For fire år siden

I dag sendte min kjære venninne Anita meg dette bildet som hadde kommet opp som et minne på Facebooksiden hennes. «Du lagde den til meg når jeg var innlagt på sykehuset» sto det i teksten under. Ååååå, jeg husker den dagen godt. En fredag i august i 2016. Det var litt sånn indian summer, for det var bra varmt, selv på kvelden. Hagen var så frodig at det var lett å plukke en fin bukett for å ta med meg når jeg skulle besøke Anita, som var innlagt på sykehuset med ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er egentlig ikke så glad i sykehuset, etter alt for mange egne ærender der, men denne gangen føltes det bare fint og koselig. Selv om Anita var dårlig, var hun så glad for å få besøk. Og hun ble enda mer glad når hun fikk denne buketten.

Jeg husker at vi satt å pratet i flere timer. Om fremtiden, den lille i magen, om løst og fast. Ordentlig venninneprat. Og jeg husker så godt den varmen som møtte meg idet jeg gikk ut av hovedinngangen på sykehuset. Uvanlig varmt for en mørk kveld i august. Ja, det var nesten litt som å være sørpå, men med nord-norske omgivelser. Når jeg ruslet bort til busstoppet den kvelden følte jeg meg så glad. Så lykkelig. Jeg var så takknemlig for de timene jeg hadde fått med en kjær venninne som betyr så mye for meg. Og sommervarmen var så magisk herlig.

Mens jeg satt på bussen på tur hjem, med D’Sound i ørene, kom den ene studenten etter den andre på. Med retning mot byen. Det minnet meg på hvordan det selv var å være ung. Ung og bekymringsløs. Og hvordan den tida rundt skolestart føltes. Jeg kjente et lite stikk av savn, av den fredagsstemninga hvor man pynter seg for en kveld sammen med venner. Men så husker jeg at det også dukket opp tanker som «oi det var korte skjørt», «ja, det er en varm dag, men vil de ikke fryse uten jakke utover kvelden» og «det var da voldsomt hvor mye bråk det ble», og at jeg plutselig følte meg litt gammel da.

Når jeg kom hjem var det den fineste lille orange pusen som møtte meg i døra. Med to mørke og uttrykksfulle øyne som så på meg med kjærlighet og glede. Det var bare han og jeg denne helga fordi kjæresten var bortreist. Jeg løftet Bianco opp i armene mine, åpnet verandadøra, og tok han med meg ut i hagen. Så tente jeg alle lysene i lyktene, skrudde på varmelampa, og brygget meg en kopp te. Denne magiske kvelden måte bare nytes.

Og selv om jeg en time tidligere hadde kjent et stikk i magen av en tapt ungdom, så kjente jeg meg bare takknemlig. Jeg hadde fått tid sammen med en god venninne, som var i en situasjon som var selveste symbolet på fremtiden, med lille Maja i magen. Og nå satt jeg ute i den fine og frodige hagen vår, en sen augustkveld, sammen med den søteste lille pusen i hele verden. Jeg hadde en trygg og god kjærest, en kjempefin leilighet, og denne dagen hadde vært ekstra fin. Varm og lun, og ikke bare temperaturmessig. Livet var godt, og jeg var heldig. Og selv om jeg var blitt eldre var jeg på «rett plass».

I dag sitter minnet om denne dagen for fire år siden som noe varmt og kjært i hjertet. Når jeg tenker på den er det som om jeg kjenner varmen som møtte meg når jeg kom ut av hovedinngangen på sykehuset. Det er som om jeg husker dem gode stemninga når jeg satt i hagen under varmelampa som nesten ble for varm. Når Bianco klatret rundt meg på sofaen, luktet på alle blomstene, og smilte så fint til meg. Og han var helt frisk.

Men samtidig bringer disse minnene frem savn. Savn etter min kjære Bianco. Savn etter tid sammen med Anita. Savn etter mer «normale» tider. Og savn etter noe så enkelt som å ta bussen. For hvem skulle vel ha trodd at det å kunne ta bussen helt bekymringsløs skulle bli et problem i 2020? Hvem skulle ha trodd at et virus skulle holde meg borte fra de jeg er glad i? Ikke for noe i verden kunne jeg ha sett for meg hvordan livet skulle være nå, fire år etterpå.

