Hagen i år

Vår kjære hage, som jeg gjentatte ganger har lovet å vise dere i løpet av sommeren, ble ikke helt som planlagt i år. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men jeg får prøve meg på en slags kortversjon. For hagen i år har virkelig bydd på utfordringer.

Vi har selvfølgelig hatt masse glede av den og kost oss blant alle blomstene, men hjelpes hvor mye jobb den har krevd. Og til tross for all den jobben har det heller ikke blitt helt bra. Og hvis det virkelig fantes ett år jeg hadde trengt at ting skulle gå litt mer på skinner, var det i år – med tanke på Bianco.

Vi har altså hatt mye besøk av grønnlus, skadedyr og sykdom at det nesten ikke er til å tro. Jeg har plukket bort svære larver, skylt den ene blomsten etter den andre i dusjen med påfølgende grønnsåpebehandling, og én blomst måtte jeg rett og slett klage på.

Til tross for pent vær og mye sol ble nesten ingen av blomstene så frodig som de bruker. Det ble rett og slett ikke varmt nok. Bare to av pelargoniaene fikk blomster, og da helt mot slutten av august. Og Cosmos Antiquity har ikke fått en eneste knopp. Her er Halvors Silver-spireaen og dette var de få blomstene som kom på den i år. Men selve planten er stor og frodig, så det er jeg glad for. De to rosa spireaene fikk også bare hver sin blomst i år.

Dette er den blomsten jeg måtte klage på. En orange Carillion i ampel, med nokså stiv pris fra Mester Grønn. Eller rettelse, dette er den som jeg fikk når jeg klaget. Den første hadde flekker på bladene allerede under en uke etter at jeg kjøpte den. Så når hele greiner med blomster begynte å falle av dro jeg tilbake med den.

Dette var rett før vi skulle dra til Lofoten, og den eneste orange blomsten de hadde igjen var en puslete liten sak med mugg på deler av røttene. Når man begynner å komme så langt ut i sesongen står man i fare for å ikke finne flere blomster (iallefall i de fargene jeg vil ha), så jeg gjorde en avtale med hun i kassa om at jeg skulle prøve å fjerne muggen, og komme tilbake dersom det ikke gikk bra. Det gikk greit, men det var først mot slutten av august at den klarte å bli så frodig som dette. Så til neste år kommer jeg nok til å stille større krav til kvaliteten.

Men når Carillion er frisk og frodig er det virkelig en vakker blomst. Spesielt i denne laksrosa-orange fargen.

Det er alltid koselig med litt stein som pynt. Og persille er et must i enhver hage, ikke sant?

I år fant jeg bare Dahlia Dreamer som var plantet to og to i pottene. Magefølelsen sa meg at dette ikke var så lurt da jeg vet at de liker god plass, og jeg var inne på tanken flere ganger om å splitte de. Men så gjorde jeg ikke det før helt i slutten av juli. Og resultatet ble alt for små og puslete planter. De har riktignok kommet seg litt etter at de fikk større plass, men er fortsatt bare en tredjedel av alle mine tidligere Dahlia Dreamer. Både i høyde og i bredde. Og da blir det naturlig nok ikke like mange blomster heller. Her er den største, og som dere ser er den bra mye mindre enn den bruker å være.

Jeg var så uendelig glad når Tante Solbærbusk ble full av blomster og kart i vår. Men så kom sterk vind og ruskevær, og resultatet ble bare åtte små bær. Men de var veldig gode da 😉

Her ser dere Tante Solbærbusk i sin helhet. Den orange stemoren i front ble dessverre veldig plaget med grønnlus. Jeg tror jeg har dusjet og sprayet den med grønnsåpe minst to ganger. Derfor ble den dessverre ikke så stor heller.

Seee som Bianco koser seg ♥ Nemesiaen dere ser bak han har vært ganske så praktfull. Den har jeg plukket mye av for å ha i vaser på stuebordet. Men den orange potterosa ved siden av ble også bare en tredjedel av hva den normalt bruker å bli. Og ser dere den hvite stripa på glassverandaen bak den igjen? Det var skjærenes visittkort etter at de hadde vært å tatt seg til rette atter en gang. Ikke nok med at de hadde skitt ut både gelender, stoler, og puter, så stjal de faktisk den aller største av jordbærene i år. Den som jeg hadde gått å ventet på i dagsvis, og antagelig på akkurat den dagen den var perfekt rød. Etter dette begynte jeg å ha en plastpose over jordbærpotta på natta.

