Lykkedagen

I dag er det den internasjonale lykkedagen, og sånt blir man jo glad av. I kattelivet har vi stort fokus på lykke, og da spesielt hverdagslykke. De små tingene som får oss til å smile litt ekstra. De som setter gullkant på dagene.

Det kan være en rykende varm kopp med te. En bukett med friske blomster. En koselig frokost med stearinlys i mørket sammen med kjæresten. En god film. En god bok. Magisk himmel. En laaaang telefonsamtale med min gode Disney-venninne. Eller med pappa. Varme lester på føttene, strikket av den snille stemora. Musikk som treffer meg rett i hjertet. Å være kreativ. Blomstene i hagen vår. Naboen som stopper å prater med meg. Rent sengetøy på senga. Å synge. Å danse. Ja lista er lang. For jeg har alltid hatt veldig lett for å glede meg over de små tingene. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Men min største lykke i livet er uten tvil kjæresten og Bianco ♥ Bare nå når jeg skriver disse ordene kjenner jeg tårene i øyekroken og en enorm varme av lykke som brer seg i hele kroppen. Ikke ante jeg at man kunne føle seg lykkelig en gang. Når vi trekløveret koser oss sammen forsvinner alle bekymringer. Alle uoppnåelige mål, materialistiske ønsker og tanker om noe bedre. For når man ser alt i en større sammenheng, når man måler opp alt mot alt, da finnes det ingen større lykke i livet enn de du er glad i.

Bare en liten ting å tenke på på selveste lykkedagen, i dette samfunnet hvor så mange strever for å bli bedre og mer lykkelig.

Vintermorgen

I går morges når jeg våknet opp lavet det ned masse himmelsk korrekturlakk ute. Snøen hadde lagt seg som en ramme rundt soveromsvinduet, og det var nesten som å se inn i en snow globe når jeg så ut av vinduet.

En god frokost på senga gir en god start på dagen. For ikke å snakke om en koselig start på dagen! Og det må man unne seg iblant. Jeg spiste min nye yndlingsfrokost – byggrynsgrøt med gresk vaniljeyoghurt, soyamelk og kardemomme. Multebæra droppet jeg denne gangen, for jeg sparer på det lille jeg har igjen. Også drakk jeg jordbærsmoothie og en kopp med Blue of London mens jeg stirret på stearinlyset.

Bianco hadde funnet seg en varm flekk på kjøkkengulvet og var så trøtt at han knapt registrerte meg når jeg pusket han i pelsen. Jeg var vel egentlig like trøtt som han, og aller mest fristet det å bare krype tilbake i senga. Og selv om jeg lengter veldig etter vår og varmere vær akkurat nå, kjenner jeg at jeg virkelig setter pris på en lun vintermorgen.

Klar for helga

Etter en litt stressende uke med dårlig søvn og mye jobb er vi nå klar for helga. Vi har alt vi trenger og litt til. Nydelig solskinn. Kaldt og stabilt vintervær (akkurat som jeg ønsket meg). Ferske blomster på både stuebordet og kjøkkenbordet. Og masse annet fint vi kan kose oss med. La oss se nærmere på det.

Både jeg og kjæresten har fått totalt dilla på disse knekkebrødene med chiafrø og havsalt. De er gode! Også føles det litt luksuriøst når knekkebrødene er store og runde. Som en slags gourmetvariant. Det husker jeg at jeg syntes allerede som lita jente på ferie i Sverige. Vi var ikke en knekkebrødfamilie så dere kan tro jeg hadde store øyne når jeg kom til frokostbuffeten på Bjørkliden og de hadde minst 6 forskjellige varianter. Og jeg var spesielt fascinert over de runde med hull i midten. Så nå blir frokosten ekstra god i helga.

Og ingen helgefrokost uten avokado og blodappelsiner.

Og noe godt i glasset på kveldene må vi også unne oss når det er helg. Og dere vet jo at jeg er så glad i ingefærøl. Denne gangen gikk jeg for den alkoholfrie varianten, men jeg skulle også gjerne ha funnet en uten sukker. Noen som har noen tips der?

