En ekte tøffelhelt

På onsdag var det ett og et halvt år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Derfor fant jeg ut at det var på tide å minnes denne lille søtingen ♥ Jeg skal ikke stikke under en stol at savnet etter han fortsatt er enormt stort. Og sorgen så dyp. Men jeg prøver mer og mer å kjenne på gleden over det vi hadde. All den fine tida. For det var helt magisk. Rett og slett! Og det er så godt å smile når jeg ser alle de nydelige bildene av han. Selv om tårene så absolutt er til stede også, og mest sannsynlig alltid vil være det. For det er bare sånn det er med kjærlighet. Og det er bare sånn jeg er.

En av de (maaaaange) tingene som jeg elsket med Bianco var at han alltid lå på tøflene våre. Han hadde jo som dere vet en ting for sko (og var en katt for sitt navn). Og tøfler havner vel litt under den kat(t)egorien. Hehe! Men han elsket virkelig tøflene våre. Og jeg vet ikke om det var lammeskinnet, mykheten, fasongen eller kanskje fotlukta, men de ble som en slags katteseng for han. Hans faste plass. Og det var så koselig.

Dette var favoritt-liggestillingen oppå tøflene. Og han sov nok dypt og godt her.

Men alle positurer ble testet opp igjennom årene. Se så avslappet han var.

Og etter noen runder med rulling havnet han noen ganger litt utenfor «tøffelsenga». Men man så likevel at den hadde vært i bruk.

Seee vår nydelige lille pus ♥ Så vakker og full av så mye kjærlighet i blikket at hjertet ble helt mushy.

Her er fra 2017 når vi hadde et samarbeid med Footway og var så heldige å få et par rosa tøfler. De falt i smak hos alle som brukte de. Det vil si både meg og Bianco.

Og samtlige tøfler i huset fungerte helt fint som lenestoler også. Det var viktig med en liten pusestrekk.

Her er fra juni 2019, og jeg elsker at han liksom holdt fast i tøffelen med labben.

Men det var ikke lett å være den som skulle fronte en hverdagslykkeblogg for da ble man forstyrret midt i ettermiddagshvilen. Hehe, men ingen sure miner fra denne lille karen. Han smilte alltid så fint til meg, selv i sine trøtteste stunder. Liksom bare så glad for å se meg.

Seee som han koste seg! Det er ingen tvil om at Bianco var en ekte tøffelhelt! Vår nydelige, lille, gode og fantastiske tøffelhelt som gjorde livet så uendelig fint og godt ♥

Hjertesmil

Du vet når noe oppleves så kjærlig og fint at det føles som at hjertet smiler? Når du kjenner gleden og varmen bre seg på innsiden. Når smilet du også har rundt munnen er så stort at du vet det begynte helt nede ved hjerterota. Det bruker jeg å kalle for et hjertesmil. Så hjertevarmt at hjertet smiler. Her kommer en dryss av hjertesmil fra kattelivet fra de siste månedene.

Kortet og gavene på morsdagen i februar. Det var fra både Mira og Bianco ♥ Med to poter på kortet og forskjellig farge på båndet på hver av klesrullene. Har jeg forresten fortalt dere at vi i alle år hadde som tradisjon at Bianco ga oss klesruller i julegave? Én hver. Og inni mellom fikk vi også i bursdagsgave eller ved andre spesielle anledninger. Jeg ble alltid så glad når det var blomstermønster på den jeg fikk. Det er så fint at Mira fører den tradisjonen videre nå.

Å klare å få de (nesten) sukkerfrie kanelbollene mine enda saftigere. Trikset var å kutte nokså mye ned på melet og tilsette litt mer flytende. Deigen ble ganske løs og klissete, men det gikk fint å bruke litt mel til utbakingen.

Mira og hennes bedende blikk når hun vil leke med q-tips.

Dalende snø som nesten var som i en snowglobe. Det føltes som at alt sto stille. Både lydene, lufta og tida. Det ga en ro vi trenger mer av.

En liten frøken som er like glad i silkepapir som storebror var ♥ Titt tei.

Og tenk at jeg fant selveste Bianco-rosa som de egentlig ikke selger til vanlig på Mester Grønn, på bursdagen til Bianco! Det var så ekstra fint og hjertevarmt. Så den dagen han skulle ha blitt 16 år fikk han både blomster og lys ♥

Å feire vaffeldagen sammen med en som er ekstremt glad i vafler. Jeg snakker selvfølgelig om kakemonsen mamma. Men kjæresten var også sammen med oss.

Vi dekte bordet så fint at det nesten føltes som et lite teselskap.

Å ligge på gulvet å pusle puslespill sammen med Mira.

Og det er kanskje ikke det største hjertesmilet, men jeg måtte smile likevel når jeg pakket puslespillet sammen men glemte en brikke på gulvet. Da ble den seende sånn her ut. Hehe, hun der lille røverfrøkna.

Når vi hadde masse snø på verandaen og Mira ikke ville gå ut, og jeg tråkket en liten sti til henne. Seee så godt hun likte det! Og se alle de søte små potesporene ♥

Hun la seg til og med ned på den lille stien sin. Eller kattetråkket, som jeg endte opp med å kalle den for.

