Sola skal skinne igjen

Disse bildene tok jeg 11 dager etter vi mistet Bianco. Det var sist gang jeg så sola fra vår leilighet. Ja, det var faktisk sist gang jeg så den i det hele og det store. Det var 8. november og fra sola tittet fram bak fjellet tok det bare fire små minutter til den forsvant igjen. Men midt i mørket, og sorgen, føltes det godt. Jeg var så takknemlig for disse små minuttene hvor jeg måtte myse med øynene.

Vi har hatt en helt elendig vintersesong så langt. Mildvær med antydning til vår og så vinter hver andre eller tredje dag. Som en evig rundans. Vinter, vår, vinter, vår. Snø, kaldt, regn, bar bakke, så snø og hele runden igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg har vært så glad hver gang det har vært snø. Og så frustrert hver gang den har regnet bort og alt rundt oss ble mørkt. For som jeg har skrevet på bloggen før, vi i nord får ikke noe annet enn grått mørke hvis vi ikke har snø på vinteren. Hos oss er det meningen at vi skal ha det kaldt og hvitt på denne tida av året.

Nå er det ikke uvanlig at vi kan oppleve litt variasjon i været, ja selv i den kalde nordnorske vinteren. Perioder med sørpevær og lave tunge skyer er vi vant med. Og det er ikke rent sjelden at soldagen (den dagen man kan se sola for første gang i Tromsø, men dog kun fra sør på Tromsøya) snør bort. Men overflod av bar bakke og Bergentendenser på himmelen syns iallefall jeg personlig blir for mye. Og tenk at jeg enda ikke har sett selve sola i år!!! Jeg har sett sollyset skinne på noen bygninger på Tromsøya. Men ikke selve sola. Den skulle ha møtt oss i vinduskarmen i begynnelsen av februar. Varmet oss i ansiktet og hvisket takk for sist. Men regn, skyer eller snøvær har stått mellom oss og lyset. Jeg tror det må være rekord, for jeg kan ikke huske at det har gått lang tid før.

Men jeg kan fortelle at jeg ikke har gitt opp. Akkurat nå sier værmeldinga at det kanskje blir en sjanse for å se den på torsdag. Vel og merke sa den onsdag i går. Jeg krysser fingrene for at den ikke sier fredag i morgen. Men uansett hvor lang tid det tar så vet jeg at en ting helt sikkert – sola skal skinne igjen. Og ikke bare gjennom stuevinduet vårt. Men også i kattelivet. Og når sola skinner i vinduskarmen blir katta å male som aldri før. Vi har nemlig fått en ny liten pus ♥ Den skal dere få hilse på snart.

Ha en fin dag alle sammen! Enten dere har solskinn eller ei.

Fint å se på, fint å høre på

Det er så mye fint å både se på og høre på for tiden. Her er kommer det som jeg liker best akkurat nå.

Äkta Billgrens er kanskje noe av det koseligste jeg ser på akkurat nå. Der får man følge Elsa Billgren og kunstnerfamilien hennes. De er en familie som er litt annerledes og eksentriske, men som man også kjenner seg lett igjen i. Både i familierelasjoner og hverdagslivet. Men kanskje også spesielt for en som meg, som også blogger og som har gode minner fra diverse kunstprosjekter fra tegning, form og farge på videregående. Herlighet som jeg lengtet tilbake til skolen når jeg så Ernst Billgren sitt Carl Larsson-prosjekt. Og så rørende fint det var i den episoden når Elsa og mammaen hennes besøkte huset de bodde i når Elsa var liten. Dette er reality på en helt annen måte, og jeg elsker at de er helt seg selv. Ja, helt ekte, som tittelen tilsier. Dette programmet er rett og slett koselig at jeg har fått både mamma og kjæresten hekta.

Syvende sesong av Neste sommer begynte nå nettopp. De byr som vanlig på god sommerstemning, herlig fransk musikk, og putehumor. Og det var et gledelig gjensyn med klønete Per-Ivar og illsinte Terje. Du kan se de på Dplay eller TV Norge på søndagskveldene.

Med kjærlighet for kanaler har jeg nevnt for dere før. Med det elskverdige skuespiller-ekteparet Timothy West og Prunella Scales som reiser langs de engelske kanalene, hvor de byr på vakker natur, litt historie og berettelser fra et helt liv sammen. Dette er feelgood på sitt aller beste, og har du som meg – et ekstra godt forhold til England, tror jeg dette blir å falle i smak. Denne gangen vil jeg tipse om en spesifikk episode som traff både meg og kjæresten litt ekstra. Alle episodene byr på fine ting, men noen ganger er bare plassene de besøker ekstra fine, eller nærheten i relasjonen deres kommer ekstra godt fram. Se den og bli varm i hjertet.

