Endelig tilbake på hytta

Endelig kom vi oss tilbake på hytta. Og det føltes godt etter å ha vært borte fra den i over en måned. Hytta er en så stor og viktig del av livet vårt nå at å være lenge borte fra den gjør at det føles som at noe mangler. Og det meste er som før her – lufta er renere, skuldrene senker seg, og hjertet blir rolig. Eneste forskjellen er at trærne rundt oss har blitt litt mer høstlig, og jeg sitter og drikker ammete framfor vedovnen i stedet for en kopp med Earl Grey ♥

Lille Anna

Nå er hun endelig her. Og har vært hos oss i 17 dager allerede. Hun brukte litt tid på å komme, men når hun endelig kom var hjertet så fullt av kjærlighet og øynene fulle av tårer. Vi lengtet etter henne, selv om ventetiden gikk rasende fort. Å oppleve dette er både fantastisk, surrealistisk og skummelt. Og selv om det er det største jeg har opplevd i livet, skal jeg ikke legge skjul på at det er utfordrende. Det er mangel på søvn, bleier, tårer fra både liten og stor, og tvil på om man er flink og god nok. Men samtidig er det også tvers igjennom magisk og fint.

Hun har fått navnet Anna etter tre sterke damer i både min og kjæresten sin familie. En tippoldemor som betydde ekstra mye for mommo. En kjær gammeltante som hun akkurat ikke rakk å møte, men som fikk høre om denne lille frøkna som skulle bli kalt opp etter henne. Og en olde-bestemor som blir 90 år i januar. Det er så mye kjærlighet i det. Og gjennom hele livet skal hun få høre om disse flotte damene som er opphavet til hennes nydelige navn. Jeg håper det kommer til å gi henne både stolthet og styrke.

Mens jeg ammer og bysser og trøster synger jeg på «Lille vakre Anna» som både Alf Prøysen og Finn Kalvik har en versjon av. Og i våre øyne er hun selvfølgelig uendelig vakker. Vår lille Anna ♥ Og én ting er helt sikkert, det var en tid før, og etter hun kom.

En ekstra fin dag

På den aller siste dagen i juli hentet vi bestemor og kjørte mot Spildran i Malangen. Målet vårt var denne plassen som vi aldri hadde besøkt før. Det var en delvis overskyet dag, men temperaturene var over 20-tallet. Så det var sommerlig og fint.

Her skulle vi på kafé i en gammel oppusset låve og se om vi fant noe fint håndverk. Vi ble absolutt ikke skuffet for å si det sånn.

Både låven og eierne av låven møtte oss så fint med varme og lunhet.

Her hadde de pusset opp, men beholdt så mye som mulig av det gamle.

Jeg er så svak for rutete gamle duker med små hagebuketter på.

Vi satte oss ned og ble servert kaffe, nydelige hjemmelagede kanelboller og noe kaldt å drikke. Sistnevnte for de som var gravid og varm. Og tenk så koselig at eierne satte seg ned sammen med oss. Praten gikk i ett.

Vi fikk høre om oppussingsprosessen, historien bak gården hvor eieren vokste opp sammen med sin søster, og alle tingene som sto der. Se de fine muggene.

Det hang seletøy og sto sleder opp etter veggene som hesten på gården hadde brukt når de skulle i kirka på vinteren. Og disse små lekene, hvorav senga hadde en helt egen og spesiell historie. Den hadde eieren fått av mannen sin i en alder av 7 år. Da var han 14, og ingen visste enda at det var de som skulle gifte seg. Tenk så fint ♥

Etter at vi hadde drukket opp kaffen gikk vi ned i etasjen under for å se på håndverket. Her sto det en gammel vev fra 1861.

Både jeg og bestemor ble så fasinert da vi begge er så glade i håndverk av tråd og garn. Bestemor har en gammel vev hun også, men den er ikke i nærheten så gammel som denne.

I denne etasjen var også stallen, og eieren kunne fortelle at det var søsteren hennes som hadde malt denne hesten på stalldøra en gang for lenge, lenge siden. De hadde en svart hest, så hvorfor hesten på døra på ble hvit visste hun ikke. Men fin var den uansett.

