Regntung og søndagssløv

Her kommer et hei fra kattelivet denne søndagskvelden. Sånn her ser vi ut i dag. Ikke den beste hårdagen, og så trøtt at vi så vidt klarer å holde øynene åpne. Foruten litt blomsterstell og omplanting har vi holdt horisontalen nesten hele dagen. Enten i senga, sofaen, på lammeskinnet eller varmekablene på badet. Med andre ord er vi ordentlig søndagssløv.

Men det er kanskje ikke så rart at vi så trøtte, vi som har hatt en uke med mer eller mindre sammenhengende regn og tåke. Forrige søndag var jeg glad for å få et par kalde dager etter den intense varmen. Og jeg tenkte at naturen hadde godt av litt regn. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs. Vi har hatt høststormtendenser nesten hele helga, og det ser ikke så veldig bra ut på værmeldingen for neste uke heller. Men jeg er ikke klar for høsten heeelt enda.

Hagen endret seg brått fra frodig at det veltet ut av pottene, til pistrete hentesveis. Jeg hadde gledet meg sånn til den nye, fine, hvite potterosa mi kom i blomst, men det blir ikke helt det samme når den henger og slenger regntung etter masse regn og vind. «Schneewittchen» eller «Iceberg» heter den og er en klaserose i snøhvit farge (som navnene tilsier), med store fylte blomster som dufter søtt. Jeg må kanskje bare bite i det sure eplet, og plukke de inn for å nyte de i en vase istedet for at de skal stå ute å henge med hodet. Men jeg skal innrømme at selv med massevis av regndråper har de sin sjarm.

Når jeg var ute og tok bilde av potterosa ble jeg så kald og våt at jeg måtte lage meg en kopp solbærte og krype ned under ullpleddet i sofaen.

Og her ligger jeg fortsatt. Med håp om å finne litt sommerstemning i Stefánssons fine bok. Regntung og søndagssløv.

Bilferien vår i Lofoten, del 1 i Nusfjord

En fredag i juli pakket vi bilen vår full av alt vi måtte trenge for en ukes ferie i Lofoten, og satte kursen mot første stoppested – Nusfjord. Jeg kan ikke huske at jeg og kjæresten, som jo bare er to personer, har dratt på ferie med en så stappet bil før. Men det var litt spesielt denne gangen. Det var ikke mulighet for familiebesøk, så vi hadde booket oss rorbu i Nusfjord, Kvalnes og Ørsvågvær. Ikke direkte billig kan jeg si, men om det fantes ett år det føltes bra å støtte det norske reiselivet var det i år. Dessuten hadde vi hatt lyst å bo i rorbu i Nusfjord i mange år.

Så i tillegg til såpe, antibac og munnbind (feriekofferten 2020), trengte vi en del fordi vi skulle bo i rorbuer. Ja, det var jo nesten som en slags campingferie. Derfor hadde vi pakket salt, pepper, parmesan, rivjern til parmesanen, stearinlys, fyrstikk, ekstra pledd, ekstra puter, kjølebag, mat, vin, gitar og ja, slike ting. Også måtte vi jo ha med turutstyr, fiskestang og ved til bålturer. Og i tillegg til dette kom alle klærne som jo strekker seg fra ene enden av skalaen til den andre, eller rettere sagt fra badedrakt og sandaler til ullgenser og støvler. Da er man klar for sommerferie i Nord-Norge.

Når vi skal på bilferie begynner alltid turen idét vi setter oss inn i bilen. Da er lydboka av Jørn Lier Horst klar i cd-spilleren, travelpressene våre fulle av rykende varm kaffe og te (gjett hvem som drikker hva), og kjølebagen fylt med iskald Pepsi Max og wraps med kylling og coleslaw. Så som dere skjønner er turen nedover en del av ferien den også.

Etter bare en times kjøring bestemte vi oss for å stikke innom hjemplassen til kjæresten for å si hei til svigerforeldrene mine. Vi skulle egentlig bare si et kort hei, men det var så koselig å se de igjen etter den store og lange adskillelsen, at vi takket ja til både ferske reker og rosévin (sistnevnte til den heldige passasjeren vel og merke).

Vi var egentlig litt senere ute enn vi hadde planlagt, men det var så deilig å likevel ikke la seg stresse og binde av tiden. Og heller bare være spontan og nyte det som dukket opp underveis. Er egentlig ikke det den beste måten å leve på? Det syns iallefall jeg. Og selv om vi ikke kom fram til Lofoten før et godt stykke utpå natten, hadde vi en helt magisk tur nedover.