Masterchef Australia sesong 11 er også en av de fine tingene jeg ser på nå. Her er det gourmetmat som er så fantastisk at jeg tar meg i å bli så påvirket at fiskeboller i hvitsaus eller taco ikke lenger er godt nok til middag. Hehe, en kveld jeg serverte kjæresten en omelett som så ut som den kom ifra en restaurant så han på meg og sa: «no more Masterchef for you».

I tillegg er det noe med disse australierne. Ikke bare føler jeg at Matt, Gary og George er gode venner som jeg treffer i tv-en med jevne mellomrom. Men etter en stund ser jeg alltid på deltakerne som en slags familie. Jeg føler at jeg kjenner de. De er så snille med hverandre selv om det er en konkurranse. De heier på hverandre og bygger hverandre opp. Og gråter når noen må dra hjem. Er ikke det fantastisk?! Jeg tror nesten australierne må være noen av de snilleste og mildeste av folk.

Den nye versjonen av Little Women går fortsatt på kino, og på fredag skal jeg og en venninne dra å se den. Det er nokså dristig av meg som elsker 90-tallsversjonen SÅ mye. Og som ikke liker forandringer. Men fordi denne versjonen har så mange gode skuespillere og har fått så mye skyt, skal jeg gi den en sjanse. Gjett om jeg er spent!

Så går vi over til «høredelen» av innlegget. Lars Bremnes har sluppet tittelsporet for sitt kommende album, og denne sangen er bare helt fantastisk! Det føles umiddelbart som den har litt av Kari (Bremnes) i seg, men ganske fort kommer både teksten og melodilinja i ekte Lars Bremnes-stil. Og teksten er bra skrevet! Og veldig aktuell akkurat nå. Jeg og kjæresten har hørt den på repeat i dagesvis, og vi blir aldri lei. Du finner den på Spotify her.

I forrige uke så jeg Trygve Skaug på God Morgen Norge, når han sang denne vakre låten. Og herlighet for en flott og ydmyk mann med massevis av forståelse. Hadde bare alle vært som han… Jeg prøvde å finne den lille, enkle og fine versjonen fra han satt i sofaen alene med gitaren sin. For den var så naken og skjør at den ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Men dette var det nærmeste jeg kom. Men han har en akustisk versjon på Spotify også, og den går (sammen med Lars sin Spelle for de gale) også på repeat her hjemme om dagene. Teksten i denne sangen er så sterk, og jeg tar meg i å synge «Du kan stole på meg når jeg sier at jeg lover, for jeg veit det går over» om igjen og om igjen. Men når det gjelder Bianco vet jeg at det aldri går over. Jeg blir nok mer vant til det, men savnet, det vil alltid være der. Men sangen har likevel en slags trøstende og beroligende effekt på meg.

En tredje sang som er helt ny for meg, men som jeg har falt pladask for, er Jorda av Maria Haukaas Mittet og Terje Nilsen. Men jeg liker versjonen av Tore Johansen og Marit Sandvik best. Jeg hørte den på Svalbard – minutt for minutt, og siden da har jeg lett etter den over alt. Jeg finner den ikke noen andre plasser enn i dette programmet, så da blir det med havlyder i bakgrunnen. Men det kan jo være koselig det også 😉 Den ligger litt over fire minutter inn i programmet på denne strekninga.

Og når vi da er inne på Svalbard – minutt for minutt må jeg bare anbefale det også. Programmet er ferdig på tv men ligger tilgjengelig her. Å reise med Hurtigruta gjennom tven er nok min aller beste sakte-tv. Jeg har så gode minner fra Hurtigruta – minutt for minutt i 2011. Og selv om Svalbard var en helt annen rute og en plass jeg aldri har vært, føltes det på en måte kjent likevel. Jeg er jo kjent med selve Hurtigruta som dere vet. Også setter jeg umåtelig stor pris den gode stemninga som ligger i disse programmene. Naturen, dyrene, folkene. Og musikken. De spiller mye god musikk, og mye av den er norsk. Et stykke videre ut den strekninga jeg har linket til ligger også flere nydelige låter som In the bleak midwinter og en cover av Landslide av Dagny fra Tromsø. Så på Svalbard – minutt for minutt er det like mye å høre på som å se på.

Året som gikk

Åååå, som jeg har strevd med dette blogginnlegget. Jeg har altså tenkt og skrevet, forandret og slettet. Følt at det ble for negativt for en hverdagslykkeblogg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å ferdigstille det, og hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle droppe det. Men samtidig føltes det også feil. For jeg har laget denne årsoppsummeringen både for 2017 og 2018. Og jeg liker virkelig å ha muligheten til å lese disse, som en slags dagbok over hva jeg gjorde. Dessuten blir dette siste gangen jeg kan oppsummere ett år hvor Bianco var med. Så selv med mange triste ting (ja, for det var jo sånn livet gjorde det denne gangen) kommer oppsummeringen av året som gikk her. Litt senere enn planlagt.

