Å være snill mot seg selv

Plutselig skjedde det så mye i kattelivet. Det var så mye å gjøre, så mange avtaler. Og tida gikk så fort. Jeg har enda mange måneders matbudsjett og regnskap hengende over meg, pc-laderen må sendes inn til reklamasjon, stolen i gangen vår må leveres til Skeidar slik at vi kan få en ny en, og både vårrengjøringen og alle planene mine for bilder og andre ting til bloggen har bare blitt skjøvet framover i flere uker. Ja bare dette innlegget har jeg brukt over en uke på å ferdigstille.

Samtidig med alt dette har astmaen til Bianco bydd på utfordringer. En rekke astmaanfall har sendt oss flere ganger til både veterinæren og i «kjelleren». For det gjør faktisk fysisk vondt i hjertet når lillepusen vår er syk. Jeg syns det er vanskelig å både puste og svelge da. Bianco er så gammel nå at redselen for å miste han liksom ligger klar idet sekundet han blir dårligere. Og etter et voldsomt og ubehagelig anfall for et par uker siden fikk vi alle en støkk i oss. «Skjer det virkelig nå» var min umiddelbare reaksjon.

Og bare det er nok til å slite ut en hel kropp for lang tid framover. Det er helt utrolig hvor utmattende det er å være redd og bekymret. Og hvor mange tårer finnes det egentlig i en kropp?

Heldigvis kan vi øke dosen på medisinen hans. Og det ser ut til å virke godt. I tillegg får han nå antibiotika to ganger i døgnet. Men lungerøntgen viser at det er forverring i lungene hans, og det vil nok dessverre forkorte levetiden hans litt. Men fokuset er på at han skal ha det bra. Og så lenge medisinen fungerer så er vi optimistiske. Nå gjelder det å leve enda mer i nuet. Å virkelig nyte den tiden vi har sammen.

Jeg har tatt meg selv i å synes at det er vanskelig å planlegge når situasjonen med Bianco er så usikker. Jeg har på en måte vært redd for å reise bort, og har bare villet være hjemme hos han. Derfor brukte vi ekstra lang tid på å bestemme oss for om og hvor vi skulle reise på sommerferie i år. Vi snakket lenge om en litt mer miljøvennlig bilferie i Sverige, men det ble til slutt Kroatia i år også. Det blir godt for kalde nordnorske kropper og psoriasisen min. Og snart får vi også se igjen pappa og den snille stemora som har vært på «opptining» på Grand Canaria i tre måneder. Jeg gleder meg til sommerferien nå.

Men likevel kjenner jeg veldig på alle de tingene jeg skulle ha gjort. Alt jeg bare fortsetter å skyve framfor meg. Det er som et never-ending-stress for en som vanligvis har behov for å krysse av ting på en liste. Når skal jeg liksom få tid til å pusse opp det gamle nattbordet jeg kjøpte i høst? Eller trekke om krakken til Bianco? Eller ha bål i fjæra sammen med venner. Og alle idéene mine til bloggen. Får jeg tid til det? Har jeg energi til å gjennomføre det?

Nå er jo ikke bloggen en veldig kritisk ting. Det er jo først og fremst en hobby og ingen skade skjer om jeg ikke får gjort alt jeg hadde planlagt her. Men samtidig betyr den mye for meg. Jeg ønsker å holde den i gang. Å ha moment.

Og jeg ser daglig at leiligheta virkelig trenger en vårrengjøring nå. For ikke å snakke om alle de tingene jeg har bestemt jeg for å rydde bort og luke ut. Alt som skal til loppemarkeder og bruktbutikker. Jeg har liksom sortert det i hodet mitt, men ikke klart å gjøre det fysiske arbeidet.

Så det er mye nå… Og jeg vil så gjerne ha litt stabilitet og orden. Jeg ser forresten at vi er flere som etterlyser det.

Men så slo det meg plutselig en kveld. Man må være snill mot seg selv når det skjer utfordrende ting i livet. Gi seg selv tid og ro. Ikke kreve for mye. Jeg er jo så flink å si det til alle andre, men husker ikke på å si det til meg selv. For sannheten er jo at det er helt greit at ting tar tid når man er sliten. Kanskje noe må utsettes? Kanskje det er noe jeg rett og slett ikke klarer? Men jeg må uansett være snill mot meg selv. Og det skal jeg være nå!

Jeg skal kun gjøre det jeg klarer og har lyst til. Og det skal være utelukkende positive ting, ting som gir glede. Som å grave hendene enda mer ned i jord og moll mens jeg sakte men sikkert ordner i hagen. For det er balsam for sjela. Og kommer jeg meg i svømmehallen skal jeg ligge på rygg å flyte til jeg kjenner roen langt inn i hjertet. Jeg skal også tillate meg å sove en hel dag eller to om det er det jeg trenger. Men det aller viktigste er å kose med Bianco ♥ Å stikke nesen langt ned i pelsen hans mens han maler så beroligende. Puske på små poter og klø under haka. Å kjenne på en kjærlighet så stor at jeg ikke trodde den fantes engang.

