Bianco

I bildearkivet del 3

4 Comments

Jeg har igjen dykket ned i det store bildearkivet mitt, og det bringer bestandig fram mange minner. Og minner er noe jeg tenker mye på for tiden. Spesielt minner fra ting som ikke er lenger, eller som er annerledes. Jeg tror det har noe med tida vi er i nå å gjøre. At det er så mye som ikke er som før. Og jeg vet at man må tåle at livet går framover og endrer seg, men for et så stort vanemenneske som meg er det hardt når det blir så mange forandringer som det har blitt de siste årene. Og spesielt når de er betydningsfulle og store. Jeg tar meg i å stadig lengte etter «sånn som det var før». Så her kommer et snev at det «gamle kattelivet».

Jeg savner fortsatt den tida når Edels Antikk og Vintage lå i det gamle lille huset på Storgatbakken. Jeg vet jeg ikke skal klage, for jeg kan fortsatt handle i den nye butikken. Men det var noe spesielt og koselig over å komme inn i dette huset. Nesten som å besøke en gammel dame hvor man fikk velge seg en gave eller to. Som man måtte betale for selv vel og merke 😉

Kjenner dere igjen putetrekket som henger på stolen? Jeg tenker stadig på hvor heldig jeg var som fant det, for dette er ifølge eieren av Edels ganske uvanlig. Det er både vevd og brodert.

En kattepus som alltid vurderte været fra dørkarmen før han gikk ut. Som dere ser ble det ikke luftetur på verandaen denne gangen. Mira derimot løper ut i full storm. Sist gang hun mjauet med verandadøra skulle jeg bare åpne den på gløtt for å vise henne hvor dårlig været var (det funket alltid med Bianco). Hun smatt ut på to sekunder og det så nesten ut som hele kattepusen skulle flyge av gårde. Men heldigvis gjorde hun ikke det.

Vinterferie i et snødekt og solfylt Henningsvær. Det kan man bare drømme om i disse koronatider.

En fin kjole med lang ullcardigan over på den gamle Noa Noa-butikken på Nerstranda. Jeg var så glad i denne butikken, og handlet mye der fra den dagen den åpnet. Det er noe sorgfullt over når gamle butikker må gi seg.

En liten bloggassistent som alltid var med. Som enten satt i ro og så på eller som lå midt oppi det som skulle fotograferes ♥

Et bilde i gangen hos bestemor som jeg har sett på i over 30 år, og som betyr mye for meg. Det er så rart nå for bestemor bor ikke lenger hjemme på gården sin. Hun har flyttet i omsorgsbolig. Dette er noe jeg tenker mye på for i hjertet mitt hører liksom bestemor og gården hennes sammen ♥

En annen ting jeg også tenker mye på er Kroatia og de to favorittøyene vi bruker å feriere på. Alle bildene jeg har i hodet av opplevelser der dukker stadig opp for tida. Den herlige stemninga, de gamle pittoreske bygningene, fergeturen med Postira. Jeg lurer på hvordan de har det der nede. Blir de å overleve uten ferierende gjester? Jeg håper det!

Når blir neste gang jeg får nyte en kopp te ved denne franske balkongen?

Eller ta bussen eller sykle over til den andre siden av øya Šipan hvor et ekte Bestemor piletre står…? For dere er vel enig at dette ligner på Bestemor piletre fra Pocahontas? Sånn foruten at dette treet ikke har de lange hengende bladene.

Jeg husker så godt når vi var på dagstur til Dubrovnik og vandret ut og inn av små butikker som solgte håndverk sånn som disse søte stoff-teposene med lavendelduft. Allerede i 2019 var mange av disse borte, så jeg lurer veldig på hvordan det går med de som er igjen.

Jeg lenger sååå etter å nyte et glass iskaldt hvitvin rett ved kanten av havet. Å sitte under de vakre trærne som svaier forsiktig i vinden mens havet klukker mot båtene som ligger tre meter unna bordet på Mandrac. For dette er virkelig magi.

En liten sy-assistent som hadde ligget oppå både stoffet, målebåndet og saksa, men som absolutt ikke ville teste katte/hundesenga som jeg hadde laget til den lille hunden til venninna mi. Lille raringen ♥ Det er nesten litt sånn som når man kjøper en dyr leke til katter mens så vil de heller ha eska leken kom i.

Og nydelige lille Timmy som ble så glad for hundesenga og har brukt den så mye. I dag har han litt mer grå og hvite hår i pelsen og er blitt en eldre herremenn han også. Men han er like søt og artig fortsatt ♥

De fantastiske lyskuplene i art deco-stil i taket på hurtigruta Finnmarken. Jeg vet ikke om de eksisterer lenger, for planen var egentlig å restaurere dette skipet. Men så kom pandemien, og hurtigruta har ikke akkurat seilt rett igjennom den. Jeg lengter etter å kunne ta meg en hurtigrutetur. Det begynner å bli lenge siden forrige gang nå.

En søt liten nabo som brukte å gå tur sammen med meg. Haha, sjekk det blikket!

Hun (jeg tror det var en pusi) bruke å sitte nede på kaia vår og studere småfisken som svømte forbi. Jeg traff henne så ofte, men plutselig en dag var hun borte. Jeg håper at hun bare flyttet og går tur med andre naboer og studerer fisk fra en annen kai nå.

En sukkertøysbukett med dufterose, hodenellik og de mest spesielle ranunklene. Det var fra en tid det føltes som man nesten kunne få tak i uansett blomst hjerte begjærte.

Bianco for nesten på dagen tre år siden når han fikk krakken sin. Han elsket den så høyt fra første stund og heldigvis er en liten lillesøster også veldig begeistret for den ♥

Andre potespor på verandaen vår ♥ Mira sine er mye mindre og har en helt annen fasong. Jeg brukte ikke å tenke så mye over det før, men katter er like forskjellige som oss tobeinte. Forskjellige poteavtrykk, snuter, stemme og personlighet.

Mack-gården en januar mens Lille Blomst og Taras i sentrum fortsatt eksisterte.