Men det viser bare hvor viktig det er å leve i nuet. Hvor viktig det er å nyte de gode stundene mens man har de. Så selv om både sorgen og frustrasjonen inntar meg en del nå for tiden, skal jeg nå kose litt ekstra med Mira, finne fram Scrabble, og kysse litt ekstra på kjæresten mens vi spiller og koser oss ♥

Verdens kattedag

I dag er det verdens kattedag og dagen for å virkelig feire disse herlige små skapningene som vi er så heldige å ha i livet. I kattelivet feirer vi på en måte litt hver dag. Det går nemlig ikke en eneste dag uten kos, klø, masse kjærlighet og magiske stunder.

Vi er så uendelig takknemlig for å ha lille Mira sammen med oss. Og for de 14 årene vi fikk med den snilleste og mest spesielle pusen, vår kjære Bianco ♥ Både jeg og kjæresten er så enige om at livet rett og slett ville ha vært fattig uten disse to. Så jeg sier som i fjor – finn fram tunfisken, eller kok litt ekstra torsk. Kos og klø litt ekstra. Kjenn etter hvor godt livet sammen med en katt er.

Helgeklem fra oss!

Pinsen da og pinsen nå

Pinsen for to år siden var tidligere enn normalt. Det var rigget til for prinsebryllup i England og i den anledningen hadde jeg invitert mamma til te på den britiske måten. Jeg serverte både Lemon Curd, marmelade, cucumber sandwiches og nybakte scones. Som jeg skrev i det opprinnelige blogginnlegget var det en perfekt anledning til å feire når Prins Harry endelig skulle få sin Meghan Markle

Det var så koselig og fint med det velfylte brettet og det hvite serviset med sølvkant. Ja, det var nesten som om vi følte at vi var ordentlige gjester i dette bryllupet.

Og som gjest i et britisk bryllup skal man ha riktig hodepryd.

Jeg husker at det ble mange tekopper, for det var et langt bryllup og mye som vi måtte få med oss. mange fine kjoler. Og mye kjærlighet. Når en av folket endelig får sin prins, da føles det nesten litt som en omvendt versjon av prinsessen og frosken.

Te med melk – the english way.

Lemon Curden var litt mer flytende enn normalt, men likevel nydelig på smak.

Og tradisjonen tro var været akkurat sånn som det skulle. Det har vært sånn i så mange år nå at det er viktig for folk at pinseria kommer. Det er liksom som å avslutte vinterkapittelet for å kunne gå videre til sommeren.

Vi hadde noen nydelige peoner. Odile heter de og Bianco var så fornøyd og lykkelig der han lå under og ved siden av vasen.

Som jeg skrev den gangen – åkei vi innrømmer det – i kattelivet ELSKER vi peoner! Ja, vi gjør virkelig det!

I år er pinsen senere enn i 2018. Været er varierende med både et snev av pinseria og én fot inn i sommeren. Det er en annen pus som ligger på sofaen ved sidebordet, og vi har ikke noe prinsebryllup å feire denne pinsen. Men av en eller annen grunn har jeg tenkt så mye på akkurat disse minnene i det siste. Det velfylte brettet med så mye godt på. Den engelske stemninga. Feiringen av kjærligheten. Det var så fint.

I hodet mitt er det som jeg sitter der i sofaen, med jublende engelskmenn foran meg på tven, mamma som kommenterer den ene kjolen etter den andre, og smaken av Lemon Curd i munnen. Så snur jeg meg til høyre mot sidebordet og ser den lille orange pelsklumpen som ligger der og lukter på peonene. Han smiler så fint til meg sånn som han alltid gjorde. Vår store kjærlighet og hverdagslykke. Jeg trekker på smilebåndet og kjenner det varmer meg i hjertet. Men samtidig gjør det også ondt. Jeg rammes av en flom av tårer og stikk i brystet.

Bianco har fått peoner i år også. Jeg skulle bare så inderlig ønske han kunne lukte på de ♥

Sorgen

Nå er det et halvt år siden vi sa hadet til vår kjære Bianco. Vår aller største lykke i livet. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg, men jeg er ganske overrasket over at det fortsatt gjør like vondt. Hver dag tenker jeg på han. I lang tid gråt jeg faktisk hver dag også. Jeg tror det var da coronaen kom at det ble annen hver dag, eller enda sjeldnere. Uansett hvor jeg snur meg eller uansett hva jeg gjør, dukker minnene opp. Over 14 år med minner. Og de spiller som små filmsnutter oppi hodet mitt, med «strømkabler» av følelser direktekoblet til hjertet, magen og brystet. Jeg trenger ikke en gang å lukke øynene. Jeg ser de så klart. Og jeg føler mye.

