Hei sola

Hei sola! Der var du endelig! Etter to måneder under horisonten kom du fram igjen. Den 22. januar, dagen etter soldagen fikk vi et lite glimt av deg i noen ørsmå minutter. Og jeg er så glad for at vi var på hytta akkurat da for hjemme i byen må vi vente helt til i begynnelsen av februar før du skinner inn i leiligheta vår.

Og det var så godt å se deg igjen. Å kjenne dine solkyss i ansiktet. Se deg lyse opp, ikke bare veggene i stua, men også helt innerst i hjertet. Nå går vi lysere tider i møte, og jeg kjenner at det får meg til å smile ♥

En tung start på året, noen refleksjoner, og en stille stund

Det ble en tung start på året for oss i kattelivet. For i tillegg til den sedvanlige januarkomaen og julebluesen, har vår lille frøken Anna hatt problemer med søvnen. Ikke bare har det vært arbeidsomt å få henne til å sovne, men hun har sovet lite og dårlig. Våknet ofte og vært lei seg. Og fordi små barn ikke har en sånn knapp som kan blinke for hva som er galt (det burde de virkelig ha hatt) så har vi bare gjort vårt beste for å få litt søvn uansett hvilken side av døgnet det har vært på. Noe som ofte betyr lite eller ingen dagslys.

Så viste det seg at det var en liten tann på vei. Jeg syns jo det er skrekkelig tidlig og føler at det atter en gang bekrefter hvor fort tiden går. Vi som nettopp har gått opp enda en bleiestørrelse og oppdaget at det er noen klær vi aldri rakk å bruke før de ble for små. Samtidig er det litt stas med den første tanna. Et lite riskorn nede i munnen på det fineste lille smilet jeg vet om. Selv om det medfølger en del ubehag for både store og små.

Men selv med trøtte øyne, bustete hårsveis og babygråt i øret må jeg si at vi klarte den første uka ganske bra likevel. Vi spiste middag hver dag, ryddet jevnlig ut og inn av oppvaskmaskinen, skiftet på senga, vasket flere klesvasker, støvsugde to ganger, og fikk tatt ukeshandelen (dog litt sent), samtidig som kjæresten jobbet både på kontoret og hjemme. Så vi klarte å unngå det totale kaoset. Og attpåtil nyte noen koselige filmer og flere episoder av Den nye dyrlegen. Vi holdt humøret oppe. Og det er jeg egentlig ganske stolt over.

Men jeg har kjent litt på julebluesen. Noe jeg hadde trodd at jeg var for opptatt til å få i år. Den steg i takt med hver gang jeg så ut av vinduet og oppdaget at naboene hadde pakket bort enda en julestjerne og adventsstake. Hvis jeg skal være ærlig vil jeg heller at jula skal starte litt senere i stedet for at den skal pakkes bort så tidlig. Det blir så brutalt, sterilt og mørkt når lysene slukkes 1. eller 2. januar. Og noen er så tidlig ute som romjula allerede.

Men det er vel tida vi lever i. Advent og 13. og 20. dag jul er i ferd med å forsvinne. Sakte men sikkert. Og det er vel bare veldig tradisjonsbunnet folk som praktiserer det. Et lite tankekors er at jeg en gang i tiden tenkte at jeg var veldig tidlig ute med å pynte til jul. Jeg har ikke endret noe på dette, det er bare at så mange andre er enda tidligere enn meg nå. Tidligere med å pynte. Tidligere med å pakke bort.

Jeg har ellers tenkt at januar må være en måned hvor man må være litt snill med seg selv. Tillate seg selv å være trøtt og sliten. Og ikke bli så sint på seg selv for det man ikke klarer. Jeg ble litt frustrert når vi ikke klarte å dra på barselgruppemøte på helsestasjonen på torsdag. Men så måtte jeg si til meg selv at det er greit når verken mammaen eller babyen har sovet.

