Plommesyltetøy uten sukker

Jeg ble så inspirert av Charlotte i Tebrødjournalen, og bestemte meg for å lage hjemmelaget plommesyltetøy. Bare at min oppskrift er uten sukker. Så jeg kjøpte rødgule plommer fra Telemark, og se på de! De er en fryd for øyet så vel som ganen. Nesten for fine til å koke…

Oppskriften er superenkel og som følger:
* ca 650 g rødgule plommer
* 120 g tagatesse
* 2 ts vaniljepulver

Vask plommene og fjern steinene. Del i biter og kok på middels varme under stadig omrøring. Når plommebitene begynner å slippe på saften og blir mer mosete, kan du skru ned varmen og la det putre i ca en halv time. Her er det viktig å røre inni mellom, slik at det ikke svir seg. Nå skal plommene se ut som en slags tynn kompott, og da kan du tilsette tagatessen og vaniljepulveret. Rør godt, la det småkoke et kvarters tid, og sett til side for avkjøling. Syns du syltetøyet ble for tynt – ikke fortvil, tagatessen bidrar til at det tykner til når syltetøyet er avkjølt. Mitt ble kanskje i overkant tykt etter noen timer i kjøleskapet. Så liker du det litt mer flytende, kan du korte ned på koketiden.

Oppbevar i tett glass i kjøleskapet. Og husk at holdbarheten ikke er så lang siden det ikke inneholder sukker. Jeg valgte å erstatte sukkeret med tagatesse fordi tagtesse har den egenskapen at det karamelliserer seg. Da får man et seigere syltetøy enn hvis man skulle ha brukt sukrin eller natreen.

Plommesyltetøyet var ekstra godt på ristet speltbrød. Akkompagnert av en kopp Earl Grey Blå Blomst og varmende høstsol i ansiktet. Nam, dette var hverdagslykke på sitt beste!

Høstferie, sorg og takknemlighet

På oppfordring av en god venninne har jeg bestemt meg for å ta høstferie. En ferie hvor jeg får gjøre alt jeg vil, og alt jeg klarer. Der jeg stenger ute alt jeg «burde ha gjort», og der jeg gir meg selv en real pause. Det er så kjærkomment etter en litt tung start på høsten. Tempoet har vært for høyt, og det har vært for mye å gape over. Til slutt fokuserte jeg bare på alt jeg ikke klarer. Og sånn kan det ikke være. Nå skal jeg senke skuldrene, ta meg tid til å puste inn den deilige høstluften, nyyyte alle tekoppene, og la høstens fine inntrykk få innpass. For det er dessverre sånn når man stresser, at de fine enkle hverdagstingene bare flyter forbi. Kanskje registrerer man de, men de blir ikke satt pris på som de burde. Kanskje man ser at løvet på trærne er gult og rødt, men man nyter ikke det vakre synet. Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Og mens jeg sitter her og skriver, synger Erik Bye i bakgrunnen – «Mangt skal vi møte. Og mangt skal vi mestre. Dagen i dag den kan bli vår beste dag». Det tror jeg sannelig denne høstferiedagen skal få bli. Men jeg fokuserer ikke så mye på å mestre.

I dag er det også en uke siden vi våknet opp til nyheten om at 13 katter omkom i brann på Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø sitt hjelpesenter. En brann som var påsatt. En forferdelig nyhet! En tragedie! 13 stakkars katter som har hatt store utfordringer i livet sitt, og som endelig skulle få det bedre. Som kanskje snart skulle få sitt forevighjem. 13 små liv, med navn, personligheter og følelser. Hvordan noen kan gjøre noe så grusomt mot disse fine dyrene kan jeg ikke begripe. Jeg har grått tårer i både sorg og sinne. For dyremishandling er noe mitt hjerte bare ikke klarer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått eller kjørt forbi hjelpesenteret, og kjent glede hver eneste gang jeg har sett en av kattene i vinduet eller i den lille luftegården. Kjent glede over den fantastiske jobben alle de frivillige i Dyrebeskyttelsen gjør.

I ettertid av denne tragedien har Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø mottatt en enorm støtte. Både av privatpersoner, bedrifter og politikere. Folk har donert masse penger, bidratt med utstyr, og kommunen har jobbet på spreng for at de skal få et midlertidig lokale mens det nye hjelpesenteret bygges. Å oppleve en slik giverglede blant folk gir håp i en trist og vanskelig stund. Det gir selvfølgelig ikke de 13 kattene livene tilbake. Men håp om at mange katter og hunder vil få hjelp i fremtiden. Og det viser at mange bryr seg om dyr, og ønsker de vel. Derfor er jeg så utrolig takknemlig. Og ekstra takknemlig er jeg for at vår lille pus ligger trygt i fotenden av senga. Jeg har koset og klemt så mye på Bianco den siste uka at det grenser til tvangskos. Men sånn er det bare med kjærlighet – og takknemlighet ♥ Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø trenger fortsatt all den hjelpen de kan få, derfor vil jeg oppfordre alle som har mulighet til å bidra. Stort eller smått – det hjelper uansett. Bidra kan du gjøre her, eller vippse til 86576. Med de ordene vil vi bare ønske dere alle – både tobeinte og firbeinte, en riktig god helg!