Jeg bruker vanligvis ikke å være sint på fugler, men i år har de skjærene blitt usedvanlig frekke. De har faktisk stått på gelendret og kjeftet på Bianco flere ganger, på hans egen veranda. Og Bianco er jo redd for det meste, så han sitter bare under stolen med hodet bøyd. Så jeg har jaget de bort mang en gang i sommer.

Den hvite hagepoppelrosa ble ekstra høy i år. Men den var også hardt rammet av grønnlus og fikk seg en dusj hele to ganger. I tillegg hadde den svarte prikker på mange av bladene. Derfor plukket jeg de bort, noe som gjorde den litt spinkel helt nederst.

Men den var jo fin likevel. Se bare! Og den lyselilla Lobeliaen i ampelen var heldigvis veldig frodig. Man kan alltid stole på Lobelia.

Sjokoladecosmosen ble også veldig fin. Ett par blomster viste tegn til lus, men heldigvis forsvant de når jeg knep de av. Og egentlig skal jeg bare være glad for at den ikke ble hardere rammet med tanke på hvor nært den sto den hvite hagepoppelrosa. Grønnlusa sprer seg dessverre veldig lett til naboplanter.

Se for en vakker blomst!

Den hvite klaserosa hadde fått veldig mange blomster før vi reiste til Kroatia. Da var den bra fin, selv om den hadde noe slags sykdomstegn på bladene. Jeg hadde merket meg disse flekkene allerede når jeg kjøpte den, men slo meg til ro med at den sikkert bare hadde fått litt for mye vann, for den var jo ellers så fin.

Og jeg hadde planlagt at jeg skulle begynne å plukke inn og sette disse vakre hvite rosene i vaser etter Kroatiaturen. Men når jeg kom hjem var den i så dårlig forfatning at den gikk rett i søpla. Jeg hater å kaste blomster og har tidligere strekt meg langt for å berge de, men denne kunne ikke reddes. I tillegg har en av mine blomsternaboer lært meg at det noen ganger kan bli for mye strev. At det ikke blir verdt alt arbeid og frustrasjon. Hun ble forresten også hardt rammet av grønnlus i år.

En av de blomstene som ble med hjem fra Nygård Hagebruk etter at vi kom hjem fra Lofoten var denne spesielle margeritten. Se hvor stor knoppen i midten er.

Heldigvis var det også blomster som kun ga glede. Denne rosa stemoren var faktisk eksemplarisk gjennom hele sommeren.

Og som jeg sa lenger opp, så har vi jo kost oss masse i hagen i år. Kanskje spesielt på kveldene når vi tente levende lys og hadde en varmende tekopp mellom hendene.

Og vi nyter den jo fortsatt når været tillater det. Endelig blomstrer pelargoniaene ordentlig, og da blir vi så glad.

I tillegg har vi nå besøk av masse humler. Og det er når jeg sitter midt i hagen og hører summing fra alle kanter at jeg tenker at det har vært verdt all jobben. Vær så god nyt, tenker jeg. Jeg skal iallefall nyte, nå som all jobben er gjort.

Så selv om ikke alt ble som planlagt har vi hatt en fin hage i år. Jeg håpe bare at det ikke blir like voldsomt grønnlusår til neste år også. Men det spørs vel, når den globale oppvarmingen bare fortsetter og fortsetter…

August

August startet med en alt for tidlig fornemmelse av høst, og jeg gjorde det jeg kunne for å holde på sommerfølelsen. Jeg så på sommerlige filmer som Dirty Dancing og Under the Tuscan Sun. Og ordnet meg en ordentlig sommerlig frokost på senga en morgen.

Gresk yoghurt med honning og valnøtter har vært en favoritt denne sesongen. Og her pyntet så fint med både tørkede og ferske blomster. Litt luksus må man unne seg!

Samtidig ble kveldene stadig mørkere. Og det er jo sånn det er når vi trer inn i august. Men i år måtte jeg minne meg på å nyte de fine sensommerkveldene.

En dag spanderte mamma sitronkake og chai latte på meg og storebror på Art Café. Det var så koselig. Og sitronkaka var fantastisk god!!!