Og alle tanker og stress om hva jeg skulle og burde ha gjort får bare flyte forbi. For hvem har vel omkommet av å ikke ta vårrengjøringa? Og hva betyr den egentlig i den store sammenhengen?

Blomster blomster blomster

Blomster blomster blomster. Hele kattelivet har vært fyllt av blomster siden påsken. Ikke bare har det bugnet av frodige buketter med peoner både på kjøkkenbordet og stuebordet, men jeg har også tenkt masse på blomster. Både dag og natt. Jeg har planlagt og saumfart internett etter inspirasjon, og sett på både Hagen min på NRK og Tid for hage på TV2 Sumo. Også har jeg sådd. Man kan trygt si at vi har hatt mye fokus på blomster.

Jeg endte opp med å så både Cosmos Antiquity, rosa cosmos, sjokoladecosmos og en lyserosa solhatt som heter Magnus – det samme som min blomsterglade bestefar, og det syns jeg var så fint. Når jeg ringte å fortalte bestemor det klaget jeg på hvor sent jeg hadde sådd i år. Men bestemor minnet meg atter en gang på det er best å så litt senere enn hva frøpakningene sier når vi bor i nord og sommeren kommer litt senere. Så da senket jeg skuldrene.

Men jeg slo antakelig verdensrekord i hvor sent det går ann å prikle. Stakkars blomstene som stod å ventet på mer næringsrik jord og større groplass altfor lenge. Derfor er jeg ganske spent på resultatet.

Jeg må forresten rette en stor takk til kjæresten som tålmodig har lånt bort vinduskarmen i musikkstudioet sitt til dette prosjektet. Du er bare best!

Mens det spiret i vinduskarmen ble det stadig grønnere i pottene ute «i hagen» også. Og som dere ser blir det garantert bær på Tante Solbærbusk i år.

Så sådde jeg kattegress til Bianco.

Og han var selvfølgelig med og inspiserte. Hehe, lille søtingen ♥ Er det ikke fantastisk at han liksom vet at det er til han?!

Så hadde jeg og en av mine beste venninner tidenes blomstertur til Nygård Hagebruk og Eilertsen Gartneri. Vi trasket rundt blant fargefulle og duftene blomster i timesvis mens sola skinte så fint inn i drivhusene. Det var så mye å velge i, og vi måtte selvfølgelig se på og vurdere alt vi kom over. Venninna mi kjøpte denne fine ceriserøde potterosa, mens jeg kjøpte en likens hvit.

Og vi endte faktisk opp med å fylle hele bilen full av blomster. Hele bagasjerommet, baksetet, og gulvet bak setene våre. Det var to lykkelige jenter som kjørte hjem. Dog hadde vi begge en liten bekymring liggende på lur om vi kanskje hadde tatt litt for hardt i. Hehe, sånn blir det når det er mye å velge i.

Men om jeg hadde nok potter måtte jeg vente med å finne ut. Fordi været skiftet og ble kaldt ble blomstene stående i papirposene slik at jeg kunne ta de inn om nødvendig. Samtidig var stuegulvet fylt med potter av pelargonia og roser som hadde overvintret i kjelleren. De var heller ikke helt klare for hagelivet.

Så fikk jeg disse to avleggerne fra en av våre blomsterglade naboer. Jeg er ikke sikker på hva de heter, men en av de er visstnok en type begonia.

Og når det endelig ble varmt nok til å begynne å plante var det som balsam for sjela. For en lykke det er å stikke fingrene ned i jord! Å vurdere hvilken blomst som skal stå hvor, og pakke jorda varsomt rundt blomstene for så å nyte synet av ferdigplantede potter. Se så fint da! Her er det potterose, mynte, stjerneskjerm, stemor og sjokoladecosmos (jeg valgte å kjøpe en fordi de jeg sådde var så sein å vokse seg stor).

Og nå begynner verandaen virkelig å fylles opp. Jeg lover at dere skal få se så snart jeg er ferdig.

Hello beautiful! Og denne lukter faktisk sjokolade også.

Så da skjønner dere at vi har hatt blomster i hver krik og krok av kattelivet i lang tid nå. Og det blir selvfølgelig mer av det, så jeg håper dere ikke er lei 😉

Ja selv på stuebordet står det en liten bukett forglemmegei og minner om at jeg må huske på den. Men jeg glemmer nok ikke blomster jeg, selv om jeg kan være aldri så sen med priklingen.