Å feire Earth Hour i mørket sammen med de jeg er glad i. Og samtidig kjenne på takknemlighet over all komfort vi har. Det må vi verken ta for gitt eller misbruke.

Spilledåsen til Mira som henger på kjøkkenet. Jeg hadde egentlig kjøpt den i gave til datteren til en venninne av meg i fjor høst. Men så likte Mira den så godt at hun ble helt salig hver gang den spilte. Derfor fikk hun beholde denne, også kjøpte jeg en ny en til lille Emma. Hver gang vi går forbi den drar vi snora og nynner med på Brahms Lullabye. Da ser vi bare at øynene til Mira blir så smale og kroppen nesten gynger fram og tilbake i takt med denne vakre lille vuggesangen. Det er så koselig at hun reagerer sånn på rolig musikk ♥

Å virkelig nyte sesongens siste supersaftige blodappelsiner.

Å kjenne på takknemlighet over at den fine tekanna mi fikk «leve videre» hos meg når Tante Ingers Tehus takket for seg. Den bringer også med seg så mange gode minner av de deiligste kaker og den beste teen som jeg nøt sammen med familie og venner. Ser dere forresten at den egentlig var rød?

En liten klatrepus med et hårstrå på snuten. Se det blikket!

En nydelig hjemmelaget gave fra en liten venninne ♥ Det tok ikke lang tid før den var full av Mirahår etter at den kom i hus. Men fordi Ronja er så begeistret for Mira tror jeg ikke hun syns det gjør noe.

Å spis de utrolig gode eggene fra Widding med god samvittighet fordi det er kortreist, kvalitet og god dyrevelferd.

De søte lappene som kjæresten hadde lagt i påskeegget mitt. Jeg elsker at han tegner smiley face, men denne gangen ble jeg ekstra begeistret for den lille spiren på lappen i midten ♥

Og at vi kunne nyte litt av påskeegget selv når påsken var over.

En etterlengtet båltur i fjæra sammen med gode venner som vi har savnet. Det var så koselig og fint. Med sol og alt.

Og til slutt, at Mira har så mange som er så glad i henne, akkurat sånn som storebror Bianco hadde ♥ Det er nok det største hjertesmilet av de alle.

Et snev av vårtegn og en rød nabopus

Nå laver det ned med snø og regn annen hver dag. Ordentlig snøstorm i ene øyeblikket og grått høstvær i det neste. Det er egentlig litt irriterende for nå venter jeg bare på at snøen skal begynne å smelte. Det er tross alt midt i april og det er på tide å gjøre plass for våren. Men våren er jo et evig tema i Nord-Norge. Når kommer den? Kommer den i det hele og det store i år? Og har vi egentlig vår her nord?

En som sier det godt er Halvdan Sivertsen. Han bruker å spøke med at vi har etterslep, at det er våren for 10 år siden som kommer nå. Det er nok noe i det han sier, for mang en gang har det føltes som vi har gått rett fra vinter til sommer. At våren rett og slett uteble. Eller var den kanskje innom en snartur, bare at den var så kort? Sant å si tror jeg vi aldri blir klok på den nordnorske våren. Den vil nok forbli et mysterium.

Men vårtegn har vi i allefall. Og de har jeg kjent på allerede. Og kanskje spesielt sist fredag når jeg og kjæresten gikk oss en liten tur sammen i sola. Med første øyekast ser det kanskje ikke så vårlig ut med snøen som ligger helt ned i fjæra. Men i liveversjonen av dette bildet var det måser, tjeld og andre fugler som skrek for full hals, en intens varme i ansiktet, og dryppende dråper fra enhver takrenne. Og det er ikke sikkert jeg har klart å fange det på bildet, men denne sola er mye varmere i fargen enn vintersola.

Og den varmen, den kjente vi helt inn i hjertet. Det var som om sola omfavnet oss og ga oss en stor klem. Som at den sa at alt blir bedre snart. Samtlige skuldre ble lave, og det var nesten lettere å puste. Og de to som ruslet hånd-i-hånd på denne lille fredagsturen kunne ikke annet enn å smile til hverandre av glede ♥

Jeg elsker når snø og is smelter og drypper rett ned i havet fra pirene. Det er lyden av varmere tider.

Og vi møtte på flere gåsunger på vår vei. Det er i allefall et sikkert vårtegn.

Og selv om istappene som henger fra nordlige tak holder stand, har de sakte men sikkert begynt å smelte de også.

Mot slutten av turen vår møtte vi på den fineste røde naboen vi har. Dere husker kanskje at jeg delte et bilde av han i sommer, når han gikk tur på kaia sammen med eieren sin? Den gang var jeg så fasinert, for det er ikke ofte man ser en katt som går på tur som en hund. Vi kom i prat med eieren og fikk vite at denne vakre røde monsen heter Dennis. Og at de tidligere hadde en Golden retriever som Dennis hadde lært seg å gå tur sammen med. Tenk så koselig.

Dennis minnet meg om Bianco i blikket ♥ Men både farge, mønster, størrelse og fasong er nokså annerledes.

En ordentlig staselig kar dette her, er dere ikke enig? Vi følte oss bra heldig som fikk rusle en liten tur sammen med han på kaia.