Så var vi på grilling hos noen gode venner av oss. Der vi fikk vi ikke bare nydelig mat, men uendelig mange nesekoser fra denne finingen. Kjell er 6 kg med ren kjærlighet.

Utenfor huset hadde de tegnet opp paradis, og kattelivfrøkna måtte se om hun husket gamle kunster og ta seg en «trip down memory lane». Man kan jo ikke gå forbi uten å hoppe i rutene, eller hva?

Så fikk vi unntakstilstand i kattelivet, for Bianco fikk lungebetennelse. Vi måtte haste til dyrelegevakta sent en søndagskveld, og der ble vi sittende utover natta. Det var en ordentlig tung opplevelse og føltes som å dra på sykehuset med barnet sitt. Mens tårene trillet satt jeg og holdt okysgenmaska, mens dyrelegen tok prøver, ga medisiner og fikk hentet inn ekstra personell. Det viste seg at han aldri hadde hørt så dårlige lyder på to små kattelunger. Huff, det var noen tunge dager med fram og tilbake til dyrelegen for behandling. Men heldigvis virket all medisinen så godt at det var en mye friskere pus som var på kontroll tre dager etterpå.

Vel hjemme måtte vi fortsette medisineringen, og passe på at lille vennen ikke fikk trekk på seg og ble verre. Alt handlet om Bianco, dag og natt. Og selv etter en uke viste vi ikke om vi kunne reise på vår planlagte Kroatiatur. Vi var pakket og klar, men alt var avhengig av om Bianco var frisk nok til at vi turte å reise fra han. Vi vurderte situasjonen helt fram til de siste timene før flyet gikk.

Men vi kom oss avgårde – til dette paradiset. Til samme plassen som i fjor. Og med mamma og storebror som superpassere for Bianco kunne vi slappe av og nyte både sol og varme.

Og vakre solnedganger.

Og dele en hasselnøttgelato.

Det ble noen glass iskald hvitvin ved havkanten.

Og vi fikk litt ro i to slitne og bekymrede kropper. Det var sårt trengt, men også litt vanskelig å være borte fra Bianco. Det ble mange telefoner hjem, hver dag. Og på slutten av turen føltes det mer enn greit å reise hjem.

Heldigvis var det en mye friskere Bianco vi kom hjem til ♥ Han var både utforskende, rasete og hadde den glade knekken på halen igjen. Da ble hjertet mye roligere.

Og etter enda en kontroll hos dyrelegen med gode nyheter feiret vi med å spise de få små jordbærene hagen har bydd på denne sommeren.

Bianco var så søt når han la sin elsk på SAS-kofferten min som jeg hentet fram mens jeg holdt på med et lite prosjekt.

Og selv om været var betraktelig mer høstlig mot slutten av august, hadde vi noen fine dager uten vind og med vakker himmel. Da var det så beroligende når Hurtigruta kom seilende forbi.

Vi nøt varmen i vinduskarmen.

Hentet sommerfølelse i fine fruktfat.

Og pakket oss inn når det ble for kaldt. Bianco sliter fortsatt med litt nysing og rennende nese og øyne, så han trives godt under pleddet. Så da ser dere at vi (eller iallefall Bianco) er klar for høsten 😉

Og nå framover håper vi på litt mindre action, og desto mer av noe så enkelt som hverdagslykke ♥

Augustbuketten

Stikkordene for augustbuketten ble denne gangen ‘det enkle er ofte det beste’. Men jeg vil absolutt ikke påstå at den ble «for enkel» selv om den inneholder bare to typer blomster. Jeg syns det ble en staselig og frodig bukett som gjør mye ut av seg. Også gir den en liten følelse av at sommeren møter høsten. Eller Lisianthus møter Sanguisorba, eller blodtopp som den heter på norsk.

Akkurat denne fargen på Lisianthus syns jeg er så nydelig. En dus rosa farge at den nesten går over mot kremfarget. Også syns jeg den er ekstra vakker når den får den burgunderfargen helt innerst.

Og blodtoppen er så fin i den nydeligste vinrøde fargen. Jeg får nesten lyst til å ha den i hver eneste bukett nå på høsten. Jeg ser for meg at den kan passe sammen med absolutt alt. Men den er kanskje ekstra fin sammen med denne Lisianthusen, for visst ble den er fin bukett! Er du ikke enig?

