Høstsol og hagen

Akkurat nå mens jeg sitter å skriver dette uler det i ventiler og rister i vinduene. Det er det tredje uværet på en uke, og jeg er redd for at det betyr at hagesesongen er over for i år. Jeg hadde jo håpet på en lang og fin høst med så mye sol som mulig siden våren og sommeren kom så sent. Men værgudene de hadde andre planer.

Flere av blomstene var så slitne av regn og bladlus at de havnet i søpla. Og natt til bursdagen min klarte vinden å knekke iallefall halvparten av min vakre Dahlia Dreamer. Da var jeg lei meg. For det var ikke så hyggelig å våkne opp til varmelampa som lå på skrå foran verandadøra, blomstepotter som lå veltet utover, og knekte Dahlia Dreamer-greiner fulle av knopper som bare ventet på en litt varmere dag. Jeg plukket de opp og vurderte å ta de inn i en vase. Men når jeg oppdaget grønnlus på de gikk de også rett i søpla.

Men vi fikk iallefall én fantastisk soldag i september. Og da var det faktisk så fint og varmt at jeg og Mira tok lunsjen vår ute i hagen.

Mira sprang ut i forveien mens jeg smurte på knekkebrødet og lagde meg en kopp te. Og når jeg kom etter hadde hun lagt seg godt til rette. Altså se de søte, hvite labbene ♥

En kattepus som koser seg i høstsola i hagen.

Men det var ikke lenge hun lå under bordet. Hun måtte jo inspisere den spennende maten som plutselig luktet så godt.

Og leke litt med «aprikosballen». Det var jo en perfekt katteleke for en svart og hvit liten rampepus. Det kan vel alle se 😉

Etter at jeg var ferdig med lunsjen måtte jeg ta meg en runde i den lille hagen vår for å nyte alle de fine blomstene. Salvien er så fin i år, med sin duse og sølvaktige grønnfarge.

Se for et fantastisk vær! Dette er høstsola på sitt aller beste, når den er både varm og lun.

Blomstene så ut til å nyte både lyset og varmen. Det var jo som en gave etter våte og kalde august.

Og Carillion var fortsatt kjempefin.

Humlene koste seg også denne soldagen. Fløy fra blomst til blomst og summet så beroligende. Og som dere ser er det flere enn meg som er ekstra glad i Dahlia Dreamer.

Blomstene på alunrota har også vært en humlefavoritt i år.

På et punkt var det faktisk så mange humler at jeg følte at jeg måtte flytte meg hele tiden for ikke å stå i veien for de. I tillegg måtte jeg passe på Mira slik at hun ikke forstyrret de midt i måltidet. Alle fortjener matro. Og humlene gjør jo en sånn viktig jobb for oss.

Mira har virkelig kost seg ute i hagen i år. Den fine hagen, som hun har arvet etter storebror Bianco ♥

Jeg har hatt mye fokus på å gjøre den så kattevennlig som mulig, med små stier mellom pottene. Eller kanskje jeg burde kalle det for «Miravennlig» siden hun stikker seg ut som en over gjennomsnittet utforskende blomsterfrøken. Håpet var at hun skulle sitte mindre oppi blomsterpottene, og det har fungert tålig bra. Jordbæra og noen stemor fikk litt hard medfart og var tidvis ganske flat inni mellom. Men ellers har stiene gjort jobben sin.

Her demonstrerer Mira hvordan det fungerer i praksis. Lykkelig og fornøyd etter å ha spist en edderkopp. Min lille søte blomsterpike ♥

Hvis vi snur oss til motsatt side av hagen finnes det en sti der også. Ser dere den? Mellom den store kremfargede potta og den lille beige. Å gå på denne stien er jo nesten som å gå inn i en skog. Og går Mira gjennom skogen leder stien videre bak utesofaen. Med andre ord – dette er en hage verdig et katteliv.

I dette hjørnet av hagen står kjøkkenhagepotta. Med bladsalat, mangold, sitronmellisse og newzealandsk spinat. Og jeg plukker fortsatt av det, selv om været er så vilt, vått og herjende. Så lenge det ikke blir for kaldt holder det seg. En kjøkkenhagepotte blir jeg å ha neste sommer også, for det har virkelig vært koselig å høste litt fra sin egen hage.

Hagen har forøvrig vært gavmild i år. Det ble bra mange flere jordbær enn tidligere år, og det til tross for at noen av jordbærplantene døde i vinter. Rosmarinen, mynten og salvien har jeg også plukket jevnlig fra hele sommeren. Til både tapas, smoothie og kakepynt. Se så fin mynten er med blomster.

Tante Solbærbusk ga ikke så mange solbær i år. Men det ble en munnfull solvarme bær denne dagen. Mmmm det smakte  godt!

Og selv om mange blomster bar litt preg av alt regnet, måtte jeg si høyt til meg selv at hagen fortsatt var veldig fin. Spesielt i den lune og varme høstsola.

Og mens jeg satt der i utesofaen midt blant alle blomstene, og myste mot sola og sippet til tekoppen, kjente jeg veldig på hvor heldig jeg er. På hvor takknemlig jeg er. Og det til tross for en verden som står på hodet. Til tross for at jeg leeeengter etter Bianco. Jeg klarte å ordne hagen i år. Og det ble veldig fint.