Ikke orker jeg å være så streng med kostholdet heller. Selv om det jeg har mest lyst på nå er grønnsaker og ren mat. Så det blir en og annen Plomme i Madeira og litt rester av den engelske fruktkaken til tekoppen. Et forsøk på å spise opp siste rest av jula som min gode julevenninne sier.

Og når jeg nyter det sitter jeg og ser på juletreet vel vitende om at det med stor sannsynlighet står i akkurat denne stua for siste gang. For vi trenger større plass. Og det er så vemodig og gjør at det sitter langt inne å pakke det bort. Heldigvis er treet fullt av minner. Biancos gamle fra-til lapper som har vært på julegavene våre alle julene vi har feiret her med han. Vatthjerter og sopper som jeg sydde i denne stua. Julekuler som ble kjøpt og hengt på juletreet for første gang mens vi bodde her. Men de kan vi heldigvis ta med oss. Det er verre med utsikta og de gode naboene. Ja, spesielt naboene blir trist å forlate.

Ellers er vi i full gang med planlegging og organisering av Annas navnefest som skal være på selveste soldagen. Vi skal ha den på Malangen Resort og jeg har valgt dyr som tema siden vi er så nært hytta. Det kommer til å være hvite kaniner og søte små piggsvin på både navnefestkaka og bordkortene. Ellers skal vi pynte med kongler og gamle messinglysestaker med gammelrosa kronelys. Navnefestkjole har vi også kjøpt. Den er enda litt stor, så jeg er glad vi har en reservekjole også.

Så nå om dagene er det fokus på både fortida og framtida. Det som har vært og det som kommer. Store kontraster, noe som kommer ekstra godt fram ved noe så livsendrende som å få barn. Jeg gleder meg så utrolig mye over alt det fine vi skal få oppleve med Anna i livet framover. Samtidig kjenner jeg på litt savn over det gamle livet mitt. For noen ganger trenger man bare en stille stund for seg selv. Med det vante som man alltid har gjort. Med en kopp av favoritt-teen sin i hånden, en malende kattepus ved føttene og stillhet til å høre havet skvulpe mot kaia.

Derfor ble jeg så ekstra glad når kjæresten tok med seg Anna og dro på kafé på søndagen på formiddagen. Da fikk jeg litt etterlengtet egentid og ro. Og jeg skulle egentlig legge meg å sove med en gang, for natta hadde vært tung. Men jeg måtte bare lage meg et brett med en kopp te, en lussekatt, et stearinlys, og litt appelsin og mangokefir som jeg tok med meg i senga. Og det nøt jeg samtidig som jeg så på Førstekoneklubben på pcen i mørket. Egentid. Ro. Nyvasket sengetøy. En malende Mirapus i fotenden. Ahhh, det var så godt! Det føltes litt som å ta tilbake soverommet som kun har vært noe som skulle fungere siden vi fikk Anna. Der det estetiske har måtte gi tapt for det praktiske. Der å skifte på senga ikke har føltes det samme lenger fordi det har vært så trangt og rotete. Der det ikke ble mulig å pynte til jul fordi det rett og slett ikke var plass. Og jeg som er så glad i å ha det fint rundt meg. Men nå tok jeg det tilbake. Selv om det bare var for en liten stund.

Og nå sover endelig vår lille frøken. Hvert fall i en halvtimes tid. Så nå skal jeg brygge meg en kopp te og nyte den sammen med pepperkaker med blåmuggost. Fine Synne minnet meg på det i dette blogginnlegget. Hun anbefaler riktignok å nyte det med et glass portvin, men den får jeg spare til jeg er ferdig med ammingen. En stille stund skal jeg i allefall unne meg. Det fortjener man i januarmørket ♥

Så mye kjærlighet

Altså dette livet! Det er magisk fint. fullt av kjærlighet. Ja, jeg er stuptrøtt og i underskudd på både søvn og hvile langt over noe jeg har vært i nærheten av før. Men å få oppleve denne herlige lille personen som smiler mot meg mer og mer for hver dag som går er tvers igjennom fantastisk! Og det bøter sånn på søvnmangelen.