Oh linen

Lingalskapen fortsetter i kattelivet. Min elsk for lin og det at det stadig finnes et bedre utvalg av både farger og mønster i butikkene gjør at det begynner å fylles opp i skapene våre. Hehe, vi skulle jo ha hatt et lintøyskap til sånt. Her er den siste haugen av nytt.

De stripete hvite og terrakottafargede serviettene har blitt mye brukt allerede. De er ikke i 100 % lin, men en blanding med bomull. Men litt lin er bedre enn ingenting. Ikke sant?

Denne stripete duken er fra samme serien som det stripete linsengetøyet vårt. Når jeg skulle kjøpe sengetøyet hadde jeg egentlig tenkt å kjøpe akkurat dette mønsteret, men så syntes mamma at det med «små» striper var finere, og det smittet over på meg. Men en del av meg likte disse stripene så godt at jeg måtte innvilge meg en duk i tillegg. Og den er bra fin! Dog syns jeg den er litt for gjennomsiktig og bruker den mest brettet dobbelt.

De mørke gammelrosa linputetrekkene er vi glade i. De har en slags tekstur i seg som nesten ser ut som striper eller kreppsengetøy. Og er ikke fargen herlig? Det ser ut til at det er flere som syns de er fine ♥

De rødrutete kopphånddukene er også en blanding av lin og bommull, og jeg syns de er så herlig gammeldags i stilen. Vi bruker de både som kopphåndduk og servietter.

Man får nesten en italiensk «feeling» av å bruke rødrutete kopphånduker som servietter. Oppskriften på denne lune lunsjsalaten kommer forresten snart.

Så har vi også investert i et par nye lingardiner til stua. Jeg fant ut at de gamle lingardinene våre ikke funket lenger etter at jeg begynte å fase ut lilla fra interiøret. Men det var ikke en enkel prosess å finne nye. Jeg saumfarte samtlige gardinbutikker i byen, og endte opp med å bestille hjem ganske mange gardiner som jeg måtte sende tilbake før valget til slutt falt på disse. De er i en beige farge med så mye rødt i seg at de noen ganger ser gammelrosa ut. Og det var jo et fint kompromiss når jeg egentlig ville ha gammelrosa lingardiner, men ikke klarte å finne det.

Samtlige produkter er forresten kjøpt på Jotex for de som ble inspirert. Jeg ser utifra kommentarene på det forrige blogginnlegget at det er flere her inne som er glad i lin 😉

Tusen takk mai

Altså at en måned kan være fin som denne har vært. Det er nesten for godt til å være sant! Den har ikke vært problemfri og perfekt, for livet er som kjent ikke det. Men mai har bydd på så uendelig mange fine stunder. Og ikke bare har det vært mange av de, men de har liksom vært så ekstra gode også. Tider og stunder som har betydd mye. Så mye varme, så mye kjærlighet. Ja man vet at det har vært en god måned når kameraet er fullt at man bare ikke kan velge bort noen av bildene. Alt fint må med, så forbered deg på et langt innlegg nå.

Mai startet med en ufrivillig pc-pause og en ordentlig pangfrokost. Her møttes slutten på våren (blodappelsinen) og begynnelsen på sommeren (jordbæra) i ett og samme måltid. Og jeg elsker når jordbær og kremost blir «fast takst» på brødskiva. Det er virkelig en lovnad om sommer.

Gresk kokosyoghurt er også litt sommerlig. Men jeg spiser det hele året 😉

Og en stor kopp med rykende Blue of London attåt. Det er lykke det!

Det var ikke så varmt til å begynne med, men så lenge man har et ullpledd så har man det godt!

Men kveldshimmelen ble stadig mer magisk og fin.

Og da måtte vi ut å kjøre kveldstur. Det har vi gjort mange ganger i mai, og det er så koselig og «gammeldags». Nesten som en liten minidate i en ellers så travel hverdag. På en av kjøreturene våre var himmelen både rosa, lilla og orange, og det var altså vakkert!

Jeg kjøpte selvfølgelig mer ost hos ostefolkene på Nerstranda før de dro. Hele 1, 4 kilo faktisk. Så nå ligger det mye vakumpakket ost i kjøleskapet vårt.

Så startet peonsesongen, og det er så utrolig hyggelig å kunne ringe til de flotte folkene på Sonja Blomster og be de ordne klar en bukett som kjæresten kan ta med seg hjem etter jobb. Og ekstra fint er det når det henger litt pynt utenpå pakken. Sånt blir man glad av!

Jeg har nærmest fråtset i peoner. Her ser dere Coral Charm og det er kanskje den aller fineste.