En båltur med pappa og kjæresten

På den varmeste og fineste dagen vi hadde i Lofoten dro vi tradisjonen tro på fisketur sammen med pappa. Siden vi alltid er ute etter å fiske ørret ble det denne gangen også Kongsvannet rett ved Svolvær. Dog fikk vi ingen fisk. Det hadde nok vært litt for mange badegjester å plasket i vannet før vi kom.

Vi avslutter alltid fisketuren med å ha bål. Men Kongsvannet er ingen ideell plass, derfor kjørte vi like gjerne ut til vakre Gimsøya. Og det ble en av de fineste naturopplevelsene jeg noensinne har hatt. Se bare så fint!

Vi kjørte forbi hestene på Hov Gård som holdt på med kveldsmåltidet. Jeg er så svak for hvite og gråskimlete hester.

Min trofaste «fjellrev» var selvfølgelig med, selv om det var fjæra og ikke fjellet som var målet.

Vi rigget oss til på siden av en molo, og pappa hadde første bålkaffevakt. Altså finnes det en bedre lukt sammen med bålrøyk? Selv for en tedrikker som meg.

Mens det knitret og knaket i bålet spiste vi både tjukkpølse fra Gilde (det er den beste bålpølsa) og bålgrillet polarbrød med brunost. Sistnevnte er en tradisjon fra bestemor, men hun bruker alltid hjemmelaget brødskive. Og det er jo selvfølgelig best.

Samtidig var vi vitne til at sola gikk ned og begynte på ferden opp igjen. Sånn her så det ut rett ut i storhavet.

Og til venstre for moloen lå det et par holmer vi mest sannsynlig kunne ha vasset ut til dersom det hadde vært lavere fjære.

Mens jeg klatret på moloen for å finne fine motiv og gode vinkler for å ta bilde av soloppgangen, kom jeg over disse yndige blomstene.

Og det var ikke bare jeg som dokumenterte. Både kjæresten og pappa knipset i vei. Men det er klart man må gjøre det når naturen viser seg fra sin aller beste side.

Seeeee så magisk!

Det er nesten som jeg gjenopplever roen jeg følte når jeg nå ser på disse bildene.

Kjenner du den?

Hav og sol og gress og strå. I skjønn forening.

Det var ikke feil å nyte en soloppgang her nei.

Så kjørte vi hjem via veien på baksiden av Hoven.

Og der møttes morgensol og damp fra de små tjernene, og skapte en scene ikke ulik den på slutten i Pride & Prejudice (filmen). Det var nesten så jeg sto å ventet på Elizabeth og Mr. Darcy.

Ååååh, det var en herlig båltur og naturopplevelse sammen med pappa og kjæresten. Jeg føler meg så uendelig takknemlig for å få oppleve noe vakkert sammen med de jeg er glad i. Jeg har sagt det før og sier det igjen – jeg lar meg aldri slutte å begeistre over naturen. Den er virkelig fantastisk!

Bianco har pakket SAS-kofferten sin

Bianco har pakket SAS-kofferten sin (eller egentlig min), men hvor han skal reise det vet vi ikke. Antakelig til New York for å se på Cats på Broadway.

Og det bare én dag etter at vi er kommet hjem fra Kroatia!

Men det er spørs om denne her får plass under dagens flyseter… Dimensjonene har endret seg litt siden denne ble brukt for over 50 år siden.

Søte lille pusen vår ♥ Som klatrer opp i alt han får plass i. Og denne gamle SAS-kofferten passet jo perfekt som katteseng. En seng som har reist rundt halve verden.

Men det blir nok ikke lenger enn til stuegulvet denne helga. Vi har nemlig savnet Bianco  intenst mens vi var borte, at vi aldri før har lengtet så mye hjem. Det er absolutt ingen tvil – borte bra, men hjemme er aller aller aller best!!!

Helt greit å tilbringe fredagskvelden her. Eller resten av året sier nå jeg som føler meg ekstremt hjemmekjær akkurat nå 😉

God helg alle sammen! Håper dere har en fortreffelig fredag enten dere er hjemme eller ute på reise. Klem fra oss i kattelivet ♥

En hel sesong av peoner

Nå kjente jeg behovet for litt mer blomsterprat på bloggen, og syns derfor vi skal ta oss en tur tilbake til mai og juni. Og ha et lite tilbakeblikk på en hel sesong av peoner. Jeg har nemlig glemt av å vise dere alle peonene jeg hadde.