Inne i selve stallen var det fylt opp med søte strikkede kaninluer.

Og i en vinduskarm sto det nykokt rabarbrasyltetøy. Jeg måtte selvfølgelig ha et glass av disse.

I et annet rom hang det både sydde og strikkede ting. Og en gammel mintgrønn seng på veggen. Det var så mye å se på at jeg nesten glemte helt bort at jeg hadde kameraet i hånden. Derfor ble det bare bilde av senga.

Etter rundturen i fjøsen ble jeg og bestemor tatt med på hagevandring mens kjæresten fikk lov å være med i gammel snikkerbu. For to blomsterentusiaster var det ekstra fint og koselig. Vi så på prydbusker og markdekkere, og en bugnende kjøkkenhage. Her fant vi blant annet markjordbær, og det tror jeg faktisk ikke at jeg har sett i Malangen før. Se de søte små bærene. Og de smakte så godt. Når vi kjørte herfra etter hagevandringen var det med en følelse av at vi hadde vært på besøk hos gamle venner. Det var så fint!

Videre gikk så turen til mitt barndoms paradis. Bestemor og bestefars gamle gård Vangen. Den har min onkel, pappas eldste bror overtatt. Noe som er så fint, for da kan familien fortsatt komme innom og puste inn den friske lufta som er full av gode minner. Tenk, her gikk lille Ida langs siv og gress som var så høyt at det bare var så vidt man kunne se toppen av det lyset håret. Og denne dagen fikk jeg gå her igjen, sammen med min 89 år gamle bestemor ♥ Og lille i magen var jo også med. Tre generasjoner på tur.

I barndommen var vi som regel på tur ned til vannet når vi trasket her. Vi skulle ut i båten med garn eller fiskestang. I tenårene brukte jeg å dra alene kun for å ro. Men nå skulle vi ned på multebærmyra. Tenk! At jeg skulle havne i en multebærmyr høygravid hadde jeg aldri trodd. Jeg må si at jeg var stolt av meg selv. Men jeg var i grunnen glad for at det ikke var så mye moden bær, for jeg var bra svett på slutten. Men god trening det var det.

Det ble en halv liten bøtte på både meg og bestemor. Akkurat nok til noen brødskiver eller som topping på en frokostgrøt.

Det siste vi gjorde på Vangen var å plukke blomster fra hagen. En gang i tiden kom det masse folk på hagevandring her. Den gangen bugnet det av peoner, georginer, stemor, petunia, stjerneskjerm, roser, ridderspore, ringblomst, liljer, hagepoppelroser, nemesia, akeleier, hvite dupper, syriner. Ja, lista er uendelig lang. Nå er selve blomsterbedene mer enn halvert, og det er stort sett hardføre stauder og trær som ridderspore, lupiner og syrin som står igjen. Men når jeg står i hagen, lukker øynene, hører på elvebruset og trekker inn den gode Malangslufta kan jeg se for meg hagen sånn som den var på sine storhetsdager. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk oppleve det. Og for at jeg fortsatt kan plukke blomster her.

Etter at vi hadde kjørt bestemor hjem og hjertet var så fullt at det holdt på å renne over, kom vi hjem til hytta til denne kosepusen som ventet på oss ♥ Altså at livet kan være så godt! Og at vi er så heldige! Det er nesten ikke til å tro!

Og se så fint kveldslyset var. Jeg må stadig klype meg i armen over denne utsikta.

Dagens «fangst» ble lagt utover kjøkkenbordet, og jeg kunne konstatere at det var mye mer enn jeg hadde drømt om å finne.

Nykokt rabarbrasyltetøy som jeg er så glad i. Og dette var ekstra godt for det var ikke så søtt. Dog savnet jeg litt vaniljesmak. Vanilje og rabarbra komplimenterer hverandre så bra.

En skål med lykke og mestringsfølelse for en med termin bare 22 dager senere.

Strikkede kattevotter som jeg har ønsket meg SÅ lenge. Dette må jo være Mira og Bianco. Så fint at de begge kan varme meg på kalde vinterdager.