Bianco var så supersøt når han la seg inni dynetrekket ♥ Det fikk meg til å tenke på meg og storebror når vi var små og laget borg av dynene i senga til mamma. Herlighet for en magisk følelse det var å være liten og kunne krype inn i lune huler og hytter.

Så kom 17. mai, og kvelden før festdagen bakte jeg kaker og strøk hvite duker til langt utpå natten. Hehe, da følte jeg meg veldig voksen.

I tillegg så jeg ut som en ordentlig husmor eller budeie der jeg svinset rundt barføtt og i rutet forkle. Jeg manglet bare ett hvitt tørkle på hodet.

Nasjonalpusen var som vanlig kjempesøt i finstasen og med bølge på halen.

Og sånn her så kakebordet ut. Kakene var gode! Og selvfølgelig uten sukker.

Rett etter 17. mai ble været litt mer sommerlig. Kjæresten hentet fram utemøblene, og Bianco ble så glad når han så uteputa med oliventreknappene på.

Men selv i sola må man passe på at man ikke får trekk på seg. Spesielt når man har astma og har vært litt forkjølet.

Denne dagen hadde vi også vår første grilling. Spareribs med hjemmelaget cole slaw og fløtebakt sellerirot. Og masse annet godt. Åhh som jeg ser fram til en hel sommer med dette!

Og den magiske midnattsola ble bare finere og finere. Og vi fortsatte å kjøre kveldsturer. Vi burde sikkert ha gått noen turer også, men mai har bydd på sin del av sure vinder, og da er det best  sitte inne i en varm bil.

En dag jeg tok bilder til et blogginnlegg dukket denne fine kosepusen opp for litt oppmerksomhet. Beste plassen for det er selvfølgelig rett foran kameraet, midt i fokus. Men se nå så søt! Den som ikke smelter av dette må omprogrammeres umiddelbart. Bianco mangler forresten litt pels under haka på venstresiden fordi vi har vært hos dyrelegen og tatt blodprøver. Men han er like fin likevel. Og prøvene var heldigvis fine de også.

Jeg smakte på granateple for første gang. Jeg hadde lest tips om hvordan jeg skulle åpne skallet for minst mulig søl, men jeg syns likevel det ble en aldri så liten massakre. Men smaken var alldeles nydelig.

Siste lørdagen i mai var vi ute på kjøretur igjen og stoppet ved disse fine naustene. Det føltes så landlig og fint midt i en stor by, og se så grønt gresset var blitt!

Rett utenfor fjæra lå denne seilbåten, og det var ikke før etter jag hadde tatt dette bildet at jeg innså hvor kontrastfylt disse to bildene er. Det første ser så sommerlig ut med blå himmel og grønt gress. Og dette med snø på fjellene, gule enger og brun skog gir nesten følelsen av vinter. Men det er jo sånn det er her oppe i nord. Kontrastene er store. Og det grønne kommer liksom bare plutselig.

Vi skulle egentlig ha enkel middag (chicken tandoori) denne kvelden, men så kjørte vi forbi et skilt hvor det sto «ferske reker» på tur hjem. Og det er historien om hvordan chicken tandoori ble til reker, som igjen ble til tapas. Haha, ja sånn kan det gå. Ikke akkurat enkel middag det her nei…

Jeg måtte forevige denne småskitne blomsterenga av hestehov, for aldri har jeg sett så mange hestehov på en og samme plass. Og rett etter jeg tok dette bildet kom regnet vi har ventet på. Da ble det plutselig så rent overalt, og alle knoppene på trærne poppet ut. Så nå er det sommer i horisonten.

Og selv om vi er litt trett på grunn av regn og mørke skyer om dagene ser vi virkelig fram til alt fint vi skal nyte i juni. Blomster, kattegress, sol og forhåpentlig masse varme.

Tusen takk mai! Du var så god og bød på så mye fint. Sånn som lammeøre på stuebordet.

Maibuketten

Mesteparten av maibuketten ble som vanlig kjøpt på Sonja Blomster. Det ble mest hvitt og grønt denne gangen. Med en dæsj av gult. Men jeg følte at den manglet det lille ekstra så jeg stoppet på Mester Grønn på tur hjem fra byen og plukket med meg litt ozothamnus.

Buketten ble pakket opp på stuegulvet og da var det selvfølgelig en liten venn som kom springende. «Har du silkepapir gå gulvet? Jeg kommer med en gang!»

Marit på Sonja Blomster hadde lagt med en liten gave i buketten. Se så nydelig! Denne blomsten heter lammeøre og er så myk og fluffy at den er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å «kose» med den. Så jeg skjønner hvorfor den heter akkurat lammeøre.

Bianco likte den også. Og det er viktig å lukke øynene når man skal lukte for da nyter man enda mer. Lille søtingen ♥

Og sånn her ble maibuketten seende ut – rufsete, sommerlig og asymmetrisk. Også fikk den stå i den emaljerte IKEA-mugga, som understreker sommerfølelsen ytterligere.