Faktisk ordnet jeg mer enn jeg bruker å gjøre. Jeg skiftet jord på både Tante Solbærbusk, gressløken, pelargoniaene, den orange potterosa og den ene spireaen. Og hagen var nok frodigere i år, med flere potter og flere blomster. Det var mye jobb, men jeg tok meg god tid og koste meg underveis. Og resultatet ga også masse kos. Hagen har nemlig fungert som både syden, et fristed, en rekreasjonsplass og en ekstra stue i år. Vi har grillet, sovet, spist frokost, lest bøker og stirret ut i lufta der. Mens Mira har klatret rundt omkring. Sniffet på blomster, og jaktet på fluer. Det er kanskje ikke rart at det er litt hardt for meg å pakke bort hagen i år. Vi er jo så glade i den.

Det som ble med hjem fra Lofoten, en august som regnet bort, og siste rest av sommeren

Jeg har jo glemt å vise dere det som ble med hjem fra Lofoten i sommer. Det var jo som sagt ikke noen shoppetur på grunn av korona og trengsel, men litt klarte vi likevel å få med oss. Som de Italienske bondebrødene fra Undseld Bakeri. Det ble to til oss og ett til mamma som hadde passet på Mira og hagen. Også fant jeg både Bees Wrap og økologisk speltmel på Ballstad. Bivoksduker har jeg lenge gått og tenkt at jeg skulle lage selv. Men jeg har enda ikke fått tak i de rette ingrediensene. De har liksom alltid vært fri for både bivoks, jojobaolje og treharpiks som samlet gir det beste resultatet. Derfor kjøpte jeg like gjerne en pakke. Og speltmel ble jeg veldig glad for å finne, for det hadde vært umulig å oppdrive i matbutikkene i lang tid. Jeg har vel fortalt at jeg så og si bare baker med speltmel?

Også endte jeg faktisk opp med å kjøpe såpe fra Europris også, av alle plasser. For både på Trandamperiet og på Skårungen sto det Mandarin Hibiscus og Hydrangea Verbena på badet, og de luktet godt. Men såpe er jo ikke det dummeste man kan komme hjem med nå i disse håndvasktider. Men det som kanskje var mest spennende var boksen med trøffeltangsalt. Dere husker kanskje at jeg spiste pasta med trøffeltang til forrett i Nusfjord? Det var så godt at vi måtte stoppe på Lofoten Seaweed og kjøpe med oss litt.

Haha, «from Lofoten weed love». Det ordspillet likte jeg godt.

Jeg er jo en trøffelelsker av rang, så denne falt veldig i smak. Også er jeg også veldig glad i å støtte små lokale bedrifter.

Allerede dagen etter at vi kom hjem fra Lofoten gikk det med en god del brødskiver. Men brød er jo alltid best når det er ferskt. Og spesielt med godt pålegg som egg, og ost og epler. Resten ble skjært opp i skiver og havnet i fryseren. Men jeg tror vi har tatt kål på det meste av det nå. Ja, jeg skal innrømme at vi er veldig glad i brød. Spesielt surdeigsbrød.

Så hvis vi spoler til en uke ut i august, så var hagen ordentlig frodig og fin. Bak oss hadde vi over to uker med sydentemperaturer og flere av blomstene veltet ut av pottene.

Sjokoladekosmosen var så fin. Dog gikk blomstringen raskere i varmen. Samtidig som det kom flere og flere nye knopper, takket de gamle blomstene for seg fortere enn normalt.

Og sjekk Carillion i ampelen. Minst dobbelt så mange blomster som i fjor. Og på dette tidspunktet var vi så varme at det ikke gjorde noe at det var meldt noen dager med regn og lavere temperaturer. Vi trengte å kjøle oss ned.

Så kom regnet og gråværet. Og det var så deilig, men vi ble samtidig veldig trøtte av det. Litt sånn at det ble vanskelig å komme seg opp av senga. Haha, sjekk for en trøtt pus ♥

Og før vi visste ordet av det ble noen dager til uker. August regnet rett og slett bort mens vi satt i vinduskarmen og stirret på grå skyer og regntunge roser. Kontrasten fra varm til kald ble veldig stor.

Jeg følte meg snytt for blomstringen til den nye hvite potterosa mi, og måtte til slutt bare innse at den enste måten jeg kunne nyte det på var å plukke rosene inn. Men de var nå bra fine i vasen også. Er dere ikke enig?

Og ellers gjorde vi det vi kunne for å holde på sommerstemninga. Her med sommerlig frokost med sommerduk, mangosmoothie, knekkebrød med avokado og fransk yoghurt med sitron.

Sommerlig frukt som fersken og aprikos lå på det nye gamle fatet fra Egersund på kjøkkenbenken.

Mira aktiviserte seg med å sitte ved kjøkkenbordet hver gang det skjedde noe spennende på kjøkkenet (les matlaging).

På denne tida begynte jordbæra å bli moden. Det ble noen fat som dette, og det var takket være at jordbærpotta står delvis under et bord. Hadde den ikke gjort det ville nok alle bærene ha råtnet i all regnet.