2019 ble som sagt et tungt år for oss i kattelivet. Men heldigvis var det mange gode stunder og mye godt også. Og jeg prøver så godt jeg kan for å holde fast i det – også nå i oppsummeringen.

Hvilke mål jeg klarte: Jeg hadde egentlig ingen mål for 2019 annet enn å nyte alt godt i livet og gjøre det beste ut av det meste. Strengt tatt så gjorde jeg jo det, foruten en del bekymringer. Men om jeg skal nevne noe jeg er stolt over at jeg klarte, så var det å gå til toppen av Hoven – noe som absolutt kan kvalifiseres som en opptur 😉  Og at jeg beholdt roen når Bianco trengte meg aller mest.

I tillegg gjorde vi noen bedre valg i jula når vi valgte å kjøpe økologisk ribbe fra Kolonihagen og kalkun fra Stange. Begge disse forhandlerne har et mye større fokus på dyrevelferd. Det kostet en god del mer enn Gilde og Prior som vi har valgt tidligere, men herlighet så verdt det var! Ikke bare føltes det godt i hjertet og samvittigheten, men det smakte så mye bedre også.

Hva jeg ikke fikk gjort: Nesten hele året hadde jeg en følelse av at det var mye jeg ikke rakk eller ikke fikk gjort. Og det var nok mange ganger tilfellet, sånn som med vårrengjøringa, oppussinga av det nye nattbordet, kreative sting som sying, Smakfestivalen, Kulturnatta, pepperkakehuset og kinoturer. Men mest var det nok at ønskelista mi over ting jeg har lyst å gjøre har økt, samtidig som kapasiteten har sunket. Og det er jo ingen god kombinasjon. I tillegg var vi veldig mye småbarnsforeldre og sykepleiere for Bianco, og da får man naturlig nok mindre tid til andre ting.

Men sannheten er at ingenting kunne måle seg med tiden med Bianco! Så jeg angrer ikke ett sekund på at jeg prioriterte han. Men det skal sies at jeg var litt lei meg for at jeg ikke fikk spilt kubb på sommeren, spist fårikål på høsten, eller gått noe særlig på loppiser. Men igjen, Bianco var viktigst. Det kommer alltid flere sjanser til å gjøre de andre tingene.

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Her blir svaret det samme som i 2018, nemlig at jeg brukte så mye tid sammen med Bianco. Når vi koste oss ute i både regn og sol. Når vi plantet blomster i hagen. Når vi var kreative sammen. Når vi lå i senga og sov. Eller bare hørte på musikk. All den tiden blir jeg å verdsette resten av livet. Jeg er så takknemlig ♥ Også er jeg veldig glad for at vi dro til London nå vi virkelig trengte det.

Hvor jeg reiste: Lofoten, Kroatia og London. Tre favorittplasser ♥

Hva jeg likte best å gjøre: Koselige ting sammen med de jeg er glad i. Sånn som bilturene i midnattsol sammen med kjæresten. Verandakos med Bianco. Gode middager med mamma og storebror. Skravling og tekopper sammen med venninner. Og ikke minst alle de små hverdagslige stundene som kanskje ikke virket så store, men som betydde alt. 

Mitt beste blogginnlegg: Her har jeg lyst å trekke fram tre blogginnlegg som betyr litt ekstra. LykkedagenEt skår er gleden og Kjærligheten.

Det beste kjøpet: Libertystoffet og alt jeg kjøpte i lin. Libertystoffet kommer nok til å bidra til mye kreativ lykke når jeg får fikset symaskinen (eller kjøpt en ny). Og både linserviettene, kopphånddukene og putetrekkene har jeg brukt mye. Men når jeg tenker meg litt ekstra om er jo egentlig det beste kjøpet den dyre legen til Bianco. Våre mest velbrukte penger noensinne!

Årets overraskelse: At nesten 2ooo personer klikket seg inn på dette blogginnlegget. Et SÅ viktig tema som fortsatt er veldig aktuelt. Så husk å ID-merke og kastrere pusen din. Og husk å minne andre på det også, sånn at alle forstår hvor viktig det er, og at det er det som skal til for å bekjempe problematikken rundt hjemløste katter. Og gi av de ressursene du har mulighet til. Lite eller stort – alt har en betydning. Her er en plass du kan gi litt. Og her er en annen.

Den beste opplevelsen: Igjen må jeg svare all tiden med Bianco. Og jeg hadde noen ekstra fine stunder med Bianco de to siste ukene før vi fant ut at han hadde kreft. Da våknet jeg nesten hver morgen med at Bianco lå klistret inntil meg i senga, oppe ved hjertet mitt. Han kom nærmere og nærmere oss de siste årene, men nært var ikke normalt for han å ligge. Han brukte som regel å ligge ved fotenden. Det var så fint alle disse morgenene at jeg måtte ligge litt ekstra å bare nyyyte ♥ I tillegg var både påsken, konsertene vi var på, og bålturen i Lofoten sammen med pappa og kjæresten ordentlige gullstunder.