Og de lyslilla blomstene som nesten ser sølvgrå ut i sola fikk stå i en tinnvase på stett. Jeg glemte bare å ta bilde av de samme kveld. Når jeg kom på det noen dager senere var de begynt å drysse, men jeg syns de var fine likevel. Ridderspore er så vakre. Bare så synd de er giftige. En sjelden gang når vi har de står de i høyden sånn at ikke Mira skal få tak i de.

Jeg la meg tidlig denne kvelden. Jeg var bra sliten, men samtidig så utrolig lykkelig! Den verdifulle tida med bestemor. Alt det koselige vi gjorde. Jeg vil bære meg med denne ekstra fine dagen i hjertet så lenge jeg lever ♥

Ferien vår i Lofoten del 2

Her kommer del 2 av Lofotferien vår i sommer. Og det er atter en gang mange bilder, så jeg håper du har laget deg en kopp te eller noe lignende å kose deg med mens du leser.

Når vi dro fra Tante Kaias Kaffehus bestemte vi oss for å kjøre til Henningsvær. Vi ringte Lofotmat når vi var på tur dit og var så heldige at vi fikk et bord for to. Mens vi ventet på maten fikk vi en liten smak av Lofoten. Rekemos på flatbrød.

Jeg hadde bestilt torsk med trøffel, bacon og ost. Det var veldig godt.

Og kjæresten hadde bestilt fiskesuppe som var hakket bedre.

Til dessert delte vi en slags bærsuppe med alkoholfritt sprudlevann og hjemmelaget vaniljeis. Det var en syrlig dessert som også hadde smak av kanel.

Det var så fint å være tilbake på Lofotmat. Sist gang vi spiste her var i 2018.

Etter middagen vandret vi litt rundt i Henningsvær. Dessverre var klokka blitt så mye at det meste var stengt. Men planen var å komme tilbake en annen dag uansett. Vi gikk forbi Trevarefabrikken som så ganske så lik ut som før.

De hadde masse urter stående i kasser utenfor. Blant annet løpstikke eller kjærlighetsurt som det heter.

Så fant vi ut at Engelskmannsbrygga fortsatt hadde åpent og stakk hodet innom der.

Jeg ser fortsatt på disse lyslyktene med lange blikk. Bare at jeg syns de er finere i lyse farger. En beige eller kremhvit farge kanskje.

Så falt jeg veldig for disse skålene og tenkte at den helt til venstre ville passe godt på hytta.

Og før vi dro kjørte vi gjennom Henningsvær i både kjente og litt mer ukjente områder. Her et obligatorisk bilde fra Henningsvær. Det var fullt opp med båter.

Også kjørte vi i en av de små gatene borte ved Knusarn. Der har vi nesten ikke vært før, og jeg oppdaget at det var mange fine hus der. Sånn som dette.

Og dette. Ordentlig herskapelig hus. Det var både fint og rart å være i Henningsvær igjen. Mest rart var det kanskje å se det gamle huset hvor pappa og den snille stemora bodde før. Men de har bygget så mye, gravd og rett og slett ødelagt mye av den gamle sjarmen som var. Det begynner å bli trangt og innestengt der. Så på sett og vis føltes Henningsvær litt fremmed nå. Kanskje like greit.

Etter vi hadde vært i Henningsvær kjørte vi til Gimsøya hvor lyset var fantastisk som alltid. Jeg elsker denne øya mye!

Se så vakkert!

Vi stakk en snartur innom Hov Gård og sa hei til de fine hestene og kjøpte en kopp kaffe til kjæresten. Åååå, som jeg skulle ønske at jeg kunne ha tatt meg en ridetur i midnattsola.

Neste dag hadde vi et aldri så lite sceneskifte og byttet fra rorbu til luksuriøst hotell. Ett år gamle Thon Hotell Svolvær. Ganske så grei utsikt eller hva? De hadde dessverre bare ledig på Nyvågar i fire sammenhengende dager når vi booket oss inn der, derfor måtte vi gjøre det på denne måten. Og sant og si var vi litt glade for å komme en plass med aircondition. Ja, strengt tatt skulle vi ha bodd her på varmeste dagene. Da hadde vi fått sove så mye bedre. Men vi stortrivdes på Nyvågar og kommer garantert til å bo der igjen.