Så har jeg endelig tatt i bruk den nye alpelua mi som jeg fant for 35 små kroner på Kappahl. Jeg fikk nesten sjokk når den var SÅ billig. Den er jo til og med av 90 % ull. Ikke ante jeg at ull-produkter kan koste så lite…? Men jeg skal iallefall verdsette den høyt og bruke den mye, spesielt nå som det har meldt så kaldt vær framover.

Og siden Glamourbibliotekaren er så flink til å arrangere glamorøse fredager, ble jeg så inspirert at jeg gikk til anskaffelse av to nye neglelakker. Én i en klassisk rød farge og den andre i en typisk «Ida-farge» – mørk gammelrosa med hint av brunlilla i. Så nå blir det mye glamour framover. Og tror dere ikke den rosa neglelakken blir å passe godt sammen med alpelua mi?

Så kan dere tro at jeg ble glad når jeg kom over disse fine stripete putetrekkene i lin og bomull til halv pris. Disse har jeg hatt lyst på lenge, så nå gleder jeg meg til å skifte på senga! Er det flere her inne som er over gjennomsnittet interessert i sengetøy?

Og sist men ikke minst så har Bianco fått silkepapiret etter blomstene som han kan ligge og knitre på på gulvet. Det skal ikke mye til for å glede en katt. Hehe, lille knitrepusen vår ♥ Ser dere forresten på pelsen til Bianco at han har tatt helgevasken?

Så nå er vi klare dere. Nå er det helg i kattelivet. Riktig god helg fra oss! Håper dere nyter den uansett hvor dere er og uansett hva dere gjør.

Fjortis

I dag er det ett år siden vi fikk tenåring i huset, og verdens beste lille pus blir hele 14 år. Tenk! Nå er Bianco fjortis. Men heldige som vi er er det ingen «fjortisnykker» ute å går. Bianco er nemlig den snilleste og mest medgjørlige pusen som finnes. Selvfølgelig er vi litt inhabil, men det er helt sant! Dyrelegen har sagt det så mange ganger – at hadde alle dyrene vært  snill som Bianco, så ville de ha hatt en enkel jobb. En gang kalte hun han til og med for en ekte hverdagshelt. Gjett om vi var stolt da!

Og Bianco er en ekte hverdagshelt. Vår hverdagshelt. Han gjør dagene våre så fine og gode at livet rett og slett blir bedre å leve. Uansett hva vi gjør her hjemme er Bianco sammen med oss. Jeg og kjæresten har hver våre «rutiner» med Bianco. For meg er det å finne han på morgenen og si hei til han for så å få en liten hilsen tilbake. Da blir jeg så varm i hjertet. Ofte legger han seg til rette i sofaen idet jeg er klar for å sette meg der å spise frokost. Og det er alltid tid til kos. Alltid! For kjæresten er det når han kommer hjem fra jobb. Da sitter Bianco klar og venter på han (han vet alltid når han kommer). «Heeeei Bianco» sier kjæresten lenge før han enser meg, og så begynner en fast runde med du-må-få-tak-i-meg-før-vi-kan-kose. Ofte med ytterjakka enda på. Hehe, de er litt av et syn.

Vi er så heldige som har han! Og det er helt rart å tenke på at han nå er som en gammel herremann å regne. Han er jo fortsatt vår lille baby. Men samtidig ser vi at tida og alderen har satt sine spor. Og det er litt sårt, for det minner oss på at tiden vår med Bianco ikke vil vare evig. Det er innimellom noen tårer og bekymringer. Spesielt på grunn av astmaen og den kraftige astmamedisinen. Men vi gjør alltid vårt beste for å kose oss. For å utnytte den tiden vi har sammen. Mange dager vil jeg faktisk ikke gå ut en gang, fordi jeg bare vil være sammen med Bianco. Hehe, ja så glad kan man være i noen ♥

Vi er så takknemlig for at vi har Bianco. Hver dag med han er en gave. Så håper vi at vi får ha han så lenge som mulig. Men nå blir det tunfisk og masse kos, hele helga!