Vår lille Anna er roten til så mye fint. Både kjærlighet og glede. Også er hun som et lim for både familie og venner. Bringer oss nærmere og nærmere hverandre. Både storfamilien og kjernefamilien. Og nærhet er stikkordet her. Ikke bare vil Anna være nær oss, hun skal være nært at hun kan holde hånda si inntil pappa sin trygge arm mens hun sover. Seee så søtt. Ååååå som jeg elsker de begge! Og Mirapusen vår.

Familien min ♥

November på hytta

I november var vi hver eneste helg på hytta og det var ekstra fint for vi hadde pappa på besøk der ♥ Det var mye enklere å gjøre det sånn enn å trenge oss sammen i vår lille leilighet i byen. Så ukedagene tilbrakte vi i Tromsø, og helgene, som ofte ble langhelger, var vi på hytta. Og da var vi så heldige å få komme til oppvarmet hytte med fyr i vedovnen og middag på bordet. Tenk for en luksus! Ganske tidlig begynte isen å legge seg på vannet.

En tidlig novemberdag hadde vi sol i kjøkkenet.

Oktoberbuketten som jeg dessverre aldri rakk å dele med dere sto fortsatt så fint.

Under stuebordet sto en hel familie av tøfler ♥

Altså de her tøflene! Som Anna fikk i velkommen-til-verden-gave fra tante og søskenbarn er noe av det søteste jeg har sett. Nå passer de ikke lenger for små føtter vokser fort.

Novemberlyset er alltid så fantastisk fint. Selv om det er vanskelig å ta gode bilder innendørs.

En dag vi hadde bestemor på besøk lagde jeg eplekake etter Johanna Bradford sin oppskrift. Og nam den ble god! Rett og slett til å spise opp. Noe vi selvfølgelig gjorde.

Denne dagen hadde vi et veldig spesielt lys på grunn av at en tåke like tykk som den i England hadde lagt seg over oss.

Og en annen dag spiste vi lutefisk fra Mathallen sammen med pappa. Både den, bacon og ertepuréen hadde ligget i fryseren siden forrige desember da Mathallen måtte stenge ned på grunn av koronaregler og solgte alt i vakuumpakker. Det var fortsatt nydelig godt.

Lutefisken og tilbehøret fra Mathallen er virkelig best! Dog måtte jeg stå for sennepssausen selv denne gangen. Pappa hadde ønsket seg makaronistuing, noe jeg aldri hadde smakt til lutefisk før.

Mot slutten av måneden fikk jeg fanget noe av det siste magiske sollyset november har å by på.

Og innpakket i is sa vi hadet til både november og til pappa. Det var vemodig, men vi gleder oss til neste gang vi møtes. Og nå er vi tilbake til gamle vaner med en mørk hytte som må varmes opp når vi kommer fram. Men det har sin sjarm det også.

Is så langt øyet kan se

Vi lever i et helt fantastisk islandskap for tida. Både i byen og på hytta. Det er akkurat som om alt rundt oss er frostet, og det er is så langt øyet kan se. Den har bredt seg utover omtrent alle overflater. Seee disse piggene på platten.

Vi har is i gresset og den har omkranset hvert et strå.

Og is på taket.

Is på bordet.

Is på bålpanna.

Og is og frost på bakken.

Alle bare greiner er hvite av is.

Og furutrærne er dekket. Tenk om man kunne plukket sånne greiner for å ha i vase inne uten at isen smeltet. Det hadde vært en drøm det.

Plenen vår på hytta er full av is. Iskrystaller.

Og iskrystallene er enorme. De største jeg har sett på et så stort område.

Isen har også lagt seg på fjorden. Men det er ikke så uvanlig som den som pakker seg rundt hytteveggen.

Og det er kaldt. Men absolutt verdt det for å få oppleve dette vakre islandskapet. Se bare så nydelig! Helt grei erstatning for snøen som enda ikke har lagt seg.