Ikke så ille seng for en gravid og blomsterglad person.

Det var rart å bo i Svolvær, for vi bor jo vanligvis aldri der. Men det var også fint å kunne vandre over det fine stenlagte torget i kveldssola.

Jeg var ute og rekognoserte etter blomster for den snille stemora. Var ikke disse nellikene fine?

Og denne mørkerøde fargen. Helt nydelig!

En dag når været var dårlig tok vi med oss den snille stemora i retning Leknes. Vi skulle til Vestvågøy Asvo. Og der hadde de så mye fint at jeg ikke tok meg tid til å ta flere bilder enn dette gamle fine serviset. Dere skal selvfølgelig få se alle bruktfunnene senere.

På Leknes var vi også en tur på hagesenteret for å lete etter blomsterkasser som skulle henge på gelenderet til den franske balkongen til pappa og den snille stemora. Der bugnet det av de største amplene jeg noen gang har sett (og tusenvis av edderkopper, grøss). Og det var litt av en opplevelse, men det ble ikke noen bilder derfra. Jeg hadde nok med å gå og få den store magen med meg.

Vi skulle egentlig til Nusfjord for å spise på restaurant Karoline, men der var det fullbooket, så da ble det middag på Makalaus på Leknes  i stedet. Og det var nydelig god mat der. Jeg og kjæresten valgte å dele to retter. Grillet tørrfisk med smørsaus og stekte grønnsaker.

Og fish & chips. Begge deler var godt.

Den snille stemora valgte blåskjell og et glass hvitvin. Åååå, jeg hadde bra lyst på et glass jeg også. Det og rosévin er noe jeg har lengtet etter i hele sommer.

En annen dag det var dårlig vær spiste vi en lang og god frokost på hotellet. Absolutt ikke ille frokost det her. Med hjemmelaget brød, varm leverpostei, grønne ting, melon og sveler.

Og etter frokosten gikk vi tilbake til hotellrommet og la oss i senga for en liten frokostdupp. Jeg hadde Garden Rescue på tven i bakgrunnen. Det er viktig å huske på å også ta det med ro når man har ferie.

Siste dagen vår i Lofoten dro vi til pappa og den snille stemora etter at vi hadde pakket og sjekket ut av hotellet. Det var godt å få litt ekstra tid der. Her ser dere forresten et av bruktfunnene til den snille stemora. En gammel veske til 40 kroner. Er den ikke fin?

Og det ble de mørkerøde nellikene fra torget. Den snille stemora rakk bare ikke å plante de før vi kjørte hjem, men jeg fikk bilde og kan bekrefte at det ble kjempefint!

Det var trist å kjøre fra Lofoten. Og aller mest fra pappa og den snille stemora. Men samtidig var vi utrolig takknemlig for den fine ferien og tiden vi hadde fått sammen med de ♥ Vi gleder oss allerede til neste gang vi skal til Lofoten!

Ferien vår i Lofoten del 1

Den siste dagen i juni rettet vi snutene våre mot vårt etterlengtede Lofoten, og tradisjonen tro er kjøreturen nedover dit en like stor del av ferien som resten. Vi har alltid med oss god nistemat, wraps med kylling, salat og coleslaw. Og kald drikke i kjølebagen, og varm drikke på termosen. God musikk og lydbok er også et must. Og litt munngodt (les vingummi) som kjæresten kaller det for. Vi kom oss sent i kjøringa, for vi skulle innom for hytta å vanne blomster først. Også stoppet vi og sa hei til svigerforeldrene mine. Men det positive med å kjøre sent er at det er mindre trafikk langs veien og at man nesten alltid får selskap av den fantastiske midnattsola. Som dere ser skuffet den oss ikke denne gangen heller. Det var ekstra vakkert ved et av vannene mellom Gratangsfjellet og Bjerkvik.

Så hadde vi et toalettstopp ved Evenes. Herfra og til Lofoten er den fineste biten av hele kjøreturen.