Lofoten tok imot oss med både sol og regn i skjønn forening.

Vi må alltid stoppe i Sildpollen som en slags siste pause før vi er framme. Sånn ble det denne gangen også. Og se hvor vakkert lys det var der.

Trøtt som en dupp (eller to) var det dette herlige synet av en rorbu som møtte oss når vi endelig var framme i Nusfjord. Og sjekk den senga! Vi bestemte oss umiddelbart for at vi ikke orket å stresse til frokosten neste dag. Vi var på ferie og skulle slappe av.

Neste morgen (eller formiddag) våknet jeg til denne herlige utsikta.

Sol, et av de fineste fiskeværene som finnes, og en gitarspillende kjærest ♥ Åhhh, det var så magisk allerede da.

Jeg ordnet oss en enkel frokost som jeg tok med ut i sola til kjæresten. Da tok det ikke lang tid før måsene fikk nyss om det og begynte å samle seg rundt oss. Jeg skal innrømme at å ha en sånn stor måse som denne stirrende på meg gjorde det vanskelig å svelge maten. Men måsene i Nusfjord er ikke sånn som måsene andre plasser. De ble sittende å stirre på oss fra passende avstand, og fløy når de etter en stund skjønte at det ikke var noe å hente. Veldig høflig og dannet.

I dagslys fikk jeg virkelig sett hvor fantastisk fin og koselige rorbua vår var. Karolinebua som den het. Og som lå perfekt tilbaketrukket fra folkemengder.

Veggene var av tømmer, og interiøret en god blanding av gammelt og nytt. Her følte vi oss hjemme og avslappet.

Fargene var så duse og fine. Og passet så godt til alt vi hadde med oss.

Jeg elsker sånne her vinduer. Jeg ønsker meg et helt hus med sånne.

Koselig gang.

Vi angret selvfølgelig nå på at vi bare hadde booket to netter i Karolinebua.

Mens kjæresten satt å leste i sola gikk jeg meg en liten tur for å plukke litt blomster. Her ser dere rorbua vår til høyre.

Jeg måtte samtidig si hei til måsene som satt så pent oppi reirene sine. Er det ikke helt utrolig at de trives der det er aller smalest! Jeg tenker de må være gode på både planlegging og bygging for å få reiret sitt solid nok til at det ikke faller ned.

Se så fredfull i sola. Har du et dårlig forhold til måsene anbefaler jeg deg en tur til Nusfjord. Det vil garantert gjøre at du ser de i et nytt lys.

Blomsterbuketten fikk stå i et vannglass på badet, oppå denne gamle og fine krakken. Ble det ikke koselig? Man skal ikke undervurdere hvor mye en bukett markblomster har å si for stemninga.

Etter at blomstene var plukket og Karolinebua dokumentert satt jeg meg ned ute i sola for å lese slutten på Illvilje. Da var det så spennende at jeg ikke klarte å legge boka fra meg når kjæresten skulle ut å gå seg en tur. Jeg valgte stolen, pleddet, sola og boka, og kjente bare mer og mer på roen som kom sigende over meg. Staycation på ferie på en måte. Ingen behov for å være noen andre plasser enn akkurat der jeg var. I disse nydelige omgivelsene.

Som jeg sa til kjæresten – vi har vært så mange ganger i Nusfjord at nå ville jeg bare nyte rorbua og sola. Hvis dere vil lese om tidligere besøk kan dere se de her, her og her.

Litt utover ettermiddagen hoppet vi i finstasen og ruslet bort til restauranten Karoline for å spise middag. Vi hadde booket bord tidlig for å unngå et rush av folk. Dette var forøvrig vår aller første middag ute siden nedstengningen. Her visste vi at vi kunne stole på at de overholdt god avstand mellom bordene, og at de hadde et godt renhold.

Og de fortjener virkelig skryt. Når vi satt oss ned la servitøren menyene ned på bordet slik at vi slapp å ta i de. Tre menyer, forrett, hovedmeny og vinkartet. Og hver gang gjestene dro ble vi vitne til at de desinfiserte hver minste lille millimeter av både stoler, bord, telysholdere, og ja til og med blomsterpotta som sto på bordet. Ordentlig profft, og en sånn standard som alle burde ha i disse tider.

Kjæresten valgte fiskesuppe til forrett.

Og jeg pasta med trøffeltang.