Rett etter vi mistet Bianco sa jeg til kjæresten «at nå kommer et helt år med første gang». Første jula, første bursdagen, første påsken, første farsdagen. Og morsdagen. Uten Bianco. Og alle årstidene. Det er alt så bundet opp mot ting jeg gjorde sammen med Bianco. Jeg var jo så mye sammen med han at han nesten var en større del av livet mitt enn kjæresten.

I jula var jeg så nummen at jeg gikk litt på autopilot. Men på bursdagen til Bianco og i påsken gjorde det veldig vondt. Så har man hverdagene. Alt vi gjorde i hverdagene. Som når februar kom, og lyset begynte å bli så spesielt som det bare er i den tida. Da jeg satt i stuevinduet og speidet utover sundet. Da stakk det i hjertet fordi det var en ting vi brukte å gjøre sammen. Fordi minner om nøyaktig den tingen fra tidligere år dukket opp i hodet mitt. Og sånn er det med så mange ting jeg og han brukte å gjøre sammen.

Og nå skal vi møte både en vår og en sommer uten han. Jeg skal så kattegress i gressbøtta hannes uten at han stikker snuten nysgjerrig oppi for å vise at han vet at den er til han. Og jeg skal sitte ute «i hagen» på kveldene uten at han ligger på puta si på stolen under varmelampa.

Ting påvirker meg også. Når Mira leker med lekene hannes som vi lekte med når han var ungpus selv (ja vi lekte faktisk nesten til siste slutt, selv om han var dårlig). Det er en glede og en sorg på samme tid. Eller når jeg skulle lete etter navnet på en blomst og bladde meg nedover inspirasjonssiden til Mester Grønn, og kom over de små gresskarene jeg kjøpte rett før vi fikk vite at han var syk. Bare synet av de gresskarene tok meg rett tilbake til den tida.

Men det er heldigvis mange gode minner også. Ja, egentlig mest av de. Men når man lengter og sørger gjør også gode minner vondt. Der er filmsnuttene så varme og fulle av så mye glede og kjærlighet. Og etterpå kommer smerten og tårene. Ja, selv sammen med latter.

Dessverre har minner av veldig mange av de tunge opplevelsene på slutten tatt stor plass. Som den dagen da vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Den telefonsamtalen. Eller kvelden før vi mistet han, da han ble så akutt dårlig. Når ribba sto ferdig på kjøkkenbordet og jeg sto med Bianco i armene mine og sang Disneysanger til han utenfor dusjen på badet. Vi hadde et håp om at dampen skulle åpne det friske neseboret for slim. Da hadde vi prøvd både øyedråper og Ventolin, men han var fortsatt like tett. Det var mest sannsynlig kreftsvulsten som hadde vokst seg gjennom til den friske siden. Og jeg var så klam og svett av dampen. Men for Bianco gjorde jeg alt. Absolutt alt!

Og jeg husker så godt når kjæresten avløste meg noen minutter, og jeg kom ut på kjøkkenet. Da satt storebror og spiste ribbe og gråt. Bordet var dekket med hvit duk, lysestaker og vinglass. Heimafrå spilte fra anlegget. Det var en tidlig «prøveribbe». Men den ble tung å spise for oss alle. Vi visste da at det ikke var lenge igjen. Og det var i løpet av den natten, en av mange netter i oktober jeg våket med Bianco for å få så mye tid med han som over hodet mulig, at jeg visste hva vi måtte gjøre. Vi måtte la han gå. Han måtte få slippe.

Og alt fra den siste dagen har etset seg inn i meg som et brennmerke. Mamma, storebror, jeg og kjæresten, som flokket oss rundt Bianco. Enten han lå oppi senga, under senga, under stuebordet, eller på gulvet. For å holde hodet hans slik han fikk puste bedre. For å stryke, trøste og passe på. Å vite at for hvert minutt som gikk så var jeg nærmere å miste han. Men samtidig lengte etter at plagene og smertene hannes skulle være over. Og etterpå, en tomhet jeg aldri før har opplevd.

Jeg gjennopplever den dagen ofte. Men det er vel en del av sorgprosessen…? Sånn det skal være. Mamma sir hun også har det sånn. Og det er vel det som skjer med meg nå. Jeg måtte google det og fant ut at det for mange er 3 til 9 måneder etter et tap at det er tyngst. Jeg trodde jeg var trett og sliten. At «vondtene» kom fra å sitte mye inne, og stress over verdenssituasjonen. Men det er nok sorgen.

