Vi har det ennå ganske mørkt fra og med ettermiddagene her i nord. Så vi tilbringer store deler av kveldene våre under lampa. Men livet under lampa er egentlig ganske greit. Her kroer vi oss sammen, under pledd, med tekopper og med spennende bøker. Tidvis føles det som om vi har en stille kamp om hvem som skal få sitte eller ligge her. Er det sjef nummer en, to eller tre? Joda, det er som regel sjef nummer en som bildene viser ♥
I dag er den søteste, fineste, artigste, lille kose- og rasepusen vår 12 år. Hele 68 katteår. Det er nesten ikke til å tro at vi har hatt Bianco i over elleve og et halvt år. Han er jo fortsatt så liten. Og er vår lille baby. At han blir eldre føles egentlig bare rart. Men det vises jo, sånn som det vises på både meg og kjæresten og alle rundt oss. Siden Bianco er født som villkatt, vet vi egentlig ikke nøyaktig dato for fødselsdagen hans. Men ut fra hvor gammel dyrelegen trodde han var, så bestemte vi oss for denne datoen. Opp gjennom årene har vi alltid feiret Biancos bursdag, og vi har hatt to større feiringer. Når han ble 7 år og når han ble 10 år. Dette bildet er fra 10-årsdagen.
7-årsdagen hans hadde katt som tema – pu(s)sig nok. Hehe! Jeg lagde store svarte kattepoter i kartong som jeg limte på gulvet fra gangen og helt inn i stua. På alle ballongene tegnet jeg også svarte kattepoter. Jeg bakte en stor kake av sjokolade, fromasj og marsipan, formet som en kattepote. Den smakte like godt som den var fin. Vi inviterte noen få av våre nære venner, og alle som deltok ble malt som en katt i ansiktet. Alle tobeinte fikk servert pølse med brød, og bursdagsbarnet fikk favorittmaten – Sheba tunfiskfilet. Skal det være temabursdag, så skal det være temabursdag!
10-årsdagen hadde også kattetema, men litt mer nedtonet denne gangen, og i kombinasjon med prikker. Jeg pyntet med garnnøster og hadde denne gangen en rund kake med kattepoter på. Fargekartet var i gammelrosa, krem og rødt. Jeg lagde en bursdagsbanner i prikket kartong, hvor det stod Bianco 10 år. Ballongene var prikket og pakkene var prikket. Ja det var mye prikker altså 😀 Også hadde jeg laget partyhatter til både to- og firbeinte. Begge bursdagsselskapene var kjempekoselige og forseggjort.
Men nå, på våre «eldre» dager tar vi det litt roligere. Nå er det gaver, kos og rasing som er i fokus. Og gjett om vi koser oss ♥ Vi koser oss jo egentlig hver eneste dag.
Februar hadde så mye fint å by på. Jeg og kjæresten feiret 12 år sammen, og da vanket det fine kort og gaver. Jeg elsker å få kort fra kjæresten ♥
Hele februar var full av hjerter – både på morsdagen, valentines day og i min vennines baby shower.
Jeg fylte leiligheten med masse blomsterbuketter, og fikk i tillegg blomster i gave. Her står bukettene klare for natten på et kjølig soverom.
Den høyt savnede sola vår kom endelig tilbake, og ga oss mange fine stunder i vinduskarmen.
Jeg var innom Smørtoget en dag og fant dette skiltet til salgs. Jeg måtte smile når jeg så det, og jeg smiler hver gang jeg ser dette bildet.
Så lagde jeg fastelavnsboller på den svenske måten, men da heter de semlor. Semlor har mandelmasse i tillegg til kremen. Og denne varianten likte jeg mye bedre enn den kjedelige norske. Jeg brukte Linda Stuhaugs sukkerfrie bolleoppskrift, og lagde mandelmasse av fibersirup, sukrinmelis og mandler. Det var helt fantastisk å spise SÅ gode sukkerfrie boller!
Det ble som vanlig mange tekopper. Her med nyeste utgave av Lev Landlig – det aller fineste interiørbladet! Nå er det mars som skal få by på fine ting, og vi i kattelivet gleder oss ♥
Bianco anno 2010
Endelig kom snøen tilbake, slik at vi kunne få ordentlig vinter igjen. Og vi fikk snø, ja det gjorde vi sannelig. Jeg har måket verandaen flere ganger, og snart må den måkes igjen. Men kattelivfrøkna klager ikke i det hele tatt. Jeg liker å måke snø. Og når sola også dukker opp, da har vi bare helt magiske dager. Nå myser vi mot sola, og kjenner varmen i ansiktet, mens det knaker under beina. Kan det bli bedre? Bianco har vært med på snømåkingen hver gang – i varierende grad da. Som regel sitter han i verandadøråpningen og ser på mens jeg gjør jobben. Men når jeg er ferdig, da kommer han tassende ut og gnikker seg inntil meg. Liksom han takker for en velgjort jobb, slik at han nå kan gå over hele verandaen uten å måtte ha snø opp til halsen. Så kaster vi litt snøballer som han jakter på. Å være verandapus er nok ikke så ille.