Og storgata i en tid da både butikker og folk sto i klynger. På denne tida fantes fortsatt Gautes Interiør og stoffbutikken Nye Arctic, og nesten ingen av lokalene var tomme. Jeg husker så godt denne dagen. Jeg og storebror var på bytur og stemninga var så god. Alle var så glade for litt sol i ansiktet. Jeg bar på minst tre handlenett, og det er derfor skyggen min er så rar. Hehe, men jeg husker selvfølgelig ikke hva jeg kjøpte. Det er så rart å tenke på at noe så normalt som dette er blitt helt fjernt nå.

En koselig kafétur med min gode venninne Anita ♥ Åååå, som jeg lengter etter det nå!

Bianco en gang han ble helt ruset av en te som mamma hadde med seg som inneholdt baldrianurt. Haha, han ga oss en god latter da. Etterpå sloknet han helt utmattet med teposen på øret.

Nydelige lille Emma en gang vi passet henne ♥ Dessverre fikk vi ikke kjenne henne så lenge fordi hun ble alvorlig syk. Men for en herlig liten sjel hun var!

En rosa dør og tørket hortensia i London. Sånn kunne jeg tenke meg å ha det også.

Jeg lurer sånn på hvor lenge det blir til neste gang jeg kan vandre rundt på Portobello Road Market og se på gamle tekopper.

Eller finne sånne her søte dørstoppere i butikker oppe i favorittområdet Marylebone. England og London har alltid vært en stor del av kattelivet, så nå lengter vi veldig dit.

Og sist men ikke minst den søteste lille røde kattepusen på sofaryggen til to-seteren ♥ Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne spole tida tilbake for å få sitte her sammen med han igjen. Se på han, kose med han, klemme på han. For savnet er så stort. Heldigvis har vi alle de gode minnene! Og minnene de kan ingen ta ifra oss eller endre. Takk og pris for det!

Kanskje den beste tida

2 Comments

For noen dager siden når storebror var på besøk, ble vi sittende å prate om Bianco. For det er noe med denne tida på året som minner meg litt ekstra om han. Sola som lyser så sterkt inn gjennom stuevinduet, i kombinasjonen med den kritthvite snøen og den iskalde lufta. Det er nesten som at det flommer over av lys. Og fra to-seteren ved stuevinduet føles det varmt og klart på samme tid. Man må myse med øynene, der man sitter og krampholder i tekoppen av glede.

Dette er spesielt for en som har levd under mørketid i to måneder, og egentlig litt lenger. Nesten litt som å våkne opp fra en slags dvale eller hi. Sansene begynner sakte å åpne seg opp. Man ser mer, hører mer, lukter mer. Føler mer. Som kroppens egen vår. Hei til lyset, hei til varmen i ansiktet, hei til at jeg føler meg mer levende. Mer våken. Og jeg finner så mye håp i lyset og sola. Og det forsterkes på en måte av den hvite snøen som gjør alt så tydelig og klart. Jeg elsker det rett og slett.

Og når jeg tenker tilbake på alle årene med Bianco ser jeg at vi hadde veldig mange fine og koselige stunder i denne vårvintertida. Alt var så rolig. Vi hadde verken julegaver som skulle pakkes, blomster som skulle plantes og stelles, eller en hage som måtte pakkes bort før høststormen kom. Heller ingen store behov for kunstneriske og kreative prosjekt. Vi bare satt der, og eksisterte og nøt. Sammen ♥

Og det er egentlig der jeg ser for meg Bianco aller mest når jeg lukker øynene. Oppå sofaryggen til to-seteren. Med vårvintersola som lyser oss opp, både i ansiktet, hjertet og i håpet. Og Bianco myser og smiler mot meg, sånn som han alltid gjorde. Som at han sa med hele seg «jeg elsker deg så, og jeg er så takknemlig for å være her hos deg». Ja, vi koste oss mye, jeg og han. Hele året. Men dette var kanskje den beste tida vår sammen.

Om en drøy uke kunne han ha blitt 16 år. En eldre tannløs herremann. Men fortsatt vår lille baby. Og selv om tårene renner ned over kinnet, smiler jeg og kjenner det i hjertet når jeg myser mot sola som er så god mot oss i disse dager. Derfor tenker jeg nok ekstra mye på han nå for tiden.

Annerledes men likevel fint

2 Comments

I annerledesåret 2020 var vi på en måte forberedt på at jula også skulle bli annerledes. Ja, faktisk hele desember. Men jeg var tidvis ganske overrasket over hvor mye som var annerledes. Én ting var det at det meste av det sosiale utgikk, og det er jo en viktig del av jula. Men jeg skal innrømme at fraværet av vinter og snø, varme temperaturer, øsepøsende regn, følelsen av at tida raste avgårde, og at kombinasjon av stor etterspørsel og liten tilgang gjorde det vanskelig å få tak i ting, satte meg litt ut. Det var liksom ikke måte på hvor annerledes desember 2020 skulle bli.

Jeg vet ikke om det var min dårlige form som gjorde at jeg følte at tida stadig gikk fra meg. Jeg hadde jo ingen adventstreff, juleavslutninger, julete-dater eller lignende. Likevel gikk tida så fort, og vi rakk så vidt å gjøre de juletingene vi hadde planlagt.

Vi hadde fått et melisdryss av snø. Et tynt lag som gjorde bakken nesten gjennomsiktig hvit. Men så, bare fem dager før julaften kom mildværet og tok det fra oss. Jeg lå i senga og hørte regndråper på vinduet, en lyd jeg ikke er vant til å høre i desember. Ute var det kullsvart, og ikke hvitt og stemningsfullt. Det bidro ikke akkurat til julefølelse.

Mandagen før julaften prøvde jeg å bestille en blomsterbukett til svigerforeldrene mine, men pågangen var så stor at det ikke lot seg gjøre. Det var mange som skulle ha blomster. Jeg var innom Mester Grønn og plukket med meg «rester» fra buntetorget. Det ble mørkerøde og røde hodenelliker, eucaluptus og hvit voksblomst. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Men så fant jeg heldigvis noen fine amaryllis på Rema 1000, så buketten ble veldig fin til slutt.