Jeg drakk en nydelig fransk hvitvin til. Som jeg dessverre ikke husker navnet på nå.

Kjæresten velger alltid grillet tørrfisk til hovedrett når vi er i Nusfjord. Dette er på en måte signaturretten deres.

Jeg valgte kveite med nøttesmør og grønnsaker. Herlighet så godt det var!

Og når man endelig har kommet seg på restaurant må man jo unne seg dessert. Så da ble det brunostpannacotta med multecoulis. Den var også kjempegod.

Etter middagen gikk vi om kaia på tur hjem. Hehe, det er alltid viktig å dokumentere litt.

Og å prate til måsene. Jeg tror de liker det, når man er mild og søt i stemmen.

«Er dere der nede», virket det som denne måsen lurte på.

Tørrfisk eller…? Vel iallefall en tørr fisk.

Det var fortsatt litt sol på fjellene, men mellom de var det mørkt og skygge.

Her har vi gått forbi mange ganger, men av en eller annen grunn har vi aldri stukket hodet innom. Så vi bestemte oss for at vi skulle besøke Trandamperiet neste morgen. Før turistene strømmet på.

Tilbake i rorbua slang vi oss lykkelig ned på sofaen. Vi hadde spist et fantastisk måltid og følte oss så heldige som fikk lov å bo så fint som dette.

Vi tente lys og satt på koselig musikk.

Brygget en kopp med te og en kopp med kaffe. Og hentet fram en skål med linsechips med parmesan.

Spilte noen runder med Letra-mix.

Levde livet som dere kan se. Nøt den gode stemninga.

Mens jeg lå der på sofaen og så på denne fine gamle ovnen tenkte jeg at det var synd at den bare var til «pynt».  For tenk hvor koselig det ville ha vært å bodd her vinterstid og ha fyr i ovnen.

Plutselig følte vi oss litt sporty og skiftet til et litt mer turvennlig antrekk. Neste dag skulle vi kjøre videre, så da måtte vi bare benytte oss av muligheten for en koselig liten kveldstur. Vi klatret på berg og litt opp i høyden. Fikk en fin utsikt mot bebyggelsen.

Overraskende kom vi over enormt masse multebær. Jeg måtte smake på en som var overmoden, og det tok meg rett tilbake til barndommen. Når jeg satt i multemyra og smakte på solvarme multebær på Ingøya i Finnmarka. Sammen med bestefar, mamma og bestefars bror- onkel Kalle.

Nusfjord fra en litt uvant vinkel.

Etter å ha klatret mellom berg og moltemyr, ruslet på grusvei, og oppdaget nye stier og områder, kunne vi atter en gang konstatere at vi skulle ha hatt enda mer tid på denne vakre plassen. Det var så fint der at til og med når vi kom hjem klarte vi ikke å legge oss. Vi måtte bare sitte litt ute under teppet. Nyte det vakre synet, rorbuene, naturen, sjølukta, stillheten, roen. Egentlig en ganske grei måte å avslutte dagen på.

Del 2 av Lofotturen vår kommer snart.

Sommer i kattelivet

Vi har fortsatt litt sommer i kattelivet selv om kjæresten har begynt å jobbe igjen, nettene er blitt mørkere og temperaturene kaldere. Man kjenner mer og mer hvordan høsten begynner å tvinge seg på, men vi holder fast i sommerfølelsen litt til. Derfor skal jeg by dere på en haug av fine bilder av hva vi har gjort i sommer. Jeg har jo ikke blogget så jevnt og trutt som jeg vanligvis bruker å gjøre. Jeg tror jeg rett og slett hadde behov for litt ferie i år. Behov for å senke skuldrene, slappe av, slippe taket i den noen ganger oversvømmende kreativiteten, og faktisk bare leve i nuet. Kameraet har fått hvile masse. Jeg har fått hvile masse. Etter en hel vår med forsiktighet og koronatiltak var det det jeg trengte. Men tilbake til sommeren.

Til å begynne med hadde vi en god del regn og kaldt vær. Da var det ikke rent få stunder jeg satt fordypet ned i ett magasin med hager, blomster og interiør, for inspirasjon til vår egen lille oase. Skriblet ned idéer mens jeg sippet til tekoppen og smakte på en nystekt croissant. Croissant, og aller helst rykende varm, det er virkelig feriefølelse for meg.