Hva jeg leste: Gjennom hele 2019 leste jeg bare to bøker – Det innerste rommet av Jørn Lier Horst og Knut Nobodys baby av Unni Lindell. Begge var veldig gode bøker, men Knut – Nobodys baby var en helt nydelig bok som traff meg litt ekstra. Naturlig nok 😉 At det bare ble to bøker er en god indikasjon på den dårlige kapasiteten (forhåpentlig blir det et bedre bokår i år). Ellers var jeg en racer på å lese blogger og interiørmagasiner. Favorittene var og er fortsatt Elsa Billgren, Underbara Clara, GlamourbibliotekarenSebastianHjartesmil, Silje, Johanna Bradford og Et dryss kanel. Ja, også leste jeg Lev Landlig og Boligpluss på magasinfronten.

Hvilke filmer og serier jeg så på: I motsetning til lesing av bøker ble det ganske mye serie og filmseing i 2019. Jeg så Det gode liv i Alaska, Hver gang vi møtes, The Crown sesong 2, samtlige sesonger av Outlander, Neste Sommer, Wisting, Symesterskapet, Skal vi danse, Shetland sesong 5, Sanditon, og alt av feelgood og britisk og svensk krim jeg kom over. Og Poirot og Miss Marple var som normalt gjengangere ved søndagsfrokostene.

Hvilken musikk jeg hørte på: Favorittene var Arvid Hanssens viser sunget av Tove Karoline Knutsen (en aldeles nydelig plate), Carpenters, Unni Wilhelmsen, Ella Fitzgerald, Lars Bremnes og Kari Bremnes. Mye norsk musikk med andre ord. Men så er jo den veldig bra også. Er du ikke enig?

Hva jeg lagde: Det var ikke så stor egenproduksjon i 2019, men det ble iallefall en del blomsterbuketter og noen hjemmesydde scrunchies. Jeg krysser fingrene for mer tid bak symaskinen i år.

Hva jeg gledet meg over: Rolige morgener, snø, vårvintersola, ekstra fine buketter, gode frokoster, varmende tekopper, midnattsola, og selvfølgelig Bianco og kjæresten.

Hva var vanskelig: At Bianco var syk og at vi til slutt mistet han. Det er det tyngste jeg noensinne har opplevd i livet. Jeg visste jo at vi ikke skulle få beholde han for alltid, men at det skulle skje fort og bli ondt var jeg ikke forberedt på. Nå må vi bare ta tiden til hjelp.

Hva jeg drømte om: At Bianco skulle være frisk slik at vi fikk beholde han.

Hva jeg spiste: Man spiser jo så mye forskjellig i løpet av et helt år, men gjengangere var frokostgrøt med gresk yoghurt, kardemomme og soyamelk. Knekkebrød med både avokado, kremost og syltetøy. Fiskesuppe, cæsar salat, og masse ost (Mont d’Or, Gouda, bakt Camembert, Creamy White ol.) Og hjemmelagede kanelboller uten sukker. Nam!

Hva jeg drakk: Ingefærøl, hylleblomstsaft, Somersby Secco, Earl Grey Martini, chai latte, og mengder med te. Da aller mest Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong.

Mitt beste bruktfunn: Den røde vintagekjolen. Jeg elsker den og har brukt den kjempemasse.

 

Favorittplagg: Den røde vintagekjolen, det blå og stripete Noa Noa-skjørtet og den lange rosa kimonoen med blomster fra Pink Blush.

Hva jeg ønsker meg for 2020: For dette året ønsker jeg tid til å bearbeide sorgen, ro i hjertet, latter, og koselige stunder med alle de gode menneskene jeg har i livet mitt ♥ Og masse brettspill og kubb.

Januarbuketten

Ååååå, januarbuketten ble bare  fin! Kanskje litt mer vårlig enn jeg hadde tenkt, men likevel akkurat så bustete og kaotisk som jeg ønsket. Og jeg syns den har et lite preg av vinteren også, selv om våren klarte å smyge seg inn.

Det er valmuene og ferskenfargen som bringer inn vår-assosiasjonen. Men de var så fine denne gangen at jeg ikke klarte å motstå de. Dessuten er de med på å skape et litt sært og moderne uttrykk i buketten. De gjør den liksom litt mindre søt. Og det er viktig i og med at den inneholder både grenroser og brudeslør som har et nokså romantisk uttrykk.

Bianco-rosa fikk være med denne gangen også ♥ Og olivengreiner og eucalyptus.

Ellers i buketten finner du kirsebærgreiner (ja, de er jo litt vårlige de også).