Men etter en stund fant Dennis ut det var på tide og starte helga for alvor. Da rettet han snuten hjemover. Og igjen sto vi med et smil om munnen, sola i ansiktet, minnene av Bianco i hjertet, og med en visshet om at årstiden er i endring. Ja, selv om våren skulle vise seg å utebli. «Han e lang vinter’n men ikke evig». Takk for de trøstende ordene kjære Halvdan ♥

Ull er gull

I kattelivet har vi en ekstra glad i ull. Og her er det snakk om i alle former. Både på oss, over oss, under oss og rundt oss. Sånn som disse kjempefine lestene som den snille stemora har strikket til oss ♥ Mine terrakottafargede lester skal egentlig være brettet ned med en brettekant, men jeg liker de aller best når de er lange. Da varmer de liksom litt mer. Er de ikke fine?

Hehe, her er det to par lesteglade føtter som koser seg sammen. Og vi bruker selvfølgelig mye lester nå for tiden mens det fortsatt er snø og kaldt, men jeg bruker til og med lester på sommeren også. Jeg har nemlig så kalde føtter. Vi får håpe det ikke har noe å si den dagen vi skal gifte oss 😉

Og når vi ikke har strikket ull på føttene har vi som regel lammeskinnstøflene på.

På kroppen har jeg også ofte ull. Da enten i form av ullstrømpebukse, overdeler i ull, ullgenser, ullundertøy, og både korte og lange cardiganer i ull. Jeg har til og med et strikket ullskjørt. Men det er så varmt at det klarer jeg nesten ikke å bruke. Men det fine med ull er at det både varmer og puster, så tynn ull funker fint når det er varmere i været også. Jeg bruker for eksempel aldri noe annet enn ullstrømpebukse (bortsett fra tynnstrømpebukse til penkjole). Ja, selv på sommeren.

Jeg er veldig glad i lange cardiganer i tynn ull som jeg kan bruke over kjoler og skjørt. De er så behagelig og blir sjelden for varm. Denne som jeg fant på Fretex for to og et halvt år siden har jeg brukt veldig mye. Dessverre så var jeg så uheldig å vaske den på finvask i stedet for ullvask i fjor høst. Så nå har den ikke den perfekte løse og tynne fasongen lenger. Nå er den litt tykkere og litt trangere. Men jeg lever i håpet om at litt bruk skal kunne gjøre den litt bedre.

Og denne beige kjøpte jeg i oktober og den er også blitt en favoritt. Som den vinrøde er den i en ull-blanding, for det skal godt gjøres å få sånne klær som det her til å funke i 100 % ull. Men jeg passer alltid på at det er så mye ull som mulig. Denne er nesten motsatt av den vinrøde, for når jeg kjøpte denne var de fri for min størrelse. Så da valgte jeg en litt større i håp om at den skulle krympe litt i vask. Og så langt har det gått greit, den har blitt litt mindre. Hehe, er det noen der ute som trenger å krympe noe ull er det bare å ta kontakt 😉

Vinterklærne mine er som regel også alltid i ull. Både vinterkåpene, Malangsvottene, luene og kjærringsjalet som jeg bruker som skjerf. Som ullstrømpebuksene mine bruker jeg faktisk kjærringsjalet også på sommeren. Dere kan tro det er mange som ser på meg med store øyne da. Men så bor jeg jo i Nord-Norge, og har veldig lett for å få trekk i halsen.

Ullkofter er også noe jeg liker godt. Jeg venter enda på Frøkengårdkofta som den snille stemora strikker på, og samtidig funderer jeg på å skaffe meg en Telemarkskofte i rustfarge, og en cardigan i en støvete grønnfarge ala denne.

Og det er ikke bare jeg i kattelivet som er en ekte ull-elsker. Bianco var så glad i ullgarn at han måtte få sitt eget. Haha, se som han koste seg. Vår søte lille ullpus ♥ Han elsket alt av ull og ble nesten ruset på garn. Lillesøster Mira var jo så heldig at hun fikk arve det garnnøstet, men hun er ikke like entusiastisk.

Men hun er veldig gladd i ullpledd og ullputer. Vil gjerne ligge oppå og til og med under også. Katter liker som regel ikke å få pledd og tepper over seg, men når Bianco ble eldre og fikk astma, lærte han seg å sette pris på den varmen pleddet ga. Mira kan bli litt kald inni mellom hun også, så derfor har jeg pakket på henne forsiktig nå og da. Og til min store overraskelse liker hun det også. Men det beste er nok å kroe seg inn i et pledd som bare ligger slengt på sofaen. Her koser hun seg med Klippan-pleddet som Bianco var så glad i.

Dette pleddet var perfekt for en eldre herremann som ble fort kald. Og det var nesten som at Bianco visste med én gang jeg pakket det opp, at det var til han. At det var han som kom til å bruke det mest.

På samme måte var det med Mira denne jula. Hun lå oppå Rørospleddet mens det fortsatt var inni gavepapiret og oppi Rørosposen, og enda mer nå når det ligger i sofaen. Og vi er alle blitt så glade i dette ullpleddet.

I sofaen har vi for øvrig ikke bare ullpledd, men også ullputer. Favoritten er det fantastiske ullputetrekket som jeg fant på Edels Antikk for flere år siden. Det som er både vevd og brodert. Og som jeg den dag i dag nesten ikke kan forstå at jeg fikk for bare hundre små kroner. Men den ullputa til venstre for den igjen syns jeg også er veldig fin. En perfekt vinterpute.