Og i maibuketten finner du eucalyptus, olivengrener, ozothamnus, hvit levkøy, matricaria tanacetum og både hvit hodenellik og grennellik.

Ozothamnusen ga buketten et litt rustikt preg med sine sjatteringer av rosa. Det er virkelig en fin blomst men den har dessverre ofte mye småkryp på seg. Og selv om jeg skylte den godt før jeg satt den i buketten, klarte jeg ikke å bli kvitt disse. Så siden jeg ikke er noe glad i bugs og miniedderkopper blir jeg neppe å kjøpe ozothamnus igjen. Det er synd, for jeg liker den egentlig veldig godt. Det får bli brudeslør neste gang.

Helt nytt for meg er denne «miniprestekragen» Matricaria Tanacetum. Jeg har googlet litt om den og visstnok heter den Matrem på norsk, og Feverfew på engelsk. Det engelske navnet kommer av at de i gamle dager brukte den til å behandle feber. Er det flere der ute som syns det er artig å lære om blomster og historie? Og er ikke Matricaria en vakker blomst?

To hvite levkøyer ble det også i maibuketten, og selv om jeg klarte å knekke toppen av den ene gjorde den fortsatt mye ut av seg. Jeg har innsett at jeg er veldig glad i levkøy, for i år har jeg faktisk hatt de i både mars, april og nå i maibuketten. Dere vil sikker se mer av de fremover også 😉

Ble ikke maibuketten fin? Og ganske passende til denne nesten-sommermåneden?

Rainy days and mondays

Når jeg gikk og la meg på fredagskvelden satt jeg på filmen Gutter er gutter på Netflix. Feelgood, Hugh Grant, og en god dose London. Med andre ord en perfekt film for meg, og som også begynner å bli en av mine faste. Jeg liker spesielt godt den scenen hvor Marcus sitter i klasserommet helt i sine egne tanker og plutselig begynner å synge på Carpenters uten at han er klar over det. «Hangin’ around. Nothin’ to do but frown. Rainy days and Mondays always get me down.»

Dette fikk meg selvfølgelig til å lete fram Carpenters på Youtube. Jeg har nemlig et helt spesielt forhold til Carpenters. Pappa har brukt å ha Love Songs-plata deres i bilen, og hver gang bare han og jeg har vært på langkjøring de siste 10 årene har vi hørt på denne og sunget med for full hals. Hehe, dere skulle sikkert ha likt å vært flua på veggen da, for vi synger høyt! Men jeg syns vi er flink å synge… tostemt og greier. Så Carpenters er ordentlig pappa-og-Ida-musikk.

Mens jeg lå på senga å hørte på den ene Carpenters-låten etter den andre (og selvfølgelig sang med) kom Bianco tuslende. Han hoppet opp i senga og kom å la seg helt inntil både meg og pcen. Malte, koste meg i ansiktet og var ikke nevneverdig brydd av musikken som ble ganske høy da han lå så nært pcen. Det viser seg at Bianco liker Carpenters. Eller kanskje det var gleden min over den herlige musikken han ville være en del av? Det ble iallefall en av de fineste stundene jeg har hatt med Bianco. Så nært, så hjertevarmt, så uendelig magisk. Vi lå sånn i over en time, og delte dette fine øyeblikket.

I dag er det mandag. Og det regnet faktisk litt i morges. Rainy days and mondays. Men hverken mandager eller regndager gjør meg trist. Jo, kanskje en gang iblant hvis det blir for mange regndager på rad. Og mandagene kommer uansett sjelden flere dager på rad. Akkurat nå setter jeg pris på regnet. Naturen har mye støv og skitten snø som trenger å vaskes bort. I tillegg blir det mindre skogbrannfare. Så selv om jeg ikke er helt enig i hele teksten nyter jeg denne sangen i dag. Jeg føler meg bra når jeg hører den og synger høyt med. Håper den kan gjøre «det lille ekstra» for deg også på denne mandagen. Uansett vær.

Litt 17. mai

Det ble et litt sent 17. mai-innlegg denne gangen, for jeg skulle jo egentlig poste dette innlegget mens nasjonalfølelsen enda var sterk hos hele det norske folket. Men noen ganger blir det bare sånn. Jeg følte behovet for å ta «fri» hele helga, og det er jeg så glad for at jeg gjorde. Jeg har slappet av og kost meg mye. Både med godt vær og godt selskap. Men nå skal dere få høre om vår 17. mai.

