Mandag med sommertid, sol og blomkålsuppe

Det er mandag, den første etter klokkestillinga, og jeg skal innrømme at den lille timen det er snakk om går mer inn på meg enn jeg har lyst å innrømme. Jeg blir rett og slett mer trøtt og uopplagt. Og visstnok viser forskning at det er mange som blir det. Men på den positive siden blir jeg alltid så glad for at dagene blir lengre. Jeg elsker at lyset varer litt utover ettermiddagene. For det er jo så bortkastet at det skal begynne i fem-sekstida på morgenen når ingen er våkne, og at mørket gjør sitt inntog allerede kl 18 da vi virkelig trenger litt lys for å ikke sovne på sofaen. Det kan jo hende dette funker sørpå, men vintertida er virkelig ikke for oss i nord. JA til sommertid hele året sier nå jeg!

I dag hadde vi forresten et nydelig vær i Tromsøbyen. Sol så langt øyet kunne se. Dessverre klarte jeg ikke nyte det på verandaen da jeg var litt kokt i hodet etter en litt stressende dag i går. Vi hadde planlagt litt dårlig med pakking og kjøring fra hytta for å rekke ompakking og klesvask i byen, sånn at kjæresten skulle rekke flyet sitt sørover i forbindelse med en jobbreise. Etter å ha hatt en kjøretur med mange stopp med en missfornøyd pusefrøken, tørket X antall penskjorter med hårhøneren på badet, og grått noen tårer over å måtte si hadet til en jeg har levd som erteris med i over to år, lå jeg langflat på sofaen. Puh, ikke så mye søndagsro nei.

Men jeg nøt i allefall sola innefra i dag. Og det var herlig å kunne åpne verandadøra og høre vårlige lyder som måseskrik og barn som lekte ute.

Og når vi er inne på å nyte ting. I dag lagde jeg meg en helt fantastisk god blomkålsuppe til middag. Jeg har hatt lyst på det i flere uker nå, men kjæresten syns ikke det er en fullverdig middag da han har vokst opp med det som forrett til søndagsmiddagen hos mormoren sin. Jeg gjorde jo også det. Bestemor i Malangen serverte det ofte før en kjøttrett av noe slag. Spesielt på sommeren. Men jeg har samtidig vært vant til å spise blomkålsuppe som middag i sin helhet. Og hvis man topper det med en god olivenolje og har et godt brød attåt, ja da er det bare et helt nydelig måltid.

Så det ordnet jeg meg i dag. Blomkålsuppe for én, med ekstra godt speltbrød fra Tove på Reko-ringen. Det er i allefall én god ting med at kjæresten er ute på jobbreise. Jeg får bestemme middagen helt selv. Hehe! Nå skal jeg se ferdig «Tid for hage» som jeg har satt på pause mens jeg skrev dette. Ha en finfin mandagskveld alle sammen ♥

De første vårtegnene

Vår, vårtegn og om våren kommer i det hele og det store er alltid omdiskutert her nord. For mens dere sørpå kan nyte prydbusker og kirsebærtrær i full blomst ganske tidlig, har vi som regel sørpe på veien og en halv meter snø i grøftekanten. Ikke rent sjelden fylles det på med mer snø helt fram mot mai/juni også. Tidvis blir vi nok litt værsyke av det, men hvis vi tenker oss godt om har vi faktisk vårtegn vi også. Og vi trenger ikke å vente så lenge med å se de heller. Det er kanskje ikke de helt tydelige som snøklokker og hestehov som spretter opp av bakken. Men de er der. Se bare her.

Når butikkene fylles av perleblomst og andre løkblomster kjenner i allefall jeg at det føles mer vårlig. For da kan man ta med litt vårstemning hjem til seg selv.

Det gjør seg med et lite hint av vår på kjøkkenbenken.

Og blomstrende kirsebærgreiner i en vase på kjøkkenbordet gir også vårlige assosiasjoner.

Så må vi ikke glemme lyset. Den fantastiske vårvintersola. Som nylig har hatt mer vår i seg enn vinter for å si det sånn.

Den presser seg fram over alt. I kriker og kroker, og fra bak gardinen. Og den lyser sånn opp. Jeg elsker det! Ja til og med når soverommet ikke lenger er mørkt. Vi er ikke så langt unna der nå. Og for sånne som meg som liker å sove litt lenger utover morgenen blir det nødvendig med et ekstra pledd framfor vinduet.

