en times kjøring bestemte vi oss for å stikke innom hjemplassen til kjæresten for å si hei til svigerforeldrene mine. Vi skulle egentlig bare si et kort hei, men det var så koselig å se de igjen etter den store og lange adskillelsen, at vi takket ja til både ferske reker og rosévin (sistnevnte til den heldige passasjeren vel og merke).

Vi var egentlig litt senere ute enn vi hadde planlagt, men det var så deilig å likevel ikke la seg stresse og binde av tiden. Og heller bare være spontan og nyte det som dukket opp underveis. Er egentlig ikke det den beste måten å leve på? Det syns iallefall jeg. Og selv om vi ikke kom fram til Lofoten før et godt stykke utpå natten, hadde vi en helt magisk tur nedover.

Lofoten tok imot oss med både sol og regn i skjønn forening.

Vi må alltid stoppe i Sildpollen som en slags siste pause før vi er framme. Sånn ble det denne gangen også. Og se hvor vakkert lys det var der.

Trøtt som en dupp (eller to) var det dette herlige synet av en rorbu som møtte oss når vi endelig var framme i Nusfjord. Og sjekk den senga! Vi bestemte oss umiddelbart for at vi ikke orket å stresse til frokosten neste dag. Vi var på ferie og skulle slappe av.

Neste morgen (eller formiddag) våknet jeg til denne herlige utsikta.

Sol, et av de fineste fiskeværene som finnes, og en gitarspillende kjærest ♥ Åhhh, det var så magisk allerede da.

Jeg ordnet oss en enkel frokost som jeg tok med ut i sola til kjæresten. Da tok det ikke lang tid før måsene fikk nyss om det og begynte å samle seg rundt oss. Jeg skal innrømme at å ha en sånn stor måse som denne stirrende på meg gjorde det vanskelig å svelge maten. Men måsene i Nusfjord er ikke sånn som måsene andre plasser. De ble sittende å stirre på oss fra passende avstand, og fløy når de etter en stund skjønte at det ikke var noe å hente. Veldig høflig og dannet.

I dagslys fikk jeg virkelig sett hvor fantastisk fin og koselige rorbua vår var. Karolinebua som den het. Og som lå perfekt tilbaketrukket fra folkemengder.

Veggene var av tømmer, og interiøret en god blanding av gammelt og nytt. Her følte vi oss så hjemme og avslappet.

Fargene var så duse og fine. Og passet så godt til alt vi hadde med oss.

Jeg elsker sånne her vinduer. Jeg ønsker meg et helt hus med sånne.

Koselig gang.

Vi angret selvfølgelig nå på at vi bare hadde booket to netter i Karolinebua.

Mens kjæresten satt å leste i sola gikk jeg meg en liten tur for å plukke litt blomster. Her ser dere rorbua vår til høyre.

Jeg måtte samtidig si hei til måsene som satt så pent oppi reirene sine. Er det ikke helt utrolig at de trives der det er aller smalest! Jeg tenker de må være gode på både planlegging og bygging for å få reiret sitt solid nok til at det ikke faller ned.

Se så fredfull i sola. Har du et dårlig forhold til måsene anbefaler jeg deg en tur til Nusfjord. Det vil garantert gjøre at du ser de i et nytt lys.

Blomsterbuketten fikk stå i et vannglass på badet, oppå denne gamle og fine krakken. Ble det ikke koselig? Man skal ikke undervurdere hvor mye en bukett markblomster har å si for stemninga.

Etter at blomstene var plukket og Karolinebua dokumentert satt jeg meg ned ute i sola for å lese slutten på Illvilje. Da var det så spennende at jeg ikke klarte å legge boka fra meg når kjæresten skulle ut å gå seg en tur. Jeg valgte stolen, pleddet, sola og boka, og kjente bare mer og mer på roen som kom sigende over meg. Staycation på ferie på en måte. Ingen behov for å være noen andre plasser enn akkurat der jeg var. I disse nydelige omgivelsene.