Jeg startet peonsesongen med ni av disse mørkerosa peonene som jeg ikke klarer å huske navnet på. De har dere allerede sett, men kanskje ikke så utsprunget som dette.

Så kjøpte jeg en bukett med Odile som stod så fint på hjørnebordet i stua. Jeg liker så godt kontrasten mellom det sarte hvite og det skarpe rosa, som nesten ser ut som det er malt på kronbladene.

Deretter ble det en hel del runder med Coral Charm som er min absolutte favoritt! Her ser dere den skrape rosafargen som den har helt i begynnelsen. Og i midnattsol til og med.

Og sånn her ser den ut etter et par dager. Her er den på grensa mellom lyserosa og ferskenfarget. Jeg elsker at en blomst kan forandre seg så mye på så kort tid. Det er nesten som å se en naturfilm, bare live.

Den er bra fin, ikke sant? Og siden den brer seg så voldsomt utover og blir så stor, får man mye blomster for pengene.

Så kom Sarah Bernhardt på supertilbud samtidig som jeg hadde fått en bukett Odile i gave og Coral Charm-peonene var i den fineste ferskenfargen. Alle de til sammen ble den fineste peonbuketten jeg noensinne har hatt. En ordentlig sukkertøysbukett.

Og sesongens aller siste peoner ble kjøpt helt i slutten av juni. Da prøvde jeg en variant jeg aldri før har hatt. En sart rosa-hvit peon som heter Gardenia. Jo mer den åpnet seg, jo hvitere ble den.

Og sånn her så den ut på slutten, som silkeblomster. Jeg syns den var riktig så vakker, så det blir nok mer av disse til neste år.

Så, som dere ser ble det en god del peoner denne sesongen. Men som jeg skrev når jeg kjøpte meg den første buketten – det må jo være lov når sesongen er så kort. Den må nytes mens den kan. Ha en blomstrende dag alle sammen ♥

Sommerferie i Lofoten – del 2

Moreller i morellglass, det hører også til når man er på sommerferie i Lofoten.

Så var vi selvfølgelig innom Drops og Mors Hus opp til flere ganger. På Drops hadde de veldig mange fine puter, men kjæresten har gitt streng beskjed om at vi har nok puter nå. Har du hørt på maken! Vi har sikkert ikke flere puter enn han har gitarer. Hahaha 😉

Store krukker med godiser hadde de også. Sånne her sukkertøysparaplyer elsket jeg som barn. Nå blir de litt i søteste laget for meg, men de er jo fine å se på.

Fine dørmatter hadde de også. Og så klart vi liker katter ♥

Det ble et lite stopp på Engelskmannsbrygga også, og der falt jeg pladask for disse fine miniamplene. Jeg ser ikke så mye på glass som jeg gjorde før. Nå er det keramikken som opptar oppmerksomheten min (jeg tror det er alderen). Men en sånn her kunne jeg godt tenke meg. Og kanskje i rosa. Ble du overrasket? 😉

Også en sånn her, som nesten er blanding av kopp og mugge. Jeg elsker den kremhvite fargen.

Så ble det også ganske mange kjøreturer utover til Gimsøya. Både for å se på solnedgangen og for å gå på en liten fjelltopp.

Det er så utrolig fint på Gimsøya, og den gamle hestejenta i meg blir alltid ekstra glad når vi kjører inn i området med disse skiltene.

Da vet jeg at jeg får hilse på disse finingene. Hest i solnedgang er virkelig kos, så neste sommer bestiller vi oss ridetur på Hov Gård.

Dette er nok ett av Gimsøyas fineste hus. Ordentlig gammelt og sjarmerende.

Så lagde vi kongekrabbe i år også. Og da ble det ekstra god frokost på meg dagen derpå, og til og med ute i sola. Og med vannmelon som «dessert».

Og vi som er så rå på scrabble spilte bare én runde denne sommeren. Vi får satse på at vi er tilbake i vårt gamle mønster til neste sommer. Eventuelt neste gang vi reiser til Henningsvær 😉

Den dagen vi hadde satt av til å kjøre vestover på vår «vanlige Nusfjordtur» var det strålende sol og endelig begynt å bli varmere. Da var det ikke lett å dra fra Henningsvær. Da vil man jo aller helst bare nyte sola på verandaen sammen med pappa og den snilles stemora.