Mens vi ventet på varmen ble pleddet flittig brukt. Tenk så koselig at Mira vil ligge under det sammen med meg ♥

Men så snudde det, og da hadde vi det altså fint. Faktisk mer sommerlig enn på mange år. Masse sol, masse varme. Frodig og grønt. Og av og til så varmt at vi fikk sydenstemning her nede på kaia.

Verandakos har det blitt mye av, både på dagen og på kvelden. Her testet jeg og mamma ut en alkoholfri musserende rosé som visste seg å være veldig god. Denne blir jeg nok å kjøpe igjen. Takk til Synne som anbefalte den på vin og vegetarbloggen sin.

Vi har hatt sommerduk og fine nye lysslykter på stuebordet.

Og gått mange koselige rusleturer i området. Og vi lot oss ikke stoppe av litt duskregn, det er bare koselig det.

Plukke markblomster måtte jeg også gjøre da.

De nordnorske sommerkveldene har så stemningsfullt lys.

Jeg kokte to runder med sukkerfritt rabarbrasyltetøy av den økologiske rabarbraen jeg kjøpte på reko-ringen. Finnes det noe mer sommerlig pålegg enn rabarbrasyltetøy…?

En kveld jeg hørte et dunk inne fra soverommet var det dette synet som møtte meg når jeg gikk inn dit for å sjekke.

Haha, søte lille Mirapusen vår ♥ Hun var nok veldig klar for piknik da. Pakket og klar.

Hagen har vært så frodig. Kanskje så frodig som aldri før. Og sjekk hvor fin den lille svarte og hvite «blomsten» nede til høyre er.

Solhatten er ikke så værst den heller. Ja, selv når den er i ferd med å visne er den fin.

Og se hvor fin alunrota er blitt. Jeg tror denne må være den fineste av de alle i hagen i år. Nå håper jeg bare at jeg får den til å overleve vinteren.

Også har vi grillet. Her spiste vi hjemmelaget potetsalat av pastinakk og maiskolber, grillskiver, kyllingspyd og salat.

Mmmm, det var så godt!

På badet har vi også hatt det sommerlig med mjødurt i en liten vase på vasken. Jeg blir alltid så glad hver gang jeg står der å vasker hendene og trekker inn den gode lukta fra blomstene.

Etter at vi kom hjem fra Lofoten har vi kjørt flere bilturer for å høre på lydboka vi ikke ble ferdig med. En kveld tok det oss forbi dette vakre synet. Et ordentlig postkortmotiv.

Og en annen dag kjørte vi motsatt vei og havnet på Berg. Der måtte jeg stoppe for å si hei til disse fine hestene.

Seeee så fin!

Dog var de ikke begge like selskapssyke. Hehe. Men jeg skjønner den godt. Det tar på med sydenvarme for en nordnorsk kropp.

På kjærestens siste feriedag bestemte vi oss for å pakke piknikveska, og spise middagen ute.

Vi gjorde det enkelt og hentet hvit pizza med trøffel og salami på Pastafabrikken.

Sjekk den fine utsikta fra piknikteppet vårt.

Til dessert ble det melon og fersken.

Og noen glass av vår nye roséfavoritt – Ackerman Cabernet d’Anjou. Det er viktig å kose seg på den siste feriedagen!

Og sånn ble vi liggende å bare slappe av, nyte og lese, til sola gikk ned og vi ruslet sakte hjem. Jeg koser meg så veldig med «Sommerlys og så kommer natten» akkurat nå. Det er en helt herlig bok som jeg skal fortelle dere mer om senere.

Mira har vært så søt og artig hver gang jeg har skiftet på senga. Hun elsker å ligge under sengetøy og laken.

Det er viktig å være med og få riktig og grundig innføring i hvordan man skal gjøre dette. Eventuelt bare leke og rase ♥

Sånn ble det seende ut. Lyse farger, lin og sommerlig.

En av de varmeste dagene når vi gjorde et lite ærend til Plantasjen, foreslå kjæresten at vi skulle kjøpe oss is og spise i fjæra. Det var så herlig spontant og koselig. Jeg tok min favoritt Crème pasjonsfrukt & sitron, og hadde for anledningen moll under neglene etter å ha gjort flere blomsterkupp.

Nå er hagen på sitt frodigste, og med denne varmen som har vært har den krevd både vann og stell hver eneste dag. Ofte både starter og avslutter jeg dagene sammen med blomstene. Vanner og plukker, med tannbørsten i munnen. Og det er så deilig, og gjør meg så glad og fornøyd. Det har på en måte blitt en av de fineste vanene gjennom sommeren. Som balsam for sjela. Men sånn er det jo med blomster – de bringer med seg så masse glede. Ja, tenk at selv en haug med halvvisne blomster kan være så fint som dette!