God helg alle sammen!

Februar

I kattelivet er februar alltid en måned full av kjærlighet. Og i år startet den så bra med kaldt vintervær, vakker rosa himmel, og årsdagsfeiring sammen med kjæresten. Vi spiste sesongens siste Mont d’Or med massevis av godt tilbehør, og nøt den ordentlig med tanke på at vi må vente helt til oktober før vi kan spise den igjen. Jeg gleder meg allerede. Bianco feiret selvfølgelig sammen med oss, og kjæresten hadde skrevet noen helt nydelige ord på et kort til meg. Da ble det noen tårer for den lettrørte kattelivfrøkna ♥

Vi fikk endelig solskinn inn stuevinduet, og den første dagen varte det bare i 10 små minutter. Men gleden var likevel stor at jeg utbrøt et gledeshyl som bidro til at jeg skremte Bianco opp fra sin dypeste søvn. Stakkars lille venn.

Og det var så godt å ha sola skinnende inn i leiligheta vår, for allerede ganske tidlig i februar ble jeg tvunget til å holde meg inne på grunn av månedens første runde med basselusker.

Når jeg ble frisk igjen skiftet jeg på senga og gjorde meg flid med å finne putetrekk som passet godt sammen med flanellsengesettet. Oppå nattbordet satt jeg en eucalyptusbukett som luktet så godt at det var det første jeg ble oppmerksom på hver morgen når jeg våknet.

Jeg har skiftet ut knottene på mammas gamle 90-tallsnattbord, og planen var egentlig å male det kremfarget. Men så fant jeg et riktig gammelt nattbord på en bruktbutikk i fjor som jeg skal bytte det ut med. Men først må jeg pusse opp det andre nattbordet. Jeg venter bare på bedre og varmere oppussingsvær.

Så kom jeg over en ost fra Snowdonia Cheese Company på Obs, og ble helt overentusiastisk fordi vi elsker den sorte varianten som heter Black Bomber. Den har vi både spist massevis av og kjøpt med oss hjem når vi har vært i England. Det er virkelig den beste cheddaren i hele verden! Og vi hadde selvfølgelig blitt kjempeglad dersom vi kan få tak i den i Norge.

En lørdag etter at kjæresten hadde vært i slalåmbakken ordnet jeg en deilig lunsj til oss. Ser dere at jeg er på lemon curd-kjøret igjen?

Dagen før morsdagen var jeg og en venninne på Plantasjen og det første som møtte oss når vi kom inn døra var en hel vegg av tulipaner i nydelige farger. En drømmevegg rett og slett.

Og på selveste morsdagen feiret vi med favorittkaka mi – sukkerfri fromasjkake med stekt sjokolademoussebunn. Yum det var godt!

I tillegg hadde Bianco visket sin pappa i øret at han ønsket noe ekstra fint til meg i år. For se hva jeg fikk! Totiki-mummikoppen. Den har jeg ønsket meg helt siden den kom. Heldige meg som har verdens snilleste pus med verdens snilleste pappa (åkei sidestilt med min egen pappa).

Men dessverre nådde basseluskene hjem til oss igjen etter morsdagen også. Jeg prøver å ikke klage over sånne ting, men oi så lei og frustrert jeg ble når det ble så mange dager totalt sett. Men det er jo typisk februar. En venninne av meg og familien hennes opplevde en hel maraton av sykdom i tre uker på rad. Det var både vannkopper, omgangssyke og influensa i tur og orden på de alle. Så jeg var jo egentlig heldig. Og trøsten min var at jeg hadde en myk og kosete liten venn sammen med meg i senga (og ingen andre syke jeg måtte ta meg av).

Og selv om det ble litt mange innedager i februar gjorde vi vårt beste for å kose oss. Det ble mange kopper te og andre gode ting som økologisk rotchips (det må du prøve). Og jeg og kjæresten så både islandsk og finsk krim – Innsperret og Sorjonen. Haha, først nå innså jeg ironien i navnet på den islandske serien jeg satt å så på samtidig som jeg ikke kunne gå ut.