Og nå fikk vi jo en liten bonus i tillegg når sola og varmen ga oss et snev av vår i lufta for noen dager siden. En varmerekord ble slått i byen vår, og om nå det egentlig er så bra kan vel diskuteres. Men gressløken satt i allefall pris på det. Og akkurat som den skal jeg også omfavne hvert eneste lille vårtegn som kommer min vei. Som jeg sa nå nylig – alt godt må nytes litt ekstra nå ♥

Ha en fin dag alle sammen!

Hei fra hytta

Hei fra hytta. I dag er jeg sannelig glad for at det er her vi er, for i dag våknet vi opp til dette fantastiske været – sol så langt øyet kunne se. Og litt skyer, men det var egentlig helt greit, for stua var nesten som et drivhus.

Jeg elsker utsikta vår! For visst er den fin ♥ Tenk i går lå det is på fjorden! Men den kommer sikkert tilbake med kulda og snøen, for våren er nok bare innom på en liten snarvisitt. Vi i nord må nok belage oss på vinter en stund til. Derfor nyter vi sånne dager som dette ekstra mye.

Etter å ha hentet fram godstolene til solkroken vår, fyrte vi opp i bålpanna og varmet både pølser og brunostskive i aluminiumsfolie. Årets første middag ute. Jeg drakk som vanlig solbærtoddy i en av de fineste mummikoppene, og ble så glad for å se det lille ekornet på koppen fordi jeg ikke har sett Snipp og Snapp som vanligvis klatrer i trærne utenfor siden høsten. Håper de kommer tilbake snart.

Solbrillevær er lik kanelbollevær. Er dere ikke enig?

Men kanelbollene måtte nytes under et pledd etter hvert for vi er jo tross alt fortsatt bare i midten av mars. Men for en fin marsdag! Jeg er så takknemlig ♥

God helg fra oss i kattelivet

I dag har vi helgevaskdag og på bord og i skap og skuffer ligger alt vi måtte trenge for å få helgefølelsen. På kjøkkenbordet står disse nydelige blomstene i Jasper Conran-mugga mi og smiler mot oss. I kjøleskapet ligger verdens beste gomme fra Lofoten. I fryseren, Toves sukkerfrie lefser. Og et helt brett egg fra Widdig står på kjøkkenbenken klar til vi skal spise english breakfast på søndag mens vi ser på Poirot. Lykke fra både blomsterbutikken og REKO-ringen. Nå er tida for å gjøre det ekstra fint rundt seg. For å finne fram alt som føles trygt og får smilet til å komme fram i munnvika.

Og en av de tingene som virkelig får meg til å smile er denne lille frøkna som måtte lukte på eggene mens mamsen tok bilder til bloggen. Mira er alltid god å ha! Og i tunge stunder enda bedre. Katteterapi heter det 😉 Pelskos skulle vært på blåresept til alle.

Håper dere har noe ekstra godt å kose dere med i helga dere også. Og noen som kan holde rundt dere mens det «stormer» der ute. Varme helgeklemmer fra oss i kattelivet ♥

I bloggverdenen XI

Synne har postet det fineste bildet jeg noen gang har sett av Oslo. Jeg måtte stoppe opp og bare nyte, for dette bildet traff meg skikkelig. Hustakene er dekt av snø og med alle de brune murhusene fikk jeg en følelse av noe fransk. Nesten litt sånn Chocolat-aktig. Tenk å ha en sånn utsikt fra leiligheta si!

Jeg vet forresten at Synne har vurdert å slutte å blogge, og jeg kjenner meg igjen i det hun skriver rundt det. Av egen erfaring vet jeg at gleden og inspirasjonen går i daler. I perioder renner det over, og energien er til stede. Og andre ganger har man verken ord eller kapasitet. Litt sånn har det vært med meg i det siste. Men jeg vil bare si i den forbindelse at selv om jeg ikke er så flink som jeg burde være til å kommentere hos andre bloggere, så betyr etdrysskanel mye for meg. Jeg elsker å stikke innom der for litt påfyll av både fine ord og bilder. Og Synne byr på seg selv på en måte som gjør at man føler seg både inkludert og inspirert. Så kjære Synne, jeg håper du finner gleden til å fortsette. Jeg kommer i allefall til å fortsette å lese ♥

Fineste Silje har strikket seg kjole og den er bare heeeelt nydelig fin! Jeg elsker den fine fasongen med smal midje og vidde i skjørtet. Og de vide armene med trekvart lengde er så perfekte. Fargen er også så lekker. Tenk å kunne gå rundt i noe så fint og si at man har laget det selv. Silje er flink å strikke.