Neste stopp ble midt oppå Raftsundbroen. Altså se så nydelig det er når midnattsola skinner gjennom Raftsundet! Hadde vi ikke kjørt her i de nattlige timer hadde vi nok ikke kunne stoppet på grunn av trafikken. Gjennom Raftsundet har jeg forresten seilt utallige ganger med hurtigruta. Og reiser man i mai, juni og juli er sjansen for et tilsvarende øyeblikk stor.

Et annet obligatorisk stopp for oss er Sildpollnes. Ikke bare er det utrolig vakkert her, men ofte når vi kommer hit trenger vi å stoppe for å trekke litt frisk luft for den siste lille biten. Og som dere skjønner ble det så sent når vi kom fram at det ble rett inn i rorbua og marsj i seng.

Neste dag våknet vi opp til skyfri himmel og syden-Lofoten. Det var stekende varmt og blikkstille hav. Se den flotte utsikta fra kaia!

Nå fikk vi se hvor idyllisk vi bodde. Som i en liten rorbulandsby.

Vi vandret ned til frokosten som var fantastisk god. Dog tok jeg aldri noen bilder der. Noe jeg egentlig tenker er et tegn i seg selv på at den var så god at jeg kun prioriterte å nyte den i ro og mak. Eventuelt ro og smak. Hehe.

Og etterpå gikk vi tur langs kaia i sola. Nyvågar i Kabelvåg er virkelig en vakker plass.

Se så fint de hadde pyntet med blomster.

Og gamle båter og sykler.

Rorbua vår var veldig koselig innvendig også. Vi hadde to soverom som var oppe på loftet. Her er det ene rommet.

Men vi valgte å sove på det gule soverommet, hvor vi flyttet enkeltsengene inntil hverandre. Man vil jo ha kjæresten så nært som mulig.

Nede i første etasjen var det stue. Og som dere ser var gitaren med som alltid.

Kjøkkenkrok hadde vi også. Dog ble den ikke brukt så mye siden vi hadde frokost inkludert og spiste så mye hos pappa og den snille stemora. Men det var likevel veldig fint å ha kjøleskap med fryser, vannkoker og vask.

Badet var lite men veldig koselig.

Jeg liker detaljer som malt panel og litt gammeldagse kroker.

Også likte jeg at det sto en skål som jeg kunne legge ringen og smykket mitt oppi. Og med riller til og med.

Etter frokost og dusj dro vi bort til pappa og den snille stemora. Der ble det delt ut klemmer i fleng, og gaver. Vi fikk en hel haug med gaver til lille i magen. Blant annet massevis av fine strikkede klær, luer, pledd ol. De skal dere få se senere. Og jeg fikk endelig gitt pappa en gave som jeg kjøpte til han på et marked i London i 2019.

Fra The Vintage Letter Lady. Det var et kort laget av Scrabblebrikker i tre og deler av et gammelt Scrabblebrett, noe som passer så godt siden både jeg og pappa er så glad i Scrabble.

Vi hadde for øvrig med oss noen ting fra Malangen også. En fillerye som bestemor har laget til de, og denne gamle krakken som onkel lagde til pappa når de var små. Onkel kunne fortelle at den ble malt rett før julaften, slik at den ikke hadde tørket hundre prosent når pappa fikk den. Og at den derfor har noen merker etter at gammelonkel Olav var på besøk og hvilte føttene sine der. Er det flere der ute som elsker sånne små historier? ♥

Denne dagen spiste vi pappas nydelige speltpannekaker og ertesuppe (eller supe som jeg skrev i et brev til pappa når jeg var lita) til lunsj. Det er tradisjon at vi bruker å spise det den første dagen vi kommer på besøk. Så dro vi ut for å finne ferske reker som vi skulle ha til kvelds. Men det var håpløst med tanke på at det var sol og 26 grader i skyggen i Lofoten. Det ble frosne reker. Og en boks med etterlengtet lakrisrotis fra Arktis. Nam!

Mens rekene tinte dro jeg og kjæresten til Rørnesstranda. Jeg var så varm og hadde behov for å dyppe tærne i havet.