Andre ting av ull i stua er det lille pleddet som jeg strikka til Bianco. Jeg husker ikke hvorfor, men det havnet på krakken hannes, og der ble det værende. Og det varmet han jo fra undersiden også.

Mira elsker også både krakken og det lille ullpleddet som ligger oppå. Og akkurat sånn som Bianco ligger hun også ofte her.

Og i tillegg til puter og pledd har vi alltid ullteppe på gulvet. Både i stua og på soverommet. Ikke bare er det fint og varmer godt, men det er så mye lettere å holde rent enn andre materialer. Søler man for eksempel en flekk her, så går det som regel helt fint å få den bort så lenge man er snar. Ull har et beskyttende fettlag utenpå som gjør at flekken ikke trekker så fort inn. Den blir på en måte liggende utenpå som en hinne. Vi har funnet ut at våtservietter som vi skyller først (for å få bort såpa) fjerner flekker best. Og da gnikker vi forsiktig både loddrett, vannrett, på skrå og med klokka. Og på den måten kan vi ha lyse gulvtepper. Vi prøvde en gang å ha et beige bomullsteppe under stuebordet, men det så virkelig ikke ut etter en stund. Derfor er det bare gulvtepper i ull i dette huset. Dette er for øvrig den ullmatta vi har nå.

Her er den forrige vi hadde. Den var i kremfarget og beige ull med gåsøye-mønster. Det var litt vemodig når vi måtte bytte den ut fordi Bianco hadde ligget så mye på den. Men den var både tynn og slitt, og når kjæresten var så uheldig å søle en kopp med pulverkaffe på den en måned inn koronanedstengingen var det bare én ting å gjøre. For den flekken klarte vi aldri å få bort. Så se opp for pulverkaffe folkens. Her snakker vi flekker som varer evig. Ja, selv på ull.

Vi har også andre typer ull på gulvene våre. Myke lammeskinn både i stua og på soverommet. Og disse skinnene er perfekte erstatninger for kattesenger. I tillegg syns jeg de gir en lun stemning i interiøret. Bianco lå på disse skinnene nesten hele livet sitt.

Og det samme blir det nok med Mira også ♥

Vi bruker flere av de gamle lammeskinnene til Bianco ute, og der finner Mira alltid roen. Og varmen.

Å sitte på lammeskinn er bare fantastisk behagelig. Både varmt, lunt og mykt. Derfor er jeg ikke sen å be når det dukker opp sitteplasser som denne på kafé.

Men tovet ull med mummimotiv er heller ikke så verst. Spesielt på tur.

Så da skjønner dere at vi er en ordentlig ull-familie. Som virkelig boltrer oss i ull og setter stor pris på den. Jeg kan i allefall aldri få nok lester, ullstrømpebukser, ullpledd og ulljakker. Ull er gull! Rett og slett. Er dere ikke enig?

Kosepus

Tenk at vi skulle være så heldige å få enda en kosepus! En som også kroer seg i pappas trygge favn. Som aldri kan få nok kos. Og som ser på oss med mye kjærlighet i øynene at hjertet bare renner over. Vi er bra heldige ♥

I bildearkivet del 3

Jeg har igjen dykket ned i det store bildearkivet mitt, og det bringer bestandig fram mange minner. Og minner er noe jeg tenker mye på for tiden. Spesielt minner fra ting som ikke er lenger, eller som er annerledes. Jeg tror det har noe med tida vi er i nå å gjøre. At det er så mye som ikke er som før. Og jeg vet at man må tåle at livet går framover og endrer seg, men for et så stort vanemenneske som meg er det hardt når det blir så mange forandringer som det har blitt de siste årene. Og spesielt når de er betydningsfulle og store. Jeg tar meg i å stadig lengte etter «sånn som det var før». Så her kommer et snev at det «gamle kattelivet».

Jeg savner fortsatt den tida når Edels Antikk og Vintage lå i det gamle lille huset på Storgatbakken. Jeg vet jeg ikke skal klage, for jeg kan fortsatt handle i den nye butikken. Men det var noe spesielt og koselig over å komme inn i dette huset. Nesten som å besøke en gammel dame hvor man fikk velge seg en gave eller to. Som man måtte betale for selv vel og merke 😉

Kjenner dere igjen putetrekket som henger på stolen? Jeg tenker stadig på hvor heldig jeg var som fant det, for dette er ifølge eieren av Edels ganske uvanlig. Det er både vevd og brodert.

En kattepus som alltid vurderte været fra dørkarmen før han gikk ut. Som dere ser ble det ikke luftetur på verandaen denne gangen. Mira derimot løper ut i full storm. Sist gang hun mjauet med verandadøra skulle jeg bare åpne den på gløtt for å vise henne hvor dårlig været var (det funket alltid med Bianco). Hun smatt ut på to sekunder og det så nesten ut som hele kattepusen skulle flyge av gårde. Men heldigvis gjorde hun ikke det.

Vinterferie i et snødekt og solfylt Henningsvær. Det kan man bare drømme om i disse koronatider.

En fin kjole med lang ullcardigan over på den gamle Noa Noa-butikken på Nerstranda. Jeg var glad i denne butikken, og handlet mye der fra den dagen den åpnet. Det er noe sorgfullt over når gamle butikker må gi seg.