Men vi måtte ta det denne dagen hvis vi skulle rekke det, og første stopp var Vestvågøy Asvo. De har jo brukt å ha så mye fint, men jeg merker at de blir mer og mer utleitet for hver gang vi kommer. Det ble ikke så mye med hjem, men dere skal få se senere.

Så hadde kjæresten lyst å stoppe på Haukelandstranda siden den var rett i nærheten. Været var jo fantastisk, men vi hadde ikke gjort oss klar for strandlivet. For en flaks at jeg da hadde jeg kjøpt et stort stykke tøy på Vestvågøy Asvo fem minutter før, slik at vi hadde noe å sitte på. Og det ble jo ordentlig koselig der vi satt og sippet til Bodumkoppene våre og kjente varmen i ansiktet.

Ja, vi hadde til og med kanelboller som jeg hadde pakket med til kjøreturen. Det er fint å ha mulighet til å være spontan.

Etterpå kjørte vi strake veien til Nusfjord hvor vi akkurat rakk å stikke hodet innom Hansines bakeri før de stengte.

Det var ikke det at vi skulle kjøpe noe, men stemningen der er så koselig å få med seg.

Også lukter det så godt av brød og boller.

Nytt av året i Nusfjord, var at du kunne kysse denne fisken. Kattelivfrøkna takket pent nei.

Vi hadde booket bord for å spise på «Karoline» som vi bare kaller restauranten for.

Og det var virkelig en fornøyelse. I fjor ble det bare lunsj, og den er ikke like god som middagen. Så det var godt å være tilbake til dette litt mer eksklusive måltidet. Jeg gikk for dagens som var stekt kveite med bakte poteter, grønnsaker og beurre blanc. Og sprøstekt pastinakk på toppen. Og den sausen altså… mmm.

Kjæresten tok det samme som for to år siden – grillet tørrfisk med potetpuré, ertestuing, og bacon. Den var like god som vi husket.

Etter vi var ferdig å spise gikk vi litt rundt i Nusfjord, og de er virkelig flinke til å pynte med blomster og annet fint som gir god stemning

Måsene hadde linet seg opp på rekke som om de sto på utstilling for oss.

Jeg hadde ikke hatt noe imot å eie et sånt fint lite vindu i Nusfjord.

En av de siste dagene kom endelig den ordentlige sommervarmen. Da satt vi ute på verandaen i maaaange timer. Her ser dere Fredriksenbrygga fra under en parasoll.

Så avsluttet vi hele Lofotferien vår med en fisketur i Kongsvannet etterfulgt av båltur i fjæra på Gimsøya sammen med pappa. Med midnattsol og så magiske omgivelser at vi fikk en sånn indre ro som vi nesten aldri har hatt. Men det kommer i ett eget innlegg.

Jeg kan ikke annet enn å kjenne meg uendelig takknemlig for alt. For all tiden med pappa og den snille stemora, for den vakre naturen, og for all den goden maten. For roen, for samtalene, og for en kopp te og en kanelbolle i den fineste vinduskarmen jeg vet om ♥ Det var atter en herlig sommerferie i Lofoten.

Sommerferie i Lofoten – del 1

Sommerferien vår i Lofoten var som vanlig helt magisk fin. Men det er jo ikke så rart når Lofoten i seg selv er så vakker, og da spesielt Henningsvær. Jeg må nesten klype meg i armen for at vi er så heldig at vi kan dra dit nesten så ofte som vi vil. Det er luksus det! Idet vi kjørte inn mot Henningsvær fikk vi med oss et synkronsvømmeshow fra disse endene.

Det var et gledelig gjensyn med yndlingsplassen min i Henningsvær. Jeg elsker å komme ned fra soverommet på loftet og bare sette meg ned her i stillhet å nyyyte. Men aller best var det å se pappa og den snille stemora igjen ♥

Rutinene har bygd seg opp her også, selv om vi er på ferie. Og det ble noen turer langs Hellandsgata og til «sentrum», forbi disse vakre honningduftene rosene. Og i år var de ikke regntunge.

Man kan ikke gjøre annet enn å elske alle disse gamle fargerike husene. Se så fint de hadde pyntet med blomstene i trappa.