Og sant å si skal man jo være takknemlig for blomster uansett. Men det er noe med det at man er vant til ha et godt utvalg. Tidligere juler har jeg hatt tilgang til så mange forskjellige blomster. Både skimmia og de vakreste amarylliser. Mens at denne jula hadde det vært snakk om at det kom til å bli fritt for både ribbe, julegaver og julestjerner (blomsten). Det var vel ingen tvil om at folk kompenserte for det som manglet. Det normale.

Men selv om det er det «normale» man helst vil ha, er det overraskende hvor fint man kan ha det når det er annerledes også. Vi lukket bare persiennene slik at vi ikke kunne se at snøen manglet. Og som dere kan se på bildet ovenfor var det julepyntet og fint hos oss inne gjennom hele desember. Med kongler, røde epler og pepperkakehjerter i fløyelsbånd.

I flere år har vi hatt som tradisjon at vi spiser den fantastiske lutefisken på Mathallen sammen min gode julevenninne og mannen hennes. Men koronaen satte en stopper for det denne jula. Derfor var vi helt i ekstase når Mathallen kunne vakuumpakke lutefisken og tilbehøret til oss slik at vi kunne varme det opp og nyte det hjemme. De hadde til og med tatt seg bryet med å skrive ut framgangsmåten i detaljer. Mira syntes det var så fint, for da kunne hun også være med på lutefisklag. Men posen var nok mer interessant enn selve lutefisken.

Og det var akkurat like godt som når vi spiser det på Mathallen, bare at der føles det litt mer luksus når man får alt servert. Men situasjonen tatt i betraktning var dette bra mye luksus for oss likevel. Tusen takk dere fantastiske folk på Mathallen! For at dere ga oss denne opplevelsen. Vi er så takknemlige ♥

På bittelillejulaften hadde vi julegaverunde, ikke bare i byen, men også et stykke ut på landet. Det var så fint å se alle, selv om det var på avstand. Og spesielt bestemor som jeg ikke har sett på aldri så lenge. Det føltes unaturlig å stå så nært henne, men samtidig så langt unna. Og ingen klemming. Bestemor hadde så lyst at vi skulle komme inn en tur på besøk men jeg turte ikke å ta sjansen. Både jeg og kjæresten hadde klump i halsen og tårer i øynene når vi kjørte videre. Men når det blir varmere tider kan vi være sammen med henne ute.

Julegaverunden avsluttet vi hos svigerforeldrene mine som hadde stelt i stand et ordentlig gourmetmåltid med porsjonspavlova til dessert. Mmmm det var så godt! Og ikke minst koselig. Både selskapet, det fine julepyntede huset, maten, samtalene, reinsdyrene og sleden som svigerfar hadde satt på taket, og snøen (ja, for der var det litt snø) ga meg mer julestemning enn jeg hadde hatt denne jula.

Så kom julaften, og vi våknet opp i ordentlig julete sengetøy. Snøen var fortsatt borte, men julestrømpen og Tre nøtter til Askepott var akkurat sånn som før. Eller kanskje til og med litt bedre. Jeg følte meg så takknemlig for at jeg kunne nyte denne fine stunda sammen med de jeg er glad i. Og at ingen av oss var syke.

I stua var det så koselig julestemning. Årets julebukett ble masse tørket eucaluptus med hvit voksblomst i glassvasen med stett. Det minnet nesten litt om misteltein, bare feil vei fordi misteltein skal henge. Jeg tenkte en stund på om jeg skulle ha en amaryllisbukett i stedet. Men da måtte jeg ha hatt en annen vase som hadde gjort at det hadde blitt for dårlig plass til Bianco og bildet. Og det gikk jo ikke. Bianco vil jeg ha så nært som mulig ♥ Spesielt i jula.

Over sofaen hang en liten krans av mimosa i rødbrunt fløyelsbånd. Og noen av putene hadde også litt julete preg. Jeg er så fornøyd med den beige med røde striper.

Julaftens antrekk fant jeg i klesskapet, for det eneste som var nytt i år var den sorte fløyelssløyfa til håret som jeg kjøpte fra Mariell sin fine butikk Fredag i høst. Er ikke penskoene fine? De er kjøpt i London for mange år siden.

Julebordet var ekstra fint i år. Jeg hadde hentet inspirasjon fra det britiske og fylte på med naturlige ting som epler, granatepler, klementiner, grangreiner og eucalyptus. Og kjenner dere igjen serviettene? Jeg måtte bare ha de.

Og selv om jeg ikke har britisk servise, fikk vi likevel med et snev av det når jeg puttet på to tefat fra Royal Mail til potetskrellet. Dette er nok det fineste julebordet jeg har pyntet.

Ekstra god vin med fint navn hadde vi også. Også måtte jeg gjøre som Elsa Billgren å sette vinflaska på et lite fat. Sånne små detaljer skaper umiddelbart følelsen av det lille ekstra.

Mens vi tobeinte spiste julemiddagen tok Mira seg en liten lur for å være opplagt til gave-oppakkingen. Tenk, Mira sin første jul hos oss ♥

Her er noen av årets fineste julegaver, med blomstermønster, prikker, og fløyelsbånd. Og mange av de med fra-til-lapp med katter på. Som seg hør og bør i et katteliv.

Og Mira var heeeelt med på oppakkingen som dere ser. Gjett om hun koste seg midt i alt gavepapiret ♥

En av årets fineste julegaver var denne boksen fra døtrene til en kjær venninne. De hadde bakt pepperkaker og kransekaker til oss ♥ Normalt hadde vi feiret bursdag sammen med de et par dager før jul. Det er en av våre viktigste juletradisjoner, og det var virkelig en sorg å ikke kunne gjøre det i år. Jeg er så glad i disse søte jentene, og føler at de vokser fra meg mens vi holder avstand. Men gjett om jeg skal klemme og kose med de når den tid kommer.