Lately i kattelivet

Lately i kattelivet har vi unnet oss et ekstra godt brød fra Kaffebønna. Det må man gjøre av og til. Gi seg selv litt luksus til søndagsfrokosten.

Lately har vi prøvd å få med oss så mye sol som bare mulig. Det er tross alt årets siste sol, og en god stund til den kommer tilbake. Jeg kjenner at jeg savner den allerede.

Lately har vi også feiret farsdag. Den første med vår nydelige lille Anna. Og hun og Mira hadde selvfølgelig en pakke til verdens beste pappa ♥

Lately har vi vært på besøk hos min gode julevenninne og den fine familien hennes, slik at de fikk hilse på Anna. Der ble vi servert de beste bananmuffinsene jeg noen sinne har smakt og en kopp Thé du Louvre som jeg virkelig fikk smaken på. Tror dere motivet på koppen var gjennomtenkt for en nybakt mamma? ♥

Anna fikk også en kjempefin gave. Den var fin både utenpå og inni.

Lately har Mirapus vært så søt når hun har gjemt seg bak gardinene ♥

Lately har vi prøvd å sove i familiekurven til kjæresten på natta. Tenk, i denne kurven har svigerfar, hans søstre, kjæresten, flere av hans søskenbarn og Annas tanter sovet i. Det er så hjertevarmt og fint. Det ble dog ikke noe stor suksess for oss, og etter ti minutter var lille frøken tilbake i dobbeltsenga. Jaja, det er lov å prøve.

Lately har vi unnet oss noen ekstra fine siklesmekker fra Huttelihut som minner om Libertystoff. Elsk! Elsk! Elsk!

Lately har jeg og Mira begynt å pakke julegaver. Seeee på den fine og artige kosepusen vår som aller helst skal ligge midt oppå gavene ♥

Lately har jeg vært på Sandbukt brukthandel, og der fant jeg denne fine gammeldagse barnestolen. Den ble dog ikke med hjem. For jeg er litt usikker på hvor mye støtte babyer som begynner å sitte trenger i ryggen. Tipper det blir Tripp-trappstol på oss.

Lately har vi med et stikk i hjertet måtte innse at denne fine pyjamasen er for liten nå. Og egentlig for lenge siden. Livets første pysj ♥ Og med søte små pandaer på. Jeg blir å savne den. Og tenk at babyen vår er blitt hele tre måneder!

Lately har Mira funnet roen i en luksusbabyeske. Vi har nok en liten luksuskatt også ♥

Og lately har vi smakt på sesongens første kakemann. Mmmm den var god. Og det er litt av det vi har gjort lately i kattelivet. Har du gjort noe spesielt i det siste?

God søndag fra hytta

God søndag fra hytta! Jeg er våken og det er lyst. Faktisk så har jeg vært oppe siden før klokken elleve, og det kan jeg nesten ikke huske sist gang jeg gjorde. For vi har en liten baby som er våken store deler av natten, og da må man sove utover dagen for å holde ut. Jeg skal ikke skryte på meg veldig mye og god søvn denne natta. Men det var nok til å klare å stå opp i allefall. Og jeg hadde nesten glemt av hvordan lyset er nå som dagene blir så fort mørke. Så jeg følte meg ordentlig lykkelig når jeg sto opp og det var dette synet som møtte meg i stua.

Pappa/bestefar som fortsatt er på besøk tilbød seg å gå tur med vår lille nattvåker, så jeg fikk laget meg frokost som jeg kunne nyte ved kjøkkenbordet. Det kan jeg nesten heller ikke huske sist gang jeg gjorde. For en luksus! Den ble ikke like nøye og fin som jeg bruker å lage når jeg har tid. Men her måtte det prioriteres.

Jeg skulle nemlig sitte framfor vedovnen og bare nyte varmen og roen.