Og når jeg mot slutten av måneden ble bedre og endelig kom meg ut, tok jeg ordentlig revansj med å kjøpe meg en stor blomsterbukett, besøke flere favorittbruktbutikker og gå på kafé med en venninne. Det var godt å komme seg ut! Jeg lot meg inspirere av varmende ullgensere (spesielt den mintgrønne), og tenkte at dersom jeg skulle holde et russisk teselskap hadde sølvtekanna vært fin å ha. Og var ikke dette lyseblå serviset fint?

Så takk februar, for alle de fine stundene. For alle fine kort, for alle fine gester. Basseluskene de ligger bak oss nå, og det vi tar med oss videre er alt det andre. Og nå er vi spent på hva mars har å by på. Vi håper på mer sol, mer te, og koselige stunder sammen. Og kaldt og stabilt vintervær (alternativet for oss i nord er nemlig bare uvær og sørpe, ikke vårtegn sånn som dere heldiggrisenen sørpå).

God morgen fra kattelivet

God morgen fra oss i kattelivet. I dag våknet vi tidlig til intense lyder av slamring i soveromsvinduet og havet som slo mot kaia. Vi har mye vær i dag. Etter at jeg hadde lukket soveromsvinduet krøp jeg tilbake under dyna, varmet meg på kjæresten, og småslumret en times tid, før jeg så gikk på kjøkkenet for å lage meg en kopp varmende te. Vinden hadde gjort mesteparten av leiligheta vår kald.

I sånn her vær syntes jeg det passet så godt å drikke av tro mot opprinnelsen-mummikoppen. Jeg tok den og et stearinlys med meg tilbake i senga. Og her sitter jeg fortsatt, pakket inn i det rutete skjerfet mitt og dyna. Det er vanskelig å våkne ordentlig når det er så kaldt. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle høre på lydbok med endte istedet opp med å høre på den har fine saken på repeat. Noe så vakkert kan man ikke høre for mange ganger.

Bianco hadde søkt tilflukt på badegulvet – den eneste plassen i leiligheta som ikke er kald.

Jeg blir så glad og lettet over at han trekker inn på badet, for da vet jeg at han ikke fryser. For som jeg har sagt tidligere – små kattepuser får ikke lov til å fryse.

Jeg tror det er innedag i dag, det kjennes sånn ut på formen. Det er iallefall innevær! Håper dere får en god dag kjære lesere! Enten dere strever dere gjennom vind og snø eller sitter inne i varmen. Enn så lenge tilbringer vi den under dyna og på badegulvet.

I bildearkivet del 2

For en hobbyfotograf som stadig har kameraet på slep er det ikke rent sjelden man må sortere litt i bildearkivet. Det har jeg gjort litt av de siste dagene, og der var det maaange skatter. Dere som har fulgt meg en stund husker kanskje når jeg startet bildeserien i bildearkivet? Jeg syntes nemlig at det var for galt at alle disse fine blinkskuddene bare skulle bli liggende. For som jeg sa den gangen, det ligger alltid en liten historie bak hvert bilde. Her kommer I bildearkivet del 2.

Den vakre vårvintersola. Og et must å ha bilde av akkurat nå som det stormer i flere deler av landet. Ja du ser jo sporene etter vinterstormenes herjinger på verandaglasset.

Jeg og en venninne var å drakk te og spiste kake på Hildr. Og man blir jo bare hoppende glad av å få en fin pyntet suksessterte. Ja smaken var også suksess.

Også var det ekstra koselig når man fikk servert melka til teen i en liten gammel fløtekanne.

To fine topper som jeg fant i sommer. Nydelig stoff og farger, men dårlig passform. Det var nesten så jeg hadde lyst å gråte (dere vet jo hvordan jeg er med småblomstret stoff).