Så ble det romjul med rolig tempo, masse hvile, filmmaraton og bugnende frokoster. Og fikenmarmeladen med cognac var selvskreven til samtlige av dem.

Kosestunder var selvfølgelig aller viktigst. Her demonstrert av Mira og onkel på det varme badegulvet ♥

Å spille brettspill er også viktig. Denne jula ble det Scrabble og Cluedo. Perfekt inneaktivitet når været stormet ute.

Og den tradisjonelle romjulstapasen hadde vi også. Med dadler i bacon, julekjøttboller, lefseruller, bakt camembert med hvitløk og rosmarin, pepperkaker med blåmuggost, julepølser av kalkun, rødkål og hvit gløgg.

Og hasselbackgresskar med brent smør, hvitløk og rosmarin. Ja, dere skjønner nok at alt var veeeldig godt 😉

Hver dag i romjula tente jeg lys i englespillet. Det var så stemningsfullt og beroligende å høre på.

Også ble det en del kyssing i og med at vi hadde misteltein hengende fra kjøkkenhylla med alle muggene. Hehe, «Olav æ står under misteltein». Heldigvis svarte ikke kjæreste med «ja der står du godt». Men det var vel kanskje Benny som sa det?

Som i fjor hadde vi også godtebord, og favorittene After Eight, Plomme i madeira, skumnisser og karamellpopkorn var på plass. I tillegg hadde jeg kjøpt egggnog truffles, karamell fra Pärlans og lakris fra Johan Bulow. Litt luksus må man unne seg. Polkagrisene hadde vi fått i julegave.

Trøflene fra Charbonnel et Walker gir meg alltid Londonstemning. Og disse med eggelikør var kjempegode.

Og sånn fortsatte romjula med julestemning i hver krik og krok helt til nyttårsaften som ble like rolig og koselig. Så selv om en del ting var annerledes, at vi ikke hadde snø, og ikke kunne møte andre, var det likevel ei veldig fin jul. Og vi trengte nok den roen. Jeg tror egentlig alle har godt av litt rolige tider. Dog skulle jeg ønske det kom uten avstanden og savnet.

Jul og følelser

2 Comments

«It’s the most wonderful time of the year» synges det både i radioen, på filmer og i alle mulige reklamer for tiden. Og jeg er jo enig i det. For jeg elsker jula. Virkelig elsker den! Og jeg koser meg veldig med mange juleting for tiden, men samtidig har savnet og sorgen etter Bianco på en måte blusset opp igjen. Ikke at den noen gang var borte, men den var blitt litt «roligere».

Men nå minner alt av juletradisjoner meg så mye om han. Alle de fine tingene vi brukte å gjøre sammen. Det er jo tross alt snakk om hele 14 juler. Og hver gang tankene bare streifer innom han så presser tårene seg fram. Både når jeg tenker på de fine tingene, og de såre. Men jeg gråter også av andre ting. Og jeg vet jo hva det bunner i. Så det er i det hele og det store ganske mange tårer for tiden. Jeg føler meg som en tikkende gråtebombe, med klumpen stående klar i halsen på forhånd. Ja, det er nesten som at det føles tyngre denne jula enn i fjor.

En av grunnene er nok at det var mer forventet å føle det sånn i fjor enn i år. Også hadde det vært så intenst og så mye før jula i fjor. Derfor har jeg en teori om at kroppen bare tok seg en slags pause for å overleve. Jeg gråt jo mye da også, men jeg tror jeg var mer nummen. Mens at i år kjenner jeg nok mer på alt. Ser på det fra avstand, og klarere. For mer enn noen gang kjenner jeg på fraværet av min kjære Biancopus ♥

Og det er vel bare sånn det er med jula. Jula som forsterker alt. Alle følelser. Enten det er glede eller sorg.

En liten overraskelse

3 Comments

Oktoberbuketten sto bra lenge denne gangen. Faktisk i nesten to uker. Og selv om det var en del blomster som hadde tørket på slutten, må jeg si at jeg ble overrasket over hvor godt den holdt seg. Spesielt nå når innelufta er så tørr og varm. Jeg tror kanskje den ble laget med ekstra mye kjærlighet og omsorg. Det følte jeg iallefall når jeg demonterte buketten og fant denne lille overraskelsen som var festet under hortensiaen med en ståltråd. Et nydelig fløyelsmykt sukkulentblad.

Buketten hadde bredt seg så mye over kanten på Jasper Conran-mugga at jeg ikke hadde sett det, før nå. Men der var det altså. Som en ekstra liten glede som gjorde at jeg visste at det var Marit som hadde hatt en finger med i spillet. Hun som vet at jeg elsker sånne fløyelsmyke mintgrønne blomster. Det er så mye kjærlighet i å bry seg om andre slik at man vet hva som gleder de. Tusen takk Marit ♥

Nå står dette fine sukkulentbladet i en telysholder på stuebordet som en slags forlengelse av oktoberbuketten. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på det. For at Marit festet det under hortensiaen som en liten overraskelse. Og for at det minner meg om når Bianco luktet på lammeøren. Ofte må jeg ta på det. Nesten som at minnene sitter i fingrene også. Men de gjør vel kanskje det… De sitter nok i hele kroppen.

Resten av oktober

2 Comments

Dere som har lest bloggen gjennom oktober har nok forstått at det var en tung og sorgfull måned for oss i kattelivet. Savnet etter Bianco er så stort, og gjennom hele oktober ble vi påminnet den siste tida med han. Men heldigvis hadde vi noen gleder også, sånn som solbær, blomster, kanelboller, Mordene i Sandhamn på dvd og «prøveribbe». Og en rampete liten pusefrøken, som her på bildet jakter på fluer i hagen.

Vi startet nemlig oktober med en helt annen årstid enn den vi avsluttet med. I begynnelsen hadde vi ordentlig indian summer med sol og varme. Det likte sjokoladekosmosen godt.

Ja vi var i grunn alle ganske fornøyde når vi fikk en siste pust av sommeren som regnet tok fra oss allerede i begynnelsen av august. Nå fikk vi endelig nyte den frodige hagen.