Og vi plukket stadig små buketter fra hagen. Vel vitende om at dette mest sannsynlig var siste rest av sommeren, for etter hvert som tiden gikk ble det bare kaldere og våtere. Mer og mer høstlig. Men håpet var at det skulle komme en sommerdag eller to til. Det var jo fortsatt bare august.

Og selv om det var betydelig kaldere, satt vi likevel ute i hage under varmelampa de kveldene det ikke var vind. Pakket inn i pledd og med en kopp te og en bok var det ganske så koselig.

Dagene var stort sett fylt av regn og tåke. Dog var tåka noen ganger fin og litt magisk, sånn som her når den har pakket seg rundt Tromsøbrua.

Og kveldene ble bare mørkere og mørkere. Da var det viktig å tenne levende lys og kose seg med noe godt. For eksempel vin og tapas.

Mira lå oftere og oftere på badet. Litt i vasken, men mest på varmekablene. Det husker jeg fra Bianco sine dager var et sikkert tegn på kaldere tider. Jeg skal innrømme at jeg på dette tidspunktet innså at vi bare måtte nyte det sommerlige som var. For høsten den banket nå på døra.

Derfor ble jeg ekstra glad når Sneewittchenrosa fortsatte å blomstre så fint. Altså se så vakker den er!

De siste dagene i august og begynnelsen av september satt jeg mye ute i hagen under varmelampa på kveldene. Ja, selv i regnet som dere ser. Men har man tak så har man mulighet. Og det var ordentlig stemningsfullt og koselig.

Og nå har vi på en måte godtatt at det er pledd og tøfler som gjelder fremover. Selv om jeg skal innrømme at jeg føler meg snytt for nesten en hel måned med sommervær. Her representert av Miras mulefunkle ansiktsuttrykk. Haha, passet det ikke godt?

Våren kom jo så sent, ikke før langt ut i juni. Og nå høsten så tidlig. Og om det virkelig var ett år vi hadde trengt det fra før av kortvarige sommerværet, så var det i år. Avstanden og antibacens år. Det er nemlig ikke like lett å treffe venner og familie på båltur, gåtur og lignende når det er vannrett regn og iskaldt ute. Det er nok derfor jeg er litt frustrert på høsten i år. Jeg som vanligvis omfavner fargene, løvet på bakken og all innekosen. Men jeg jobber med det. Så det blir nok en god del høstkos likevel.

Flowers in the shadows

Helt siden jeg var lita har jeg vært så glad i skygger. For i dem ser jeg alltid så mange figurer og former. Sånn er det også med skyer, treverk og andre ting med mønster og struktur. Da våkner fantasien og kreativiteten til live. Nå krever riktignok ikke skygger av blomster så mye fantasi, men vakkert er det iallefall. Og de dagene det er sol blir det ikke rent få av disse heller. Vi har jo en del blomster stående i leiligheta. Så i ekte Peter Pan-stil nyter jeg nå både blomstene og skyggene deres.

Augustbuketten

Ikke rent sjelden blir augustbuketten både litt sommerlig og litt høstlig. August er jo en sommermåned, men samtidig da vi begynner å si hei til høsten. Og i år ble det akkurat sånn. Jeg var en tur innom Nerstranda Kjøpesenter for å gjøre et lite ærend, og idet jeg gikk forbi blomstertorget til Mester Grønn skimtet jeg en favoritt i sidesynet. Bergknapp, eller Sedum, eller Kärleksört som svenskene kaller den. Kjært barn har mange navn. Det er iallefall en av mine høstfavoritter i vasen. Jeg stoppet opp og beundret den, spurte meg selv om det var for tidlig. Men så tenkte jeg på hvor høstlig det har vært de tre siste ukene, og konklusjonen ser dere i årets augustbukett. Kan været, så kan jeg også.

Men jeg følte samtidig at sommeren også måtte få litt plass. Dessuten hadde jeg jo egentlig tenkt at augustbuketten skulle få bli en hagemiks, siden de stakkars sommerblomstene lever på lånt tid med dette kalde været. Derfor passet det veldig bra at Mester Grønn også hadde Ammi majus som nesten ligner på hundekjeks. Og i tillegg til disse to kjøpte jeg enda en kjent favoritt – ferskenfarget hodenellik.

Når jeg kom hjem gikk jeg rett ut i hagen og plukket både blad og blomster fra alunrota. Den er så stor og frodig nå at det nesten ikke vises om jeg plukker litt til buketter. Hos alunrota er det bladverket som stikker seg mest ut, men er ikke blomstene fine de også? Søte og små.

Samtidig plukket jeg også med meg en av de hvite rosene. For hvite roser bidrar iallefall til sommerfølelse. Og se så fint alt ble sammen!

Er ikke Ammi majus en fin blomst? Og veldig sommerlig? Uten den ville augustbuketten blitt mest høstlig. Dessuten bidrar den også til den rufsete følelsen som jeg er så glad i. Den går forresten også under navnet narregulrot og er en del av skjermplantefamilien. Sånn som hundekjeks.