Sorgen som jeg føler har gjort meg minst 7 år eldre. Svak og sliten. Som har gjort at jeg måtte lære meg de grunnleggende tingen på nytt igjen. Smile, prate med andre. Huske å le. Huske å leve. Sorgen som kanskje aldri helt blir å slippe taket. Som nok vil variere i styrke. Blusse opp. Gjemme seg bort. Og etter hvert endre fasong. Men jeg tror likevel den alltid vil være en del av meg. For det er aldri bare en katt. Og Bianco var som vårt barn. Vi elsket han sånn. Selv om det kanskje høres rart ut for noen.

Sorgen er prisen jeg er nødt til å betale for over 14 år med kjærlighet til den vakreste lille skapningen som har eksistert ♥

Tanker på en torsdag

* Å dykke ned i gamle bilder og minner kan noen ganger være som et plaster på et sår.

* Ranunkler er blomster som nesten smiler mot deg. Og iallefall når de er orange.

* Er det i det hele tatt lov å sørge over tapet av en av sine kjæreste i livet når verden er snudd opp ned og så mange lider?

* Jeg savner Bianco.

* Av og til når jeg gjør ting jeg har gjort i en årrekke, vaner, eller ting på automatikk. Som å gå bort til kjøleskapet for å hente meg en yoghurt, eller når jeg hører musikk som kjæresten har spilt hundre ganger før. Da føles det plutselig som alt er normalt. Alt er som før. Norge er som før. Verden er som før. I 30 små sekunder føles det faktisk sånn, og det er godt. Som om hjernen tar et ekstra langt åndedrag.

* Om noe, så har jeg iallefall «vært på» flere konserter i løpet av den siste uka enn jeg var på til sammen i hele fjor. Og det har vært så fint.

* Ingebjørg Brattland har så rett – hytta og fjellet består, og påska kjem att neste år. Jeg skjønner at mange er glade i hytta si, men personlig savner jeg de jeg er glad i mye mer enn noe annet.

* I ekte dugnadsånd må vi holde avstand og det betyr at mamma og storebror ikke kan komme hit å feire påske sånn som vi vanligvis bruker. Tro om Mira kan være spiller nummer tre i Cluedo?

* Jeg savner Bianco.

* Jeg har de beste vennene i hele verden og det håper jeg dere også har.

* Jeg hadde jo tenkt på det lenge, men dette er kanskje ikke tida for å regulere skjermbruken…

* Jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke rakk en siste svømmetur på Alfheim Svømmehall. De skulle egentlig stenge til sommeren, men så kom corona. Og vi som har prøvd å komme oss dit et helt år nå. Jeg har ikke tall på hvor mange meter jeg har svømt der. I sol, i regn, i mørket, i adventstida. Med kjæresten, med min gode Disneyvenninne, med søskenbarnet mitt. Så mange timer og minner som har satt sine spor. Selv om Alfheim er gammel og slitt føles det leit at det ikke skal være svømmehall der lenger. Det er jo et ikonisk bygg.

* Takk og pris for Mira som aktiviserer meg hver eneste dag. Noe av det vi kanskje gjør aller mest nå om dagene i kattelivet er å kaste ball. Eller mus som det er i dette tilfellet.

* Jeg savner Bianco.

* Åååå som jeg lengter etter å klemme alle de jeg er glad i.

* Jeg tror at de som sitter å venter på at alt skal bli som før kommer til å bli skuffet. Dette kommer til å sette arr både sjelelig og økonomisk, på godt og på vondt. Men jeg håper at vi lærer noe av dette og velger en bedre vei videre for oss alle.

* Jeg har visst blitt både kokk og hushjelp i det siste. I tillegg er det jeg som er ansvarlig for å planlegge innkjøp og organisering av det. Jeg føler meg som kattelivets egen Mrs Hughes (fra Downton Abbey). Fram med uniformen.

* Det er april, men vi har mer snø nå enn vi hadde i både desember, januar og februar. Tro om dette blir å gi oss en senere vår?

* Jeg savner Bianco.

* Det var utrolig deilig å henge opp de beige linsommergardinene i stua. Lyset flommet nesten inn.

* Jeg har nok aldri handlet så mye på en og samme gang som jeg har gjort i det siste. Og det til tross for at jeg nesten ikke har gått ut ytterdøra engang. Jeg har lagt igjen bestillinger på Taras, Sonja Blomster, Mathallen, Olivenlunden, Fredag, Palais des Thes, Norway Designs, Reko-ringen, Coverbrands og Europris. Ikke alle er like lokale, men jeg støtter i det minste opp om bedrifter i Norge.