Og magien i å gå tur i fjæra uten at de kvekkende naboene blir redde for oss. Jeg tror kanskje til og med dette et det andeparet som bruker å gå tur langs kaia vår på sommeren. Jeg kan aldri få sagt det nok – vi er utrolig heldige som er så nært innpå naturen her vi bor!

Pus i dyne. En veldig beroligende sak og legge seg ned sammen med.

Edels Antikk og Retro i det lille gamle huset på Storgatbakken. Ååå som jeg savner det. Det hadde en sånn unik sjarm som jeg dessverre ikke finner i de nye lokalene. Der måtte man klatre opp en smal gammel trapp for å komme til andre etasje. Og noen av rommene var så små at man knapt kunne være to der inne samtidig.

Den lille lyseblå duken på hylla kjøpte jeg til mamma.

Det var et sånt lokale som rett og slett fikk tingene til å se enda finere ut. Og jeg hadde lettere for å finne ting der. Trøsten får være at den nye butikken er mye mer tilgjengelig slik at jeg har mulighet til å dra innom oftere.

En nydelig bukett av grennellik og voksblomst i Hammershøivasen min. Og nå er det lenge siden jeg har funnet grennelliker i akkurat denne fargen.

En februardag for tre år siden hadde havet lagt igjen en liten gave til oss på kaia. Eller liten og liten fru Blom, stokken var jo egentlig ganske stor. På dette tidspunktet hadde jeg ikke lest om Ingrid fra Barrøy, men når jeg nå ser dette bildet tenker jeg bare på ordene fra boka om at alt som havet kom med tilhørte den som fant det. Men jeg vet ikke hvem av naboene som fikk denne stokken…

Et gammelt katte-leksikon som jeg fant på et loppemarked. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte det! Mye av innholdet er sikkert utdatert, men jeg liker å bla i gamle bøker.

Det er alltid spennende når vi får pakker i kattelivet. Bare spør Bianco.

Henningsvær i sin vinterlige skrud. Åååå som jeg lengter dit nå!

Pappas søskenbarn Per når han var liten. Og når han var litt større enn på bildet skulle han skrive navnet sitt. Det ble nok ikke helt riktig, men jeg syns det var søtt. Man kan finne mange fine historier hengende på veggene hos gamle familiemedlemmer.

Tapas for to. Hvorpå den ene kokken «lider» av storkjøkken-syndrom, og den andre av storfamilie-syndrom. Jeg og kjæresten spiste tapas i to dager etter denne venninnemiddagen. Haha, sannelig har vi det godt!

Vinterverandapus som venter på våren ♥

Nydelig jordbær og hylleblomstdessert fra Mathallen en gang vi feiret bursdagen til svigerfar.

Noen som hadde mistet huskelista til matbutikken. Jeg klarer å tyde egg, vaskepulver, våtservietter og juice, men hva står det på linje nummer fire? Noen som klarer å se det?

En fjong dame i en vintagebutikk i London. Hun får meg til å ønske meg tilbake til litt mer glamorøse tider. Men når det er sagt er det mye fra den tiden jeg virkelig setter pris på at vi slipper i dag.

Hjemmelaget rosa fromasjkake. Så godt at jeg nesten kunne ha spist det hver dag! Men bare nesten!

Et helt magisk barndomsminne ♥ Lille Ida og pappas hånd, foreviget oppå hverandre. Tenk at hånda mi en gang har vært så lita! Jeg lurer på hvor gammel jeg var da?

His master’s voice, et bilde som jeg har så utrolig lyst på!

Nydelige tulipaner i potte utenfor Sonja Blomster. Hadde vært spennende å prøve en gang.

Masse snø på trærne. Vinteren sånn som jeg liker den best.

Jeg syns det er så fint å se at folk nyter kaia vår. At de setter seg ned for å se på utsikta, høre havet klukke, og bare speider utover. Selv på en kald og overskyet dag som denne.

Og til slutt en liten bloggassistent. «Jeg står vel ikke i veien jeg» undrer Bianco med sine bedårende øyne. Det er nemlig viktig å være der det skjer.