Vi startet som vi alltid gjør, med en deilig frokost foran 17. mai-sendingen på NRK og TV2. Og i hjemmebunaden som vi kaller morgenekåpene våre for på denne ene dagen i året. Det er alltid så koselig å se små snutter fra rundt om i landet. For ikke å snakke om alle de fine bunadene.

17. mai-frokosten vår er alltid forseggjort, med masse godt å spise og drikke. Nytt av året var jordbærsmoothie i gamle stettglass. Da fikk vi virkelig følelsen av «fine dining».

Det var selvfølgelig sølvkant på serviset. Og siden vi jobber hardt for å være mer miljøvennlig brukte vi stoffservietter.

Jeg hadde ordnet en fjøl med godt kjøttpålegg, melon og brie.

Jordbær, blåbær, nystekte rundtykker og varme croissanter.

Og eggerøre, røykaørret og hjemmelaget rekesalat. En skikkelig luksusfrokost! Nam det var godt!

Bianco var en ordentlig trøttepus, men det tok ikke lange tiden etter vi hadde satt oss for å spise før han dukket opp med sine fineste og mest bedende øyne. «Dere deler vel med meg?!»

Etter den 2-timer lange frokosten måtte jeg legge meg ned å hvile litt fordi formen ikke var den beste. En stund fryktet jeg at jeg ikke skulle klare flere festligheter, men heldigvis ble jeg bedre (jeg hadde jo verdens beste kosepus sammen med meg). Og da var det rett i finstasen som hang klar. Jeg skulle selvfølgelig ha på meg min nye røde vintagekjole.

Se så fin nasjonalpus ♥♥♥

Så kom gjestene våre og da måtte vi sprette en flaske Moscato. Jeg er ikke så fan av den drikkekulturen som har blitt vanlig på 17. mai, men ett glass bobler med lite alkohol syns jeg bare er koselig.

Mamma var så fin i kjole fra London ♥

Så bestemte vi oss for å spise kaker først og ta fiskesuppe til kvelds. Og til kakene bød jeg på Perch’s 17. mai blanding, Blue of London og Formosa Oolong.

Jeg hadde bakt stekt ostekake toppet med jordbær (og jordbærsaus på siden), og dekonstruert bananrullekake.

Det vil si jeg orket ikke å rulle kaken, derfor bakte jeg to nøttebunner og fylte disse lagvis med krem, bananer og hakket sjokolade. Det ble en aldeles nydelig god kake!

Og begge kakene var selvfølgelig sukkerfri (uten tilsatt sukker). Og som dere ser på bildene hadde jeg i år som tidligere år pyntet med hvite grennelliker.

Og på sidebordet sto en frodig bukett av hvite peoner. Den med rosa kant som heter Odile.

Fra og med kakespisinga fikk kameraet hvile fordi jeg trengte å slappe litt av og bare nyte resten av dagen i ro. Det ble mange kopper te fram til verdens beste fiskesuppe kom på bordet. Og når vi ikke spiste eller skravlet koste vi med Bianco. Sånn holdt vi på til de sene nattetimer helt fram til dagen ble avsluttet med at oteren Ottar og familien hans holdt et heidundrende show for oss rett nedenfor kaia. De feiret nok de også.

Så det var en kjempefin dag, til tross for at formen kunne ha vært bedre. Men så har vi alle litt godt av å lære oss at det kan bli fint selv om ting ikke er helt perfekt. Her kjenner jeg at Mariell er til stor inspirasjon.

Hadde du en fin 17. maifeiring?

April

Hei dere der ute i den digitale verden. Jeg måtte lete langt og lenge, men til slutt fant jeg motivasjonen. Så nå blogger jeg fra soveromsgulvet. Men jeg har måtte ta det i etapper. Én dag til sortering og redigering av bilder. Og en annen til å skrive tekst. Og en dag var jeg helt avlogget. Tenk! Ingen Facebook, ingen nyheter, ingen Candy Crush og ingen blogg.

Jeg har rett og slett vært mye mindre digital, og det har vært godt! Jeg har blitt mer oppmerksom på ting rundt meg, lest mer i blad og bøker, og det har vært en kjærkommen pause for øynene. Også sover jeg til og med bedre. Så dette må jeg huske på nå som en ny lader er på vei i posten. For denne erfaringen levner ingen tvil om at sosiale medier er energikrevende. Vi er nok egentlig ikke skapt for å sitte så mye framfor en skjerm… Men nå skal vi oppsummere april.

April var en måned med sterke kontraster og lengsel etter vår. Vi startet med kalde dager og nokså mye snø. Men så ble det stadig lysere, mer og mer bart, og jeg tok meg i å merke forskjellen fra dag til dag. Det føltes som at våren var i anmarsj. Vi hadde mange fine frokoster. Noen med bare meg og Bianco, og noen med folk rundt hele bordet. Forseggjort var det uansett. Man må jo huske på å gjøre det fint for seg selv også.