En liten bloggassistent som alltid var med. Som enten satt i ro og så på eller som lå midt oppi det som skulle fotograferes ♥

Et bilde i gangen hos bestemor som jeg har sett på i over 30 år, og som betyr mye for meg. Det er så rart nå for bestemor bor ikke lenger hjemme på gården sin. Hun har flyttet i omsorgsbolig. Dette er noe jeg tenker mye på for i hjertet mitt hører liksom bestemor og gården hennes sammen ♥

En annen ting jeg også tenker mye på er Kroatia og de to favorittøyene vi bruker å feriere på. Alle bildene jeg har i hodet av opplevelser der dukker stadig opp for tida. Den herlige stemninga, de gamle pittoreske bygningene, fergeturen med Postira. Jeg lurer på hvordan de har det der nede. Blir de å overleve uten ferierende gjester? Jeg håper det!

Når blir neste gang jeg får nyte en kopp te ved denne franske balkongen?

Eller ta bussen eller sykle over til den andre siden av øya Šipan hvor et ekte Bestemor piletre står…? For dere er vel enig at dette ligner på Bestemor piletre fra Pocahontas? Sånn foruten at dette treet ikke har de lange hengende bladene.

Jeg husker så godt når vi var på dagstur til Dubrovnik og vandret ut og inn av små butikker som solgte håndverk sånn som disse søte stoff-teposene med lavendelduft. Allerede i 2019 var mange av disse borte, så jeg lurer veldig på hvordan det går med de som er igjen.

Jeg lenger sååå etter å nyte et glass iskaldt hvitvin rett ved kanten av havet. Å sitte under de vakre trærne som svaier forsiktig i vinden mens havet klukker mot båtene som ligger tre meter unna bordet på Mandrac. For dette er virkelig magi.

En liten sy-assistent som hadde ligget oppå både stoffet, målebåndet og saksa, men som absolutt ikke ville teste katte/hundesenga som jeg hadde laget til den lille hunden til venninna mi. Lille raringen ♥ Det er nesten litt sånn som når man kjøper en dyr leke til katter mens så vil de heller ha eska leken kom i.

Og nydelige lille Timmy som ble så glad for hundesenga og har brukt den så mye. I dag har han litt mer grå og hvite hår i pelsen og er blitt en eldre herremenn han også. Men han er like søt og artig fortsatt ♥

De fantastiske lyskuplene i art deco-stil i taket på hurtigruta Finnmarken. Jeg vet ikke om de eksisterer lenger, for planen var egentlig å restaurere dette skipet. Men så kom pandemien, og hurtigruta har ikke akkurat seilt rett igjennom den. Jeg lengter etter å kunne ta meg en hurtigrutetur. Det begynner å bli lenge siden forrige gang nå.

En søt liten nabo som brukte å gå tur sammen med meg. Haha, sjekk det blikket!

Hun (jeg tror det var en pusi) bruke å sitte nede på kaia vår og studere småfisken som svømte forbi. Jeg traff henne ofte, men plutselig en dag var hun borte. Jeg håper at hun bare flyttet og går tur med andre naboer og studerer fisk fra en annen kai nå.

En sukkertøysbukett med dufterose, hodenellik og de mest spesielle ranunklene. Det var fra en tid det føltes som man nesten kunne få tak i uansett blomst hjerte begjærte.

Bianco for nesten på dagen tre år siden når han fikk krakken sin. Han elsket den så høyt fra første stund og heldigvis er en liten lillesøster også veldig begeistret for den ♥

Andre potespor på verandaen vår ♥ Mira sine er mye mindre og har en helt annen fasong. Jeg brukte ikke å tenke så mye over det før, men katter er like forskjellige som oss tobeinte. Forskjellige poteavtrykk, snuter, stemme og personlighet.

Mack-gården en januar mens Lille Blomst og Taras i sentrum fortsatt eksisterte.

Og storgata i en tid da både butikker og folk sto i klynger. På denne tida fantes fortsatt Gautes Interiør og stoffbutikken Nye Arctic, og nesten ingen av lokalene var tomme. Jeg husker så godt denne dagen. Jeg og storebror var på bytur og stemninga var så god. Alle var så glade for litt sol i ansiktet. Jeg bar på minst tre handlenett, og det er derfor skyggen min er så rar. Hehe, men jeg husker selvfølgelig ikke hva jeg kjøpte. Det er så rart å tenke på at noe så normalt som dette er blitt helt fjernt nå.

En koselig kafétur med min gode venninne Anita ♥ Åååå, som jeg lengter etter det nå!

Bianco en gang han ble helt ruset av en te som mamma hadde med seg som inneholdt baldrianurt. Haha, han ga oss en god latter da. Etterpå sloknet han helt utmattet med teposen på øret.

Nydelige lille Emma en gang vi passet henne ♥ Dessverre fikk vi ikke kjenne henne så lenge fordi hun ble alvorlig syk. Men for en herlig liten sjel hun var!

En rosa dør og tørket hortensia i London. Sånn kunne jeg tenke meg å ha det også.

Jeg lurer sånn på hvor lenge det blir til neste gang jeg kan vandre rundt på Portobello Road Market og se på gamle tekopper.