Dette huset er en favoritt. Det er nesten som en minivilla fra Kardemommeby.

Vi dro selvfølgelig til den koselige Klatrekaféen. Der er det alltid så god stemning.

Og det ble fiskesuppe både én og to ganger. For dette er den beste fiskesuppa i hele Lofoten.

Og bacalao en dag. Denne er også veldig god, dog savnet jeg litt mer fisk. Hehe, jeg innser nå at vi var mye på Klatrekaféen denne gangen.

Sporene etter noen som har kost seg.

Og sporene etter en kattelivfrøken som koser seg 😉 Se den fine utsikta fra bordet som vi sitter oftest ved.

En dag jeg plukket blomster til julibuketten oppdaget jeg noen rosa blomster i skråningen nedfor huset til pappa og den snille stemora. Midt i mellom to meter høy hundekjeks og brennesle. Bare tanken på alle småkryp som koste seg der nede fikk denne blomsterentusiasten til å trekke seg unna. Men verdens beste pappa klatret ned og plukket de til meg med livet som innsats, mens jeg sto å pekte og sa nå er det brennesle til høyre for hånda di, og akkurat der skrår bakken så trå forsiktig.

Snille pappa ♥ I barndommen var det hester han klatret over grøfter og gress for at jeg skulle få hilse på, nå i voksen alder er det blomster. Men var de ikke fine? Nesten som kinesiske rislykter. Jeg tror det er noen slags lilje.

Og de lignet nesten litt på blomstene på det fine sengetøyet jeg alltid sover i når jeg er i Henningsvær.

En dag dro vi på søndagsmarked på Trevarefabrikken.

Der var det flere som solgte kortreiste produkter. Både hjemmelagede, mat og vintage. Se så søte gryteunderlag.

Det var flere fine plagg der, men er det ikke typisk at akkurat det man liker er i helt andre størrelser enn sin egen?!

Så traff vi kjentfolk fra kjærestens hjemplass og satt oss ned og skravlet litt.

Da ble det et glass ingefærøl – min favoritt.

Og fra der vi satt hadde vi utsikt til denne finingen. Jeg vet ikke om det var en fastboende eller turist, men søt var den iallefall.

Jeg elsker stilen de har på Trevarefabrikken. Så enkelt, gammelt og industrielt.

Med koselig innslag som denne karen som sto på utsida. Jeg syns navnet passet godt.

Så hadde vi veldig fint vær nesten alle dagene. Sola skinte stortsett, men kald vind fra nord måtte vi tåle. Men med tanke på alternativet som ofte kan være tåke og regn, var vi veldig fornøyd. Her med utsikt mot Vestvågøy.

Feriefrokostene var stort sett som denne.

En dag bakte jeg sukkerfrie kanelboller av speltmel slik at vi kunne ha et sunnere alternativ til de fristende kanelbollene på Lysstøperiet. Jeg prøvde meg på knutevarianten, og selv om de kanskje ikke ble veldig vakre å se på var de utrolige gode på smak. Og jeg blir stadig flinkere på kanelknuter, for disse ser bedre ut enn de forrige jeg bakte.

Så gjorde vi noe helt nytt og dro på galleri på Kaviarfabrikken. Jeg hadde vært i butikken deres før, men aldri i selve galleriet. Så det var artig.

Da følte vi oss veldig kulturell.

Akkurat nå har de en utstilling som heter ‘Creation of a Moment’ som er satt sammen av mange forskjellige kunstnere. Blikket mitt fastnet ved dette bildet som faktisk er malt av sjokolade. Ikke rart jeg likte det 😉

Jeg og den snille stemora hadde så mye å prate om at vi satt oppe til langt på natt. Og da fikk vi se mye magisk lys på himmelen.

Se hva den strikkeglade snille stemora hadde fått seg. En garnskål verdig kattelivet iallefall ♥

Og mens vi var i Henningsvær blomstret gullregnet i pappa og den snille stemoras hage så fint. Dere vet vel at denne buska bare skal ses på, og ikke taes på? Den er nemlig veldig giftig.

Del 2 kommer snart.

Juli

Tenk at juli er over allerede! Det gikk så fort at det er nesten ikke til å tro. Men så vet vi jo at tiden flyr i godt lag. Og vi har stortsett vært i godt lag i hele juli, sånn som det bruker å være på sommeren. Vi var tidlig ute med å nyte hagen – her demonstrert av Bianco.

