En lørdag i senga

Lørdags morgen våknet jeg litt for tidlig av hagel på vinduet og kjente straks at dette var en hjemmedag. Ikke var været noe særlig, og i tillegg kjentes senga så god og varm. Kjæresten følte det også sånn, så vi droppet SMAK-festivalen og ble hjemme. Eller rettere sagt, i senga. Iallefall noen timer. Jeg brygget meg en varm kopp te.

Ella Fitzgeralds beroligende stemme gikk på repeat.

Og den her lille trøttingen lå i fotenden og sov. Godt pakket inn fra det kalde trekket fra vinduet. Jeg tror ikke det var noe særlig mer enn 4 grader ute.

Jeg drakk Montagne Bleue og kjente et snev av sommer når rabarbrasmaken stakk seg fram. Det er viktig med litt «motgift» når det er så kaldt.

På nattbordet sto denne vakre rosa som jeg hadde berget inn fra vinterværet. Den får så fin farge nå på høsten, og lukter fantastisk godt! Jeg måtte ta bilde av den i lyset i vinduskarmen for å yte den rettferdighet.

Noen lørdager er det de små tingene som teller. Og da er det helt greit å ligge i senga ♥

God helg alle sammen

Det er fredag og helgefølelsen er på plass. Jeg skulle ha likt å sagt at vi har ren og helgevasket leilighet, men det var vi rett og slett for sliten til i dag. Sånn blir det bare noen ganger. Men heldigvis har vi det ryddig og koselig. Og som dere ser er det høststemning i kattelivet.

På stuebordet står en to uker gammel Leucadendron og pynter opp. Er den ikke fin?

Og ute møtes høst og vinter. Jeg vet jeg sa at jeg var klar for at snøen skulle komme krypende nedover fjellene, men dette ble nok litt tidlig for meg. En måned for tidlig om jeg skal være helt ærlig.

Vi kan jo ikke si hei til vinteren når vi enda ikke har fått plantet Ericaen i hagen. Bianco er forresten glad i lyng at han fem sekunder etter dette hadde tatt seg en stor jafs. Hehe, lille artigkaren.

Så har vi plommer stående klar for å koke syltetøy (uten sukker). Og ikke minst – vi har hverandre. Dette blir en fin helg, det føler jeg på meg. Nå skal vi kose oss, og vi håper dere også gjør det. God helg alle sammen ♥

Høstens ønskeliste

Nytelse, kos, spenning og varme er stikkordene jeg valgte for høstens ønskeliste. Og sånn her ble resultatet. Med økologisk sengetøy som jeg egentlig har ønsket meg i flere år, alt som smaker godt, og en stor bukett med bare limonium – akkurat sånn som Elsa hadde tidligere i år. Perfekt for høsten! Her er lista:

Chilimarmelade fra Cemo, til tapas og oster og annet godt
Scrunhie i Libertystoff fra Mariell sin butikk (jeg syr jo egne, men dette stoffet var så fint)
Min aller beste hårspray fra Kevin Murphy, miljøvennlig og med veldig bra hold
Ullpledd til Bianco med det søsteste motivet
Varmende cardigan i rustfarge, med perfekt lengde til skjørt og kjoler
♦ Copenhagen Sparkling Tea Company Blå, alkoholfri musserende laget av te
♦ Epler til eplekake, brødskiva og eplemos
Mont d’Or, kanskje den beste osten som finnes
Økologisk sengetøy fra Midnatt i fargene Wilted og Rhubarb
Rød pesto fra Olivenlunden
Illvilje, den siste krimboka fra Jørn Lier Horst
♦ En stor bukett med limonium

Hei høsten

Hei høsten, nå er jeg klar for å ønske deg velkommen. Jeg så tegn til deg på spireaen min allerede i begynnelsen av august, men da var det for tidlig. Jeg måtte gjøre meg ferdig med sommeren først. Men nå er jeg klar. Og i går kveld stoppet jeg opp og pustet dypt inn og kjente på lukten i lufta. Det var varmere enn normalt, men den lukta var ikke til å ta feil av. Du er her nå. Og jeg er så klar for alt det fine du har å by på.