Se så fin hagen var! Sommer og høst i skjønn forening.

Jeg bakte kanelboller på kanelbollens dag. Uten sukker og med speltmel. Og like gode som alltid.

Så fikk jeg endelig tak i solbær og solbærekstrakt på Bondens Marked. Solbæra er ikke med på bildet, for den gikk rett i fryseren. Men det tok ikke mange dagene før jeg tok den fram igjen og kokte solbærsyltetøy uten sukker. Og det var sååå godt!

Solbærekstrakten inneholder litt sukker, men heldigvis ikke så mye. Så den skal jeg bruke til både solbærtoddy og hjemmelaget gløgg.

Vi fortsatte å nyte det gode været og blomstene i hagen som holdt seg så godt. Se på den søte blomsterfrøkna ♥

Så hadde vi som veldig mange andre denne høsten museinvasjon. Men vår var heldigvis ikke så skremmende og ekkel. Hehe, jeg måtte flire når jeg så at Mira hadde lagt lekemusene sine på rad og rekke bak sofaen. Vanligvis bruker hun å dytte de inn under kjøleskapet, nesten som at hun har et eget spiskammers der.

En dag når mamma var på besøk lagde jeg en god og koselig lunsj. Man må gjøre litt ekstra ut av ting når det ikke er så lett å gå på kafé lenger.

Også kokte jeg enda mere plommesyltetøy, og disse plommene gir alltid det beste resultatet. Et søtt og smakfullt plommesyltetøy.

På kjøkkenbordet hadde vi en bukett tørkede hortensia stående. De er bra fine selv når de er tørket, ikke sant?

Så plukket vi inn den siste mangolden fra hagen rett før frosten kom. Den hadde vi i en kremet pasta og det var veldig godt.

Så kom både frost og snø, og plutselig gikk vi inn i en annen årstid.

Mira begynte å ligge ekstra mye på lammeskinnet i stua, for der var det godt og varmt. Se så søt hun er når hun legger den ene labben over den andre ♥

Og vi varmet oss på høstkaffe. Selv om det alltid er mest te på meg.

De dagene det var kaldt og sol var lyset helt magisk.

En annen gang mamma kom på besøk i oktober lagde jeg amerikanske pannekaker. Da hadde hun snakket så mye om kaker i lang tid, både de som stekes i panna og de som stekes i ovnen, slik at jeg til slutt fikk lyst på det selv. Haha, hun er en luring hun der, som planter lyster i andre sine hoder.

Men det var så godt. Og så koselig å igjen få litt kaféstemning.

Dessuten smaker teen nesten enda bedre når man drikker den sammen med andre.

Denne dagen hadde jeg til min store overraskelse funnet blomstrende løvemunn i den ene potta i hagen. Jeg fikk nesten sjokk, for jeg visste ikke at løvemunn tåler så mye. Både snø og frost. Men så har jo temperaturene ligget over normalen i lang tid nå. Og det var nok det som var grunnen til at jeg for første gang kunne plukke sommerblomster etter 20. oktober.

Jo nærmere vi kom slutten av oktober ble dagene tyngre og tyngre. Savnet og sorgen større. Heldigvis hadde vi denne trøsten av en pelsball til å muntre oss litt opp.

Mira har trøstet oss mye med sitt søte blikk og sin gode og milde personlighet.

Men hun har også bydd på litt utfordringer med alle rampestrekene sine. Enkelte dager har det vært så mange som 20-30 hopp opp på kjøkkenbenk og kjøkkenbord. Men vi krysser fingrene for at det blir bedre når hun blir litt eldre.

Eller nei, vi krysser potene 😉

Så ble grøtdagen feiret med en skål med byggrynsgrøt med hjemmelaget (og sukkerfritt) solbærsyltetøy. Nam, det må være det beste solbærsyltetøyet jeg har smakt.

En fredags kveld klarte jeg endelig å få hengt opp den vegglampa som vi kjøpte for to år siden. Det høres kanskje ikke ut som den mest spennende fredagsaktiviteten, men for meg var det så godt å kunne streke over en av mange ting på en to-do-liste. Sånn blir det når man er sliten og klarer lite – da blir selv små ting en seier. Og Mira syns det var veldig koselig med en liten lampe blant alle putene hennes. Ja, for det er vel ingen tvil om at det er hennes puter ♥

På kjøkkenbordet sto nå oktoberbuketten, butternutgresskar og enda flere plommer. Ordentlig høstlig følelse.

Og når det var ett år siden vi mistet Bianco tente vi lys for han og lengtet så mye som det går ann ♥ Storebror var på besøk og det var så godt å ha han her. Det var så godt å være flere om sorgen og savnet.

Og nesten helt likt som i fjor begynte det å snø ganske tett. Bare at i år var det en dag senere. Og sånn avsluttet vi oktober med en annen årstid enn vi begynte med. Nå har det begynt å bli full julestemning både i og utenfor butikkene. Men snøen den har dessverre smeltet bort i regn og varmegrader. Helt opp til 9 varmegrader har vi hatt. Og jeg sier som Synne sa på sin blogg – det er galskap. Vi får bare håpe det blir kaldere mot desember iallefall. Vinter og jul hører liksom sammen.

Da det begynte å snø

3 Comments

Snøen kom tidlig det året. Allerede i september hadde den begynt å krype nedover fjellsidene. Det gjorde høsten mye kaldere enn jeg liker, og lukten av blåbærlyng ble erstattet av lukten av vinter. Det var for tidlig. Jeg hadde jo ikke fått plantet lyng i pottene enda. Men egentlig var det ubetydelig. Vi hadde andre og viktigere bekymringer. Det var den første fredagen i oktober vi fikk vite det. Nå skulle hele livet bli annerledes. Men vi hadde enda tid, vi hadde fortsatt den siste tida. Og jeg håpet den kom til å vare ut året, eller i allefall til jula var over. Jula er liksom et slags kompass, et viktig punkt å rekke.