Og nå står augustbuketten her på sidebordet ved sofaen. Stor og frodig, og velter seg utover vasen. For meg er den et slags siste pust av sommer for i år. Og selv om det er litt vemodig blir jeg så glad når jeg ser på den ♥

Kake på en helt vanlig onsdag

Når man har en hel hage full av vakre blomster som lever på lånt tid er det grunn nok i seg selv til å bake en kake på en helt vanlig onsdag. Så da gjorde jeg det.

Det ble en sukkerfri sitron og valmuekake med kremostglasur. Og den var veeeeldig god, men denne gangen var nesten ikke det som var det viktigste.

Det var blomstene som spilte hovedrollen.

Også fikk jeg brukt det nye fatet mitt i stråmønster.

Ble det ikke en vakker kake? Det syns iallefall vi. Faktisk vakker at vi måtte spise den med én gang. Hahaha! Men vi har vel alle godt av å unne oss litt kake på en helt vanlig onsdag. Sånn av og til iallefall…

Bilferien vår i Lofoten – del 3 i Ørsvågvær

Her kommer den tredje og siste delen fra den fine bilferien vår i Lofoten. Den dagen vi dro fra Kvalnes og Villa Lofoten kjørte vi først i motsatt retning av vårt nye hjem, mot Leknes. Der skulle vi nemlig treffe flere venner som også var på sommerferie i Lofoten. Ikke så lenge før vi kom til Leknes så jeg et skilt hvor det sto gårdsbutikk på Aalan gård, og helt spontant bestemte vi oss for å kjøre innom der en liten tur. Jeg elsker å kunne feriere på den måten, ha god tid og være spontan.

På grusveien inn til Aalan Gård kjørte vi forbi denne lille halvøya, og da slo det meg for en luksus det måtte være. Å ikke bare ha feriehus, men faktisk en hel øy for seg selv. Mye privatliv, og ekstra kjekt i disse tider.

På veien opp til gården kjørte vi over en liten bro. Og allerede her fikk dette besøket en eventyrlig vri. «Det var en gang tre bukkene bruse…».

Det første som møtte oss var Herr Hane og alle hønene hans som tuppet rundt omkring.

Også hadde de to små geitekillinger som het Knoll og Tott. Seee så søte.

Jeg måtte selvfølgelig kose og klø litt på de, og umiddelbart når jeg kjente geitelukta tok det meg rett tilbake til barndommen.  Når lille Ida var med i geitefjøsen hos bestemor og bestefar i Malangen. Det er en sånn stor og viktig del av barndommen min.

Geiter er så fine gårdsdyr, for de er så sosiale, kosete og nysgjerrige. De skal alltid klatre litt på deg og nappe deg i klærne.

Ute på tunet vandret denne artige kosegrisen. Saaakte, for det tar tid å komme seg frem når man bærer på så mye sideflesk.

Perlehøner hadde de også. De er så små og søte med de lange fjærene på beina.

Så stakk vi hodet innom gårdsbutikken, og der var det mye spennende. For eksempel massevis av økologiske urteteer. Dessverre var det nå begynt å fylles opp med biler på parkeringsplassen som nesten var tom når vi kom, og med ett ble det ikke så enkelt å holde avstand inne i butikken. Derfor ble det ingen urtete denne gangen. Men vi rakk å raske med oss en ost og et par hjemmelagede skoleboller før vi kjørte videre.

Detter hadde vi et flere timer langt verandebesøk hos min gode julevenninne og familien hennes som var på besøk hos faren hennes. Og det var så godt å endelig få se de igjen. Barna hennes kom springende mot oss etter at vi hadde parkert bilen utenfor huset. Og jeg skulle så gjerne ha klemmet og susset på de under hele besøket. Men nå tar man det man får, og «bare» det å være sammen er bedre enn ingenting ♥ Faren og stemoren til min gode julevenninne hadde forresten den søteste lille hunden jeg har møtt. Mio heter han. Han minnet meg om en slags hundeversjon av Bianco. Mild og forsiktig. Litt redd, men også kontaktsøkende. Og bare tvers igjennom skjønn.

Dette ble forøvrig en ordentlig vennedag. For etter dette besøket dro vi for å si hei til en barndomskompis av kjæresten, og familien hans. De hadde vi heller ikke sett på aldri så lenge, så det var også et så hjertegodt møte. Å få se hvor store barna deres er blitt. Klø litt på den fine hunden deres som også hadde begynt å bære preg av tidens tann. Det var med store glis og varme hjerter vi snudde og kjørte østover igjen.

Og vi måtte selvfølgelig kjøre via den vakre Gimsøya. Se så fint at et gammelt og forlatt hus kan bli til kunst. Dette huset står rett nedenfor stupet av Hoven, som vi gikk opp på i fjor.

Hele dagen hadde vært vekslende mellom skyer og sol. Men sola prøvde fortsatt å trenge seg gjennom.

Denne sommeren la jeg forresten merke til at det var ekstra masse tistel i Lofoten. Her er en hel eng av lilla «malekoster».