Mira nyter også sin egen lille hage til det fulle. Haha, tenk at hun også ble en pus som klatrer oppi gressbøtta. Som jeg har sagt flere ganger tidligere, hun blir bare mer og mer lik storebror Bianco ♥

Og nå nyter vi også godt av å kunne høste sprø og frodige salatblader til brødskiva fra kjøkkenhagepotta vår. Dere husker vel at jeg kjøpte både spinat, salat og sitronmelisse på reko-ringen i juni? De smaker ekstra godt når det er du selv som har vannet de og sørget for at de fikk gode forhold for å vokse.

Så det var litt sommerstemning fra oss i kattelivet. Jeg tenkte jeg måtte bøte litt på at det er så få blogginnlegg for tiden med ekstra mange bilder. Men jeg håper ikke det ble for mange. At dere ble lei. Må dere huske å nyte siste rest av sommeren nå. Og ikke haste inn i høsten. For den kommer tidsnok uansett, og vinteren den er lang. Lev i nuet og nyt det gode som er nå. Bare et lite tips i fra oss denne søndagskvelden.

Verdens kattedag

I dag er det verdens kattedag og dagen for å virkelig feire disse herlige små skapningene som vi er så heldige å ha i livet. I kattelivet feirer vi på en måte litt hver dag. Det går nemlig ikke en eneste dag uten kos, klø, masse kjærlighet og magiske stunder.

Vi er så uendelig takknemlig for å ha lille Mira sammen med oss. Og for de 14 årene vi fikk med den snilleste og mest spesielle pusen, vår kjære Bianco ♥ Både jeg og kjæresten er så enige om at livet rett og slett ville ha vært fattig uten disse to. Så jeg sier som i fjor – finn fram tunfisken, eller kok litt ekstra torsk. Kos og klø litt ekstra. Kjenn etter hvor godt livet sammen med en katt er.

Helgeklem fra oss!

Villa Lofoten

Noe av det fineste vi gjorde i sommer var å bo på Villa Lofoten på Kvalnes. Der leide vi Trandamperiet i tre dager, og det var en helt magisk opplevelse fra begynnelse til slutt. Trandamperiet er et lite hus, ja nesten som en rorbu, og helt nyoppusset, i gammeldags stil. Akkurat sånn som jeg liker. Med gamle senger, gyngestol, lammeskinn og håndmalt porselen. Og massevis av kunst på veggene. Ja, det var nesten som å bo i et lite galleri. Og navnet til Trandamperiet, det kommer selvfølgelig fra at dette bygget var et gammelt trandamperi.

Se så koselig det var på kjøkkenet! Med det fineste lille kjøkkenbordet med røde ben og gamle trestoler. Og Aaslaug som eier og driver Villa Lofoten hadde plukket en nydelig bukett med geiterams til vi kom. Sånt blir jeg så ekstra glad for.

Litt moderne preg var det også tilført i Trandamperiet. Sånn som dette vinduet i gulvet hvor man kan følge med på flo og fjære. Det ga liksom enda mer stemning og sjel til bygget.

Se alle de fine håndmalte tallerkenene på veggen!

Kjøkkenet var så fint, og utstyrt med alt man måtte trenge. Kjøleskap, fryseboks, komfyr, kokeplater. Det var ingen behov for noen restaurant her nei.

Gamle kopper, glass og vinglass. i koselige trehyller.

Og det var ikke måte på hvor mye kjøkkenutstyr jeg fant. Jeg som hadde tenkt å ta med egen sitronpresse, men så var det en her. Og til og med kjøkkenvisp lå det i en skuff sammen med dette nydelige serviset. Kjekt å vite at man kan bake kake neste gang vi skal bo her. For det blir uten tvil en neste gang! Vi ser faktisk for oss at det kan bli mange besøk hit.

Nyvaskede kopphånduker og tuer med monogram lå klare til oss.

Og i kjøkkenhylla sto så mange vaser og mugger at jeg angrer på at jeg ikke plukket flere blomsterbuketter. Men, men, man skal jo ha tid til alt. Og vi hadde mest fokus på avslapping og kos.

Sjekk den utsikta fra kjøkkenvinduet! Rett mot Hoven som vi gikk på i fjor sommer.