Men jeg tror jeg visste at vi ikke kom til å komme dit. Om det var intuisjon eller bare at jeg kjente han så godt at jeg så hvor det bar, vet jeg ikke. Men oktober ble i allefall tung. Og kort. Alt for kort. Det skulle nemlig vise seg å være da vi fikk vite det, og da vi sa hadet.

Vi hadde fått litt snø på bakken. nesten som et tynt lag av melisdryss. Men det var den natta, den natta da det begynte å snø for alvor. Store flak i store klynger, som hastet ned mot oss. Som pakket seg rundt oss. Rundt alt. Da visste jeg det. Vi måtte la han gå. Jeg måtte sette fornuften og kjærligheten framfor mine egne følelser. For det var kjærlighet å la han få slippe. Han pustet så tungt nå og var så sliten at det gjorde fysisk vondt for oss også. Jeg våket over han, mens de andre sov. Til slutt var jeg så sliten at jeg også sovnet. Etter nesten en hel måned med dårlig og lite søvn. Jeg sov en og en halv time. Og ute snødde det tungt.

Dagen etterpå, midt i alt det surrealistiske kaoset, ja alt det vonde, så jeg ut av vinduet og sa til storebror: «Hadde dette vært en normal dag ville jeg og Bianco ha sittet i sofaen ved vinduet og sett på all den snøen som daler ned. Og vi ville ha koset oss sånn. Vi som elsker når det begynner å snø ordentlig.»

Nå er det gått et år siden jeg klarte å gi slipp. Og det var den enorme kjærligheten som gjorde at jeg klarte det. Men tomheten, smerten og savnet gjør fortsatt så ondt at jeg tidvis ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og i år må jeg sitte i sofaen å se på snøen uten han. Uten Bianco. Min elskede lille pus ♥

Tanker på en tirsdag

2 Comments

– Min største skrekk i disse hjemmekontortider er at kjæresten glemmer å si ifra at kameraet på jobbpcen er på, og at jeg skal dukke opp på Teamsmøte i morgenkåpe, og med trøtt ansikt og bustete hår. Det er ikke rent sjelden jeg leverer en kopp kaffe, et glass brus eller en yoghurt til han mens han er med på et av disse mange møtene. Så risikoen er absolutt til stede. Derfor har jeg nå i et halvår hatt en nokså uelegant og ninjaaktig levering av diverse «catering» til han. Håper ikke det heller har kommet med på kamera.

– Skyr med salt karamell falt veldig i smak hos meg. Og egentlig syns jeg den smaker mer som en blanding av karamell, kokos og fiken. Den blir nok en favoritt i dette huset vil jeg tro.

– Denne tida vi er i nå er så vanskelig for meg. Plutselig dukker et minne opp. Noe så lite som en lyd, en lukt, et bilde i hodet, og sorgen treffer meg som en storm. Jeg slutter å puste umiddelbart. Det kan være løvet som ligger på bakken under trærne. Regnet som lager små elver i takrenna. Eller Mira som ligger på toppen av kattestativet, med halen hengende ned. Akkurat sånn som som Bianco gjorde år, etter år, etter år. Minner fra sånn som det var i fjor, det som er likt, men også det som er annerledes. Da kjenner jeg det.
Det er så mange «merkedager» og datoer nå at kroppen min er helt utslitt. Den 4. oktober var det både dyrenes dag og kanelbolledagen. Med andre ord dobbel grunn til å feire. Men det var også årsdagen for når vi fikk vite at vi skulle miste Bianco – en helt forferdelig dag. Og selv om jeg prøvde å gjøre den bedre i år når jeg satt i sola, koste med Mira og bakte kanelboller, føltes det som det bare var så vidt jeg hadde overlevd når dagen var over. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sluttet å puste. Det er nok derfor jeg er så sliten og utmattet nå. Jeg puster ikke nok. Og det rare er at selv om jeg er bevisst på det og prøver å gjøre det motsatte, så lever sorgen sitt eget liv. Den bare er der, og må få gjøre det den skal for at jeg skal komme meg gjennom dette. Det er som med tårene. Jeg klarer bare ikke å stoppe de. Det er så ondt at jeg bare må gråte. Og ville det vært noe bedre å holde det igjen? Fortrenge det? Neppe. Da ville det lusket som en ulmebrann som før eller siden ville tatt fyr.

– Jeg lurer på hvordan det blir å gå med alle grønnplantene mine denne vinteren. Kommer de til å klare seg? Eller blir det som i fjor? Vil oxalisen gå i dvale og bare bli små potter med jord, som igjen kommer fram på våren. Vil pileaen svinne hen? Og er det fysisk mulig og overvintre pelargonia i et soveromsvindu her nord? Jeg skal i allefall prøve.

– Det føltes virkelig som en seier at jeg endelig klarte å henge opp den nye vegglampa på soverommet. Ja, den hadde jo «bare» stått i skapet i to år.

– Vi er litt småbarnsforeldre nå som Mira er så ung, nysgjerrig og rampete. Det er mye vi må følge med på. Før så var alt som sto plassert fra midjen og opp sikret. Men nå… Det klatres på badevasken, kjøkkenbordet, kjøkkenbenken, tørkestativ og kommoder. Hun får egentlig ikke lov til det (foruten badevasken og vaskemaskin), men når man er ung er det tydeligvis viktig å tøye grensene. Jeg er veldig spent på hvordan det blir med juletreet. Vi har snakket om at vi kanskje må la være å bruke de julekulene vi er mest redde for. For det kan jo hende vi våkner midt på natta av et juletre på gulvet med denne ungpusen også.

– Så ble det heldigvis kaldere og mer høstlig. Mer sånn som det skal være i oktober. Og ifølge meteorologen har vi skrudd av sommerknappen for godt for i år. Det syns jeg er bra, for da blir det endelig kald og god luft på soverommet. Så kaldt at vi kan ligge i flanellsengesett. Også kan jeg begynne å konsentrere meg om jula.