Brudeslør (som lukter helt nydelig godt).

Snøhvite grenroser som nesten ser ut som marsipanroser. Er de ikke vakre? Jeg har aldri sett så hvite roser før.

Og hvit stjerneskjerm.

Og en skikkelig bustete variant av hvit voksblomst. Og det er denne, stjerneskjermen og brudesløret som virkelig bidrar til den frodige og kaotiske følelsen.

Ja, den ser jo nesten ut som en blomsterengbukett. Er du ikke enig? Fin ble den iallefall!

Sesongens første

Jeg har smakt på sesongens første blodappelsin og jeg ble så glad når den var ordentlig mørk og rød inni. De fleste blodappelsinene jeg kjøpte i fjor var nemlig lys orange. Nå blir det mange blodappelsiner til søndagsfrokostene framover. Nam!

Du och jag

Du och jag. Vi to. Det var så mye kjærlighet. Tenk så mange timer vi tilbrakte sammen! Nesten hvert eneste minutt i hvert eneste døgn, i mange mange år.

Jeg har tenkt på det så mange ganger, at du kanskje ikke ville ha blitt like nær oss hvis jeg ikke hadde blitt syk og dermed ble tvunget til å være så mye hjemme. Og jeg vet at jeg ikke ville hatt det like godt hvis du ikke hadde vært der og holdt meg med selskap. Og passet på meg. For det var ingen tvil om at du passet på meg. Alltid.

Min kjære Biancopus, jeg savner deg så uendelig mye. Men kjærligheten vil alltid være her så lenge jeg er her. Den ligger i hjertet mitt ♥

Blomsteråret 2019

Jeg kan nok si mye om året som gikk, men én ting er helt sikkert – det var et fantastisk blomsterår. Månedsbukettene var vakrere enn noensinne, det var ganske mange buketter, og ikke minst – de var til stor glede. Jeg hadde veldig mange blomster jeg ikke har hatt før, og det var virkelig spennende å prøve så mye nytt. Vi starter med begynnelsen.

Januarbuketten var jeg så utrolig fornøyd med. Jeg visste på forhånd at den skulle inneholde mye grønt, være vinterlig, og litt vill og vakker, men at jeg skulle finne mye fint en januardag på Sonja Blomster hadde jeg ikke trodd. Kombinasjonen av sølvgrå lamb tails, clooney ranunkler og den veldig spesielle kremfargede grennelliken som var rød helt innerst, gjorde buketten akkurat så vinterlig som jeg ville ha den. Men prikken over ien, det som virkelig bidro til den perfekte januarbuketten, ble kontrasten fra den vinrødlilla limoniumen og alt det frodige grønne, som hadde helt passende mørke og duse grønnfarger. Tips til vinterlige buketter – eucalyptus som nesten framstår som sølvfarget noen ganger, og olivengrener som er hvit på undersiden av bladene.

I tillegg til januarbuketten lagde jeg en liten bukett som ble stående på stuebordet. Altså se de grennellikene! Jeg tror det må være de fineste jeg noen gang har hatt.

Februarbuketten var litt mer vårlig og i rosa og orange farger. Den inneholdt noen aldeles nydelige fylte roser, valmuer og rosa gåsunger. Men dessverre kom ikke rosafargen på gåsungene så godt fram på bildene. De ble seende mer grålig ut enn i virkeligheten.

Som vanlig var det mange buketter med både grennellik og hodenellik. Og oftest i orange eller ferskenfarget.

Og så kom marsbuketten, en av årets aller fineste buketter. Med masse eucalyptus, stjerneskjerm, voksblomst, kirsebærgreiner, fylte tulipaner, levkøy, en Clooney ranunkel og en aldeles nydelig duftrose.

Men kronen på verket var denne her – Frittilaria persica, eller persiakrone som den heter på norsk. Den hadde jeg ønsket meg SÅ lenge, men siden jeg aldri klarte å finne navnet på den fikk jeg meg heller ikke til å spørre etter den. Så viste det seg at dette faktisk er favorittblomsten til Marit på Sonja Blomster. Snakk om flaks! Jeg håper jeg får tak i den i år også.

Når påsken kom fikk vi atter en vakker bukett i hus. Fylt med ranunkler, hvit syrin, strå, lysegul grennellik, alstromeria, kremfarget hodenellik, hvit limonium, og franske tulipaner. Under denne buketten tilbrakte Bianco mye tid. Men det var jo ikke så rart, for se så nydelig den var! Uten tvil en av de topp tre fineste i 2019.

Samtidig som jeg kjøpte påskebuketten fikk jeg disse vakre anemonene hos Marit. De var kommet så langt i blomstringsprosessen at de ikke lot seg selge. Men de skapte mye glede på nattbordet mitt de dagene de varte.