Kjæresten hadde flere spillejobber som han måtte øve til, og det fylte leiligheta vår med nydelig musikk som jeg kunne drømme meg bort i. Mens jeg nynnet og sang gjorde Bianco en innsats for å overbevise gitaristen om at gitarkassen er til mer enn bare gitarer. For alle kan vel se at dette er en perfekt katteseng. Både i fasong og materialer.

Og det har vært mye musikk i kattelivet i april. Spesielt denne plata, Blå Kveill – Tove Karoline Knutsen synger viser av Arvid Hanssen har vært spilt mye. Det er en plate som tar deg ned på et så behagelig nivå. Som gir deg følelsen av både vår og sommer og nord. Også betyr den ekstra mye for oss fordi kjæresten har spilt mange av disse låtene i en forestilling han har hatt sammen med Trine Strand og Arne Ivar Hanssen – Arvid Hanssens sønn.

Jeg hadde meg noen runder i byens beste bruktbutikker. På Edels Antikk og Vintage fant jeg dette fine kakefatet på stett. Men det var dessverre litt for lite for mitt bruk.

Og på Postludium fant jeg denne drømmelampefoten. Er den ikke fin?!

Bianco var så søt når han turnet på krakken sin. Haha, sjekk de kaninfotene!

Så kom påsken med alt som hører til. Marsipanegg, linschips, og peanøtter og rosiner med sjokolade på. Det var sen påske i år, og det gjorde meg litt årstidsdøgnvill i og med at mye av snøen var smeltet bort og nettene ikke lenger var mørke. Men feriedagene var likevel etterlengtet. Og gjett om vi koste oss!

Og det var et gledelig gjensyn med de fine Petter Kanin-påskeeggene våre. I år gikk vi for en sunnere variant og hadde nesten ingen godterier oppi. Jeg fikk nye øreplugger til mp3-spilleren min (er det flere der ute som er så gammeldagse at de bruker det?), ny snittekniv, flaxlodd og en pose oolong-te. Med andre ord et velfylt påskegg.

Påskefrokost med kakao er et must for oss. Og helst skal den serveres i den gule Figgjomugga mi.

Vi hadde tidenes fineste påskebukett, med franske tulipaner, Clooney-ranunkler, nelliker, lemonium og hvit syrin. Den fikk stå i en splitter ny glassvase fra Søstrene Grene.

Og Bianco likte buketten like godt som meg. Han lå å beundret den i timesvis, mens han nå og da prøvde å tygge litt på stråene når vi ikke fulgte med. Lille luringen.

Påsken inneholdt også mange koselige stunder med brettspill, både med venner og familie. Vi spilte Alias, Cluedo, Ticket to Ride, Ryktet Går og Letra Mix. Her spiller vi Ryktet Går. Klarer dere å se hva dette er?

Alle ser vel at dette er Edvard Munch? Er ikke Hege bra flink til å tegne?

Etter påsken fortsatte jeg og kjæresten å spille Letra Mix, og nå er vi nesten blitt hekta. Men det er jo bra for «the little grey cells», som Poirot kaller de for.

Vi har også jobbet hardt for å spise opp de siste blodappelsinene.

Og når man smatter og slurper i seg saftige blodappelsiner både ser og høres det  godt ut at til og med små kattepuser får lyst på. Har du noe godt til meg også sier Bianco med sine mest bedårende øyne ♥

Og siste uka i april kom våren for fullt. Og faktisk med et hint av sommer. Da hadde vi bar bakke, tosifret tall på gradestokken, sand fra Sahara i lufta og vakre solnedganger. Kjæresten hentet fram grillen, det ble for varmt på soverommet på natta, og både gressløken, Tante Solbærbusk og jordbærene ble så grønn og fin at jeg vurderte å hente opp pelargoniaene fra kjelleren.

Men været det hadde andre planer. Og våren i nord er uforutsigbar. I aprils aller siste timer gikk jeg en kveldstur i nabolaget, med støvler, vinterjakke og votter på. Allerede da hadde det begynt å dale ned store hvite flak. Og akkurat nå mens jeg skriver dette er det faktisk hvitt på bakken. Så fem dager inn i mai kan jeg iallefall konstatere at det så langt ikke er mai den skjønne milde. Så da skjønner dere hva jeg mener når jeg snakker om kontraster.

Men nå retter vi nesa forover. Skattemeldingen er levert, værmeldinga viser at snøen heldigvis ikke blir liggende, og de første peonene er kommet i hus. Nå går det bare én vei. Nå er vi klar for selveste festmåneden.