Denne søte SAS-kofferten i vinrødt skinn fant jeg på Vestvågøy ASVO for 30 små kroner. Den er litt slitt og smårusten, men jeg kunne ikke motstå den. Den har jo tross alt pappa sine initialer.
2016 ble muggeåret med stor M. Jeg kjøpte ikke mindre enn 6 nye mugger, hvorav 3 av de var gjenbruk. Fra venstre ei søt blomstret og vinrød mugge fra danske Sødahl, ei gul Grete mugge fra Figgjo, og ei fransk glassmugge jeg minnes alle bestemødre hadde når jeg var lita.
Disse franske cocktailglassene med ferskenfarget stett fant jeg i sommer, for 10 kroner stykket på Postludium på Smørtorget. Vi har allerede brukt de masse.
Jeg har begynt å samle på kammerstaker – både i stål og messing. Samtlige av disse fant jeg på loppis. De kostet alt fra 5 til 30 kroner.
Den blåe engelske middagstallerkenen fikk jeg for en tier på Min Sirkel Bruktbutikk i Svolvær. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte flere. Dyptallerkenen med epler i er Symfoni fra Figgjo. Den kostet 30 kroner på Vestvågøy ASVO. Dette serviset er så fint at det har jeg lyst til å begynne å samle på. Men det er visst ikke så lett å få tak i. Den gammeldagse sitronpressa fant jeg for 10 kroner på bruktbutikken i Rotsund. Da hadde jeg lett etter en sånn en over ett år. Og er det ikke typisk, når man har funnet det man skulle ha, da dukker det opp ihvertfall 4 til 😛
Dette koselige serviset fant jeg også i Rotsund Bruktbutikk. Det er tyskprodusert fra merket Kahla, og har en helt spesiell plass i hjertet mitt. For dette serviset, bare i fargen rød, har jeg spist kveldsmat på gjennom hele oppveksten min. Bestemor har nemlig et sånt. Og jeg tenker på bestemor hver gang jeg bruker det ♥ Det er så koselig å ta med seg barndomsminner inn i voksenlivet.
Brødformen kostet 10 kroner på Vestvågøy ASVO, og randformen er kjøpt i en helt magisk bruktbutikk på Reine. De hadde så mange fine ting, men det var dyrt der. Randformen var nok det billigste de hadde for salg, og den kostet 40 kroner.
Denne lyseblå toppen og den rosarutet skjorta er kjøpt på Radio Days i London. Dessverre skulle de legge ned, men bonusen var da salgspriser. Den lyseblå toppen har jeg allerede brukt masse til et mørkeblått skjørt med høyt liv. Jeg elsker den! Den rosa skjorta blir nok et fint sommerplagg.
Denne fine lyseblå veska fant jeg også på Radio Days i London. Den er i skinnimitasjon, og er laget i Irland. Den hadde litt muggaktig lukt i foret, så jeg sprettet det opp og fjernet den gamle skumgummien som var i ferd med å smuldre bort. Jeg skylte veska, hang den ute til lufting et døgn, og sydde sammen foret. Nå er den så god som ny igjen. Kattepusen er nok mitt aller beste «bruktfunn» noensinne ♥ Hehe!
I høst dro jeg og kjæresten på loppis i Krabbelv Bygdehus på Kavløya. Der fant jeg to boleroer (som jeg må sy litt på) til henholdsvis 10 og 30 kroner. Og dette gamle vaskefatet til 50 kroner. 70-tallsduken og porselenskjeen kostet bare lommerusk. Det er sannelig artig å finne så mye fint. Spesielt når man sparer miljøet og det er ting man faktisk bruker i hverdagen.
Rolige morgener er noe av det beste jeg vet. Å våkne tidlig, mens det enda er mørkt ute, og stillheten forteller at dagen bare så vidt har begynt. Og jeg har god tid. Tid til å tenne stearinlys, lage en kopp te, og finne fram fargeboka mi. Kattepusen ser på meg med pittesmå øyne, og legger seg til å sove igjen. Jeg sitter i halvmørket og fargelegger. Det er helt stille – til og med i hodet mitt. De eneste tankene jeg har, er hvilke farger som skal være hvor. Rolige morgener er virkelig hverdagslykke.
