Bianco

Hei sola

2 Comments

En av de første dagene i februar sto jeg ved stuevinduet og så på sollyset som la seg så fint på bygningene sør på Tromsøya. De er heldige der, for de får alltid sola først.

Mira hadde lagt seg til rette på sofaryggen akkurat der som Bianco brukte å ligge ♥ Nesten som at hun har tatt over hans rolle. Og at vi viderefører denne fine tradisjonen sammen i hans ånd. Jeg satt meg ned i sofaen sammen med henne, og det var da jeg så det lille glimtet av sol som snek seg fram bakom fjellet. Jeg hadde glemt av at dette var den første dagen sola fant veien inn i stua vår. Jeg trodde det var senere i februar.

Hei kjære sola. Ååååå, som jeg har savnet deg!

Jeg måtte selvfølgelig driste meg ut i kulda på verandaen. Og der hadde det vært noen små poter før meg ♥

En liten gjeng med tre skarver dykket fram og tilbake utenfor kaia vår i jakt på noe godt å spise. Det så ut som de nøt lyset fra sola de også. Jeg er så fascinert av disse fuglene, som både flyr og dykker som en mester. Ofte blir jeg bare sittende i stuevinduet å se på de. Lenge. Og hvis en av de bruker veldig lang tid på dykket sitt er det nesten som at jeg holder pusten til den kommer opp til overflata igjen. Hehe, er det flere der ute som lever seg så inn i ting?

Det var så herlig å se sola på stueveggen vår igjen. Åååh som jeg har savnet lyset!

Men det første besøket av sola i stua er alltid kort. Jeg tror ikke det tok mer en ti minutter før den forsvant ned bak fjellet igjen.

Det ble betraktelig mørkere da, men se så magisk lys vi får når sola går ned. Jeg lar meg aldri slutte å begeistre av det. Og spesielt ikke etter to måneder med mørke.

Og mens jeg fortsatte å la meg begeistre smurte jeg meg en sen lunsj. Tre rug sprø og en kopp te. Nå for tida er rødlige toner dominerende på pålegget mitt. Jordbær, tomat, røde epler og bringebærsyltetøy er ting jeg helst har lyst på. Dog var teen grønn 😉

Også hadde jeg en bukett med Bianco-rosa stående i stråmønstermugga mi. Jeg blir alltid så glad når jeg finner denne vakre blomsten som betyr så mye for meg. Da føler jeg meg på en måte nærmere min kjære pus ♥

Vår elskede Biancopus

6 Comments

I dag er det to år siden vår elskede Biancopus måtte reise fra oss. En dag som sitter som et fysisk og dypt arr i hele kroppen min. Jeg har prøvd og prøver fortsatt å bearbeide. Men det gjør så vondt. Så veldig vondt. Jeg har i flere perioder unngått å se på bilder av han. Unngått å lete i gamle bildearkiver. For at jeg rett og slett ikke har orket å kjenne på den smerten. Ikke orket å gråte de tårene.

Høsten i år tok meg tilbake til 2019 med alle minnene om alt som var da. Og gjennom hele oktober har jeg lurt på hva vi gjorde på akkurat den samme dagen det året. Noen dager husker jeg selvfølgelig godt. Den dagen jeg kjøpte oktoberbuketten som var inspirert av Bianco. Dagen etterpå, da vi fikk vite det. Hele den helga, når vi lå i senga eller på stuegulvet sammen med Bianco og gråt mens vi holdt hardt rundt han. Han var så umistelig for oss. Og selvfølgelig den siste dagen. Og dagen før den siste, da det begynte å snø.

Men så var det 24 dager fra da vi fikk vite det til vi måtte la han dra. Og selv om de fleste fortonet seg ganske likt med masse kos, tårer, sorg, frykt og kjærlighet, vet jeg at det var én dag sola skinte så fint inn i leiligheta vår. At det var én dag vi lagde blogginnlegg sammen. Én dag jeg bakte eplekake. Og én dag jeg gikk tur når det lå et tynt lag av melis på bakken. At jeg da tegnet et hjerte i snøen på en benk og sa høyt at det var til Bianco. Min elskede Bianco. Alle de små stundene husker jeg så godt, men ikke nøyaktig hvilken dag det var. Og det er sikkert ikke viktig heller, men likevel har jeg tenkt masse på det.

Og jeg har jo kameraet mitt, for jeg tok masse bilder da. Så noe kan jeg finne ut av. Jeg har bare ikke turt. Foruten én gang. Da gikk jeg inn i bildemappa til oktober 2019, og resultatet var at jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å spise middagen jeg hadde laget. Flere av disse bildene hadde jeg egentlig planlagt å bruke i et blogginnlegg som skulle hete «den siste tida med Bianco». De er redigerte, de ligger faktisk i bildearkivet til kattelivet, og kladden til innlegget står klar. Men det gjør bare for ondt.