Aprilbuketten var det Bianco som presenterte (tenk så heldig jeg var som hadde en så fin liten bloggassistent ♥). Det var en stor, rufsete og vårlig bukett i ferskenfarget, hvitt og blått. Den inneholdt levkøy, eryngium (tistel), voksblomst, kirsebærgreiner og eucalyptus. En veldig fin bukett den også.

I slutten av april var det mange ranunkler som fant veien til vasene. Her sammen med hodenelliker, noe som bidro til at det så ut som en ordentlig Gustav Klimt-bukett.

Og ranunklene var fine og kunstneriske selv når de tørket.

Samtidig begynte peon-sesongen, og da slo jeg til på en stor bukett med en mørk farge jeg aldri før hadde hatt.

Det ble maaaange peonbuketter i 2019. Spesielt av denne varianten – Coral Charm.

Maibuketten ble også ekstra fin. Jeg har tidligere latt meg inspirere av flaggets farger i denne festmåneden, men valgte å gå for en enklere og renere palett denne gangen. I tillegg hadde jeg lyst på en blomst jeg aldri før hadde hatt – Matricaria Tanacetum. Det er den som ser ut som en slags «miniprestekrage». Ellers var det hvit levkøy, olivengrener, eucalyptus, Ozothamnus, og både hvit grennellik og hodenellik i maibuketten.

Marit hadde lagt med en liten dusk med lammeøre i maibuketten. Og som dere ser på bildet var det ikke bare jeg som likte den ♥

Så kom den tida på året hvor vi begynte å konsentrere oss mer om hageblomstene. Sjokoladecosmos var årets nykommer der.

Til sankthansaften lagde jeg en blomsterkrans av smørblomst, hundekjeks, hvite grenroser fra «hagen» og hvit grennellik.

Og junibuketten ble årets største og mest pompøse bukett. Den var fylt til randen med blomstenes dronning, den vakre peonen. Den inneholdt tre forskjellige varianter – Coral Charm, Sarah Bernhard, og Odile. Var den ikke fin?

I juni fikk jeg også disse nydelige rosene fra verdens beste kjæreste ♥

Julibuketten var som året før (og året før der igjen), en salig miks av markblomster og litt tilskudd fra hagen til pappa og den snille stemora. Den snille stemora sier alltid at blomster i vaser er et tydelig tegn på at jeg er på besøk ♥ Er ikke det koselig?

Og hun har jo rett i det. Men disse blomstene var det pappa som skulle ha æren for. Det var han som med livet som innsats klatret ned i en skråning nedenfor hagen, for å plukke disse til meg. Snille pappa ♥

Augustbuketten ble mye enklere enn årets tidligere buketter, med «bare» to typer blomster i. Blodtopp og lisianthus. Men jeg syns likevel den var veldig fin og egentlig veldig «Ida» i stilen.

Ved inngangen av september begynte vi å bli litt mer høstlig av oss, og hadde en bukett Leucadendron stående på stuebordet.

Og vi plukket inn mer og mer fra hagen når det begynte å bli kaldt ute.

Septemberbuketten var en bursdagsgave fra verdens beste lille kattepus, og var så utrolig fin med ferskenfargede grenroser og bergknapp (en av mine favoritter). Bianco visste godt hva jeg likte, han som hadde assistert meg i utallige bukettkomposisjoner ♥

Gjennom nesten hele oktober hadde vi buketter av denne vakre ferskenfargede grenrosa som jeg døpte om til Bianco-rosa.

Og Bianco-rosa fikk også pryde den kjempefine oktoberbuketten. Sammen med dyprøde og ferskenfargede hodenelliker, strå og en aldeles nydelig eucalyptus med frø. Hele buketten var inspirert av Bianco. Vår vakre lille pus som fikk kreftdiagnosen sin dagen etter at jeg kjøpte den. Det gjorde betydningen av oktoberbuketten enda større og viktigere.

Novemberbuketten ble til av blomster jeg hadde stående fra en bukett jeg hadde fått av en venninne etter vi mistet Bianco. Jeg var så sliten og sorgfull at jeg ikke visste om jeg skulle klare å ordne noe som helst. Men så sendte jeg bilde av de blomstene jeg hadde til Marit på Sonja Blomster, og spurte om hun hadde noe som kunne passe sammen med de. Snille Marit sendte flere bilder tilbake, blant annet av de svarte hortensiaene som jeg tidligere hadde spurt om. Så da ble det en novemberbukett, og for meg symboliserte den både sorg og håp, mørke og lys, og høst som møtte vinter. Akkurat sånn som november bruker å være, minus tapet av Bianco.

I desemberbuketten var det ferskenfargede amaryllis, hvit limonium og eucalyptus. Her valgte jeg å ikke blande for mange varianter fordi jeg ville at amaryllisen skulle få være stjerna. Og jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å lage litt julestemning uten å tilsette noe rødt. Jeg har nemlig hatt rødt i desemberbuketten helt siden 2016.