Alle de fantastiske fargene.

Løvet som faller på bakken.

Og regnet som plasker på kveldene, men som skinner som glinsende diamanter neste dag. Da lufta er renset og det er ekstra godt å puste.

Jeg er så klar for varme lester.

Og varme pledd.

Og all innekosen med utallige tekopper. Både hjemme og på café.

Jeg gleder meg til de fineste bukettene. Med strå og bær og mørke farger.

Til kreativitet og levende lys på mørke kvelder.

Og alt man kan høste inn. Både bær,

og plommer.

Det er som en gave.

Nå er jeg klar for å møte rødt og gult i skogen.

Og til lyng på verandaen.

Jeg er til og med klar for når det blir så kaldt at snøen kommer krypende nedover fjellene. Du er så velkommen nå. Hei høsten!

Litt hverdagsdramatikk

Det var kveld. Stuebordet var dekket med kveldsmat. Og dagen hadde vært så varm at verandadøra fortsatt sto åpen på vidt gap. Kjæresten hadde funnet fram Friends på Netflix, og nå skulle vi bare kose oss. Ute var det blitt mørkt, og stearinlysene blafret idet jeg lukket verandadøra. Jeg kjente at det hadde blitt litt kaldere. Når jeg satt meg ned i sofaen stakk jeg bena inn i de rosa lammeskinnstøflene mine som stod under bordet. Og jeg skvatt til idet høyrefoten var kommet inn i tøffelen. Det føltes som noe stakk eller bet meg, eller som et slags støt, og min umiddelbare tanke var den scenen fra Araknofobia når en mann skulle ta på seg tøflene sine og endte opp med å bli bitt av den giftige edderkoppen som lå inni den ene tøffelen. Huff, så mye rart man fikk seg til å se i barndommen. Og huff, så fort man lar fantasien løpe løpsk.

Iallefall så gjorde det nå ganske ondt under foten, og mens jeg gikk på badet for å sjekke hva det kunne være, fikk kjæresten beskjed om å lete inni tøffelen min (da med trykk på at han skulle se etter giftige edderkopper). Både foten og tøffelen ble undersøkt grundig. Men annet enn litt hoven og rød hud fant hverken jeg eller kjæresten noe ekstraordinært. Så jeg tok et par allergitabletter og smurte Ibuxgel på foten mens jeg slo meg til ro med at jeg sikkert bare hadde tråkket på en liten flis eller noe lignende. Så spiste vi kveldsmaten vår og så mange episoder av Friends uten å tenke noe videre på hverken foten eller tøffelen.

Og så etter noen timer oppdaget vi plutselig at Bianco satt å nistirret ned i tøffelen min. Ja noe rart var det iallefall med den tøffelen, for nå var Bianco også interessert i den (sånn annet enn å ligge på den). Og opp på tøffelkanten kom det plutselig krypende en humle. Da skjønte jeg jo umiddelbart hva som hadde skjedd, og fikk veldig dårlig samvittighet. Stakkars humle som hadde blitt tråkket på av en kjempe. Det var jo et under at den ikke var klemt flat. Men forkommen var den, så vi flyttet den over på et fat med litt vann og druer. Det er jo så viktig å hjelpe alle humlene siden de er utrydningstruet. Selv når de har «brent» foten din.

Humla fikk ligge inne en time før vi flyttet fatet ut på verandaen. Vi kunne nemlig ikke risikere en gjentagelse av humle i tøffel-episoden. Kjæresten kunne forresten fortelle at han hadde registrert at vi hadde en humle inne i stua tidligere på dagen. Men han hadde regnet med at den hadde dratt samme vei som den kom inn – gjennom verandadøra som sto på vidt gap hele dagen. Men jeg tror herr Humle så den fine rosa tøffelen min og tenkte at han skulle gå i hi. For hvem vil vel ikke ha en gigantisk og myk lammeskinnstøffel å ligge i hele vinteren? Og kanskje han syntes at den så ut som den mykeste blomsten i hele verden. Ferdig parfymert og alt. Vel, det var kanskje ikke den beste plassen å gå i hi… for der fikk den jo ikke ligge i fred.