Og det var så deilig at jeg kunne vasset i timesvis. Hva er vel bedre enn vann og sand mellom tærne i behagelig kveldssol når kroppen holder på å smelte bort?! Jeg tror lille i magen satte pris på det også ♥ Å få kjøle seg litt ned.

Til og med kjæresten som jeg vanligvis må overtale ut i vannet i Kroatia våget å vasse litt. Det sier litt om hvor varmt det var.

Det var så fint og vakkert og behagelig å være på Rørnesstranda at vi nesten ikke skulle klare å løsrive oss.

Men hjemme hos pappa og den snille stemora ventet det et bedre rekemåltid. Og etter at vi var gode å mette satte vi oss ved den franske balkongen i stua deres og nøt denne fantastiske utsikta. Kveldssol og båter. For en luksus!

Den neste dagen holdt vi også på å smelte bort, og sant å si var vi litt slitne etter en alt for varm natt under skråtaket på rorbua vår. Og det til tross for at vi hadde med oss egen vifte. Så dagen ble tilbrakt med gode samtaler, kald drikke og jordbær med fløte inne i skyggen hos pappa og den snille stemora. Men varmen den traff oss likevel, til tross for at alle vinduene sto på vidt gap. Det var ordentlig sydenLofoten.

Når vi kom hjem til rorbua denne kvelden tok vi med oss hvert vårt glass med noe godt og satte oss på kaia. Jeg med ferskeniste, og kjæresten med ferskencider. Det var ren idyll. Vi hadde bare tatt et par slurker før et voldsomt uvær plutselig kom seilende over oss. Mørke skyer som kom som en tornado. Det var helt bisart og merkelig. Alt ble mørkt, vinden så sterk at vinduene på rorbuene slamret, og sanden på parkeringsplassen ble virvlet opp i lufta. Det var nesten som på amerikansk film. Så da måtte vi springe med hvert vårt glass tilbake til rorbua. Været blir stadig mindre norsk her i landet.

På søndag våknet vi opp til atter en soldag og mens noen var sprek og gikk på Festvågtinden (les kjæresten), var andre så gravid at de måtte hvile litt i rorbua. Denne toppturen er for øvrig for bratt for meg selv når jeg ikke er gravid. Jeg har nemlig litt problemer med dybdesynet på grunn av trykksykdommen min i hodet. Men jeg skulle så gjerne ha gått den, for sjekk den utsikta over Henningsvær.

Etter at jeg hadde hvilt og tatt livet med ro gikk jeg for å lete etter Tante Kaias Kaffehus som en rorbunabo hadde anbefalt.

Denne vei sa skiltet og jeg tenkte «ja takk, jeg går gjerne langs denne drømmende veien som ser ut til å føre til et paradis».

Altså, se for en sommerdrøm! Hundekjeks så langt øyet kan se.

Vel framme ble jeg ikke skuffet. Jeg elsker jo gamle hus av tre og stein.

Og det første som møtte meg på innsiden av døren var denne disken som nesten så ut som en resepsjon på et eldgammelt hotell.

Uante mengder av kaffe og te sto det på skiltet. Dette hørtes lovende ut.

Og teen og kaffen kunne man nyte inne ved gamle og sjarmerende bord og stoler og blomstrende tapet. Men været var så fint at det måtte bli ute.

Og akkurat tidsnok til at kaffe, leskende limonade og gulrotkake kom på bordet kom også kjæresten fra fjellturen sin. Og når vi satt oss ned kom vi i prat med de som driver Tante Kaias Kaffehus. Det viste seg at vi har felles bekjente til tross for at de er fra Østlandet. Og at det bare var tilfeldighetene som hadde gjort det slik at kjæresten ikke hadde spilt gitar på en huskonsert hjemme hos de sørpå i 2018. Verden er sannelig ikke stor.

Mer idyllisk og perfekt kunne det nesten ikke bli. Jeg må si jeg har vokst på Kabelvåg som jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe spesielt forhold til tidligere.

Denne gulrotkaka, den viste seg av være av de bedre jeg har smakt. Mmmm. Og kanskje det var sola, utsikten, stemninga, det gamle fatet den ble servert på. Jeg vet ikke… Men alt til sammen gjorde det bare fint.