– Jeg tenker på at når Bianco ble frisk av lungebetennelsen så ville han leke. Da kom ungpusen fram i han og han gikk til igloen sin og plukket ut de lekene han ville ha. Og der lå også den lille røde katteputa som han brukte når han var kattunge. Det var egentlig en pute vi hadde fått små kattebamser i på butikken hvor jeg jobbet, og når den skulle gå i søpla tok jeg den heller hjem til Bianco. Han elsket virkelig den puta, lå i den hele livet, selv om det bare var plass til forlabbene når han ble stor.  Dette ble siste gangen han lå i den. Når han kjente på livsgnisten etter å ha vært alvorlig syk. Lite visste vi at kreften var den egentlige årsaken til lungebetennelsen. Og det er så sårt, for han hadde så inderlig lyst å leve. Så inderlig lyst å være hos oss. Det viste han med hele seg.

– Jeg håper virkelig vi får snø i desember i år. I allefall til julaften. Det blir liksom ikke helt den rette stemninga hvis det ikke er hvit korrekturlakk på bakken.

– Selv om jeg tenker mye strekker liksom ikke ordene til for tiden. Eller så klarer jeg bare ikke å sortere de. Jeg har så lyst å blogge mer, har så mange idéer. Men så stopper det opp når jeg skal begynne å skrive. Gjennomføringsevnen er rett og slett på et lavt nivå nå. Og det lover ikke så godt for alle de hjemmelagede julegavene jeg hadde planlagt.

– Jeg gleder meg til å spise Mont D’or.

– Jeg er så glad i leiligheta vår, men jeg skal innrømme at jeg lengter etter større plass. Og spesielt i disse «coronatider». Jeg ønsker meg et ekstra kjøleskap fordi vi handler større men sjeldnere nå. Og større bod fordi vi setter ting i «karantene». Og et eget vaskerom med egne kurver til «coronaklær». Og selvfølgelig ønsker jeg meg også som jeg har gjort i mange år – gjesterom, hobbyrom, badekar, vedovn og vindu på kjøkkenet. Det er lov å ønske seg i allefall.

– Jeg håper, håper, håper at jeg skal klare å male det nattbordet snart.

– Jeg har handlet en del på små og frittstående nettbutikker i det siste. Og selv om jeg aller helst vil handle lokalt kjenner jeg at det føles godt å se hvor takknemlige de jeg handler hos blir. Jeg har fått koselige håndskrevne små lapper hvor de takker meg for at jeg handler hos akkurat de. Da kjenner jeg at jeg blir glad.

– Mira ser ut som en eskimo når hun er trøtt ♥

– Hvor får man egentlig tak i fine tapetrester? Med blomster og mønster. Jeg er spesielt interessert i William Morris sine tapeter, men må man virkelig kjøpe en hel rull?

– I år tenker jeg vi kjører på med Thanksgiving-kalkun. Med pilgrim stuffing, cranberry sauce med nellik, fløtesaus med karamell, rosenkål og søtpotetmos. Og pumpkin pie til dessert. Det er en tradisjon vi startet for mange år siden, men som vi ikke har hatt kapasitet til de siste årene. Nå kjenner jeg meg mer enn klar for det igjen, for det er bare NYDELIG GODT!

– I morgen er det ett år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Ett helt år! Det føles mer som det var nettopp. Og selv om vi lever videre og gjør ting i hverdagene er det fortsatt så uvirkelig for oss at han er borte. Åååå som vi savner han ♥

4 år med bloggen

5 Comments


I dag er bloggen 4 år. Og vi har levd 4 år med det digitale kattelivet. Vi har delt hverdagslykke, månedsbuketter, tekopper, hage, snø, jul, bruktfunn, potespor og litt av hvert i løpet av disse årene. Og akkurat som livet har det vært oppturer og nedturer. Men fokuset har hovedsakelig vært på å glede seg over de små tingene i hverdagene. Akkompagnert av en katt, eller to.

I fjor ble årsdagen for bloggen forbigått i stillhet. Jeg følte ikke at det var noe å verken feire eller skrive om når vi alle hadde det så vondt. Ja, bloggen betyr mye for meg, men livet det kommer alltid først. Og Bianco var viktigst.

Etter at vi mistet han har nok ikke bloggen vært helt den samme. Men så har jo det sin naturlige forklaring i at bloggen gjenspeiler meg, og jeg ikke lenger er den samme. Det er kjærlighetens bakside – sorg og savn. Det vi må betale for å elske. Men så er det jo som min psykologvenninne sa når hun mistet hunden sin, likevel så verdt det. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten de årene med Bianco. Selv om jeg hadde håpet på at han skulle være en del av både hverdagene og det digitale kattelivet litt lengere. For så mye av bloggen kommer jo fra han. Er inspirert av han.

Men når det først ble sånn som det ble må jeg bare ta tida til hjelp. Og selv om jeg neppe blir helt den samme igjen, så er jeg jo fortsatt Ida. Og Ida gleder seg over mange fine ting. Og som aller helst skal deles. Med andre. Med dere. Jeg tenker også at jeg på en måte blogger videre i Bianco sin ånd. At han er en del av bloggen fortsatt. Dessuten har jeg en ny liten pus på opplæring som bloggassistent. Og Mira tråkker litt i storebror Bianco sine fotspor.

Og som jeg skrev både når bloggen var 1 år og 2 år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Sånn er det heldigvis fortsatt, for hver måned har jeg flere idéer enn jeg klarer å gjennomføre. Så selv om det kanskje ikke er på helt samme måten som før, så håper jeg dere som følger oss, som leser bloggen fortsatt finner litt glede i den. At vi fortsatt kan inspirere, spre litt god stemning og være en fin plass å rømme inn i.

Og det er ikke bare jeg og kattelivet som har endret seg i løpet av disse årene. Hele landskapet for bloggverdenen er endret. Flere og flere har forlatt blogg som plattform og bruker heller sosiale media som Instagram, podcast, og lignende. Og jeg er ikke helt sikker på om det er sånn, men jeg har litt på følelsen at mange også har sluttet å lese blogger…? Selv er jeg så gammeldags av meg og fastgrodd i vaner at jeg fortsatt leser de samme bloggene som er tilgang på. Og jeg kommer nok alltid til å holde det digitale kattelivet på denne plattformen. For selv om jeg blogger litt sjeldnere og mindre enn før, trives jeg veldig godt med å ha det på denne måten.