Så avsluttet vi dette fantastiske blomsteråret med rød skimmia og dus lysrosa Avalanche-roser på nyttårsbordet. Seee for noen vakre roser! Nesten like store som de største kammerstakene i omkrets.

Så det er ingen tvil om at det var et ekstra godt blomsterår i 2019. Mer kreativt, og mer nyskapende enn tidligere. Jeg er så takknemlig for det. Nå håper jeg på et like spennende og frodig blomsterår i 2020.

Sånn som januar kan være

Januar kan være så mye for så mange. For noen er det en ny start, en tid for forbedring og håp om noe bra. Dere vet, nytt år nye muligheter. For andre igjen kan januar by på utfordringer. Det er mørkt, kaldt, antiklimaks etter jula, og det å gå i hi kan ofte føles som det eneste rette å gjøre. Selv tilhører jeg den sistnevnte gruppen. Januar er bare ikke min beste måned. Men jeg prøver stadig å fokusere på det positive, og i fjor skrev jeg et blogginnlegg om hva vi gjør i kattelivet for å «overleve» januar. Jeg får bare legge til her som jeg skrev i selve innlegget at dette er et ordentlig i-landsproblem. Men et reelt et sådan.

Januar i år er både lik og ulik sånn som den bruker å være. Mørket, julebluesen, og trettheten er her. Det stakk i magen når mange av naboene var så snar med å pakke bort julepynten, og jeg har lyst og behov for å sove mye, men jeg får det ikke til. Det igjen gjør meg bare enda mer trøtt. I tillegg har vi fraværet av Bianco. Tårer og smerter ut av en annen verden. Med andre ord noe som kan høres ut som den verste januaren noensinne. Jeg tenkte akkurat de tankene en dag jeg sto i verandadøra og så på regnet som igjen hadde tatt snøen for syvende gang på to uker (mitt aller verste vintervær). At vi nok har følelsen av å nesten ikke leve, bare eksistere. At vi er helt på bunnen nå. At lyset må komme fort så ikke mørket sluker oss.

Men så slo det meg at vi heldigvis ikke er der hele tiden. Ja, visst er vi slitne. Det vises i øynene våre, og på hvor lite vi klarer. Men samtidig har vi øyeblikk som gir oss noen pauser, noen minutter, eller kanskje til og med noen timer borte fra sorgen. Som når vi så på den etterlengtede tredje sesongen av Anne with an E. Når kjæresten sa noe veldig artig som gjorde at vi flirte lenge. Når jeg kjente takknemlighet over den varme leiligheta vår en dag det var uvær. Hver gang kjæresten spiller pedal steel. Når jeg ser ut av vinduet og venter på sola. Og når jeg lagde frokost på senga til oss en helt vanlig fredags morgen.

Det er ikke den lykken som når vi hadde Bianco, men det er iallefall en pause fra det dypeste dypet. Og det viser at januar godt kan være en pissmåned som UnderbaraClara sier, eller at «deppen» kommer og tar over som Johanna Bradford skriver så bra om, men at det samtidig finnes noe å være glad og takknemlig for. Det skriver de forøvrig begge om i disse innleggene.

For meg ble det det tomme frokostbrettet som stod igjen på sengkanten som fikk meg til å tenke meg om. Tomhet, ja det er som regel sånn januar er sa jeg høyt til meg selv. Men så så jeg på smulene og klementinskallet på fatet. Glasset etter den franske chestnut-yoghurten. Og stearinlyset som nesten hadde brent ned. Det vitnet jo om at det hadde vært noe fint der før det ble tomt. Og det hadde jo det. Vi hadde en veldig koselig og rolig morgenstund på sengekanten med stearinlys i mørket, før dagens gjøremål tvang seg fram. En liten bit hverdagslykke.

Så et tomt frokostbrett trenger ikke å være noe trist hvis man bare velger å se på det fra et annet perspektiv. Sånn kan det være med januar også. Så nå venter jeg på sola og føler meg motivert for å skrive litt flere blogginnlegg. Sånn inni mellom iallefall.

Ha en fin dag alle sammen!

Lyspunkter

Når det er mørketid både ute og i hjertet er det så viktig å ha noen lyspunkter i livet. Det trenger ikke å være så store ting, bare noe som bringer lys og glede med seg. Noe som drar deg ut av mørket og lokker fram smilene. Her er det som har lyst litt ekstra for meg i det siste.

Å gå på kafé med kjæresten ♥

Å få det fine adventsmagasinet til flinke Mariell i posten. Altså for en glede det er å handle hos en frittstående selvstendig butikk som lager mange av produktene sine selv.

For ikke å snakke om hvor gode karamellene fra Pärlans var! Akkurat så god som jeg trodde. Pärlans får du forresten bare kjøpt hos Mariell.