Som jeg sa til kjæresten – vi har vært så mange ganger i Nusfjord at nå ville jeg bare nyte rorbua og sola. Hvis dere vil lese om tidligere besøk kan dere se de her, her og her.

Litt utover ettermiddagen hoppet vi i finstasen og ruslet bort til restauranten Karoline for å spise middag. Vi hadde booket bord tidlig for å unngå et rush av folk. Dette var forøvrig vår aller første middag ute siden nedstengningen. Her visste vi at vi kunne stole på at de overholdt god avstand mellom bordene, og at de hadde et godt renhold.

Og de fortjener virkelig skryt. Når vi satt oss ned la servitøren menyene ned på bordet slik at vi slapp å ta i de. Tre menyer, forrett, hovedmeny og vinkartet. Og hver gang gjestene dro ble vi vitne til at de desinfiserte hver minste lille millimeter av både stoler, bord, telysholdere, og ja til og med blomsterpotta som sto på bordet. Ordentlig profft, og en sånn standard som alle burde ha i disse tider.

Kjæresten valgte fiskesuppe til forrett.

Og jeg pasta med trøffeltang.

Jeg drakk en nydelig fransk hvitvin til. Som jeg dessverre ikke husker navnet på nå.

Kjæresten velger alltid grillet tørrfisk til hovedrett når vi er i Nusfjord. Dette er på en måte signaturretten deres.

Jeg valgte kveite med nøttesmør og grønnsaker. Herlighet så godt det var!

Og når man endelig har kommet seg på restaurant må man jo unne seg dessert. Så da ble det brunostpannacotta med multecoulis. Den var også kjempegod.

Etter middagen gikk vi om kaia på tur hjem. Hehe, det er alltid viktig å dokumentere litt.

Og å prate til måsene. Jeg tror de liker det, når man er mild og søt i stemmen.

«Er dere der nede», virket det som denne måsen lurte på.

Tørrfisk eller…? Vel iallefall en tørr fisk.

Det var fortsatt litt sol på fjellene, men mellom de var det mørkt og skygge.

Her har vi gått forbi mange ganger, men av en eller annen grunn har vi aldri stukket hodet innom. Så vi bestemte oss for at vi skulle besøke Trandamperiet neste morgen. Før turistene strømmet på.

Tilbake i rorbua slang vi oss lykkelig ned på sofaen. Vi hadde spist et fantastisk måltid og følte oss så heldige som fikk lov å bo så fint som dette.

Vi tente lys og satt på koselig musikk.

Brygget en kopp med te og en kopp med kaffe. Og hentet fram en skål med linsechips med parmesan.

Spilte noen runder med Letra-mix.

Levde livet som dere kan se. Nøt den gode stemninga.

Mens jeg lå der på sofaen og så på denne fine gamle ovnen tenkte jeg at det var synd at den bare var til «pynt».  For tenk hvor koselig det ville ha vært å bodd her vinterstid og ha fyr i ovnen.

Plutselig følte vi oss litt sporty og skiftet til et litt mer turvennlig antrekk. Neste dag skulle vi kjøre videre, så da måtte vi bare benytte oss av muligheten for en koselig liten kveldstur. Vi klatret på berg og litt opp i høyden. Fikk en fin utsikt mot bebyggelsen.

Overraskende kom vi over enormt masse multebær. Jeg måtte smake på en som var overmoden, og det tok meg rett tilbake til barndommen. Når jeg satt i multemyra og smakte på solvarme multebær på Ingøya i Finnmarka. Sammen med bestefar, mamma og bestefars bror- onkel Kalle.

Nusfjord fra en litt uvant vinkel.

Etter å ha klatret mellom berg og moltemyr, ruslet på grusvei, og oppdaget nye stier og områder, kunne vi atter en gang konstatere at vi skulle ha hatt enda mer tid på denne vakre plassen. Det var så fint der at til og med når vi kom hjem klarte vi ikke å legge oss. Vi måtte bare sitte litt ute under teppet. Nyte det vakre synet, rorbuene, naturen, sjølukta, stillheten, roen. Egentlig en ganske grei måte å avslutte dagen på.

Del 2 av Lofotturen vår kommer snart.