Eller finne sånne her søte dørstoppere i butikker oppe i favorittområdet Marylebone. England og London har alltid vært en stor del av kattelivet, så nå lengter vi veldig dit.

Og sist men ikke minst den søteste lille røde kattepusen på sofaryggen til to-seteren ♥ Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne spole tida tilbake for å få sitte her sammen med han igjen. Se på han, kose med han, klemme på han. For savnet er så stort. Heldigvis har vi alle de gode minnene! Og minnene de kan ingen ta ifra oss eller endre. Takk og pris for det!

Kanskje den beste tida

For noen dager siden når storebror var på besøk, ble vi sittende å prate om Bianco. For det er noe med denne tida på året som minner meg litt ekstra om han. Sola som lyser så sterkt inn gjennom stuevinduet, i kombinasjonen med den kritthvite snøen og den iskalde lufta. Det er nesten som at det flommer over av lys. Og fra to-seteren ved stuevinduet føles det varmt og klart på samme tid. Man må myse med øynene, der man sitter og krampholder i tekoppen av glede.

Dette er spesielt for en som har levd under mørketid i to måneder, og egentlig litt lenger. Nesten litt som å våkne opp fra en slags dvale eller hi. Sansene begynner sakte å åpne seg opp. Man ser mer, hører mer, lukter mer. Føler mer. Som kroppens egen vår. Hei til lyset, hei til varmen i ansiktet, hei til at jeg føler meg mer levende. Mer våken. Og jeg finner så mye håp i lyset og sola. Og det forsterkes på en måte av den hvite snøen som gjør alt så tydelig og klart. Jeg elsker det rett og slett.

Og når jeg tenker tilbake på alle årene med Bianco ser jeg at vi hadde veldig mange fine og koselige stunder i denne vårvintertida. Alt var så rolig. Vi hadde verken julegaver som skulle pakkes, blomster som skulle plantes og stelles, eller en hage som måtte pakkes bort før høststormen kom. Heller ingen store behov for kunstneriske og kreative prosjekt. Vi bare satt der, og eksisterte og nøt. Sammen ♥

Og det er egentlig der jeg ser for meg Bianco aller mest når jeg lukker øynene. Oppå sofaryggen til to-seteren. Med vårvintersola som lyser oss opp, både i ansiktet, hjertet og i håpet. Og Bianco myser og smiler mot meg, sånn som han alltid gjorde. Som at han sa med hele seg «jeg elsker deg så, og jeg er så takknemlig for å være her hos deg». Ja, vi koste oss mye, jeg og han. Hele året. Men dette var kanskje den beste tida vår sammen.

Om en drøy uke kunne han ha blitt 16 år. En eldre tannløs herremann. Men fortsatt vår lille baby. Og selv om tårene renner ned over kinnet, smiler jeg og kjenner det i hjertet når jeg myser mot sola som er så god mot oss i disse dager. Derfor tenker jeg nok ekstra mye på han nå for tiden.

Annerledes men likevel fint

I annerledesåret 2020 var vi på en måte forberedt på at jula også skulle bli annerledes. Ja, faktisk hele desember. Men jeg var tidvis ganske overrasket over hvor mye som var annerledes. Én ting var det at det meste av det sosiale utgikk, og det er jo en viktig del av jula. Men jeg skal innrømme at fraværet av vinter og snø, varme temperaturer, øsepøsende regn, følelsen av at tida raste avgårde, og at kombinasjon av stor etterspørsel og liten tilgang gjorde det vanskelig å få tak i ting, satte meg litt ut. Det var liksom ikke måte på hvor annerledes desember 2020 skulle bli.

Jeg vet ikke om det var min dårlige form som gjorde at jeg følte at tida stadig gikk fra meg. Jeg hadde jo ingen adventstreff, juleavslutninger, julete-dater eller lignende. Likevel gikk tida så fort, og vi rakk så vidt å gjøre de juletingene vi hadde planlagt.

Vi hadde fått et melisdryss av snø. Et tynt lag som gjorde bakken nesten gjennomsiktig hvit. Men så, bare fem dager før julaften kom mildværet og tok det fra oss. Jeg lå i senga og hørte regndråper på vinduet, en lyd jeg ikke er vant til å høre i desember. Ute var det kullsvart, og ikke hvitt og stemningsfullt. Det bidro ikke akkurat til julefølelse.

Mandagen før julaften prøvde jeg å bestille en blomsterbukett til svigerforeldrene mine, men pågangen var så stor at det ikke lot seg gjøre. Det var mange som skulle ha blomster. Jeg var innom Mester Grønn og plukket med meg «rester» fra buntetorget. Det ble mørkerøde og røde hodenelliker, eucaluptus og hvit voksblomst. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Men så fant jeg heldigvis noen fine amaryllis på Rema 1000, så buketten ble veldig fin til slutt.

Og sant å si skal man jo være takknemlig for blomster uansett. Men det er noe med det at man er vant til ha et godt utvalg. Tidligere juler har jeg hatt tilgang til så mange forskjellige blomster. Både skimmia og de vakreste amarylliser. Mens at denne jula hadde det vært snakk om at det kom til å bli fritt for både ribbe, julegaver og julestjerner (blomsten). Det var vel ingen tvil om at folk kompenserte for det som manglet. Det normale.