Og blomsterjakten slutter aldri. Så en dag jeg var med storebror for å hjelpe han å finne dress stoppet vi innom blomsterteltet på K1. Til min store overraskelse hadde de «potenellik». Hehe, perfekt for kattelivet tenkte jeg. Men tenk hvor fint det hadde vært – blomster som ser ut som myke poter.

Så har vi koset oss med herlige frokoster i sola.

Og musikk er det jo alltid i kattelivet ♥

Så reiste vi på ferie til fantastiske Henningsvær på besøk til pappa og den snille stemora. Som vi hadde savnet de! Og gjensynet med denne utsikta var så fin at jeg tok dette bildet allerede rett etter vi kom fram, sent på natta.

I Henningsvær gjorde vi mye av det vi alltid gjør. Som å besøke Klatrekaféen.

Ja det ble noen porsjoner fiskesuppe der.

Og selvfølgelig også kokospai og chai latte på Lysstøperiet.

Henningsvær viste seg fra sin beste side, hvis du ser bort ifra litt kalde temperaturer. Men det var sol nesten hver dag, og vi storkoste oss der. Jeg endte opp med å ta  mange bilder at det blir iallefall ett eget innlegg om det. Så hold utkikk etter det. Snart.

Og selv om det var vemodig å reise fra pappa og den snille stemora lengtet jeg voldsomt hjem til denne fine karen som satt å ventet så fint på oss ♥ Ingen tvil om at hjemme er hos Bianco.

Og det var deilig å nyte godværet i sin egen hage også. Med et glass hylleblomstsaft.

En kveld sto hele himmelen i brann.

Og havet likeså.

Det var så vakkert at det nesten tok pusten fra meg. Helt greit å gå tur i fjæra da.

Så feiret vi bursdagen til kjæresten, og jeg var så glad for at jeg fikk lov å pakke inn masse gaver i fint blomsterpapir. Sikkert enda mer glad enn han som skulle åpne gavene 😉

Og Bianco var selvfølgelig med på opp-pakkingen. Han er jo like glad i bånd og gavepapir som meg. Lille artigpusen.

En dag kjørte vi til Nygård Hagebruk for å se om det var noen blomster jeg kunne «redde». Det var det selvfølgelig, og de skal du snart få se. Denne ble ikke med hjem, men var den ikke fin?

Så har vi sovet veldig godt i det nye hvite linsengetøyet vårt.

Ja, dere ser jo ♥

Og vi har gått flere fine kveldsturer med magisk himmel.

Ja, det var faktisk litt vemodig å si hadet til midnattsola i år. Det ble plutselig så mørkt, kaldt og høstlig på kveldene.

Men det stoppet selvfølgelig ikke oss fra å sitte ute. Vi har bare pakket oss ekstra godt inn. Haha, se på denne søte lille Teskjekjerringa ♥ Mitt aller beste selskap ute i hagen.

Så det var vår juli. Og nå håper vi august fortsatt kan by på litt sommer og varme. Og jeg skal ikke klage, for vi har hatt en gjennomsnittstemperatur som har vært høyere enn normalen gjennom hele juli. Og klar himmel og sol nesten hver dag. Men jeg føler bare at jeg ikke er heeelt klar for å gi slipp på sommeren enda.

Midnattsola

Midnattsola. Som kom til oss i mai. Som ga oss så mye lys og varme.

Som snek seg fram bak lingardinene og tegnet så vakkert på veggen.

Som speilet seg og danset i havet.

Som lagde nytt mønster på emaljemugga mi.

Og som gjorde Lofotferien vår ekstra vakker.

Som fikk blomstene til å strekke seg ekstra langt selv om det var natt.

Som skinte så fint på husveggene.

Og som fant veien til de halvvisne nellikene på kjøkkenet vårt ved å reflektere seg i vinduene til naboene. Ja, for vi har egentlig ikke vindu vendt mot midnattsola. Men vi har sannelig fått kjenne på dens lunhet, magiske lys og varme likevel.

Så nå når den har takket for seg for i år, kjennes det nesten litt vemodig og mørkt. Men vi ses igjen til neste år kjære midnattsol. Da venter jeg på deg med glede og iver, vel vitende om hvor god du er.