Cats of Croatia

I dag er det dyrenes dag, og det feirer vi med en boks Sheba tunfisk og en hel kavalkade med kattebilder. Jeg elsker å ta bilder av dyr, og da spesielt av katter. Ble du overrasket? Hehe, det kan jeg ikke tro! Derfor var det selve lykken når det støtt og stadig dukket opp fine katter i gatene i Kroatia. Disse kattene er helt spesielle. De er så vant med turister og bråk at de rett og slett kan ta ettermiddagsluren midt i en travel handlegate.

Jeg lurer bestandig på hva hver katt heter, hvor den bor og hvordan personligheten er. Er dette Rasmus? Som sitter på apotektrappa og venter på at eieren skal bli ferdig på jobb, slik at de kan gå hjem sammen og se på tv i sofakroken?

Og kanskje dette er Mira som hver dag trasker ned til kaia for å vente på at dagens fangst skal komme på land? Kanskje fiskeren Andrej alltid deler på godene med Mira. Og prater til henne, mens hun mjauer vennlig tilbake. Ja, jeg lurer veldig på kattenes historie. Og jeg ønsker selvfølgelig at de alle har et godt hjem og er like elsket som Bianco er. Dessverre vet jeg at det ikke alltid er slik…

Det var nok en del villkatter i Kroatia. Og noen ganger er det ikke så lett å se forskjell på hvem som har eiere, og hvem som må klare seg selv. Hvem som må leve av at turistene mater dem. Noen manglet en flik på øret, og andre hadde litt skitt i pelsen. Men det er ikke bare «villkatter» som slåss og blir skitten. Eller som tigger mat.

Men denne fine pusen var garantert ikke en villkatt. Med halsbånd, og så harmonisk og avslappet som man bare kan bli. Jeg kom gående opp en de mange hundre stentrappene i Dubrovnik, og plutselig lå den bare der å sov på trappegelenderet til høyre for meg. Så fredelig og så utrolig vakker. Jeg er nok ekstra svak for røde katter ♥

Denne pusen visste nøyaktig når det var middagstid i restauranten. Smartingen!

Se så fin! Det er sannelig mange fine katter i Kroatia! Hvordan feirer du dyrenes dag?

September

September startet så fint med nydelig sensommervær som ga oss muligheten til å nyte blomstene og forlenge hagesesongen. Jeg knep av visne knopper, så nye springe ut, og vannet potter til den store gullmedaljen. Ganske så uvanlig i september.

Bianco tilbrakte mye tid ute. Og det var spesielt populært å spionere på forbipasserende naboer. Haha, se på den der lille nysgjerrigperen.

Jeg begynte sånn smått å luke ut enda flere ting fra kleskapet, og fant disse strikka-uggsene som jeg aldri har brukt. De har ligget i skapet iallefall i fem år. Jeg minnes en tvilende kjærestes ansiktsuttrykk når jeg kjøpte de. Og han fikk jo rett (men ikke si til han at jeg sa det). Haha, jeg må bare flire. Heldigvis fikk jeg solgt de til noen som ble hodestups forelsket i de, og nå vet jeg at de blir brukt. Takk og pris for kjøpe-selgegrupper på facebook!

Jeg tørket blomster fra hagen for å ha som kakepynt.

Og la min elsk på denne redesignede pc-mappen fra Postludium. Se så lekker!

Vi hadde enda en runde med magiske Disneyskyer. Og fikk litt forkjølelsesbasselusker innabords – som dessverre sitter litt for godt i. Nå syns jeg de kan slippe taket altså!

En onsdag kjæresten hadde et ærend i Malangen ble jeg med å besøkte bestemor. Det var så koselig. Jeg fikk kjøttsuppe til kveldsmat, bestemor viste meg blomstene i hagen, og bare synet av baderomsskiltet tok meg rett tilbake til barndommen. Tenk at noe så enkelt som et lite skilt kan frembringe minner om opplevelser og mennesker gjennom en hel oppvekst ♥

Så kjøpte jeg garn i høstlige farger hos Søstrene Grene. Nå skal det strikkes kluter.

Jeg hadde bursdag, og kjæresten overrasket meg med favorittmuffinsen min fra Starbucks – Lemon Poppyseed muffin. Jeg har verdens beste kjæreste, som vet så godt hva jeg liker ♥

Været var stadig fint, og nesten hver dag kunne vi nyte sollys på stuegulvet.