Så nå sitter jeg her og ser på flammene og de vakre rosa grenrosene som kjæresten kjøpte i gave til meg på fredag etter en stri uke. Verdens beste kjæreste ♥ I bakgrunnen ruller Spotify med ulike låter. Vi startet mer Mark Knopfler og akkurat nå spilles Emilie Schiøtt med A Tiny Little Light. Det kunne ikke passet bedre. Om ikke lenge blir det mørkt, men jeg fikk litt lys. Og jeg fikk litt ro. Også klarte jeg å knipse et par raske bilder på mobilen for å dele med dere. Jeg er så takknemlig for det!

God søndag alle sammen!

Novent

Novent – et ord jeg aldri hadde hørt før. Men så er det noe så enkelt som når november møter advent. Tida før jula slår ordentlig til. En roligere tid. Med roligere tempo. Roligere farger. Roligere lys. Da man kan pynte helt lett med røde epler på et kakefat med stett, hvite kronelys i gamle lysestaker og orekongler i en mintgrønn vase på kjøkkenbenken. Det er en stemning det også. Novent. Jeg må si jeg liker det ordet. Ikke bare høres det litt fransk ut, men det gir meg også en følelse av ro og lett forventning. Kjenner du det?

On my mind

Den nye, myke og loddne varmeflaska mi. Altså, finnes det en finere varmeflaske?! Jeg fikk den i bursdagsgave fra kjæresten, Anna og Mira, og jeg koser meg så mye med den. Nå blir vinteren ekstra varm og myk.

Dørkranser. Jeg vil ha en på hver eneste dør både hjemme og på hytta. Jeg lagde denne fine av orekongler for noen uker siden. Jeg hadde egentlig plukket furukongler som jeg skulle bruke, men så kom jeg over disse søte små på en trilletur på hytta. Kransen lagde jeg på ganggulvet den lille halvtimen vår lille Anna klarte å sove i vogna uten bevegelse. Hun hadde nettopp fått rotavirusvaksine og var så urolig, stakkars. Hun som vanligvis sover 4 timer i vogna. Så man blir virkelig mer effektiv når man får barn.

Og videre på temaet kranser, så vurderer jeg å få Anemone i Harstad til å sende en sånn her vintergrønn krans med hurtigbåten til Tromsø. Den var så fin på ytterdøra på hytta forrige jul, så jeg tror vi må ha en sånn en i år også.

At jeg gleder meg til snøen legger seg. Da blir det mye lysere og renere. Og seee så fint vi har det på hytta da. Dette er fra november i fjor.

Mont d’Or. Jeg må legge inn en bestilling på noen oster fra Gutta på Haugen. Ingen høst uten denne nydelige osten som nytes lun og kremete rett fra treboksen. Det er ikke bare et måltid, men en opplevelse.

Bianco ♥ Ååååå, som jeg savner denne myke og kjærlige kosepusen. Og se så søt og trøtt han er på dette bildet.

Hvor glad jeg blir av å se ut av verandadøra. Ikke bare er det høstlig og fine farger der ute, men også luftig og ryddig etter at vi klarte å pakke bort «sommeren». Det vil si grillen, alle sommerblomstene, blomsterpottene og hagemøblene. Skuldrene ble bra mye lettere etter det. Det er viktig å rekke det før høststormene kommer på besøk.

Hvor utrolig koselig mørketida er. Og at selv om den er tung og mørk, så må man fokusere på nettopp kosen for å gjøre den lettere.

Den fine nøtteskåla på hytta. Jeg elsker skålene og fatene fra Mateus.

Novemberbuketten fra 2017. Den var virkelig vakker! Når jeg ser på bildene av denne kjenner jeg at jeg savner både Sonja Blomster og tida jeg da hadde til å lage så fine buketter.

Bloggen. Jeg skulle gjerne ha blogget litt mer enn jeg gjør for tida. Spesielt nå som vi nærmer oss «the most wonderful time of the year». Men jeg er glad for de blogginnleggene jeg klarer å få ut, og håper at dere som leser bloggen liker de. Det får bli litt mer kvalitet enn kvantitet framover.