* Jeg er så heldig som har kjæresten og Mira ♥

* Jeg oppdaget akkurat at Spar har fått nettbutikk og er helt i hundre over det. Nå ble dette nye livet straks litt enklere.

* Nå er det over fem måneder siden vi mistet Bianco. Jeg savner han så uendelig mye.

Det som skulle ha vært

I dag skulle den fineste lille pusen ha blitt 15 år ♥ Og vi skulle egentlig ha spist tunfisk og pusket og klødd til den store gullmedaljen. Vi hadde nok funnet oss til rette i to-seteren ved stuevinduet. Bianco ville ha ligget oppå sofaryggen med ansiktet vendt mot meg. Smilende, sånn som han alltid gjorde. Jeg ville ha hatt sikt rett mot havet, brua og fjellene i sør. Og Bianco. Jeg hadde nok hatt en kopp te i hånda som jeg stadig sippet til, mens jeg så på utsikta. Som egentlig var Bianco. Det var mye kjærlighet i dette. Varme blikk som møttes mellom fjell, hav og en sofa. Åååå, så mange sånne her magiske stunder vi hadde sammen. Jeg er så takknemlig for de alle. For alt. For all tida vi fikk sammen. Men samtidig gjør det så ondt. Så ondt. Så ondt. Og jeg savner Bianco mye. Jeg som brukte å si at han iallefall skulle bli 15 år.

Et halvt liv av minner

For ikke så lenge siden hadde jeg og kjæresten årsdag, og nå har jeg tilbrakt mer enn halve livet mitt sammen med han. Tenk, halve livet mitt! Det blir mange minner av så mange år. Et halvt liv av minner. Og noen av de ligger oppi denne eska. La oss se litt på dem.

Her ligger nemlig alle kortene vi har gitt til hverandre opp igjennom årene. Kort som vi har gitt og fått ved bursdager, årsdager, valentines day, og kort fra Bianco på morsdager og farsdager. Og de er alle fulle av fine ord og en uendelig kjærlighet. Ting som vi har delt og fortsatt deler. Og Bianco har jo selvfølgelig vært en stor del av dette.

Jeg syns det er så artig å se hvor få og enkle ord kjæresten brukte de første årene vi var sammen. Mens at han nå nesten skriver mer og lengre enn meg. Og ikke sjelden har vi skrevet mye av det samme på kortene. Men så er det jo for at vi verdsetter det samme sammen.

Kattekort og Mummikort har vært gjengangere.

Og katt har det til og med vært inni kortene også. Er ikke kjæresten flink til å tegne? Dette er ett av morsdagskortene fra Bianco ♥

Ja, vi vet jo alle at store hjerter sier og føler mye.

Jeg er så glad for at vi har vært så flinke til å skrive så mange kort alle disse årene. Og at vi har tatt vare på de. De inneholder nemlig en halv livshistorie. Smulan er forresten kallenavnet mitt på kjæresten.

Året som gikk

Åååå, som jeg har strevd med dette blogginnlegget. Jeg har altså tenkt og skrevet, forandret og slettet. Følt at det ble for negativt for en hverdagslykkeblogg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å ferdigstille det, og hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle droppe det. Men samtidig føltes det også feil. For jeg har laget denne årsoppsummeringen både for 2017 og 2018. Og jeg liker virkelig å ha muligheten til å lese disse, som en slags dagbok over hva jeg gjorde. Dessuten blir dette siste gangen jeg kan oppsummere ett år hvor Bianco var med. Så selv med mange triste ting (ja, for det var jo sånn livet gjorde det denne gangen) kommer oppsummeringen av året som gikk her. Litt senere enn planlagt.

2019 ble som sagt et tungt år for oss i kattelivet. Men heldigvis var det mange gode stunder og mye godt også. Og jeg prøver så godt jeg kan for å holde fast i det – også nå i oppsummeringen.

Hvilke mål jeg klarte: Jeg hadde egentlig ingen mål for 2019 annet enn å nyte alt godt i livet og gjøre det beste ut av det meste. Strengt tatt så gjorde jeg jo det, foruten en del bekymringer. Men om jeg skal nevne noe jeg er stolt over at jeg klarte, så var det å gå til toppen av Hoven – noe som absolutt kan kvalifiseres som en opptur 😉  Og at jeg beholdt roen når Bianco trengte meg aller mest.

I tillegg gjorde vi noen bedre valg i jula når vi valgte å kjøpe økologisk ribbe fra Kolonihagen og kalkun fra Stange. Begge disse forhandlerne har et mye større fokus på dyrevelferd. Det kostet en god del mer enn Gilde og Prior som vi har valgt tidligere, men herlighet så verdt det var! Ikke bare føltes det godt i hjertet og samvittigheten, men det smakte så mye bedre også.