En over 20 år gammel adventskalender med veldig fine gaver på.

Julestjerne og magisk himmel.

Å ligge i senga på hotellet vårt i London og spise fudge og se Hjem til Jul på Netflix.

Det var ordentlig koselig det!

Å ta i bruk de nye tøflene mine. Her har dere forøvrig romjulskostymet mitt – rød morgenkåpe og myke tøfler.

Å bake lussekatter. Det er virkelig noe terapeutisk over å stå med hendene i mel og kna.

Å nyte en mince pie og en kopp nissete i mørket med stearinlys.

Å lage en ny julekrans til gangen. En helt enkel en som fikk litt sølvaktig farge når den tørket.

 Å finne roen og gleden i å pakke fine julegaver. Det er faktisk mange år siden sist jeg koste meg mye med å pakke julegaver.

Å spise lutefisk på Mathallen sammen med kjæresten, min gode julevenninne og mannen hennes. En veldig viktig juletradisjon i kattelivet.

Og desserten er også viktig. I år var den veldig «festive» med smaker som krydder, sjokolade og klementin.

Store buketter full av vakker amaryllis.

Og sist men ikke minst, å ha den søteste lille julegjesten i hele verden ♥ Som har sovet masse i armkroken til både meg og kjæresten, både på sofaen og i senga.

Pusi har reist hjem nå, men for en glede det var å ha henne på besøk! Hun har vært så god for oss alle (mamma og storebror også), og jeg kjenner at jeg savner henne allerede. Tusen takk for at vi fikk «låne» henne Sandra.

Det som ble med hjem fra London

Vi dro ikke til London for å shoppe. Det var som jeg sa tidligere – mest for stemninga si skyld. Men likevel kommer man ikke bort ifra at noen ting finner veien fram til kofferten. Og iallefall når man elsker Libertystoff og julepynt. Her er det som ble med hjem fra London.

Jeg flesket ordentlig til og innvilget meg hele fem meter luksus og lykke fra Liberty. Tre meter av blå Feather Fields som jeg skal ha til en kjole eller et skjørt, en meter Ffion som blir en perfekt julepute, og en meter brun Mitsi som skal få bli en helårspute i sofaen.

Fine mønster og farger, ikke sant? Er det flere der ute som elsker Libertystoff?

På Borough Market kjøpte vi Mont d’Or, trøffelsalami og en nydelig fransk yoghurt med chestnut (kastanjer).

Altså, fransk yoghurt. Det er godt og delikat. Og jeg gjenbruker alltid glassene de kommer i. Disse er perfekte som både telysholdere og små vaser.

Det ble selvfølgelig litt te fra Whittard. Både grønn Mango & Bergamot, Earl Grey og Mulled Wine.

Og min aller beste julete All About Christmas og en som smaker marsipan fra The Tea House i Covent Garden.

Jeg ble så glad når jeg fant gavepapir fra Rifle Paper på Anthropologie og Carta Varese på Petersham Nurseries. Så slapp jeg å bestille disse på nett. Jeg har nemlig ønsket meg disse i flere år.

Se de mønstrene! Det ble mange fine julegaver under treet i år.

En vakker julekule med glitter fra Liberty, et messingornament og en nydelig fyrstikkeske med kattepuser ble også med hjem.

Som jeg nevnte i Londoninnleggene, var det veldig mye pynt og ting med hunder over alt i London. Derfor ble jeg ekstra glad når jeg kom over denne fyrstikkeska med katter på! Se så søte små julepuser!

Og jeg fant som vanlig veldig fine bøker både på Daunt Books og på Foyles. Poirotboka får bli neste års julelektyre (sammen med Little Women som jeg ikke klarte å lese i år).

Og det er sjelden jeg reiser hjem fra London uten en eske Pink Marc de Champagne Truffles. Jeg elsker disse trøflene. Og mamma fikk champagnetrøfler med melkesjokolade.

Disse trøflene ser så fine ut at de egentlig skulle ha stått på godtebordet mitt. Men man kan ikke spise alt i jula, så de får heller gjøre nytten sin en mørk januardag.

Så fant jeg til slutt akkurat en sånn vinrød alpelue som jeg har lett etter siden i høst. Jeg kjøpte den hos en gammel og kjempekoselig mann på Old Spitafields Market. Og det var ikke det at lua var så dyr, men bare samtalen med han gjorde hele handelen verdt det. Jeg elsker å prate med hyggelige mennesker.

Og til slutt tok jeg med meg litt engelsk jul i form av tre mince paier som ga ordentlig festive stemning til både mamma, storebror og meg. Kjæresten er ikke så glad i mat med tørket frukt, så han sto over.

Så da ble det faktisk litt shopping på meg i London likevel. Men jeg trøster meg med at det er ting som jeg kommer til å bruke og nyte 😉