Så en fantastisk nyhet om Sebastian. Det engelske magasinet House & Garden har laget et intervju med han om den fine leiligheta hans. Selv har jeg lenge vært fan av den. Kanskje spesielt mønstermiksen og alle fargene. Også er det imponerende hvor mye han har fått til på så få kvadratmeter. Både kjøkkenet og soverommet er veldig lite, noe man vanligvis forbinder med trengsel og mørke. Men Sebastian har valgt å skille av disse to rommene med vinduer slik at det føles både lyst og luftig. Her er et bilde fra kjøkkenet. Mye av det dere ser er funnet på loppis. Og det er enda en grunn til å lese bloggen hans.

Dette er virkelig stort! Både fordi dette er et veldig anselig magasin, men også fordi Sebastian henter så mye inspirasjon fra nettopp House & Garden når han bruker å innrede. Grattis Sebastian!

Emma har en oppsummering av året og viser fram tidligere upubliserte bilder. Nå har hun kommet til mai som var en tung måned, og det er hardt å lese det Emma skriver. Jeg har hatt tårer i øynene mange ganger når hun har skrevet om sin Alzheimersyke pappa og de sorgene og utfordringene det medfølger. Og selv om man mest av alt søker glede og fine ting i bloggene, syns jeg det er viktig at de skal gjenspeile livet sånn som livet er. Der glede og sorg går hånd i hånd. Hvor man må holde ekstra hardt fast i de små tingene når livet stormer. Sånn som Emma har gjort når hun har gravd i hagen og kost med familiekatten. Og sånn som når hun ble ekstra glad for å få dette brevet med denne søte katten og den fine teksten på ♥ Jeg sender varme klemmer til deg og familien Emma.

Elsa Billgren viser frem glimter fra februar, og dette bildet syns jeg var så fint. Tenk å ha små og store besøkende liggende i sengen sammen med kattepusen sin samtidig som mannen sitter og spiller piano og synger. Det høres virkelig ut som lykke for meg! Og se som de koser seg. Ja, kanskje med unntak av Mira (pusen) som sikkert kunne tenke seg å ha hele senga for seg selv. Haha, typisk katter!

Johanna Bradford postet i går et innlegg med flere annonser fra det Londonbaserte meglerfirmaet INIGO, og hjelp så mye fint det var der. Det var både til glede og sorg for mitt anglofile hjerte, da britiske ting alltid er velkommen hos meg mens at jeg samtidig savner England mye nå. Det som stakk seg ut for meg var denne leiligheta nord i Islington i London. Og selv om leiligheta i seg selv var helt nydelig, var det hagen som virkelig gjorde inntrykk. Tenk å ha en sånn hage når man bor i London! Altså se…

Jeg må bare vise dere et bilde fra stua også, for dette er virkelig en drømmestue. Jeg kunne ha bodd akkurat sånn her. Med møblene og alt. Takk Johanna for at du fortsetter å spane rundt etter sånne fine og inspirerende ting!

Fantastisk nordlys

For et par helger siden opplevde vi et helt fantastisk nordlys når vi var på hytta. Det var så magisk at kjæresten som var ute å fyrte i bålpanna kom løpende inn i gangen og ropte at nå måtte jeg komme ut. Jeg som egentlig sto og lagde middag slapp alt jeg hadde i hendene, stappet føttene ned i selskinnskoene, slengte vinterkåpa og skjerfet på meg, og sprang ut. Det var minus 17 grader ute, og jeg trodde seriøst jeg skulle fryse både nesa og fingrene av meg. Men sånn er det, selv for oss som har levd med nordlyset fra vi som små lå på rygg i hagen og stirret opp mot himmelen og sa at det så ut som et piano eller en fugl. Nordlyset forsetter å begeistre oss. Magien forsvinner aldri. Tenk så heldige vi er som lever med det over hodet hver eneste vinter! Ikke trenger vi å reise milelangt og betale mye for å se det heller. Det er en fin hverdagslykke det.

Bildet er forresten tatt av kjæresten. Vi oppdaget denne kvelden at han har et betraktelig mye bedre kamera på iPhonen sin enn jeg. I tillegg rakk jeg ikke nordlyset når det var på sitt sterkeste. Tenk, enda så snar jeg var. Det er enda en god grunn til å huske å alltid nyte det vakre når det plutselig er rett framfor deg.