Men selv om det er det «normale» man helst vil ha, er det overraskende hvor fint man kan ha det når det er annerledes også. Vi lukket bare persiennene slik at vi ikke kunne se at snøen manglet. Og som dere kan se på bildet ovenfor var det julepyntet og fint hos oss inne gjennom hele desember. Med kongler, røde epler og pepperkakehjerter i fløyelsbånd.

I flere år har vi hatt som tradisjon at vi spiser den fantastiske lutefisken på Mathallen sammen min gode julevenninne og mannen hennes. Men koronaen satte en stopper for det denne jula. Derfor var vi helt i ekstase når Mathallen kunne vakuumpakke lutefisken og tilbehøret til oss slik at vi kunne varme det opp og nyte det hjemme. De hadde til og med tatt seg bryet med å skrive ut framgangsmåten i detaljer. Mira syntes det var så fint, for da kunne hun også være med på lutefisklag. Men posen var nok mer interessant enn selve lutefisken.

Og det var akkurat like godt som når vi spiser det på Mathallen, bare at der føles det litt mer luksus når man får alt servert. Men situasjonen tatt i betraktning var dette bra mye luksus for oss likevel. Tusen takk dere fantastiske folk på Mathallen! For at dere ga oss denne opplevelsen. Vi er så takknemlige ♥

På bittelillejulaften hadde vi julegaverunde, ikke bare i byen, men også et stykke ut på landet. Det var så fint å se alle, selv om det var på avstand. Og spesielt bestemor som jeg ikke har sett på aldri så lenge. Det føltes unaturlig å stå så nært henne, men samtidig så langt unna. Og ingen klemming. Bestemor hadde så lyst at vi skulle komme inn en tur på besøk men jeg turte ikke å ta sjansen. Både jeg og kjæresten hadde klump i halsen og tårer i øynene når vi kjørte videre. Men når det blir varmere tider kan vi være sammen med henne ute.

Julegaverunden avsluttet vi hos svigerforeldrene mine som hadde stelt i stand et ordentlig gourmetmåltid med porsjonspavlova til dessert. Mmmm det var så godt! Og ikke minst koselig. Både selskapet, det fine julepyntede huset, maten, samtalene, reinsdyrene og sleden som svigerfar hadde satt på taket, og snøen (ja, for der var det litt snø) ga meg mer julestemning enn jeg hadde hatt denne jula.

Så kom julaften, og vi våknet opp i ordentlig julete sengetøy. Snøen var fortsatt borte, men julestrømpen og Tre nøtter til Askepott var akkurat sånn som før. Eller kanskje til og med litt bedre. Jeg følte meg så takknemlig for at jeg kunne nyte denne fine stunda sammen med de jeg er glad i. Og at ingen av oss var syke.

I stua var det så koselig julestemning. Årets julebukett ble masse tørket eucaluptus med hvit voksblomst i glassvasen med stett. Det minnet nesten litt om misteltein, bare feil vei fordi misteltein skal henge. Jeg tenkte en stund på om jeg skulle ha en amaryllisbukett i stedet. Men da måtte jeg ha hatt en annen vase som hadde gjort at det hadde blitt for dårlig plass til Bianco og bildet. Og det gikk jo ikke. Bianco vil jeg ha så nært som mulig ♥ Spesielt i jula.

Over sofaen hang en liten krans av mimosa i rødbrunt fløyelsbånd. Og noen av putene hadde også litt julete preg. Jeg er så fornøyd med den beige med røde striper.

Julaftens antrekk fant jeg i klesskapet, for det eneste som var nytt i år var den sorte fløyelssløyfa til håret som jeg kjøpte fra Mariell sin fine butikk Fredag i høst. Er ikke penskoene fine? De er kjøpt i London for mange år siden.

Julebordet var ekstra fint i år. Jeg hadde hentet inspirasjon fra det britiske og fylte på med naturlige ting som epler, granatepler, klementiner, grangreiner og eucalyptus. Og kjenner dere igjen serviettene? Jeg måtte bare ha de.

Og selv om jeg ikke har britisk servise, fikk vi likevel med et snev av det når jeg puttet på to tefat fra Royal Mail til potetskrellet. Dette er nok det fineste julebordet jeg har pyntet.

Ekstra god vin med fint navn hadde vi også. Også måtte jeg gjøre som Elsa Billgren å sette vinflaska på et lite fat. Sånne små detaljer skaper umiddelbart følelsen av det lille ekstra.

Mens vi tobeinte spiste julemiddagen tok Mira seg en liten lur for å være opplagt til gave-oppakkingen. Tenk, Mira sin første jul hos oss ♥

Her er noen av årets fineste julegaver, med blomstermønster, prikker, og fløyelsbånd. Og mange av de med fra-til-lapp med katter på. Som seg hør og bør i et katteliv.

Og Mira var heeeelt med på oppakkingen som dere ser. Gjett om hun koste seg midt i alt gavepapiret ♥

En av årets fineste julegaver var denne boksen fra døtrene til en kjær venninne. De hadde bakt pepperkaker og kransekaker til oss ♥ Normalt hadde vi feiret bursdag sammen med de et par dager før jul. Det er en av våre viktigste juletradisjoner, og det var virkelig en sorg å ikke kunne gjøre det i år. Jeg er så glad i disse søte jentene, og føler at de vokser fra meg mens vi holder avstand. Men gjett om jeg skal klemme og kose med de når den tid kommer.