Varm i hjertet

Det siste blogginnlegget jeg postet har fått så enormt mye oppmerksomhet. Nesten 2000 har klikket seg inn og lest det. Og det kan jeg fortelle er stooort for denne lille hverdagsbloggen. Jeg blir nok aldri å få et så høyt besøkstall igjen. Haha, grafen på statistikksiden min ble helt merkelig av et så enormt hopp. Og grunnen til dette er at Far delte innlegget på Facbooksiden til Huskatta Pusurs verden. Da skjønner man at han når ut til veldig mange.

Men selv om masse besøk på bloggen er veldig hyggelig, er det ikke statistikken som betyr noe her. Det som betyr noe er at ordene mine nådde ut til andre slik at de kunne gi litt ekstra til noen som virkelig trenger det. Jeg vet at iallefall tre personer har blitt grasrotgivere til Forente Poter etter dette. Og en dame takket meg personlig for at jeg ga henne det lille «dyttet» hun trengte for å velge hvilken organisasjon hun skulle gi støtte til. Og dette gjør meg tvers igjennom glad og lykkelig, for da vet jeg at innlegget hadde den virkningen jeg ønsket – nemlig at jeg kunne bidra til at om så bare én person skulle gi. Men jeg håper og tror at mange flere ga litt.

Men en annen ting som også betydde mye for meg, var hvordan Far selv reagerte. Han ble så glad og takknemlig, og skrev så fine ord tilbake til meg. Da måtte jeg både gråte og le av glede. Og i etterkant av alt dette har det bare florert med så mye kjærlighet i alle kanaler at vi ikke kan gjøre noe annet enn å kjenne oss så varme i hjertene våre at vi nesten er glohete. Tenk hvis alle alltid spredte kjærlighet på den måten…

Men det får jeg skrive mer om i et annet innlegg. For nå lever vi på all kjærligheten fra de siste dagene ♥ Helgeklem fra oss.

Små kattepuser får ikke lov til å fryse

Nå om kveldene når vi skal legge oss har Bianco nesten alltid lyst å sove sammen med oss. Han har tre faste plasser han rullerer mellom; I senga i min fotende, i kjæresten sin fotende, eller på lammeskinnet på gulvet. Og det er selvfølgelig veldig koselig. Vi vil jo aller helst ha han sammen med oss – også på natta.

Men nå når det er så kaldt er han dessverre utsatt for trekk på alle de tre plassene. Og siden Bianco er seniorpus og sliter litt med å holde på varmen både på grunn av astmaen og litt dårlig blodsirkulasjon i ryggen, er det ekstra viktig at vi følger med på dette. Får han for mye trekk på seg kan han i verste fall få en forkjølelse som kan bli til lungebetennelse. Og det vil vi ikke ha noe av! Derfor pakker jeg på og rundt han ulltepper, dyner, skjerf og mye annet rart. Og når han legger seg på lammeskinnet på gulvet stabler jeg puter som en borg slik at han skal få le fra vinduet. Hehe, det ser egentlig litt morsomt ut.

For ett år siden likte ikke Bianco dette. Han vred seg unna som en unge som må spise grønnsaksmos. Men nå er det som om han skjønner hvor viktig det er, og har nok lært seg å nyte å bli «tucked inn». For nå maler han under hele prosessen. Og mens Bianco maler sier jeg de ordene som har blitt som et mantra i denne kalde vinterperioden – «små kattepuser får ikke lov til å fryse». Nei for de gjør ikke det! Så enkelt er det bare.

Og selv om det krever en liten innsats fra oss og at vi er flinke til å følge med, er dette en helt enkel ting å praktisere for oss i kattelivet. Spesielt siden Bianco er innekatt. Og det er jeg veldig takknemlig for nå som det er så kaldt ute. For tankene mine går ofte til de kattene som er ute nå. Enten det er uvitende eiere som tror at katter klarer kulda fordi de har så mye pels (jeg håper de fleste som eier en katt har satt seg inn i dette). Eller at en stakkar liten pus ikke finner veien hjem igjen i all snøen. Eller aller verst, de som bor ute.