Og jeg tilbrakte mange fine morgener i nysenga vår, som er såpass høy at vinduskarmen blir som et lite bord. Perfekt for en kopp nytrukket te. Nå er trærne blitt litt gulere og rødere, og til tross for mye sol og høye temperaturer på dagtid føles det mer og mer som høst. Men jeg kan ikke skjønne at det allerede er oktober i morgen. To måneder før julemåneden. Tida går så utrolig fort! Men oktober, du er likevel hjertelig velkommen til oss.

Surmelk og kavring

Surmelk og kavring – det hadde jeg helt glemt av. Jeg vet ikke hvor mange år som har gått siden sist jeg smakte det. Men det er jo så utrolig godt. Så utrolig enkelt å lage. Og perfekt som mellommåltid eller frokost. Det var helt tilfeldig at jeg kom på det igjen. Mamma hadde glemt en pakke med surmelk hos oss en gang hun passet Bianco. Hun skulle egentlig bake med surmelka, men rakk det ikke. Så ble den altså stående. Og kattelivfrøkna har veldig vondt for å kaste mat. Den snille stemora bruker å spørre om jeg er i slekt med bestemor hver gang det er snakk om å kaste matrester og jeg begynner å argumentere mot det. Hehe, bestemor har lært meg godt opp. Og når jeg tenker meg om, så er det bestemor som egentlig har introdusert meg til surmelk og kaving også.

Jeg ble iallefall stående å se på surmelkpakken i kjøleskapet, på datoen som snart gikk ut, og funderte på hva jeg kunne bruke den til. Så slo det meg. Jeg plukket ut et par rugbrødskiver fra fryseren og tørket de i ovnen på varmluft. Så enkelt og så godt! Man kan jo selvfølgelig «pimpe» det opp med litt bær, frukt eller honning, men jeg liker det best all naturell. Nå spiser jeg surmelk og kavring til frokost flere dager i uka. Og kjæresten – som støtt og stadig må kjøpe surmelk på butikken, lurer på hvor gammel jeg egentlig er.

Septemberbuketten

Se så fin septemberbuketten ble! Ordentlig høstlig, og litt mer «rosa» enn planlagt. Men jeg fant ikke de fargene jeg egentlig var ute etter, og man tager det man haver, ikke sant! Det jeg imidlertid ble veldig glad for at jeg fant var bergknapp, eller kärleksört som svenskene kaller det. De svenskene altså, de har så fine navn på blomstene sine. Bergknapp er en nydelig staude, som jeg en gang skal ha når jeg får meg en ordentlig hageflekk (og ikke bare verandahage). Den er veldig høstlig, og får meg til å tenke litt på lyng. I tillegg til bergknapp inneholder septemberbuketten rosa lisianthus, ferskenfargede grennelliker og vinrødrosa hodenellik. Og buketten står så fint i min lille Jasper Conran Tisbury-mugge. Favorittmuggen til blomster akkurat nå.

Earl Grey Blå Blomst

En av mine to absolutte favoritt-teer som jeg ikke klarer meg uten, er Solberg & Hansen sin Earl Grey Blå Blomst. Det var egentlig storebror som var hekta på den og alltid hadde den med seg overalt hvor han dro. Og når storebror lagde meg en kopp perfekt trukket Blå Blomst (som vi kaller den for), var det den beste koppen med te jeg noensinne hadde smakt. Alt andre lager, smaker bedre enn når man lager det selv. Har du lagt merke til det? Jeg ble iallefall etter hvert så glad i den, at den ble fast inventar i teskapet mitt. Og der skal den forhåpentlig alltid være!

Jeg hadde en liten tekrise i vår når jeg oppdaget at Taras (der jeg alltid har handlet Earl Grey Blå Blomst), sluttet med Solberg & Hansen sin variant. Men jeg kontaktet Solberg & Hansen på facebook, og fikk navnet på andre forhandlere som selger den. Og siden kjæresten har jobbreiser i Oslo støtt og stadig, kjøper vi den nå på Stockfleths på Oslo City. Det er litt mer styr enn å kjøpe den i Tromsø, men hva gjør man ikke for å få yndlingsteen sin! Bonus er at teposene til Stockfleths er veldig fine. Gråpapirposer er så enkelt og litt gammeldags.

Earl Grey Blå Blomst er en klassisk svart te med bergamott og kornblomst. Den har litt mer kraftig og aromatisk smak enn «vanlig» Earl Grey, og passer like godt alene, som til både kaker, frokost og kvelds. Jeg brygger den på 90 grader i ca 4 minutter. Da syns jeg den blir perfekt. En kopp hverdagslykke jeg rett og slett ikke klarer meg uten.

Visste dere forresten at navnet Earl Grey stammer fra oppfinneren av blandingen – The Earl of Grey. Lederen av The East Indian Company.