Stua var innredet så fint med lyseblå trevegger og en gigantisk plassbygd hjørnesofa. En ordentlig kosekrok!

Og putene i sofaen… Så fine at jeg fikk lyst på hver eneste én. Så fine at de var like mye kunst som bruksgjenstand. Jeg måtte spørre Aaslaug hvor hun hadde fått tak i disse, og det viste seg faktisk at det er en kunstner som har strikket de. Bortsett fra de rosa som Aaslaug har sydd selv av gamle ullpledd. Var ikke det en god idé? Hvis jeg får tak i et gammel ullpledd eller to skal jeg sy noen putetrekk jeg også.

Taylor-gitaren var selvfølgelig med på ferie. Og kjæresten klimpret mye mens vi var her. Faktisk så begynte vi å lage en ny låt bare noen timer et at vi var kommet. Det var nesten som at stemninga, all kunsten, og den vakre naturen ga oss inspirasjon og kreativitet.

I stua fantes det også en ordentlig gammel vedovn. Oppå denne har de sikkert kokt mye tran opp igjennom årene.

Soverommet var en som slags liten alkove. Her måtte man bøye seg og nesten krype inn. Senga var bare 140 cm i bredden, men herlighet så godt vi sov her. I så gammelt sengetøy at all bruk og vask har gjort det silkemykt.

Dette vevde bildet hang i stua, og ga meg inspirasjon til å finne noe lignende til oss her hjemme.

Og dette store ullbildet hang i kjøkkenrommet ved siden av et annet kunstverk.

På soverommet kom jeg over dette trykket som det sto Festspillene 1989 på. Da var jeg fire år og jeg undrer på om det var Festspillene i Nord-Norge som arrangeres i min hjemby, eller om det var Festspillene i Bergen.

På vår første dag i Trandamperiet, etter at vi hadde gått rundt og beundret både bygningen, interiøret og all kunsten, satt vi oss ned for å nyte en kopp te og en vaniljebolle som vi hadde kjøpt med oss fra Hansines Bakeri i Nusfjord. Vi var så lykkelige over at vi var så heldige som skulle bo her i tre hele dager.

Vi fant til og med roen så fort at vi begge sovnet av i denne senga og var helt borte i nesten to timer.

Det var mykt og godt her. En sånn sofaseng skal jeg også ha en gang i kjøkkenet mitt ♥

Det ble sen middag den dagen. Eller rettere sagt kvelden. Man blir jo helt ør i hodet av ettermiddagssoving. Det ble pasta al limone til middagskvelds. En ny favoritt i kattelivet. Og noe av det enkleste man kan lage.

For å få med oss det magiske kveldslyset flyttet vi bordet til det nordvendte kjøkkenvinduet. Det var ordentlig stemningsfullt og romantisk.

Mmmmm så godt! Og med favorittvinen San Vincenzo i gamle vinglass.

Etterpå ryddet vi kjøkkenbordet på plass igjen, men fortsatte å nyte midnattsola fra gyngestolen. Åååå for en ro vi hadde i kropp og sinn da.

For Villa Lofoten er en plass man finner roen til å se edderkoppen spinne.

Men til slutt ble lyset så magisk at vi bare måtte gå oss en tur. Se så vakkert!

Hvem trenger syden når man har dette?

Trøtt og lykkelig ruslet vi tilbake til det som var hjemmet vårt de neste dagene. Det nydelige Trandamperiet.

Hvem ville vel ikke være glad for å oppleve dette? Med utsikt rett ut i havet mot midnattsola.

Vi sov så godt den natta. Og frokosten neste dag vår så herlig god.

Med hverdagsbrød fra Nusfjord, smoothie, te, kokt egg, yoghurt og det beste pålegget. Hotellfrokost kan man fint lage selv.

For meg er det et must med masse frukt og grønt. Røde epler, spirer, reddik og agurk er favorittene.

De neste dagene var vi dessverre ikke like heldig med været. Vi som hadde tenkt å låne en av de gamle syklene til Aaslaug og utforske Kvalnes litt mer. Men vi fikk oss en båltur og noen gåturer. Og når vi bodde så fint som på Trandamperiet ville vi egentlig ikke dra noen andre plasser heller. Der hadde vi alt vi trengte. Vakker natur, kunst, god stemning, og en helt magisk ro.