Februarbuketten

Februarbuketten ble denne gangen akkurat det jeg ønsket meg. De fineste ranunkler og anemoner i skjønn forening. Og piffet opp av litt eucalyptus med rød stilk. Det føles egentlig ganske enkelt med «bare» tre typer blomster, men samtidig er det ikke en enkel bukett i det hele tatt. Dette er en luksusbukett. Og jeg kan fortelle at prisen gjenspeilte den luksusen, for både anemoner og Cloony-ranunkler er dyrt.

Det var selveste morsdagshelga de hadde så godt utvalg på Mester Grønn Pyramiden at jeg nesten følte meg bortskjemt. Jeg hadde egentlig plukket med meg noe helt annet når jeg fikk øye på anemonene, men dere som følger bloggen vet jo at da hadde jeg ikke noe annet valg enn å legge bort alt det andre. Disse anemonene var etterlengtet. Og jeg tror kanskje dette er de fineste anemonene jeg har hatt. En hel bukett med et fargespenn fra kremfarget til de nydeligste rosatoner. Derfor visste jeg med én gang at de om til å passe sammen med Cloony-ranunklene.

Ja, dere ser jo hvor godt de passer sammen.

Er det ikke en vakker bukett? Noe av det jeg liker ekstra godt er kontrasten mellom det blåsvarte og kremfargede. Det gir et skikkelig vinterlig preg. Med andre ord – perfekt for kalde februar.

Hei sola

En av de første dagene i februar sto jeg ved stuevinduet og så på sollyset som la seg så fint på bygningene sør på Tromsøya. De er heldige der, for de får alltid sola først.

Mira hadde lagt seg til rette på sofaryggen akkurat der som Bianco brukte å ligge ♥ Nesten som at hun har tatt over hans rolle. Og at vi viderefører denne fine tradisjonen sammen i hans ånd. Jeg satt meg ned i sofaen sammen med henne, og det var da jeg så det lille glimtet av sol som snek seg fram bakom fjellet. Jeg hadde glemt av at dette var den første dagen sola fant veien inn i stua vår. Jeg trodde det var senere i februar.

Hei kjære sola. Ååååå, som jeg har savnet deg!

Jeg måtte selvfølgelig driste meg ut i kulda på verandaen. Og der hadde det vært noen små poter før meg ♥

En liten gjeng med tre skarver dykket fram og tilbake utenfor kaia vår i jakt på noe godt å spise. Det så ut som de nøt lyset fra sola de også. Jeg er så fascinert av disse fuglene, som både flyr og dykker som en mester. Ofte blir jeg bare sittende i stuevinduet å se på de. Lenge. Og hvis en av de bruker veldig lang tid på dykket sitt er det nesten som at jeg holder pusten til den kommer opp til overflata igjen. Hehe, er det flere der ute som lever seg inn i ting?

Det var så herlig å se sola på stueveggen vår igjen. Åååh som jeg har savnet lyset!

Men det første besøket av sola i stua er alltid kort. Jeg tror ikke det tok mer en ti minutter før den forsvant ned bak fjellet igjen.

Det ble betraktelig mørkere da, men se så magisk lys vi får når sola går ned. Jeg lar meg aldri slutte å begeistre av det. Og spesielt ikke etter to måneder med mørke.

Og mens jeg fortsatte å la meg begeistre smurte jeg meg en sen lunsj. Tre rug sprø og en kopp te. Nå for tida er rødlige toner dominerende på pålegget mitt. Jordbær, tomat, røde epler og bringebærsyltetøy er ting jeg helst har lyst på. Dog var teen grønn 😉

Også hadde jeg en bukett med Bianco-rosa stående i stråmønstermugga mi. Jeg blir alltid så glad når jeg finner denne vakre blomsten som betyr så mye for meg. Da føler jeg meg på en måte nærmere min kjære pus ♥

Januarbuketten

Januarbuketten i år fikk bli av det enkle slaget. Men så er jo jeg veldig glad i ordtaket «det enkle er ofte det beste». Dog er det ikke noe som bruker å gjenspeile seg så ofte i månedsbukettene mine som vanligvis er store og prangende. Men det fikk bli sånn denne gangen. Kombinasjonen av dårlig januarlys og hva jeg fant, og litt hva jeg ikke fant, gjorde at det måtte blir noe enkelt. Både i størrelse og uttrykk. Men når alt komme til alt er det egentlig ingenting enkelt med en vase full av den eksklusive og nydelige cloony hanoi-ranunkelen. For det er rett og slett bare nydelig vakkert! Er dere ikke enig?