Heldigvis endte denne historien godt til slutt. Humla klarte seg og fløy avgårde. Men hos meg satte det noen spor. Jeg har nemlig blitt rammet av den irrasjonelle frykten «humle i tøffel», og driver derfor å rister og banker på tøflene hver gang jeg skal ta de på meg. Haha, sånn kan det gå noen ganger. Vi må vel alle gjennom litt hverdagsdramatikk innimellom. Kanskje bare ikke så ofte akkurat denne typen hverdagsdramatikk.

Akkurat nå-listen

Tenker jeg på: – At det er de lyse plommene som gir det beste syltetøyet.
– At jeg elsker høsten og alle fargene som dukker opp da. I naturen, i butikkene, på folk. I simply love it!
– Men at jeg likevel er litt lei meg for at sommeren er over for det betyr at jeg må si hadet til hagen.
– At jeg har lyst å dra til London, og spesielt i november/desember. Men jeg har mer lyst å være hjemme hos Bianco.
– At jeg burde ha et nytt teselskap snart.
– At det er så trist at så mange butikker forsvinner fra byen. Selvfølgelig er det bra at vi minsker forbruket, men dessverre er det de spesielle og selvstendige butikkene som rammes først.
– At jeg syns det er utrolig gøy at over 300 har klikket seg inn på denne oppskriften på bloggen min så langt i høst.
– At jeg kanskje burde ta et fotokurs. For å mestre kameraet litt bedre.

Ser jeg på: Symesterskapet, Skal vi danse, Med kjærlighet for kanaler, alle høstfilmene min (You’ve got Mail, Baby Boom, Mona Lisa Smile +++), og Shetland. Det var et så gledelig gjensyn med DI Jimmy Perez at vi startet like gjerne på sesong 1 når vi hadde sett sesong 5 ferdig. Sesong 5 var forøvrig veldig bra!

Leser jeg: Jeg er akkurat ferdig med Knut – Nobodys baby (ja, ting tar tid i kattelivet). Og den boka va så fin så fin, og full av ting jeg kan relatere meg til. Men framover tror jeg det blir en krimbok eller to sånn som det ofte bruker å bli på høsten.

Planlegger jeg: Å sy maaaange flere scrunchies i fine farger og mønster, lage syltet rødløk (det er bare sååå godt), svømme mer, å pusse opp nattbordet jeg kjøpte for leeenge siden, og å fokusere på positive ting.

Har jeg på meg: Stripet topp, stripet skjørt, ullstrømpebukse og scrunchie i Libertystoff.

Hører jeg på: Ella FitzgeraldCarpenters, Unni Wilhelmsen, Jackson Brown – alt som er mykt og varmt og gir hvilepuls.

Spiser jeg: Taco, både i ukedagene og i helgene. Vi har hatt ett års pause fra taco, fordi vi var så lei. Og nå ser det ut som vi tar igjen for hele dette pauseåret. Men snart tar uansett supper, gryter, rotgrønnsaker og det meste som kan syltes over.

Drikker jeg: Mengder med te. Og kanskje aller mest Blue of London. Men jeg har begynt å bevege meg over på de mer kryddrete variantene, så juleteene er nok ikke langt unna nå. Også har jeg helt dilla på Somersby Secco.

Ønsker jeg meg: At Bianco skal holde seg frisk. Kinodate med kjæresten. Tog i Nord-Norge. En høsthage full av solhatt og lyng. En reise til pappa og den snille stemora, og aller helst med hurtigruta. Økologisk sengetøy fra Midnatt i fargene Wilted og Rhubarb. Og ro i hjertet, noe som selvfølgelig henger sammen med at Bianco skal holde seg frisk.