 

Queen size breakfast

Jeg er eksepsjonelt glad i frokost på senga. Det har jeg vært siden jeg var lita jente. Det var liksom noe magisk og annerledes over å kunne spise en plass man vanligvis ikke fikk lov. Og det er det som er så fint med å være voksen. Da bestemmer man helt selv. Og når jeg bestemmer, blir det frokost på senga så ofte jeg bare har lyst.

Og akkurat nå er frokost på senga ekstra fint. For vi har nemlig fått ny og større seng. Vi har avansert fra 120-seng til 150-seng. Så nå er det queen size breakfast som gjelder. Ganske luksus for en som er vant til å ligge trangt. Og jeg nyyyter det ♥

Ekstra fint er det kanskje også når sola skinner inn gjennom persiennene. Når havet skulper mot kaia. Når håret står til alle kanter, og både morgenkåpe og dyna føles så myk mot huden. Når frokosten er så fin å se på at man nesten ikke kan spise den. Og ikke minst – når man har plass nok til å legge seg på kryss og tvers i hele senga. Dette kan jeg bli vant til…

Bursdagsgave til meg selv

Jeg har kjøpt bursdagsgave til meg selv – et nydelig ovalt serveringsfat fra Stavangerflint. Serien heter Gullregn og er fra 50-tallet. Er det ikke fint? Jeg elsker det, og tar meg i å gå å se på det flere ganger i løpet av dagen. Jeg fant det på finn.no for 300 kroner, og det er utrolig velholdt til å være så gammelt. Ikke antydning til krakeleringer, og gullkanten er skarp og tydelig. Det er så vanskelig å kjøpe ting man bare har sett på bilder, så jeg var forberedt på at det kunne være både tynnere og flatere enn jeg ønsket. Men så var det altså helt perfekt. Noen ganger har man bare sånn flaks.

Endelig har vi et ordentlig serveringsfat. Kjæresten nevnte søndagsstek, men jeg ser for meg salater, kaker og noe så gammeldags som smurte rundstykker. Jeg kan uansett ikke huske at vi noensinne har hatt en søndagsstek…? Haha! I utgangspunktet ville jeg ha et helt ensfarget fat. Men jeg kom fram til at gulfargen var så dus, og dessuten mest sannsynlig blir bortgjemt under selve maten. Men uansett farge, og uansett mat som blir liggende oppå, så var det sannelig en god investering. Og det er alltid hyggelig å kjøpe bursdagsgave til seg selv. Men skal jeg være helt ærlig, tror jeg at jeg hadde kjøpt det likevel – bursdag eller ei.

På tide å friskmelde nelliken

En torsdag jeg og kjæresten var på storhandel, stakk jeg innom Mester Grønn for å kjøpe en bukett grennelliker. Når jeg betalte i kassa sa ekpeditøren at han var så glad for at nelliken er friskmeldt hos alle under 50 år. Men at han derimot ikke klarte å overbevise de over 50. Jeg vet akkurat hva han prater om. Jeg har vokst opp med en mamma som nesten ikke klarte å se på nelliker uten å tenke på begravelser. Jeg ble selvfølgelig påvirket, sånn som barn blir av foreldre. Og det var først for noen år siden jeg innså hvor fantastisk nelliken er. Jeg startet med pottenellik i hagen, og i fjor avanserte jeg til nellik i blomsterbuketter.

Så hva er det som er så fantastisk med nelliken da? Jo det skal jeg fortelle deg. Den er fin, romantisk og søt. Den kommer i utallige farger og nyanser. Både duse og skarpe. Man kan kjøpe hodenellik som er litt stor, og grennellik som er mindre men ganske frodig. Nellik er spiselig, slik at den egner seg godt som kakepynt. Både som hel blomst og man kan strø kronbladene utover. Den er lettstelt, lite krevende og takknemlig. Og ikke minst, det som gjør at jeg setter aller mest pris på nelliken – den er så holdbar. Hos meg står nelliken ofte mellom to til tre uker. I og med at den er ganske billig også, får man mye for pengene da.

Heldigvis for meg som er så glad i nellik, selger Mester Grønn grennellikbuketter til en fast lavpris på 50 kroner. Jeg liker veldig godt den orange/ferskenfargede typen. Men jeg kjøper vel så ofte hodenelliker i duse farger hos Sonja Blomster og Lille Blomst. Så nå syns jeg det er på tide å friskmelde nelliken. Også hos de over 50. Jeg har heldigvis klart å påvirke mamma. Sånn som barn påvirker foreldre ♥ Og nå står det titt og ofte en nellikbukett hjemme på mammas kjøkkenbord. Så neste gang du skal unne deg en bukett med ferske blomster, plukk med deg nelliker du også. Kanskje du blir overraskert over hvor fine de er.