Villa Lofoten består egentlig av fire boliger. Trandamperiet som vi bodde i, og Salteriet, Rorbua og Gårdshuset. De tre andre byggene er fine å bo i dersom man er flere enn to personer. En av dagene fikk vi omvisning i Salteriet som er nærmeste nabo til Trandamperiet. Dette huset har en litt mer moderne stil med kryssfinerplater på veggene. Men Aaslaug hadde tatt med sitt gammeldagse preg ved å tilføye noen gamle tredører og filleryer. Flere av skapdørene kunne hun fortelle kom fra en gammel bygård i Oslo.

Jeg forelsket meg helt i denne gamle vegglampa. Den står øverst på ønskelista nå.

Og se denne fine gamle krakken. En sånn vil jeg også ha.

Flere gamle fine ullpledd.

Og gamle kleshengere på en stor gammel spiker fungerte som garderobe på et av soverommene.

I Salteriet hang det også mye vakker kunst. Dette bildet var faktisk laget av faren til Aaslaug.

Enda flere fine gamle lamper.

Ja, det var et flott hus dette også. Men vi var allerede helt forelsket i Trandamperiet. Og dersom vi skal bo her sammen med noen andre en gang, har jeg registrert at Gårdshuset er helt nydelig. Der er det også en perfekt stil av oppusset gammelt og vakkert bevarte detaljer. Og der er det badekar, som dere vet jeg elsker.

Jeg kan ikke få sagt nok hvor fantastisk dette oppholdet var for oss! Det var ikke bare en seng å sove i og tak over hodet. Det var rett og slett en opplevelse, for alle sansene. Jeg tror faktisk ikke jeg har bodd så fint på ferie noen gang. Eller kjent meg så hjemme, rolig og avslappet i et leiehus. Aaslaug har virkelig gjort et kunststykke når hun har pusset opp og dekorert disse fire gamle byggene, på denne øde, men så vakre plassen. Og hun bidro til å gjøre oppholdet vårt så fint og hyggelig med sitt gode vertskap.

Nå gleder vi oss bare til vi skal tilbake ♥ Kanskje det blir til vinteren allerede.

Julibuketten

Julibuketten i år ble helt enkelt en grøftekantbukett. Man må jo benytte seg av anledningen til å plukke blomster i det fri når man først har den. Men direkte enkel vil jeg egentlig ikke si at julibuketten er, der den strekker seg utover, fylt med de aller fineste markblomstene vi har. Jeg kan dessverre ikke navnene på alle, men de jeg kan er hundekjeks, legevendelrot, lupiner og enghumleblom. Sistnevnte er forøvrig blitt en ordentlig favoritt å plukke denne sommeren.

Den blå og den lilla blomsten lurer jeg på om kan være blomster som har forvillet seg fra hager. Jeg får ordentlig hageblomstfølelse av de. Lupinene er jo forøvrig også av den typen – opprinnelig fra hagen. Også skulle jeg gjerne ha visst hva den hvite avlange blomsten som alltid vokser der det er vått heter. Den gir meg ordentlig følelse av myr. Noen som kan navnet på den?

Ser dere forresten at jeg endelig har funnet meg en glassvase med stett? Den var ikke helt sånn som jeg ønsket meg, jeg hadde nok heller sett for meg vertikale striper fremfor horsisontale. Men når det er det eneste man kommer over, «tager man det man haver» som det heter. Dessuten skal jeg innrømme at jeg har vokst veldig på den etter at jeg tok den i bruk. Faktisk syns jeg den blir finere og finere for hver gang jeg ser på den. Og passer den ikke bra til julibuketten?

En tur i midnattsola

Rett før vi reiste til Lofoten, gikk vi en kveld en helt magisk tur i midnattsola.

Å bo sånn her, så nært havet, så nært stranda og naturen er en sånn luksus. Fem minutter fra ytterdøra så står vi her. Med midnattsola rett foran oss.

Selv om jeg har vokst opp med dette, levd med det, hver sommer hele livet mitt, lar jeg meg fortsatt overvelde. Og jeg nyter det til det fulle. Det fantastiske lyset, den magiske stemninga. Det er liksom noe man kjenner på langt inni hjertet. En slags kjærlighet til midnattsola. Ja, for jeg er ekstremt glad i den.

Og jeg tror at hver minste lille blomst og løvetann også kjenner på dette helt spesielle forholdet. Magien av å kunne stå i lyset og sola hele døgnet.

Ikke så dumt å vandre langs stranda i dette lyset. Og sette seg fem minutter ned på en gammel drivvedbenk.