Hva jeg ikke fikk gjort: Nesten hele året hadde jeg en følelse av at det var mye jeg ikke rakk eller ikke fikk gjort. Og det var nok mange ganger tilfellet, sånn som med vårrengjøringa, oppussinga av det nye nattbordet, kreative sting som sying, Smakfestivalen, Kulturnatta, pepperkakehuset og kinoturer. Men mest var det nok at ønskelista mi over ting jeg har lyst å gjøre har økt, samtidig som kapasiteten har sunket. Og det er jo ingen god kombinasjon. I tillegg var vi veldig mye småbarnsforeldre og sykepleiere for Bianco, og da får man naturlig nok mindre tid til andre ting.

Men sannheten er at ingenting kunne måle seg med tiden med Bianco! Så jeg angrer ikke ett sekund på at jeg prioriterte han. Men det skal sies at jeg var litt lei meg for at jeg ikke fikk spilt kubb på sommeren, spist fårikål på høsten, eller gått noe særlig på loppiser. Men igjen, Bianco var viktigst. Det kommer alltid flere sjanser til å gjøre de andre tingene.

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Her blir svaret det samme som i 2018, nemlig at jeg brukte så mye tid sammen med Bianco. Når vi koste oss ute i både regn og sol. Når vi plantet blomster i hagen. Når vi var kreative sammen. Når vi lå i senga og sov. Eller bare hørte på musikk. All den tiden blir jeg å verdsette resten av livet. Jeg er så takknemlig ♥ Også er jeg veldig glad for at vi dro til London nå vi virkelig trengte det.

Hvor jeg reiste: Lofoten, Kroatia og London. Tre favorittplasser ♥

Hva jeg likte best å gjøre: Koselige ting sammen med de jeg er glad i. Sånn som bilturene i midnattsol sammen med kjæresten. Verandakos med Bianco. Gode middager med mamma og storebror. Skravling og tekopper sammen med venninner. Og ikke minst alle de små hverdagslige stundene som kanskje ikke virket så store, men som betydde alt. 

Mitt beste blogginnlegg: Her har jeg lyst å trekke fram tre blogginnlegg som betyr litt ekstra. LykkedagenEt skår er gleden og Kjærligheten.

Det beste kjøpet: Libertystoffet og alt jeg kjøpte i lin. Libertystoffet kommer nok til å bidra til mye kreativ lykke når jeg får fikset symaskinen (eller kjøpt en ny). Og både linserviettene, kopphånddukene og putetrekkene har jeg brukt mye. Men når jeg tenker meg litt ekstra om er jo egentlig det beste kjøpet den dyre legen til Bianco. Våre mest velbrukte penger noensinne!

Årets overraskelse: At nesten 2ooo personer klikket seg inn på dette blogginnlegget. Et SÅ viktig tema som fortsatt er veldig aktuelt. Så husk å ID-merke og kastrere pusen din. Og husk å minne andre på det også, sånn at alle forstår hvor viktig det er, og at det er det som skal til for å bekjempe problematikken rundt hjemløste katter. Og gi av de ressursene du har mulighet til. Lite eller stort – alt har en betydning. Her er en plass du kan gi litt. Og her er en annen.

Den beste opplevelsen: Igjen må jeg svare all tiden med Bianco. Og jeg hadde noen ekstra fine stunder med Bianco de to siste ukene før vi fant ut at han hadde kreft. Da våknet jeg nesten hver morgen med at Bianco lå klistret inntil meg i senga, oppe ved hjertet mitt. Han kom nærmere og nærmere oss de siste årene, men nært var ikke normalt for han å ligge. Han brukte som regel å ligge ved fotenden. Det var så fint alle disse morgenene at jeg måtte ligge litt ekstra å bare nyyyte ♥ I tillegg var både påsken, konsertene vi var på, og bålturen i Lofoten sammen med pappa og kjæresten ordentlige gullstunder.

Hva jeg leste: Gjennom hele 2019 leste jeg bare to bøker – Det innerste rommet av Jørn Lier Horst og Knut Nobodys baby av Unni Lindell. Begge var veldig gode bøker, men Knut – Nobodys baby var en helt nydelig bok som traff meg litt ekstra. Naturlig nok 😉 At det bare ble to bøker er en god indikasjon på den dårlige kapasiteten (forhåpentlig blir det et bedre bokår i år). Ellers var jeg en racer på å lese blogger og interiørmagasiner. Favorittene var og er fortsatt Elsa Billgren, Underbara Clara, GlamourbibliotekarenSebastianHjartesmil, Silje, Johanna Bradford og Et dryss kanel. Ja, også leste jeg Lev Landlig og Boligpluss på magasinfronten.