Det er egentlig en utenkelig tanke, men ja det bor faktisk katter ute akkurat nå mens gradestokken viser minus 10 og enda kaldere. Og det er kritisk for disse kattene. Ikke har de mat og vann. Og de risikerer å få frostskader på både ører, nese og poter. Ja nesa kan faktisk fryse slik at den faller av. Tenk så vondt det må være! Og tenk hvis denne smerten bare skal vare og vare helt til at det blir så kaldt at livet ebber ut… Nei slik kan det ikke være! For som jeg sa lenger opp – små kattepuser får ikke lov til å fryse.

Heldigvis er det flere fantastiske ildsjeler som vier en enorm frivillighet og hjertet sitt til disse kattene. Dyrebeskyttelsen er en av dem. Men i dag vil jeg trekke fram en person som betyr ekstra mye for oss i kattelivet. Vi har fulgt han og kattene hans en stund nå. Fra ukentlige spalter i ukebladet Hjemmet (med Pusur som startet det hele), til koselige bilder og snutter på Facebook. Men også grunnleggingen av hjelpeorganisasjonen Forente Poter, hvor vi har fått (og fortsatt får) lære om hjemløse katter, hva de trenger, hva vi mennesker må gjøre, og hva som skjer både når man klarer og ikke klarer å redde i tide. Der har vi fått oppleve både glede og sorg, hånd i hånd. Eller pote i pote.

Jeg snakker om Hans Halden fra Huskatta Pusurs verden, aka Far. Eller katte-Hans som han kalles i Nord-Troms hvor han bor. Og jeg tror ikke jeg vet om noen som har et større hjerte for katter. Han tar så godt vare på sine egne fine puser Minos, Nene og Altha. Deler på det fine livet han har med dem. Og det er en glede å følge de. Men så jobber han også beinhardt for å berge så mange katter som mulig. Og det er mange katter i Nord-Troms som trenger hjelp akkurat nå. Derfor har de en intensiv innsats pågående nå på en søppelfylling hvor det bor en hel kattekoloni. Både voksne og unge puser. Og da skjønner man at de kjemper mot både tida og kulda.

De har allerede berget mange katter. Som Ståle, Svante, Giza og Snøpus. Alle de fire går en lys framtid i møte, og det er en sånn glede å se. Men vi har også fått se monsen Gustav som ikke kunne berges på grunn av den fryktelige sykdommen FIV og store frostskader på nesa. Jeg gråt mange tårer når jeg leste om Gustav. Men nå slipper han iallefall å ha det vondt. Og jeg skal innrømme at jeg gråter mye når jeg er innom Huskatta Pusurs Verden. Både av glede og av sorg. Kjæresten sier ofte at jeg ikke må gå inn å lese om det for jeg blir så lei meg. Derfor er jeg takknemlig for den jobben de gjør i Forente Poter. For jeg har innsett for lenge siden at hjerte mitt ikke er sterkt nok til å kunne klare noe som dette.

Men selv om jeg ikke klarer å gjøre så mye som jeg skulle ønske, kan jeg gjøre noe. Jeg kan bidra til at Far, Bror og resten av gjengen i Forente Poter har mulighet til å fortsette den formidable jobben de gjør. Her snakker vi om folk som ofrer både fritiden, nattesøvnen og helsa for kattenene. Akkurat nå har de 18 katter som trenger mat, veterinærtimer, kattesand, leker og mye mer. Og med den innsatsen de gjør nå, vil de mest sannsynlig bli enda flere. Og dette koster. Derfor har Bianco sendt inn et lite bidrag i dag, og sett i sammenheng med hva som virkelig betyr noe i livet, kostet det oss lite. Vi har så mye, og vi har det så godt. Og Bianco fryser ikke. Derfor burde vi hjelpe!