Vel framme i rorbua på Skårungen på Ørsvågvær, vårt siste bosted på denne turen, kunne vi raskt konstatere at dette var en litt mer «normal» rorbu sammenlignet med Karolinebua og Trandamperiet. Den var oppusset og fin innvendig, men manglet det lille ekstra. Som jeg sa til kjæresten, så føltes det sterilt å komme dit. Og spesielt når vi kom rett fra det vakre Trandamperiet. I denne rorbua fantes det ikke en eneste pute, pledd, lampe (foruten i taket), eller sånne ting som gir en lun stemning. Sant å si så var eneste grunnen til at vi valgte å bo en annen plass enn Trandamperiet de siste nettene, det at vi ønsket å komme litt nærmere Henningsvær. På dette tidspunktet angret vi oss, og innså at vi heller ville ha bodd bedre, men kjørt en halvtime ekstra.

Men jeg gjorde mitt beste for å få det litt mer hjemmekoselig. Med oss i pikkpakket i bilen hadde vi både kammerstake, stearinlys, telysholdere, en liten duk og noen pledd. Også var jeg ute å plukket flere buketter med blomster. Og blomster gjør jo alt bedre!

I denne rorbua var det to soverom. Så jeg hentet en av putene på det andre rommet og la badelakenet som vi aldri hadde fått brukt rundt puta for å få litt farge. Og strandveska mi fikk også være med på å lage stemning. Og som dere ser var det jo fine møbler og fin farge på veggene.

Og utsikta var jo kjempefin selv om været ikke viste seg fra sin beste side.

Strandteppet og den ekstra hodeputa jeg hadde med gjorde det også mer koselig. Det var forresten her jeg begynte å lese i denne boka.

På vår siste hele dag i Lofoten, mens tåka lå langt ned i fjellene, regnet aldri ga seg, og det blåste ganske kraftig, kjørte vi til Henningsvær for å spise kokospai på Lysstøperiet. Ingen Lofotferie uten kokospai! Men inne på Lysstøperiet satt de som sild i tønner, derfor tok vi den heller med oss. Og fordi vi nå var så rutinerte på å være på bilferie hadde vi både te og kaffe i bilen. Så da ble det en kjøretur istedenfor. Med noe varmt å drikke og noe godt å tygge på.

Vi bestemte oss for å kjøre veier vi aldri hadde kjørt før, og satte nesa mot Sydalen. Der hadde de så mange fine gamle hus at jeg ble helt over meg av begeistring. Mintgrønt hus med rødt tak, ja takk, det vil jeg gjerne ha. Ser dere forresten på gresset og buskene foran huset hvor sterk vinden var?

Og sjekk dette vakre huset. Helt perfekt i gammel stil, bortsett fra at det lå litt for nært veien. Men dog i le for den sterke vinden.

Når vi kom hjem fra kjøreturen den kvelden tente vi lys og gjorde det koselig. Ser dere hvor mørkt det var blitt? Til Nord-Norge å være altså.

Så fant jeg fram masse godt, sånn som osten vi kjøpte på Aalan Gård, og lagde tapas.

Og det var nydelig godt! Her er bakt Camembert med hvitløk og rosmarin, Manchego, kjøttboller, scampi, aioli, oliven, artisjokk, spekeskinke, surdeigsrundstykker, chilimarmelade, melon og potetgull med parmesan.

Og Lofastosten fra Aalan var bare helt fantastisk god! Kanskje en av de beste faste ostene jeg har smak. Og den passet ekstra godt til chilimarmelade.

Mens vi nøt denne gode maten så vi videre på Himmelblå. Og selv om ikke denne rorbua traff oss like godt i hjertet, hadde vi en veldig fin siste kveld i Lofoten.

Neste morgen var vi tidlig oppe for å pakke og for å rekke en god frokost før hjemreisen. Men før vi kunne rette nesa hjemover hadde vi noen ærender. Blant annet i Kabelvåg. Vi måtte jo ikke gå glipp av anledningen til å kjøpe med oss noen brød fra Undseld Bakeri. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Kabelvåg annet enn at det er noen fine gamle bygninger der. Men mens vi kjørte rundt for å finne bakeriet, oppdaget vi denne fine parken. Se så koselig da. Både jeg og kjæresten syntes den hadde et litt mer østlandspreg enn parkene vi har her nord. Jeg liker når vi kommer over sånne små perler helt på slump.

Her hang det også et skilt med en veldig bra oppfordring.

Med tre Italienske landbrød i bagasjen kjørte vi så videre til Henningsvær. Vi skulle hente noe hos pappa og den snille stemora, og ettersom dette var den enste dagen uten vannrett regn når vi hadde vært innom Henningsvær, fant vi ut at vi måtte parkere bilen og gå litt gjennom de fine små gatene. På dette tidspunktet hadde det enda ikke begynt å fylles opp av turister sånn som sommeren i Henningsvær har vært. Men det ble en liten anstrengelse for å holde avstand likevel. Det var mange folk, gatene er så smale, og de som besøker Henningsvær for første gang er som regel så opptatt av å se på alt til å tenke på hvor de går. Hehe, jeg skjønner de SÅ godt, alt er jo så fint, men opplevde det likevel som slitsomt. Og dermed ikke like koselig som det normalt bruker å være. Jeg som har et litt problematisk immunforsvar må være ekstra forsiktig.

Kjent Henningsværing som begynner å bli litt eldre ♥ Og som var riktig så flink å holde avstand.