Og ha denne utsikta ♥ Hvem trenger vel syden når man har dette?!

Idyll, en liten bro, lydene av en liten bekk, varme i ansiktet.

Og et grøntområde så frodig at hundekjeksen nesten møtes på midten av stien. Og alt svøpt inn i den magiske midnattsola. Nesten som i Disneys verden, når Tingeling drysser tryllestøv og alt bare glitrer. Jeg er så takknemlig! Jeg kan ikke få sagt det ofte nok.

Men nå har vi sagt ha det til midnattsola for denne gangen. Det er litt vemodig, for jeg kunne gjerne tenke meg å nyte den litt lenger. Men jeg skal som vanlig stå klar å ønske den velkommen neste år. For midnattsola, den har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Postkort fra Lofoten

Her kommer et lite postkort fra vår magiske rorbuferie i Lofoten. Eller «robuferie» som kjæresten kaller det for. Og han e sannelig inne på noe, for vi har mye ro over oss nå. Det ble dessverre ikke mulighet for familiebesøk denne gangen, men vi gjorde det beste ut av det. Og da fikk vi samtidig muligheten til å oppleve Lofoten på en litt annen måte. Og som dere ser har vi det som plommen i egget ♥

On the road again

På fredag pakket vi bilen full av alt man måtte trenge for en liten ferie, og satte kursen sørover.

Jeg måtte si til kjæresten at å pakke for ferie i Nord-Norge er som å pakke til en blanding av Kroatia og høstferie. Badedrakt i den ene enden, og ullgenser og støvler i den andre. Og selve veien nedover ga oss en forsmak på det. Vi kjørte gjennom regn og mørke. Og svart-hvitt landskap.

Og nesten like tett tåke som i England.

Men så plutselig skimtet vi lys fra himmelen.

Og det var så vakkert! Med regndråper på ruta.

Lyset som glinset i den våte veien.

Magisk himmel, rett og slett.

Det er alltid lysere når vi nærmer oss hjembyen min ♥

Hele livet har jeg kjørt over denne brua. Ser dere hvor sterk vind det var?

Men vi skulle ikke til Harstad. Veien tok oss videre gjennom Tjeldsundet.

Og der møtte vi på den kraftigste regnbuen jeg noen sinne har sett.

Og magiske rosa skyer.

Og når vi da endelig kom til Lofoten som var endestasjon, ble vi møtt av en rosa sol som hilste oss velkommen.

Det var herlig å være on the road again.

Brygg teen kald

Å brygge teen kald er superenkelt og noe jeg er veldig fan av. Man kan bruke uansett type te, og dersom man har tålmodighet til å la den trekke lenge syns jeg resultatet blir bedre enn å brygge den varm for så å kjøle den ned igjen. Om sommeren står det nesten alltid en flaske iskald iste i kjøleskapet hos oss.

Man trenger egentlig ikke noe fancy utstyr, en vanlig flaske fungerer sikkert godt nok. Men har man en tebrygger sånn som jeg, så slipper man å bruke en tesil når han skal helle isteen oppi glasset. Den har nemlig en innebygd tesil i toppen av flaska. Denne er av merket Hario og er kjøpt på Whittard for leeenge siden. Den er virkelig blitt godt brukt opp igjennom årene, og er nok et av mine beste kjøp. Nå er det jo ikke så lett å hverken reise til eller bestille fra England, men etter å ha googlet litt ser jeg at den er å få tak i i Norge også.

Og selve prossesen er så enkel. Man heller tre toppede spiseskjeer te i flaska, fyller opp med vann (denne er 7,5 dl) og lar det trekke minst fire timer eller aller helst over natta i kjøleskapet. Min favoritt-te i istebryggern er grønn Mango & Bergamott fra Whittard, men alt funker. Dog vil jeg tro at krydrede teer passer best varm. I år skal jeg også prøve jasminte og denne med mango og ananas.

Så er det bare å nyte! Ikke trenger man å tenke på tebladene heller, de synker til bunnen av flaska. Og fordi teen brygges kald avgir de ikke den bitterheten man kan få når teen blir trukket for lenge når den er varm.

Jeg skal innrømme at det føles litt luksus å lage sine egen iste. Å ha muligheten til å velge akkurat den smaken man ønsker seg. Eller hvor lite eller mye søt den skal være. Det er nok en sommerluksus jeg ikke kan klare meg uten nå. Så da skjønner dere at det blir noen glass iste om dagen 😉