Jula. Ja, nå er det på tide. Vi er tross alt i november. Jeg håper jeg klarer å pakke like fine julegaver som i fjor. Litt rustikke med småblomstret mønster, fløyelsbånd og bjeller. Og skulle jeg ikke få tid og energi til det, så går det selvfølgelig bra det også. Det viktigste i jula er jo å få tid sammen med de man er glad i. Men det hadde vært fint… jeg liker jo så godt å gjøre det fint rundt meg.

Mirapusen vår ♥ Jeg er glad i denne søte og rampete frøkna. Dessverre så får jeg verken lekt eller kost så mye med henne som jeg ønsker. Men jeg anstrenger meg veldig for å benytte alle sjanser jeg har. Jeg løfter henne opp og klemmer henne inntil meg flere ganger om dagen. Og selv om det er nokså mange ganger jeg ligger på sofaen og ammer og rett og slett ikke har ledige hender til å stryke henne når hun forventningsfullt stiller seg inntil meg, håper jeg hun kjenner seg like elsket som før.

Å ha pappa/bestefar på besøk. Det er så koselig og gjør så godt for hjertet, og vi er så glade for at han skal være her i tre uker til ♥

Elskede Biancopus

I dag er det tre år siden vi med hjertesorg måtte ta farvel med vår elskede Biancopus. Og tre år er på mange måter lenge, og det kan skje mye på den tida. Samtidig føles det som det ikke var så lenge siden. Minnene er så nære. Så sterke. Og de sitter som støpt i hjertet. Likeså er det med sorgen. Den tar stor plass. Og jeg har hele høsten, sånn som jeg bruker å gjøre, kjent veldig på savnet. Når lyset forsvinner og løvet faller fra trærne kommer Biancosorgen. Da kjenner jeg det i hele kroppen. Og sånn må det vel bare være. For sorgen og smerten går ikke bort. Man blir på en måte bare mer vant til å leve med den.

I tillegg har det skjedd veldig mye akkurat denne høsten. Ja, egentlig det siste drøye året. Vi har fått en hytte som tar stor plass i livet. Et slags andre hjem som vi pendler til så ofte vi bare kan. Jeg har mange ganger lurt på om Bianco ville klart all den kjøringa. Fram og tilbake. Mira er ikke spesielt glad i det (selv om hun elsker å være på hytta), og hun er kanskje mer tilpasningsdyktig enn Bianco var. I allefall på noen områder.

Så har det kommet enda en lillesøster. En som skriker og lukter helt annerledes. Det tror jeg med stor sikkerhet kunne blitt tungt for Bianco å leve med. Han som alltid gjemte seg når vi fikk småfolk på besøk. Derfor er jeg på sett og vis glad for at Bianco ikke trenger å forholde seg til dette. Det ville gjort så vondt hvis han måtte slite i sine siste år.

Og jeg har det siste året jobbet mye med meg selv for å fokusere på at vi fikk over 14 fantastiske år sammen med han. Vår aller første baby. Og at alt kommer til sin tid. At vi må minnes alt det gode. For oi det var mye godt. Virkelig mye godt. Livet med Bianco var rett og slett fantastisk. Han var så god og omsorgsfull. Passet alltid på meg, og lærte oss så mye om ubetinget kjærlighet. Han satte så dype og store spor i hjertet at det slettes ikke har vært lett å dele den plassen på tre søte små.

Og jeg bærer han med meg hver eneste dag. Spesielt nå for tida mens jeg synger Mjuk vind som minner meg så mye om han, for å bysse en urolig Anna i søvn. Mens jeg samtidig går forbi bildet av han som henger på veggen på hytta. Der han sitter å ser ut av verandadøra. Så vakker og så levende at man nesten skulle tro at han fortsatt var her. Ikke rent sjelden kommer tårene og klumpen i halsen da. Men den enorme kjærligheten får meg heldigvis også til å smile.

Takk for den du var for oss. Vår elskede Biancopus ♥