Vi trakk oss litt tilbake fra de mest folksomme gatene og butikkene, og gikk bort til Trevarefabrikken som hadde fått seg et sånt fint nytt skilt. Og et nytt lag med maling. Trevarefabrikken er jo kjærestens favorittplass i Henningsvær.

Selv om den var litt vissen syntes jeg tagetesen de hadde stående i en blomsterpotte var så fin.

Og det var så rart å bare gå forbi, på utsiden. Så rart å være i Henningsvær uten å besøke Trevarefabrikken, Lofotmat, Klatrekaféen, Lysstøperiet, Mors Hus, Drops. Ja, og uten å bo hos pappa og den snille stemora. Klart man overlever det jo, men jeg må si at jeg ønsker koronaen dit peppern gror.

Men som jeg sa tidligere i innlegget, man tar det man får, og bare det å se dette synet er jo ganske så fint. Dessuten fikk vi snakket en times tid med pappa og den snille stemora på trappa. Også hadde den snille stemora strikket lester til oss ♥ Nå er iallefall føttene våre klar for høsten (selv om jeg ikke er det).

Før vi tok helt av fra Lofoten stoppet vi også en liten tur på Lias bruktbutikk i Svolvær. Der fant jeg en hel pose med masse fint. Men det kommer i et eget innlegg senere.

Så var vi på tur hjem igjen. Takk for denne gangen vakre og fantastiske Lofoten! Men som jeg nevnte tidligere på bloggen, så er ikke turen ferdig før man er helt hjemme. Og neste stopp på veien ble en rasteplass midt på Lofast. Der traff vi naboen vår som kom kjørende i motsatt retning på tur til Lofoten. Så da tok vi oss tid til en liten rast med litt kaffe, te og en vaniljebolle fra Lysstøperiet. Og masse skravling og fliring i sola.

Og dette ble en ordentlig gjenforeningstur for oss, for vi endte også med å stoppe ved Tjeldsundbrua hvor vi møtte en god venn fra Harstad. Han ble vi faktisk stående å prate med i over to timer. Hehe, tiden går fort i godt lag. Men det å få se så mange venner igjen etter all denna tida betydde så enormt mye for oss.

Riktig «veimat» hadde vi også med oss. Bilar på biltur er vel en selvfølge, eller hva?

Videre på turen hadde vi vekslende vær. Litt sol, mye skyer, og en del regn.

Men jo lenger mot nord vi kjørte, jo mer magisk ble lyset. Her er vi ikke så langt unna hjemplassen til kjæresten. Der har det vært ordentlig frodig og grønt i år.

Og når vi da til slutt kom hjem møtte Tromsø oss på denne måten. Med en helt magisk himmel på en av de siste dagene før midnattsola forsvant. Det var så fint at selv om vi holdt på å stupe sammen av tretthet måtte vi stoppe for å ta bilder.

Og det var bilferien vår. Året vi ferierte hjemme i Norge. Enkelte dager skal jeg innrømme at jeg savnet varmen og sola. Men tenk å være så heldig som vi nordmenn er! Å ha et så fantastisk land å boltre oss i. Med all den vakre naturen, all den plassen. Uavhengig av hva som blir å skje fremover kommer vi til å fortsette å feriere i Norge. Det vil selvfølgelig bli noen bilturer på den engelske landsbygda, og noen turer til Kroatia for våre frosne kropper. Men vi skal både benytte oss mer av landet vårt, og støtte mer opp om det. Uten tvil!

Regntung og søndagssløv

Her kommer et hei fra kattelivet denne søndagskvelden. Sånn her ser vi ut i dag. Ikke den beste hårdagen, og så trøtt at vi så vidt klarer å holde øynene åpne. Foruten litt blomsterstell og omplanting har vi holdt horisontalen nesten hele dagen. Enten i senga, sofaen, på lammeskinnet eller varmekablene på badet. Med andre ord er vi ordentlig søndagssløv.

Men det er kanskje ikke så rart at vi så trøtte, vi som har hatt en uke med mer eller mindre sammenhengende regn og tåke. Forrige søndag var jeg glad for å få et par kalde dager etter den intense varmen. Og jeg tenkte at naturen hadde godt av litt regn. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs. Vi har hatt høststormtendenser nesten hele helga, og det ser ikke så veldig bra ut på værmeldingen for neste uke heller. Men jeg er ikke klar for høsten heeelt enda.

Hagen endret seg brått fra frodig at det veltet ut av pottene, til pistrete hentesveis. Jeg hadde gledet meg sånn til den nye, fine, hvite potterosa mi kom i blomst, men det blir ikke helt det samme når den henger og slenger regntung etter masse regn og vind. «Schneewittchen» eller «Iceberg» heter den og er en klaserose i snøhvit farge (som navnene tilsier), med store fylte blomster som dufter søtt. Jeg må kanskje bare bite i det sure eplet, og plukke de inn for å nyte de i en vase istedet for at de skal stå ute å henge med hodet. Men jeg skal innrømme at selv med massevis av regndråper har de sin sjarm.

Når jeg var ute og tok bilde av potterosa ble jeg så kald og våt at jeg måtte lage meg en kopp solbærte og krype ned under ullpleddet i sofaen.

Og her ligger jeg fortsatt. Med håp om å finne litt sommerstemning i Stefánssons fine bok. Regntung og søndagssløv.