Del 2 av Lofotferien vår kommer snart.

Svangerskapskontroll, babypyjamaser og høstvær

Vi fikk en ordentlig pangstart på denne uka med en kjempefin svangerskapskontroll mandags morgen. Det er mye mulig at dette var den siste svangerskapskontrollen, da neste er satt opp på selve termindatoen. Så om lille i magen kommer før det, blir vi ikke å møte vår flotte jordmor igjen før etter fødselen. Vi har vært så utrolig heldig med jordmoren vår. Hun er så flink og har så fin personlighet. Alle kontrollene har vært full av god stemning, fine ord, latter og humor. Denne siste hadde om mulig enda mer av det. Og aller viktigst – alle mål og prøver var fine. Normalt blodtrykk og ingen tegn til svangerskapsforgiftning. I tillegg fikk vi skryt for samholdet og kjærligheten vår. Og at lille i magen er heldig som får komme inn i det livet ♥ Og da kan man ikke annet enn å gå rundt å glise resten av dagen. Eller uka.

På toppen av det hadde vi en morsom episode når jordmora vår sa at hodet var så langt ned i bekkenet nå at det er like før. Da ble den ellers så rolige kjæresten så stor i øynene at jeg begynte å flire. Med andre ord, ordentlig god stemning. Så det måtte vi selvfølgelig feire og dro innom Backstube og kjøpte med oss hjem ost og skinkecroissant, rosinrundstykke og vaniljeterter. Kjæresten måtte spise det på hjemmekontoret mens han jobbet. Så jeg så en episode av Garden Rescue mens jeg nøt det sammen med et glass eplejuice med hylleblomst og en kopp mango og bergamott-te.

Vi har hatt et ordentlig skippertak for å rydde og komme i orden før vårt nye lille familiemedlem ankommer. De er riktignok små disse babyene. Men de kommer med mye utstyr. Så vi trengte å frigjøre masse plass.

Tradisjonen tro er vi som vanlig sent ute. Sommerferien på hytta har litt av skylden for det da. Men ferie må man ha! Så nå har jeg endelig fått vasket de siste babyklærne, og her ser dere pyjamaser i alle størrelser, farger og mønster. Med Ole Brumm, Snoopy, Supermann, kattepus, marihøne og blomster. Da må man vel få sove godt!

Mira mener i allefall det ♥ Hun godkjente de alle sammen som gode å ligge på. Ser dere forresten den hvite babypyjamasen med brune blomster på? Den brukte jeg når jeg var baby.

En annen fin ting til lille i magen som jeg bare vise dere er denne søte rosa flodhesten. Finere håndduk har jeg nesten ikke sett.

Men det er ikke bare lille i magen vi venter på nå. Værmeldingen har lovet oss ordentlig ufyselig vær med sterk vind og unormalt mye nedbør. Jeg har vært ute og klargjort hagen. Tatt ned ampler og satt potter i lee, og festet fast både Dhalia Dreamer og den hvite hagepoppelrosa. Jeg håper ikke de knekker. Alle blomstene er jo så fine nå. Men etter dette høstværet er det nok stor sjanse for at de både er puslete og har hentesveis. Vi får håpe på det beste. Jeg har i allefall reddet inn en liten vase med hvite cosmos. Det er en sånn glede å kunne plukke inn så fine blomster fra sin egen hage. Måtte hagesesongen vare langt utover høsten i år!

Midnattsola langs veien

Det er noe med midnattsola…

For selv når vi har en dårlig julimåned. Med mye skyer og mye regn. Med mange gråværsdager.

Så presser midnattsola seg likevel fram om natten.

Som om det var en lov. At det bare skal være sånn.

Og kanskje det er det? For den er jo her så kort. Liksom at den få skinne mens den kan.

Selv elsker jeg den aller mest langs veien. Til og fra hytta.

Den er nok ekstra vakker der. Så vakker at man ikke våger å redigere bildene.

Der gir den ekstra mye lunhet og varme. Både inni og utenpå. Mens naturen eksploderer av liv. Fugler og harer som bykser fram fra grøftekanten i lyset. Det er helt spesielt.