Gleder jeg meg til: Kald luft på soverommet, høstloppisen på Krabbelv, tredje sesongen av Anne with an E, Downton Abbey-filmen, Smak Festivalen, Kulturnatta, jula, og massevis av hverdagslykke med Bianco og kjæresten ♥

Hagen i år

Vår kjære hage, som jeg gjentatte ganger har lovet å vise dere i løpet av sommeren, ble ikke helt som planlagt i år. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men jeg får prøve meg på en slags kortversjon. For hagen i år har virkelig bydd på utfordringer.

Vi har selvfølgelig hatt masse glede av den og kost oss blant alle blomstene, men hjelpes hvor mye jobb den har krevd. Og til tross for all den jobben har det heller ikke blitt helt bra. Og hvis det virkelig fantes ett år jeg hadde trengt at ting skulle gå litt mer på skinner, var det i år – med tanke på Bianco.

Vi har altså hatt mye besøk av grønnlus, skadedyr og sykdom at det nesten ikke er til å tro. Jeg har plukket bort svære larver, skylt den ene blomsten etter den andre i dusjen med påfølgende grønnsåpebehandling, og én blomst måtte jeg rett og slett klage på.

Til tross for pent vær og mye sol ble nesten ingen av blomstene så frodig som de bruker. Det ble rett og slett ikke varmt nok. Bare to av pelargoniaene fikk blomster, og da helt mot slutten av august. Og Cosmos Antiquity har ikke fått en eneste knopp. Her er Halvors Silver-spireaen og dette var de få blomstene som kom på den i år. Men selve planten er stor og frodig, så det er jeg glad for. De to rosa spireaene fikk også bare hver sin blomst i år.

Dette er den blomsten jeg måtte klage på. En orange Carillion i ampel, med nokså stiv pris fra Mester Grønn. Eller rettelse, dette er den som jeg fikk når jeg klaget. Den første hadde flekker på bladene allerede under en uke etter at jeg kjøpte den. Så når hele greiner med blomster begynte å falle av dro jeg tilbake med den.

Dette var rett før vi skulle dra til Lofoten, og den eneste orange blomsten de hadde igjen var en puslete liten sak med mugg på deler av røttene. Når man begynner å komme så langt ut i sesongen står man i fare for å ikke finne flere blomster (iallefall i de fargene jeg vil ha), så jeg gjorde en avtale med hun i kassa om at jeg skulle prøve å fjerne muggen, og komme tilbake dersom det ikke gikk bra. Det gikk greit, men det var først mot slutten av august at den klarte å bli så frodig som dette. Så til neste år kommer jeg nok til å stille større krav til kvaliteten.

Men når Carillion er frisk og frodig er det virkelig en vakker blomst. Spesielt i denne laksrosa-orange fargen.

Det er alltid koselig med litt stein som pynt. Og persille er et must i enhver hage, ikke sant?

I år fant jeg bare Dahlia Dreamer som var plantet to og to i pottene. Magefølelsen sa meg at dette ikke var så lurt da jeg vet at de liker god plass, og jeg var inne på tanken flere ganger om å splitte de. Men så gjorde jeg ikke det før helt i slutten av juli. Og resultatet ble alt for små og puslete planter. De har riktignok kommet seg litt etter at de fikk større plass, men er fortsatt bare en tredjedel av alle mine tidligere Dahlia Dreamer. Både i høyde og i bredde. Og da blir det naturlig nok ikke like mange blomster heller. Her er den største, og som dere ser er den bra mye mindre enn den bruker å være.

Jeg var så uendelig glad når Tante Solbærbusk ble full av blomster og kart i vår. Men så kom sterk vind og ruskevær, og resultatet ble bare åtte små bær. Men de var veldig gode da 😉

Her ser dere Tante Solbærbusk i sin helhet. Den orange stemoren i front ble dessverre veldig plaget med grønnlus. Jeg tror jeg har dusjet og sprayet den med grønnsåpe minst to ganger. Derfor ble den dessverre ikke så stor heller.