Sammen med peonen og nellik er nok dette min aller største favoritt. Og det skjønner dere sikkert når dere ser hvor fin den er. Jeg elsker den duse fargen som brer seg gjennom et helt spekter fra kremfarget til lys lys nuderosa. Og ingen av de er like, noen er mer rosa, enten mot midten eller ytterst. Noen er mer kremfarget. Og den runde fine fasongen som dannes av lag på lag med de tynneste kronblad. Ett kronblad alene er nesten gjennomsiktig, men sammen blir de som den vakreste rosett.

Ja, dere hører jo hvor glad jeg er i cloony-ranunkelen. Så da visste jeg at dette bare måtte bli januarbuketten når jeg fant en enslig bunt med litt slitte kanter for en svimlende høy pris på Mester Grønn. Og passet den ikke perfekt i stråmønstermugga mi også? Helt perfekt syns jeg ♥

To år med Mira

Forrige søndag var det nøyaktig to år siden en liten og redd pusefrøken kom til oss. Vi hentet henne på kvelden og jeg husker at det var så skummelt for henne at hun ikke turte å komme ut av buret. Hun lå helt bakerst, helt innerst, nesten klemt opp mot veggen selv om døra sto åpen. Men likevel smilte hun så forsiktig med øynene mot oss hver gang vi snakket til henne. Hun skjønte nok allerede da at vi egentlig var ganske greie. Men å komme fram ble for skummelt. Og godbiter turte hun heller ikke å smake på. Det er ikke lett å være liten og redd.

Hun ble liggende i buret helt til vi la oss, så vi flyttet det inn til badet sånn at hun visste hvor doen hennes var. Mat og vann sto i gangen utenfor, og for at hun ikke skulle føle at hun var alene lot vi døra til soverommet være åpen.

På morgenen etter når kjøresten sto opp klarte han først ikke å finne henne. Men etter litt leting visste det seg at hun lå bakerst i kattedoen sin. Like redd som dagen før. Stakkars lille Mira. Heldigvis flyttet hun inn under sofaen den dagen. For man skal jo helst ikke ligge i doen sin.

Det ble litt ligging under sofaen i noen dager, men overraskende nok kom hun fort fram. Og derfra gikk utviklingen i en rasende fart. Vi visste fra fosterhjemmet hennes at hun brukte å ligge under sofaen hver gang de hadde besøk. Det hørte med til sjeldenheten at hun kom fram da. Men hun hadde bare vært hos oss en drøy uke når hun stakk hodet fram fra sofaen mens stua vår var full av familie. Vi som hadde advart de om at de neppe kom til å få se henne med mindre de la seg ned på gulvet for å se under sofaen. Vi var så overrasket!

Og siden da har det vært full rulle. Med rampestreker, leking, soving, kos og klø. Nå er det ikke snakk om å ligge frivillig inni noe bur eller do lenger. Ingen dører inn til oss må være lukket. Verken studio, kontor, bad eller soverom. Da er det vill panikk. For Mira hun skal være nært oss. Ja, helst helt inntil. Et øyeblikks privatliv på badet kan jeg bare glemme, og kjæresten må belage seg på at en svart og hvit frøken kommer tassende framfor kameraet på hjemmekontoret flere ganger i uka. Hun har fått en liten fanskare der. I går kveld hadde kjæresten lukket skyvedøra til soverommet noen cm for trangt til at hun klarte å komme seg inn til oss, og det kan dere tro at jeg fikk høre.

Noen ganger har vi holdt på å bli sprø fordi det har vært så mye ugagn og ting å passe på. Men aller mest har det vært kos og fint. For vi koser oss mye sammen. Nå er hun en like selvfølgelig del av hjemmet vårt og hjertene vår som Bianco var. Selv om det aldri kan bli helt på samme måte som med han. For Bianco var Bianco. Og Mira er Mira. Man kan ikke sammenligne 15 års kjærlighet mot to års kjærlighet. Ei heller kan man sammenligne barna sine når det kommer til kjærlighet.

Men kjærligheten den vokser og vokser, og det finnes ingen grense for hvor glad vi er i denne lille og artige frøkna som nå har blitt så stor ♥ Skogkatta i henne er så tydelig nå. En krage har vokst seg fram rundt halsen og mellom poteputene stikker det ut lang pels. Det merkes at hun er blitt eldre. Hun sover mer nå. Er litt roligere. Og litt mindre rampete. Med trykk på litt 😉 Heldigvis er hun like glad i pinner og q-tips fortsatt. Og jeg håper hun holder fast i den lekete personligheten sin en stund til. For tida den går så fort. Så alt for fort. Tenk at det har gått to år allerede!