Sommer i kattelivet

Vi har fortsatt litt sommer i kattelivet selv om kjæresten har begynt å jobbe igjen, nettene er blitt mørkere og temperaturene kaldere. Man kjenner mer og mer hvordan høsten begynner å tvinge seg på, men vi holder fast i sommerfølelsen litt til. Derfor skal jeg by dere på en haug av fine bilder av hva vi har gjort i sommer. Jeg har jo ikke blogget så jevnt og trutt som jeg vanligvis bruker å gjøre. Jeg tror jeg rett og slett hadde behov for litt ferie i år. Behov for å senke skuldrene, slappe av, slippe taket i den noen ganger oversvømmende kreativiteten, og faktisk bare leve i nuet. Kameraet har fått hvile masse. Jeg har fått hvile masse. Etter en hel vår med forsiktighet og koronatiltak var det det jeg trengte. Men tilbake til sommeren.

Til å begynne med hadde vi en god del regn og kaldt vær. Da var det ikke rent få stunder jeg satt fordypet ned i ett magasin med hager, blomster og interiør, for inspirasjon til vår egen lille oase. Skriblet ned idéer mens jeg sippet til tekoppen og smakte på en nystekt croissant. Croissant, og aller helst rykende varm, det er virkelig feriefølelse for meg.

Mens vi ventet på varmen ble pleddet flittig brukt. Tenk så koselig at Mira vil ligge under det sammen med meg ♥

Men så snudde det, og da hadde vi det altså fint. Faktisk mer sommerlig enn på mange år. Masse sol, masse varme. Frodig og grønt. Og av og til så varmt at vi fikk sydenstemning her nede på kaia.

Verandakos har det blitt mye av, både på dagen og på kvelden. Her testet jeg og mamma ut en alkoholfri musserende rosé som visste seg å være veldig god. Denne blir jeg nok å kjøpe igjen. Takk til Synne som anbefalte den på vin og vegetarbloggen sin.

Vi har hatt sommerduk og fine nye lysslykter på stuebordet.

Og gått mange koselige rusleturer i området. Og vi lot oss ikke stoppe av litt duskregn, det er bare koselig det.

Plukke markblomster måtte jeg også gjøre da.

De nordnorske sommerkveldene har så stemningsfullt lys.

Jeg kokte to runder med sukkerfritt rabarbrasyltetøy av den økologiske rabarbraen jeg kjøpte på reko-ringen. Finnes det noe mer sommerlig pålegg enn rabarbrasyltetøy…?

En kveld jeg hørte et dunk inne fra soverommet var det dette synet som møtte meg når jeg gikk inn dit for å sjekke.

Haha, søte lille Mirapusen vår ♥ Hun var nok veldig klar for piknik da. Pakket og klar.

Hagen har vært så frodig. Kanskje så frodig som aldri før. Og sjekk hvor fin den lille svarte og hvite «blomsten» nede til høyre er.

Solhatten er ikke så værst den heller. Ja, selv når den er i ferd med å visne er den fin.

Og se hvor fin alunrota er blitt. Jeg tror denne må være den fineste av de alle i hagen i år. Nå håper jeg bare at jeg får den til å overleve vinteren.

Også har vi grillet. Her spiste vi hjemmelaget potetsalat av pastinakk og maiskolber, grillskiver, kyllingspyd og salat.

Mmmm, det var så godt!

På badet har vi også hatt det sommerlig med mjødurt i en liten vase på vasken. Jeg blir alltid så glad hver gang jeg står der å vasker hendene og trekker inn den gode lukta fra blomstene.

Etter at vi kom hjem fra Lofoten har vi kjørt flere bilturer for å høre på lydboka vi ikke ble ferdig med. En kveld tok det oss forbi dette vakre synet. Et ordentlig postkortmotiv.

Og en annen dag kjørte vi motsatt vei og havnet på Berg. Der måtte jeg stoppe for å si hei til disse fine hestene.

Seeee så fin!

Dog var de ikke begge like selskapssyke. Hehe. Men jeg skjønner den godt. Det tar på med sydenvarme for en nordnorsk kropp.

På kjærestens siste feriedag bestemte vi oss for å pakke piknikveska, og spise middagen ute.

Vi gjorde det enkelt og hentet hvit pizza med trøffel og salami på Pastafabrikken.

Sjekk den fine utsikta fra piknikteppet vårt.

Til dessert ble det melon og fersken.

Og noen glass av vår nye roséfavoritt – Ackerman Cabernet d’Anjou. Det er viktig å kose seg på den siste feriedagen!

Og sånn ble vi liggende å bare slappe av, nyte og lese, til sola gikk ned og vi ruslet sakte hjem. Jeg koser meg så veldig med «Sommerlys og så kommer natten» akkurat nå. Det er en helt herlig bok som jeg skal fortelle dere mer om senere.

Mira har vært så søt og artig hver gang jeg har skiftet på senga. Hun elsker å ligge under sengetøy og laken.

Det er viktig å være med og få riktig og grundig innføring i hvordan man skal gjøre dette. Eventuelt bare leke og rase ♥

Sånn ble det seende ut. Lyse farger, lin og sommerlig.