Seee som Bianco koser seg ♥ Nemesiaen dere ser bak han har vært ganske så praktfull. Den har jeg plukket mye av for å ha i vaser på stuebordet. Men den orange potterosa ved siden av ble også bare en tredjedel av hva den normalt bruker å bli. Og ser dere den hvite stripa på glassverandaen bak den igjen? Det var skjærenes visittkort etter at de hadde vært å tatt seg til rette atter en gang. Ikke nok med at de hadde skitt ut både gelender, stoler, og puter, så stjal de faktisk den aller største av jordbærene i år. Den som jeg hadde gått å ventet på i dagsvis, og antagelig på akkurat den dagen den var perfekt rød. Etter dette begynte jeg å ha en plastpose over jordbærpotta på natta.

Jeg bruker vanligvis ikke å være sint på fugler, men i år har de skjærene blitt usedvanlig frekke. De har faktisk stått på gelendret og kjeftet på Bianco flere ganger, på hans egen veranda. Og Bianco er jo redd for det meste, så han sitter bare under stolen med hodet bøyd. Så jeg har jaget de bort mang en gang i sommer.

Den hvite hagepoppelrosa ble ekstra høy i år. Men den var også hardt rammet av grønnlus og fikk seg en dusj hele to ganger. I tillegg hadde den svarte prikker på mange av bladene. Derfor plukket jeg de bort, noe som gjorde den litt spinkel helt nederst.

Men den var jo fin likevel. Se bare! Og den lyselilla Lobeliaen i ampelen var heldigvis veldig frodig. Man kan alltid stole på Lobelia.

Sjokoladecosmosen ble også veldig fin. Ett par blomster viste tegn til lus, men heldigvis forsvant de når jeg knep de av. Og egentlig skal jeg bare være glad for at den ikke ble hardere rammet med tanke på hvor nært den sto den hvite hagepoppelrosa. Grønnlusa sprer seg dessverre veldig lett til naboplanter.

Se for en vakker blomst!

Den hvite klaserosa hadde fått veldig mange blomster før vi reiste til Kroatia. Da var den bra fin, selv om den hadde noe slags sykdomstegn på bladene. Jeg hadde merket meg disse flekkene allerede når jeg kjøpte den, men slo meg til ro med at den sikkert bare hadde fått litt for mye vann, for den var jo ellers så fin.

Og jeg hadde planlagt at jeg skulle begynne å plukke inn og sette disse vakre hvite rosene i vaser etter Kroatiaturen. Men når jeg kom hjem var den i så dårlig forfatning at den gikk rett i søpla. Jeg hater å kaste blomster og har tidligere strekt meg langt for å berge de, men denne kunne ikke reddes. I tillegg har en av mine blomsternaboer lært meg at det noen ganger kan bli for mye strev. At det ikke blir verdt alt arbeid og frustrasjon. Hun ble forresten også hardt rammet av grønnlus i år.

En av de blomstene som ble med hjem fra Nygård Hagebruk etter at vi kom hjem fra Lofoten var denne spesielle margeritten. Se hvor stor knoppen i midten er.

Heldigvis var det også blomster som kun ga glede. Denne rosa stemoren var faktisk eksemplarisk gjennom hele sommeren.

Og som jeg sa lenger opp, så har vi jo kost oss masse i hagen i år. Kanskje spesielt på kveldene når vi tente levende lys og hadde en varmende tekopp mellom hendene.

Og vi nyter den jo fortsatt når været tillater det. Endelig blomstrer pelargoniaene ordentlig, og da blir vi så glad.

I tillegg har vi nå besøk av masse humler. Og det er når jeg sitter midt i hagen og hører summing fra alle kanter at jeg tenker at det har vært verdt all jobben. Vær så god nyt, tenker jeg. Jeg skal iallefall nyte, nå som all jobben er gjort.

Så selv om ikke alt ble som planlagt har vi hatt en fin hage i år. Jeg håpe bare at det ikke blir like voldsomt grønnlusår til neste år også. Men det spørs vel, når den globale oppvarmingen bare fortsetter og fortsetter…

August

August startet med en alt for tidlig fornemmelse av høst, og jeg gjorde det jeg kunne for å holde på sommerfølelsen. Jeg så på sommerlige filmer som Dirty Dancing og Under the Tuscan Sun. Og ordnet meg en ordentlig sommerlig frokost på senga en morgen.