Så ble det romjul med rolig tempo, masse hvile, filmmaraton og bugnende frokoster. Og fikenmarmeladen med cognac var selvskreven til samtlige av dem.

Kosestunder var selvfølgelig aller viktigst. Her demonstrert av Mira og onkel på det varme badegulvet ♥

Å spille brettspill er også viktig. Denne jula ble det Scrabble og Cluedo. Perfekt inneaktivitet når været stormet ute.

Og den tradisjonelle romjulstapasen hadde vi også. Med dadler i bacon, julekjøttboller, lefseruller, bakt camembert med hvitløk og rosmarin, pepperkaker med blåmuggost, julepølser av kalkun, rødkål og hvit gløgg.

Og hasselbackgresskar med brent smør, hvitløk og rosmarin. Ja, dere skjønner nok at alt var veeeldig godt 😉

Hver dag i romjula tente jeg lys i englespillet. Det var så stemningsfullt og beroligende å høre på.

Også ble det en del kyssing i og med at vi hadde misteltein hengende fra kjøkkenhylla med alle muggene. Hehe, «Olav æ står under misteltein». Heldigvis svarte ikke kjæreste med «ja der står du godt». Men det var vel kanskje Benny som sa det?

Som i fjor hadde vi også godtebord, og favorittene After Eight, Plomme i madeira, skumnisser og karamellpopkorn var på plass. I tillegg hadde jeg kjøpt egggnog truffles, karamell fra Pärlans og lakris fra Johan Bulow. Litt luksus må man unne seg. Polkagrisene hadde vi fått i julegave.

Trøflene fra Charbonnel et Walker gir meg alltid Londonstemning. Og disse med eggelikør var kjempegode.

Og sånn fortsatte romjula med julestemning i hver krik og krok helt til nyttårsaften som ble like rolig og koselig. Så selv om en del ting var annerledes, at vi ikke hadde snø, og ikke kunne møte andre, var det likevel ei veldig fin jul. Og vi trengte nok den roen. Jeg tror egentlig alle har godt av litt rolige tider. Dog skulle jeg ønske det kom uten avstanden og savnet.

Jul og følelser

«It’s the most wonderful time of the year» synges det både i radioen, på filmer og i alle mulige reklamer for tiden. Og jeg er jo enig i det. For jeg elsker jula. Virkelig elsker den! Og jeg koser meg veldig med mange juleting for tiden, men samtidig har savnet og sorgen etter Bianco på en måte blusset opp igjen. Ikke at den noen gang var borte, men den var blitt litt «roligere».

Men nå minner alt av juletradisjoner meg så mye om han. Alle de fine tingene vi brukte å gjøre sammen. Det er jo tross alt snakk om hele 14 juler. Og hver gang tankene bare streifer innom han så presser tårene seg fram. Både når jeg tenker på de fine tingene, og de såre. Men jeg gråter også av andre ting. Og jeg vet jo hva det bunner i. Så det er i det hele og det store ganske mange tårer for tiden. Jeg føler meg som en tikkende gråtebombe, med klumpen stående klar i halsen på forhånd. Ja, det er nesten som at det føles tyngre denne jula enn i fjor.

En av grunnene er nok at det var mer forventet å føle det sånn i fjor enn i år. Også hadde det vært så intenst og så mye før jula i fjor. Derfor har jeg en teori om at kroppen bare tok seg en slags pause for å overleve. Jeg gråt jo mye da også, men jeg tror jeg var mer nummen. Mens at i år kjenner jeg nok mer på alt. Ser på det fra avstand, og klarere. For mer enn noen gang kjenner jeg på fraværet av min kjære Biancopus ♥

Og det er vel bare sånn det er med jula. Jula som forsterker alt. Alle følelser. Enten det er glede eller sorg.

En liten overraskelse

Oktoberbuketten sto bra lenge denne gangen. Faktisk i nesten to uker. Og selv om det var en del blomster som hadde tørket på slutten, må jeg si at jeg ble overrasket over hvor godt den holdt seg. Spesielt nå når innelufta er så tørr og varm. Jeg tror kanskje den ble laget med ekstra mye kjærlighet og omsorg. Det følte jeg iallefall når jeg demonterte buketten og fant denne lille overraskelsen som var festet under hortensiaen med en ståltråd. Et nydelig fløyelsmykt sukkulentblad.

Buketten hadde bredt seg så mye over kanten på Jasper Conran-mugga at jeg ikke hadde sett det, før nå. Men der var det altså. Som en ekstra liten glede som gjorde at jeg visste at det var Marit som hadde hatt en finger med i spillet. Hun som vet at jeg elsker sånne fløyelsmyke mintgrønne blomster. Det er så mye kjærlighet i å bry seg om andre slik at man vet hva som gleder de. Tusen takk Marit ♥

Nå står dette fine sukkulentbladet i en telysholder på stuebordet som en slags forlengelse av oktoberbuketten. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på det. For at Marit festet det under hortensiaen som en liten overraskelse. Og for at det minner meg om når Bianco luktet på lammeøren. Ofte må jeg ta på det. Nesten som at minnene sitter i fingrene også. Men de gjør vel kanskje det… De sitter nok i hele kroppen.