Nå har midnattsola takket for seg for i år, og jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg syns det er leit. Jeg savner den allerede. Men jeg gleder meg til å møte min lyse og trofaste følgesvenn neste sommer. Langs veien. Langs livet.

Julibuketten

Julibuketten ble denne gangen et stor og rufsete bukett med sommerfeeling. Nesten som om den hadde blitt plukket inn fra hagen. Den inneholdt eucalyptus, lyserosa lisianthus, hvit stjerneskjerm, rosa spirea og noen få hvite grennelliker som jeg hadde til overs fra en tidligere bukett. Og følelsen av at den var plukket inn fra hagen er kanskje ikke så rart siden både spirea og stjerneskjerm er hageblomster. Faktisk også så langt nord som hos oss.

Det er sjelden jeg velger så mye rosa i en og samme bukett. Men siden spireaen hadde litt brunlilla-aktige knopper før den slo ut syns jeg det balanserte buketten.

Hvit stjerneskjerm er så anvendelig. Uansett årstid. Den gir meg både sommerfølelse på sommeren og vinterfølelse på vinteren. Også ble det lyserosa lisianthus denne måneden også. Men den er jo en favoritt så… Hehe!

Er ikke spireaen fin når den blomstrer? Nesten som en sprakende rakett med sølvstøv. En annen ting jeg liker godt ved den er fargen på bladene. Enkelte plasser blir de nesten rødbrune. Jeg er glad jeg kom over den mens den enda var i butikken.

Junibuketten

Årets junibukett ble årets første sommerbukett på hytta. Fargene gikk i hvitt, lys rosa og gul, og er en favoritt-kombinasjon for meg på sommeren. I buketten var det eucalyptus, hvite peoner, matricaria og lyserosa lisianthus. Så enkelt, men så fint likevel.

Bortsett fra ferskenfarget er nok denne lyserosa fargen den jeg liker best på lisianthus. Og jeg syns den passer så godt sammen med matricaria.

De hvite peonene bar navnet Odile. Samme type som vi brukte å ha mye av mens Bianco enda levde. Han elsket å ligge under de bukettene. Brukte de nesten som parasoller ♥

Odile er noen av de fineste hvite peonene, og kan kjennetegnes ved at de har et snev av mørk rosa på kantene. Visst er de vakre når de brer seg utover.

Sommerstemning på en gul krakk. Jeg sier i allefall ikke nei takk til det. Junibuketten var en ordentlig fin start på sommerblomstersesongen.

Maibuketten

Joda, det var en maibukett. Og en junibukett. Og en julibukett. Og de kommer alle sammen på bloggen, bare litt senere enn normalt. Bildene har ligget klar å ventet på at jeg skulle få tid og energi. Og nå er vi der. Så nå blir det forhåpentligvis et lite skippertak her inne på bloggen.

Som dere ser var maibuketten en stor bukett som la seg godt utover kanten på den store Jasper Conran-mugga mi. Den var både litt rufsete og romantisk av seg. Med brudeslør, roser, levkøy, grennellik, eucalyptus, viburnum og peoner. Og fargene var hvite, grønne, mørkerøde, ferskenorange og lys rosa. En passende bukett for mai, med litt sommer som banket på døren.

Jeg var så glad når jeg fant viburnum på Mester Grønn. For på dette tidspunktet hadde jeg begynt å slite med å finne det jeg var ute etter. Hver uke var det stort sett det samme. Alt for mye gerbera og krysantemum i sterke farger. Som dere ser her er viburnumen mer hvit enn grønn som den normalt skal være. Men det er bare for at den har stått en uke. Og jeg syns nesten den er finere når grønnfargen avtar litt.

Røde roser bruker jeg sjelden i buketter, men det var det jeg fant i den fargen. Og sammen med brudeslør fikk buketten et litt mer klassisk preg. Men for å bryte med det inntrykket puttet jeg ferskenorange grennelliker og den litt bohemske viburnumen i. Jeg syns det ble bra. De hvite peonene husker jeg dessverre ikke navnet på nå.

Det er aldri feil med grennelliker. Og spesielt ikke i ferskenorange farge. Ble det ikke en fin maibukett?