Gresk yoghurt med honning og valnøtter har vært en favoritt denne sesongen. Og her pyntet så fint med både tørkede og ferske blomster. Litt luksus må man unne seg!

Samtidig ble kveldene stadig mørkere. Og det er jo sånn det er når vi trer inn i august. Men i år måtte jeg minne meg på å nyte de fine sensommerkveldene.

En dag spanderte mamma sitronkake og chai latte på meg og storebror på Art Café. Det var så koselig. Og sitronkaka var fantastisk god!!!

Så var vi på grilling hos noen gode venner av oss. Der vi fikk vi ikke bare nydelig mat, men uendelig mange nesekoser fra denne finingen. Kjell er 6 kg med ren kjærlighet.

Utenfor huset hadde de tegnet opp paradis, og kattelivfrøkna måtte se om hun husket gamle kunster og ta seg en «trip down memory lane». Man kan jo ikke gå forbi uten å hoppe i rutene, eller hva?

Så fikk vi unntakstilstand i kattelivet, for Bianco fikk lungebetennelse. Vi måtte haste til dyrelegevakta sent en søndagskveld, og der ble vi sittende utover natta. Det var en ordentlig tung opplevelse og føltes som å dra på sykehuset med barnet sitt. Mens tårene trillet satt jeg og holdt okysgenmaska, mens dyrelegen tok prøver, ga medisiner og fikk hentet inn ekstra personell. Det viste seg at han aldri hadde hørt så dårlige lyder på to små kattelunger. Huff, det var noen tunge dager med fram og tilbake til dyrelegen for behandling. Men heldigvis virket all medisinen så godt at det var en mye friskere pus som var på kontroll tre dager etterpå.

Vel hjemme måtte vi fortsette medisineringen, og passe på at lille vennen ikke fikk trekk på seg og ble verre. Alt handlet om Bianco, dag og natt. Og selv etter en uke viste vi ikke om vi kunne reise på vår planlagte Kroatiatur. Vi var pakket og klar, men alt var avhengig av om Bianco var frisk nok til at vi turte å reise fra han. Vi vurderte situasjonen helt fram til de siste timene før flyet gikk.

Men vi kom oss avgårde – til dette paradiset. Til samme plassen som i fjor. Og med mamma og storebror som superpassere for Bianco kunne vi slappe av og nyte både sol og varme.

Og vakre solnedganger.

Og dele en hasselnøttgelato.

Det ble noen glass iskald hvitvin ved havkanten.

Og vi fikk litt ro i to slitne og bekymrede kropper. Det var sårt trengt, men også litt vanskelig å være borte fra Bianco. Det ble mange telefoner hjem, hver dag. Og på slutten av turen føltes det mer enn greit å reise hjem.

Heldigvis var det en mye friskere Bianco vi kom hjem til ♥ Han var både utforskende, rasete og hadde den glade knekken på halen igjen. Da ble hjertet mye roligere.

Og etter enda en kontroll hos dyrelegen med gode nyheter feiret vi med å spise de få små jordbærene hagen har bydd på denne sommeren.

Bianco var så søt når han la sin elsk på SAS-kofferten min som jeg hentet fram mens jeg holdt på med et lite prosjekt.

Og selv om været var betraktelig mer høstlig mot slutten av august, hadde vi noen fine dager uten vind og med vakker himmel. Da var det så beroligende når Hurtigruta kom seilende forbi.

Vi nøt varmen i vinduskarmen.

Hentet sommerfølelse i fine fruktfat.