Lykken er et garnnøste – enten du har to eller fire bein. Bianco ble vertfall overlykkelig når jeg kom hjem med en pose full av garn. Han stupte rett inn i posen med hele kroppen, og nappet med seg et nøste. Oi, hvor han koste seg. Garnnøstet fikk gjennomgå, og det tok ikke lange tida før jeg forstod at det ikke var til å redde. Men man kan vel ofre et lite garnnøste for en leken liten kattepus! Og det var litt av et syn for meg og mamma. Vi flirte minst et kvarter sammenhengende. Det var SÅ verdt det! Og jeg hadde uansett kjøpt et par nøster ekstra. Garnet skal bli en kort cardigan som min snille stemor skal strikke for meg. Og som dere ser kan garnet nytes av tobeinte også. Gjerne sammen med en tekopp.
Når man bor i nord-Norge vet man å nyte godt vær når det plutselig kommer. For ofte forsvinner det like fort. Så i dag nyter jeg sola på verandaen på et varmt lammeskinn, under et lunt pledd, med en deilig kopp te, sammen med den søteste lille kattepusen i hele verden. Bianco syns det er så deilig med sol, at han ruller seg rundt og rundt som en liten makk. Nå nytes det som nytes kan. Riktig god helg fra oss i kattelivet ♥
Til jul fikk jeg den fineste gaven noensinne. Min fantastiske, flinke og snille kjæreste hadde laget meg et album. På framsiden av albumet var logoen fra bloggen min. Er det en minnebok om bloggen, tenkte jeg. Men når jeg begynte å bla i albumet forstod jeg at det var om det virkelige kattelivet – om Bianco. Et album fullt av bilder av vår nydelige, fine, kosepus, og med artige kommentarer. Bilder som både jeg har tatt, og som kjæresten har tatt. Se hvor fint han har gjort det. Jeg ble så uendelig rørt og glad. Så glad at jeg måtte gråte litt. Bianco er jo den aller kjæreste vi har ♥ Og nå har jeg et nydelige album om bare han. Som jeg skal ha hele livet mitt. Selv etter at Bianco ikke er sammen med oss mer.
Åååå, denne filmen har jeg ventet så lenge på. Jeg følger James og Bob på facebook, og der skrev James for over ett år siden, at det skulle bli film av boka. Den nydelige, fine boka som jeg er så glad i. Jeg var selvfølgelig litt redd for at de skulle «overprodusere» filmen, slik at historien ble litt for mye Hollywood, og mistet ektheten sin. Det er jo nettopp den litt røffe, upolerte sannheten som jeg liker så godt ved boka/historien.
Det er helt vanlig at det blir litt endringer når bøker skal filmatiseres, for det er ikke alt leselig som gjør seg på film. Og selv om A street cat named Bob ikke er helt lik som boka, kan jeg heldigvis meddele at filmen var kjempefin og rørende. Luke Treadaway gjør en god tolkning av James, og Bob… ja Bob, han spiller seg selv i de fleste scenene (det er en annen katt som også spiller av og til). Og akkurat det at Bob selv er med i filmen syns jeg er ekstra fint. Da føles det mer ekte og virkelig, og Bob er så utrolig søt. En annen ting som for meg skaper mer ekthet i filmen, er det britiske. Historien foregår i London, og de prater da selvfølgelig britisk. Og bristiske Joanne Froggatt – hun som spilte Anna i Downton Abbey, dukker også opp i en liten rolle i filmen.
Som jeg nevnte i bokanmeldelsen så handler også filmen om at gatekatten Bob helt plutselig kommer inn i livet til James – en tidligere narkoman, som akkurat har fått sitt første hjem på mange år. James er ensom, og en liten «red ginger cat» skal vise seg å være akkurat det James trenger for å bli lykkelig. Som de sier i filmen «sometimes it takes nine lives to save one». Og jeg vet jo så inderlig godt hva det er snakk om. For min lille street cat Bob ligger her rett ved siden av meg ♥ Selvfølgelig fortsetter utfordringene for James og Bob, men nå er de to om det. Og vi kan vel alle relatere oss til hvor godt det er å ha noen å dele livet med. Enten de har to eller fire ben. Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste. Selv om filmen har tunge og harde realiteter om livet, er den likevel en solskinnshistorie som rører deg langt inn i hjerterota. Se den, den går på kino akkurat nå!