Og siden små kattepuser ikke får lov til å fryse ønsker jeg å oppfordre dere alle til å gi litt til Forente Poter. Du kan vippse på 101300 eller overføre penger til kontonr 4750 39 55551. Eller du kan bli Grasrotgiver og sende sms «Grasrotandelen 815935292» til 60000. Og husk at litt er bedre enn ingenting. Og tenk så godt det føles etterpå! Vi føler oss iallefall enda varmere i hjertene våre nå (vi som var så god og varm fra før av).

Takk kjære Far og alle dere andre i Huskatta Pusurs verden, for alt dere gjør ♥

Januar

Januar – en sånn tung og mørk måned, og sjelden vår beste tid på året. En tid hvor energinivået er lavt, det meste skjer i sneglefart, og man egentlig bare kunne ha ligget i hi. Og i år var inget unntak. Mens dagene sneglet seg fram mot lyset pakket vi oss inn i ullpledd i håp om at basseluskene skulle slippe taket. Vi hadde en stor haug oppå skittentøyskurven nesten hele måneden. Men om det er en måned det passer å ha det sånn, er det januar.

Jeg tente stearinlys og spiste den siste lussekatten på senga mens jeg leste Det innerste rommet av Jørn Lier Horst. Og med Bianco i fotenden av senga ble det ekstra koselig. Jeg drakk også siste rest av Nisseteen i Snøfallmummikoppen min.

Men i det tunge mørket fikk vi lunhet gjennom all snøen. For ute så det sånn her ut. Det var snø opp etter vegger og stolper, og sånt liker jeg!

Fint ikke sant? Vi fikk et godt dekke med snø som bredte seg utover hele kaia. Og siden temperaturene bare ble kaldere og kaldere ble snøen liggende og ga oss et helt fantastisk vintervær nesten hele januar.

Tranebærgirlanderen tørket sakte inn, og julestjerna vår ble hengende i vinduet så lenge at den ble til en vinterstjerne. Jeg skjønner at det er delte meninger om å la julebelysning henge så lenge. Faktisk fikk jeg merke at mange føler veldig mye for sånne ting. Men vi gjør det sånn fordi det er koselig for oss i mørket.

Bianco begynte å sove inni igloen sin som vi oppbevarer alle lekene hans i. Han har ikke hatt noen interesse for den tidligere, men nå som den er stappfull av leker ville han absolutt presse seg inn i den. Lille raringen vår ♥

På tulipanens dag kjøpte jeg meg en stor rosa tulipanbukett.

Ingen tvil om hva som var yndlingskoppen i januar.

Så kom den etterlengtede sola og en helt ekstrem kulde. På januars kaldeste dag var himmelen i brann mens det så ut som havet var nær ved å koke.

Og lyset ga et så enormt stort håp. For både meg og plantene. Og det føltes som vi våknet til liv igjen.

Men Bianco var fortsatt trøtt og kosete.

Jeg fant min nye yndlingsstol på Postludium, men klarte ikke å overtale kjæresten til å like den. Hehe, jeg tror den ble for bestemoraktig for han. Men se så lekker da!

Også ble jeg veldig glad når jeg så at de hadde Malangsvotter (de hvite med blått mønster). Jeg elsker mine gråe og hvite som mer eller mindre følger meg gjennom hele vinteren. Det er koselig å ha votter fra hjemplassen til pappa.

Jeg likte også disse rosa lestene med grønne striper veldig godt. Tips, skal du ha lester i Tromsø er Postludium plassen.

De hadde som vanlig mange fine bruktfunn. Både lyslykter og kaffekvern.

Og fat med litt mer sommerlige assosiasjoner.

I slutten av januar hadde jeg mange koselige stunder i to-seteren foran stuevinduet. Ofte med en tekopp i hånda. Og mens jeg satt og så på sola og himmelen var det ikke rent sjelden oteren Ottar og familien hans hadde «svømmeshow» rett utenfor kaia. De er så søte de oterne.

Så selv om du alltid er utfordrende januar, så takker jeg for alle de små stundene, den herlige vinteren og for et formidabelt lys på himmelen.

Og nå er vi godt i gang med februar. Og februar, jeg kjenner at du er så god allerede. Nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen, sammen med kjæresten og disse lyserosa små potene ♥