Og pakket oss inn når det ble for kaldt. Bianco sliter fortsatt med litt nysing og rennende nese og øyne, så han trives godt under pleddet. Så da ser dere at vi (eller iallefall Bianco) er klar for høsten 😉

Og nå framover håper vi på litt mindre action, og desto mer av noe så enkelt som hverdagslykke ♥

Augustbuketten

Stikkordene for augustbuketten ble denne gangen ‘det enkle er ofte det beste’. Men jeg vil absolutt ikke påstå at den ble «for enkel» selv om den inneholder bare to typer blomster. Jeg syns det ble en staselig og frodig bukett som gjør mye ut av seg. Også gir den en liten følelse av at sommeren møter høsten. Eller Lisianthus møter Sanguisorba, eller blodtopp som den heter på norsk.

Akkurat denne fargen på Lisianthus syns jeg er så nydelig. En dus rosa farge at den nesten går over mot kremfarget. Også syns jeg den er ekstra vakker når den får den burgunderfargen helt innerst.

Og blodtoppen er så fin i den nydeligste vinrøde fargen. Jeg får nesten lyst til å ha den i hver eneste bukett nå på høsten. Jeg ser for meg at den kan passe sammen med absolutt alt. Men den er kanskje ekstra fin sammen med denne Lisianthusen, for visst ble den er fin bukett! Er du ikke enig?

En båltur med pappa og kjæresten

På den varmeste og fineste dagen vi hadde i Lofoten dro vi tradisjonen tro på fisketur sammen med pappa. Siden vi alltid er ute etter å fiske ørret ble det denne gangen også Kongsvannet rett ved Svolvær. Dog fikk vi ingen fisk. Det hadde nok vært litt for mange badegjester å plasket i vannet før vi kom.

Vi avslutter alltid fisketuren med å ha bål. Men Kongsvannet er ingen ideell plass, derfor kjørte vi like gjerne ut til vakre Gimsøya. Og det ble en av de fineste naturopplevelsene jeg noensinne har hatt. Se bare så fint!

Vi kjørte forbi hestene på Hov Gård som holdt på med kveldsmåltidet. Jeg er så svak for hvite og gråskimlete hester.

Min trofaste «fjellrev» var selvfølgelig med, selv om det var fjæra og ikke fjellet som var målet.

Vi rigget oss til på siden av en molo, og pappa hadde første bålkaffevakt. Altså finnes det en bedre lukt sammen med bålrøyk? Selv for en tedrikker som meg.

Mens det knitret og knaket i bålet spiste vi både tjukkpølse fra Gilde (det er den beste bålpølsa) og bålgrillet polarbrød med brunost. Sistnevnte er en tradisjon fra bestemor, men hun bruker alltid hjemmelaget brødskive. Og det er jo selvfølgelig best.

Samtidig var vi vitne til at sola gikk ned og begynte på ferden opp igjen. Sånn her så det ut rett ut i storhavet.

Og til venstre for moloen lå det et par holmer vi mest sannsynlig kunne ha vasset ut til dersom det hadde vært lavere fjære.

Mens jeg klatret på moloen for å finne fine motiv og gode vinkler for å ta bilde av soloppgangen, kom jeg over disse yndige blomstene.

Og det var ikke bare jeg som dokumenterte. Både kjæresten og pappa knipset i vei. Men det er klart man må gjøre det når naturen viser seg fra sin aller beste side.

Seeeee så magisk!

Det er nesten som jeg gjenopplever roen jeg følte når jeg nå ser på disse bildene.

Kjenner du den?

Hav og sol og gress og strå. I skjønn forening.

Det var ikke feil å nyte en soloppgang her nei.

Så kjørte vi hjem via veien på baksiden av Hoven.

Og der møttes morgensol og damp fra de små tjernene, og skapte en scene ikke ulik den på slutten i Pride & Prejudice (filmen). Det var nesten så jeg sto å ventet på Elizabeth og Mr. Darcy.

Ååååh, det var en herlig båltur og naturopplevelse sammen med pappa og kjæresten. Jeg føler meg så uendelig takknemlig for å få oppleve noe vakkert sammen med de jeg er glad i. Jeg har sagt det før og sier det igjen – jeg lar meg aldri slutte å begeistre over naturen. Den er virkelig fantastisk!