Dessuten trives jeg med dere som leser bloggen. Dere er bare snille og gode, legger igjen så fine ord, trøster når det trengs, og gleder dere genuint over det gode vi deler. Takk til dere alle! Deres skal vite at hver enste kommentar går rett inn i hjertet mitt. Og jeg blir kjempeglad hver gang dere legger igjen små spor som er med på å gjøre kattelivet litt mer levende.

Nå skal vi tradisjonen tro feire med en kopp te og litt tunfisk. Ja, dere vet jo hvem som nyter hva 😉 Dessuten er det fredag, og tre dager med kos ligger framfor oss.

God helg alle sammen ♥ Håper dere alle det fint og er frisk.

Høsten fra i fjor, en kropp som husker, og et savn som aldri stilner

4 Comments

Sakte glir vi inn i den tida fra i fjor. Nettene blir lengre. Lyset forandrer seg. Og selv om sola egentlig begynte på sin ferd mot vinteren allerede i juni, så merker man det plutselig så ekstra godt nå. For ikke så lenge siden var hagen på sitt frodigste, men det er likevel en stemning i lufta som forbereder oss, gjør oss klar til en ny årstid. Samtidig kjenner jeg angsten kommer krypende. Og jeg tar meg selv i å bli forundret. Det er som om kroppen husker. Som fysiske arr av følelser. At når vi nå, ett år etterpå, når vi gjentar syklusen, så kommer alle minnene fra denne tida fra i fjor fram igjen.

Jeg var så redd da. Så redd som jeg aldri har vært før. For en del av meg visst nok mer enn jeg ville vite. Når sommeren var over, når det ikke var et snev av den igjen, husker jeg at jeg stod i hagen og så på alt det orange og gule rundt meg. Pustet ut og inn den kalde lufta, og tenkte de ordene da. Med stor sannsynlighet ble dette hans siste sommer. Aldri skulle han oppleve hagen igjen. Han som elsket å nyte den sammen med meg. Jeg som elsket å nyte den sammen med han. Nå måtte jeg bare holde fast gjennom vinteren. Iallefall til jul.

Kanskje det var den unike kjærligheten mellom oss, eller en slags intuisjon. Men jeg visste det. Jeg kjente han jo så godt. Og jeg så alle tegnene. Men jeg husker at jeg klamret meg fast i håpet. Lot overlevelsesinstinktet mitt jobbe for han. Jeg ville så gjerne ha han her. Lot alle gode tegn og nyheter få bli et håp om at jeg skulle få beholde han. Iallefall en stund til.

Vi hadde vært på øyelysning for å sjekke om det var øyet som kunne være problemet. Alt var heldigvis helt fint, og vi dro derfra med en ro om at dette kom til å gå bra. I de to neste ukene lå han klistret inn til kroppen min hver natt. Ikke så lang unna hjertet mitt. Han som alltid trivdes best ved fotenden. Han ville være nær meg. For meg var det helt magisk, som en bekreftelse på hvor glad han var i meg. To uker med ekstra mye nærhet og kjærlighet. Det var så godt. Vi var så glade. Så, den siste dagen før han skulle til dyrelegen for å sjekke nesa, så slo det meg – kanskje han gjorde dette fordi han visste at han skulle reise fra meg. Fra oss. Kjæresten hadde også tenkt det samme, nesten samtidig.

Og det ble jo sånn. Fredag 4. oktober fikk vi vite at Bianco skulle dra. Det var begynnelsen på slutten, en helt annerledes høst.

Det ble den første høsten jeg ikke spiste fårikål. Jeg hadde så store problemer med å svelge. Og ingen kapasitet til å lage maten. På en måte sørget jeg litt over det. Det ble liksom ingen ordentlig høst uten fårikål. Men det var mange høstting jeg ikke fikk gjort. Ingen blåbærtur, ingen spillkvelder med venner. Det ble ikke en vanlig høst. Og jeg husker så godt at jeg sa om igjen og om igjen at jeg ikke trengte fårikål så lenge jeg fikk beholde Bianco. Jeg trengte ikke engang jula. Jeg kunne gi slipp på alt. Jeg trengte ingenting annet, så lenge jeg kunne få beholde han.

Og nå husker kroppen min alt dette. Med mørket kommer angsten, med regnet kommer tårene, med den kalde lufta kommer de stikkende smertene. I år er det ikke fårikål, innekos, høstturer under paraplyen og bærplukking som minner meg om høsten. Det er arrene fra den tida i fjor. Er ikke det rart? Jeg som har spist fårikål, plukket blåbær og pakket meg inn i varme pledd i så mange år før høsten i fjor, og likevel er det den som står sterkest i minnet. Sterkest i kroppen. Men så var jo kjærligheten til Bianco så mye større enn noe annet.

Og det rare er at det har gått så mye bedre en lang stund nå. Jeg har jo hatt så mange dager uten gråt, uten den smerten. Mer av latter, mer av smil. Men jeg skal innrømme at jeg i lang tid nå har unngått å se på bilder av Bianco. Jeg har unngått å snakke om han til andre enn mamma og kjæresten. Jeg har vært redd for at demningen skulle briste, spesielt ute blant andre. Kanskje som en forsvarsmekanisme, som en pause, et overlevelsesinstinkt. Men de dagene savnet har kommet, har det vært som en storm. Da har det veltet over meg som bølger av gråt. Og det har vært like ondt som før. For det er et savn som aldri stilner. Selv om stormen kommer sjeldnere.

Og nå har årstiden tatt meg tilbake dit. Jeg skulle bare så inderlig ønske at den kunne ha tatt med seg Bianco også. Jeg vil så gjerne ha han tilbake. Jeg vet det ikke går ann, men jeg vil det likevel ♥