Aprilbuketten

Årets aprilbukett ble så annerledes og ulik mine tidligere buketter. Den har ikke så mange forskjellige blomster, flere av hver sort, og er mer symmetrisk. Men jeg syns likevel den ble veldig fin. Fargene er nydelige, og den er «bustete» og frodig. Sånn som jeg liker.

Aprilbuketten inneholder ferskenfargede levkøyer, blå eryngium (tistel), eucalyptus, hvit voksblomst og noen avblomstrede kirsebærgreiner som jeg har gjenbrukt i flere buketter.

Levkøy er virkelig en vakker blomst, kanskje spesielt de ferskenfargede. De får meg til å tenke på sommer. Og det er helt greit å gjøre nå som det er litt skittent og grått på bakken. I tillegg ligner de på Løvemunn som er av mine sommerfavoritter.

Også syns jeg de blåe tistlene passer så god sammen med ferskenfargede blomster. Det gir liksom balanse for øyet. Det tror jeg må være fordi blått og orange er komplimentærfarger. Og ferskenfarget er jo nesten orange.

Og aprilbuketten presenteres denne gangen av Bianco ♥

Haha, lille bloggassistenten min. Han måtte bare være med. Men når sant skal sies ble buketten enda finere sammen med Bianco. Det syns iallefall jeg.

Fine ting

Påsken sluttet så brått denne gangen. Og jeg som egentlig ikke er noen voldsom påskeentusiast følte meg litt snytt for alt jeg ikke rakk å gjøre. Jeg skulle jo pusle puslespill, bake sitron og valmuekake, gå flere turer, se flere filmer, lese mer, spille mer brettspill. Men tida gikk ifra oss. Vi koste oss masse og hadde det kjempefint, men vi satt alle igjen med følelsen av at det gikk for fort.

Det var nesten så jeg fikk det litt som jeg bruker når jula er over. Påskeblues, rett og slett. I tillegg ble dette en litt for travel uke etter min smak. Derav ingen blogging. Og sånn kan det jo ikke være! Derfor bestemte jeg meg for å snu på denne «trenden» og fokusere på fine ting. For det funker alltid. Små som store, gullkant på hverdagen, det som får meg til å smile. Her kommer de.

En dag kom jeg over dette fine kortet i roteskuffen min (ja selv jeg har en sånn en). Jeg fikk det fra den snille stemora for et par år siden, og jeg ble så varm i hjertet når jeg så det. Katter og blomster, tror dere hun kjenner meg godt?!

Tomater i masse farger. Det får knekkebrødskiva til å se ekstra fargerik og luksuriøs ut.

En gammel og brukt Søstrene Grene-eske som jeg fant på Postludium før påsken. Passer meg veldig bra at den er dekket med blomstermønster.

Men det som var finest var denne søte beskjeden inni. Den traff meg midt i hjertet og var mer enn halvparten av årsaken til at jeg endte opp med å kjøpe eska. Ååå som ønsker å vite historien bak den. Er det en gave noen har fått? Har de fått hemmeligheten nå? Og hva er hemmeligheten? Jeg er så nysgjerrig! Men mest sannsynlig vil det nok forbli en hemmelighet. Iallefall for meg.

Visne ranunkler i Royal Copenhagen-mugga. Det ser nesten ut som kunst, fjær og bustete ansikter med store neser på samme tid.

De nye bøkene jeg kjøpte i forbindelse med Mammutsalget. Little Women var riktignok ikke på salg, men den måtte jeg bare ha. Jeg elsker jo filmen fra 1994, og tenker hver enste gang jeg ser den Friends-episoden hvor Rachel får Joey til å lese Little Women, at jeg også må lese boka. Men først skal jeg lese om Knut. For det rakk jeg ikke i påsken.

Sporene etter en liten kattepus som har ligget og kost seg oppå blondeduken. Bianco får egentlig ikke lov til å gå oppå noen bord hos oss. Men siden dette er den gamle plassen til akvariet, og han brukte å ligge oppå det, blir det bare urimelig å skulle ta fra han denne liggeplassen. Dessuten er det jo så koselig å ha han så nært oss når vi slapper av på sofaen.

En egensydd Liberty-scrunchie som jeg bruker så mye at den stadig havner rundt om kring i leiligheta. Dette er virkelig de beste hårstrikkene jeg noen gang har hatt, men så heter det jo at selvgjort er velgjort.

En nydelig anemonebukett som jeg fikk i gave fra Marit på Sonja Blomster. Jeg hadde spurt etter anemoner i flere måneder, og når jeg da var innom en dag og skimtet disse stående i en bøtte på bakrommet fikk jeg de fordi Marit syntes de var for gamle til å selges. Var ikke det snilt da? De sto ikke så lenge, men de var virkelig er blikkfang til de takket for seg.

Og finest av alt – en trøtt liten luring som gløttet på øyet når jeg tok bilde av han ♥