Hvilke filmer og serier jeg så på: I motsetning til lesing av bøker ble det ganske mye serie og filmseing i 2019. Jeg så Det gode liv i Alaska, Hver gang vi møtes, The Crown sesong 2, samtlige sesonger av Outlander, Neste Sommer, Wisting, Symesterskapet, Skal vi danse, Shetland sesong 5, Sanditon, og alt av feelgood og britisk og svensk krim jeg kom over. Og Poirot og Miss Marple var som normalt gjengangere ved søndagsfrokostene.

Hvilken musikk jeg hørte på: Favorittene var Arvid Hanssens viser sunget av Tove Karoline Knutsen (en aldeles nydelig plate), Carpenters, Unni Wilhelmsen, Ella Fitzgerald, Lars Bremnes og Kari Bremnes. Mye norsk musikk med andre ord. Men så er jo den veldig bra også. Er du ikke enig?

Hva jeg lagde: Det var ikke så stor egenproduksjon i 2019, men det ble iallefall en del blomsterbuketter og noen hjemmesydde scrunchies. Jeg krysser fingrene for mer tid bak symaskinen i år.

Hva jeg gledet meg over: Rolige morgener, snø, vårvintersola, ekstra fine buketter, gode frokoster, varmende tekopper, midnattsola, og selvfølgelig Bianco og kjæresten.

Hva var vanskelig: At Bianco var syk og at vi til slutt mistet han. Det er det tyngste jeg noensinne har opplevd i livet. Jeg visste jo at vi ikke skulle få beholde han for alltid, men at det skulle skje fort og bli ondt var jeg ikke forberedt på. Nå må vi bare ta tiden til hjelp.

Hva jeg drømte om: At Bianco skulle være frisk slik at vi fikk beholde han.

Hva jeg spiste: Man spiser jo så mye forskjellig i løpet av et helt år, men gjengangere var frokostgrøt med gresk yoghurt, kardemomme og soyamelk. Knekkebrød med både avokado, kremost og syltetøy. Fiskesuppe, cæsar salat, og masse ost (Mont d’Or, Gouda, bakt Camembert, Creamy White ol.) Og hjemmelagede kanelboller uten sukker. Nam!

Hva jeg drakk: Ingefærøl, hylleblomstsaft, Somersby Secco, Earl Grey Martini, chai latte, og mengder med te. Da aller mest Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong.

Mitt beste bruktfunn: Den røde vintagekjolen. Jeg elsker den og har brukt den kjempemasse.

 

Favorittplagg: Den røde vintagekjolen, det blå og stripete Noa Noa-skjørtet og den lange rosa kimonoen med blomster fra Pink Blush.

Hva jeg ønsker meg for 2020: For dette året ønsker jeg tid til å bearbeide sorgen, ro i hjertet, latter, og koselige stunder med alle de gode menneskene jeg har i livet mitt ♥ Og masse brettspill og kubb.

Så mye kjærlighet

Nå er det snart tre måneder siden vi mistet Bianco og savnet og sorgen er fortsatt like tung. Men noe som virkelig har hjulpet oss i denne vanskelige tida, er den enorme kjærligheten vi har fått oppleve fra så mange rundt oss. Det har vært mye omsorg, forståelse og varme. Trøstende ord og små handlinger som vært som store klemmer.

Og vi er så takknemlige for all denne kjærligheten ♥ Den har vært som et lys i mørket.

Kort tid etter vi mistet Bianco kom min gode Disneyvenninne på besøk. Hun hadde kjøpt denne nydelige blomsterbuketten som etter hvert bidro til at jeg klarte å ordne novemberbuketten. Disse voksblomstene sto forøvrig så lenge som syv uker. Tenk!

Tanta mi sendte oss et vakkert kort med så trøstende og omsorgsfulle ord. Hun har lidd så store tap i livet selv, derfor betydde det ekstra mye å få hennes medfølelse og forståelse.