En av de varmeste dagene når vi gjorde et lite ærend til Plantasjen, foreslå kjæresten at vi skulle kjøpe oss is og spise i fjæra. Det var så herlig spontant og koselig. Jeg tok min favoritt Crème pasjonsfrukt & sitron, og hadde for anledningen moll under neglene etter å ha gjort flere blomsterkupp.

Nå er hagen på sitt frodigste, og med denne varmen som har vært har den krevd både vann og stell hver eneste dag. Ofte både starter og avslutter jeg dagene sammen med blomstene. Vanner og plukker, med tannbørsten i munnen. Og det er så deilig, og gjør meg så glad og fornøyd. Det har på en måte blitt en av de fineste vanene gjennom sommeren. Som balsam for sjela. Men sånn er det jo med blomster – de bringer med seg så masse glede. Ja, tenk at selv en haug med halvvisne blomster kan være så fint som dette!

Mira nyter også sin egen lille hage til det fulle. Haha, tenk at hun også ble en pus som klatrer oppi gressbøtta. Som jeg har sagt flere ganger tidligere, hun blir bare mer og mer lik storebror Bianco ♥

Og nå nyter vi også godt av å kunne høste sprø og frodige salatblader til brødskiva fra kjøkkenhagepotta vår. Dere husker vel at jeg kjøpte både spinat, salat og sitronmelisse på reko-ringen i juni? De smaker ekstra godt når det er du selv som har vannet de og sørget for at de fikk gode forhold for å vokse.

Så det var litt sommerstemning fra oss i kattelivet. Jeg tenkte jeg måtte bøte litt på at det er så få blogginnlegg for tiden med ekstra mange bilder. Men jeg håper ikke det ble for mange. At dere ble lei. Må dere huske å nyte siste rest av sommeren nå. Og ikke haste inn i høsten. For den kommer tidsnok uansett, og vinteren den er lang. Lev i nuet og nyt det gode som er nå. Bare et lite tips i fra oss denne søndagskvelden.

Julibuketten

Julibuketten i år ble helt enkelt en grøftekantbukett. Man må jo benytte seg av anledningen til å plukke blomster i det fri når man først har den. Men direkte enkel vil jeg egentlig ikke si at julibuketten er, der den strekker seg utover, fylt med de aller fineste markblomstene vi har. Jeg kan dessverre ikke navnene på alle, men de jeg kan er hundekjeks, legevendelrot, lupiner og enghumleblom. Sistnevnte er forøvrig blitt en ordentlig favoritt å plukke denne sommeren.

Den blå og den lilla blomsten lurer jeg på om kan være blomster som har forvillet seg fra hager. Jeg får ordentlig hageblomstfølelse av de. Lupinene er jo forøvrig også av den typen – opprinnelig fra hagen. Også skulle jeg gjerne ha visst hva den hvite avlange blomsten som alltid vokser der det er vått heter. Den gir meg ordentlig følelse av myr. Noen som kan navnet på den?

Ser dere forresten at jeg endelig har funnet meg en glassvase med stett? Den var ikke helt sånn som jeg ønsket meg, jeg hadde nok heller sett for meg vertikale striper fremfor horsisontale. Men når det er det eneste man kommer over, «tager man det man haver» som det heter. Dessuten skal jeg innrømme at jeg har vokst veldig på den etter at jeg tok den i bruk. Faktisk syns jeg den blir finere og finere for hver gang jeg ser på den. Og passer den ikke bra til julibuketten?

En tur i midnattsola

Rett før vi reiste til Lofoten, gikk vi en kveld en helt magisk tur i midnattsola.

Å bo sånn her, så nært havet, så nært stranda og naturen er en sånn luksus. Fem minutter fra ytterdøra så står vi her. Med midnattsola rett foran oss.

Selv om jeg har vokst opp med dette, levd med det, hver sommer hele livet mitt, lar jeg meg fortsatt overvelde. Og jeg nyter det til det fulle. Det fantastiske lyset, den magiske stemninga. Det er liksom noe man kjenner på langt inni hjertet. En slags kjærlighet til midnattsola. Ja, for jeg er ekstremt glad i den.

Og jeg tror at hver minste lille blomst og løvetann også kjenner på dette helt spesielle forholdet. Magien av å kunne stå i lyset og sola hele døgnet.

Ikke så dumt å vandre langs stranda i dette lyset. Og sette seg fem minutter ned på en gammel drivvedbenk.

Og ha denne utsikta ♥ Hvem trenger vel syden når man har dette?!

Idyll, en liten bro, lydene av en liten bekk, varme i ansiktet.

Og et grøntområde så frodig at hundekjeksen nesten møtes på midten av stien. Og alt svøpt inn i den magiske midnattsola. Nesten som i Disneys verden, når Tingeling drysser tryllestøv og alt bare glitrer. Jeg er så takknemlig! Jeg kan ikke få sagt det ofte nok.

Men nå har vi sagt ha det til midnattsola for denne gangen. Det er litt vemodig, for jeg kunne gjerne tenke meg å nyte den litt lenger. Men jeg skal som vanlig stå klar å ønske den velkommen neste år. For midnattsola, den har en helt spesiell plass i hjertet mitt.