Noen få dager før jul sto jeg med kjøkkenbenken og pakket opp julegaven fra min gode julevenninne og familien hennes fordi jeg hadde fått beskjed om at det måtte stå kaldt. Det var lett å forstå at de to glassene med noe deilig hjemmelaget skulle inn i kjøleskapet, men det var i tillegg en liten pakke med silkepapir som jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre med. Så jeg pakket den opp, og inni den lå dette nydelig hjertet som er en julekule til å henge på juletreet. Et hjerte med en fjær inni og navnet til Bianco utenpå. Og siden jeg hadde sett disse hjertene flere ganger på den fineste katte-Facebooksiden (Huskatta Pusurs kattevenner) visste jeg at hun som lager disse julekulene alltid setter et lite hjerte med pote på til de som ikke er iblant oss lenger. Bianco hadde fått sin egen julekule. Og selv om det ble mange tårer denne kvelden syns jeg det var så hjertevarmt og fint.

Så hadde Biancos mommo også lagt inn en bestilling på et sånt hjerte. Men på grunn av stor pågang kom ikke dette hjertet før i januar. Derfor lå det en liten lapp i en nydelige eske under juletreet hvor det sto hva som skulle komme i posten.

Mommo hadde designet det litt annerledes. Med mindre skrift og to ekstra små poter. Men viktigst av alt – med Biancofarge på båndet. Så nå har Bianco to julekuler som alltid skal henge på juletreet.

To gode venninner i Oslo sendte meg en skrapeloddkalender og en stor pose Milky Oolong i posten i håp om at det kunne bidra til å gi meg noen gode stunder i en ellers vanskelig tid. Jeg ble dessverre ikke millionær, men det var spennende å skrape. Og jeg koser meg stadig med den gode teen.

En av mine beste venninner ga meg denne magneten med en liten Biancopus og de fineste ordene sammen med julegaven. Hun er egentlig veldig redd for dyr, så dette vet jeg er en handling som betyr mye.

I tillegg sendte pappa et kjempefint brev med en katterefleks som nå henger på jakka mi, våre gode naboer har klemt og trøstet oss, og vi har blitt overøst med varme tanker og fine ord om Bianco både her inne på bloggen, på Facebook og i Facbookgruppa Huskatta Pusurs Kattevenner. Den gruppa og Far i fra Huskatta Pusurs Verden har vært en enorm støtte fordi vi lever i en tid hvor sorg etter tap av kjæledyr dessverre enda ikke er så anerkjent. Men vi er heldige. Vi har veldig mange rundt oss som har vist oss  mye kjærlighet. Se bare! Takk til alle og enhver av dere ♥ For all støtte, medfølelse og kjærlig omsorg.

Urna til Bianco står på kjøkkenbordet (til vi finner en fast plass til den), og vi tenner lys ved den hver eneste dag. Det kan jo kanskje virke litt rart å legge ut bilde av den, men jeg syns det er fint å vise den og fortelle litt om hvordan vi valgte å gjøre det nettopp fordi vi selv ikke visste så mye når vi måtte ta farvel med Bianco. Vi valgte å kremere han fordi vi ikke har noen plass som vi vet med sikkerhet kommer til å være i familien i mange år. Og på denne måten fikk han komme hjem igjen. Og han skal være hos oss for alltid.

Én uke etter at vi måtte la han gå, hentet vi han hos dyrelegen og kjørte han selv til Smådyrskrematoriet i Sørreisa. Da ble det som en seremoni, nesten som en begravelse. Og selv om det var tungt, var det også en veldig fin måte å gjøre det på. I Sørreisa ble vi møtt av tente lys og blomster, dempet belysning og en ro og respekt for tapet. Det kunne like gjerne ha vært et kapell. Og når vi kjørte hjem igjen var Bianco i en liten urne med poter og hans navn på.

Når vi ikke har muligheten til å ha han sammen med oss på den måten vi ønsker ble dette den beste måten å gjøre det på. For oss. Som et symbol på vår uendelige kjærlighet til en helt spesiell liten pus ♥

Du och jag

Du och jag. Vi to. Det var så mye kjærlighet. Tenk så mange timer vi tilbrakte sammen! Nesten hvert eneste minutt i hvert eneste døgn, i mange mange år.

Jeg har tenkt på det så mange ganger, at du kanskje ikke ville ha blitt like nær oss hvis jeg ikke hadde blitt syk og dermed ble tvunget til å være så mye hjemme. Og jeg vet at jeg ikke ville hatt det like godt hvis du ikke hadde vært der og holdt meg med selskap. Og passet på meg. For det var ingen tvil om at du passet på meg. Alltid.

Min kjære Biancopus, jeg savner deg så uendelig mye. Men kjærligheten vil alltid være her så lenge jeg er her. Den ligger i hjertet mitt ♥