Og det er kanskje sånn det skal det være. Det skal være så ondt. Etter 14 år med en så spesiell kjærlighet. Og det skal ta tid. For det er tapet av det kjæreste vi hadde som skal bearbeides. Og kanskje jeg ikke skal blogge om den siste tida. Jeg kjenner uansett nå at smerten over hvor syk han var er på grensen til uutholdelig. Han fortjente det ikke han som var så hjertevarm og god. Verdens snilleste. Verdens fineste. Nei, det er bildene og minnene fra da han sprang gjennom leiligheta i full fart, fra da han lå under blomstene i hagen, fra da han lekte med garnnøster, spiste tunfisk og sto oppi alle skoene mine, fra da han var frisk og rask og full av liv, som skal deles. Som skal få størst plass.

Det har dessverre ikke blitt så mange glade minne-blogginnlegg om Bianco enda. Men jeg har lovet meg selv at det skal det bli en endring på. Og selv om sorgen følger med på lasset, får jeg bare gråte og flire på samme tid. Mens jeg tenker tilbake på alle de gode minnene.

For Bianco er med oss i hverdagene fortsatt, nettopp på grunn av minnene. Alt det fantastiske vi delte. Jeg har ikke tall på hvor ofte både jeg og kjæresten sier «Husker du at Bianco gjorde det? At han likte det? At han var sånn?». Vi bærer han med oss i hjertene våre. Hver eneste dag. Urna hannes står her hjemme, rett ved der han elsket å ligge. Hånden stryker over den når savnet er ekstra stort. Og nå har han fått sin plass på hytta også. For nå henger det et bilde av han der han sitter og ser ut av vinduet. Og han er så levende. Så vakker. Og det er sånn vi skal huske han. Vår elskede Biancopus ♥

Septemberbuketten

Leave a Comment

Årets septemberbukett har både noe kjent og ukjent over seg. Den er stor, frodig og har samme fasong som jeg ofte velger. Blomstertypene er de samme som jeg har hatt maaange ganger før. Både grenroser, hodenellik, bergknapp og eucalyptus. Men fargene, og kanskje spesielt fargekombinasjonen er litt uvanlig for meg. Det var faktisk det første kjæresten sa når han så buketten.

Jeg hadde sett på de nye, litt skitne gule hodenellikene på Mester Grønn i lang tid før jeg fant ut at jeg måtte prøve de i en bukett (selv om det er en farge jeg sjelden velger). Og jeg så for meg at ferskenfarget og noe litt brunlig kunne passe sammen med de. Når jeg da kom over en miksbukett med Bianco-rosa i var jeg solgt. For den er nok noe av det fineste jeg kan ha i vasen ♥

Med i miksbuketten fulgte det med to andre grenroser. Den ene så dus rosa at den nesten er kremfarget. Absolutt et godt tilskudd i septemberbuketten sånn som jeg så den for meg. Men den andre, den som er nokså skarp rosa syntes jeg egentlig ikke passet inn. Selv ikke med det rosa fra bergknappen. Det funket liksom ikke med det gule. Men fordi de ikke hadde noe annet som passet på Mester Grønn denne tirsdagen, så kom de rosa grenrosene med i buketten likevel. Og selv om jeg på en måte måtte venne meg til denne fargekombinasjonen ved å gå noen runder forbi kjøkkenbordet hvor buketten sto, så syns jeg resultatet ble ganske bra. Det var uvanlig, men fint.

Det aller viktigste i buketten var selvfølgelig Bianco-rosa ♥ Ikke bare er den utrolig vakker å se på, men den gjør meg også så glad og varm i hjertet.

Men denne eucalyptusen som heter poppy gjør også veldig mye for utrykket til buketten. Jeg elsker at den strekker seg utover kanten på vasen, nesten som at den henger med hodet. Og de mørke brunsvarte bærene er så fine og høstlige i stilen. Dette er også en stor blomsterfavoritt hos meg.

Og man kan ikke la sjansen til å ha bergknapp i buketten gå fra seg. Det er bare nå på høsten de blomstrer.

Ble det ikke en fin septemberbukett? Og med ekstra mye kjærlighet og minner i. Det passer fint nå når vi er i den tida når savnet til Bianco kanskje er størst ♥

Denne tida

Leave a Comment

Det er noe med denne tida. Da nattelyset plutselig forsvinner, kveldene blir kaldere, hverdagene slår til for fullt igjen, og man får en følelse av at noe er slutt. Jeg følte det sånn umiddelbart ved overgangen til august i år, da det brått ble så mørkt og kaldt. A sense of an ending. Og egentlig mer enn at «bare» sommeren var over.

Denne følelsen har blitt sterkere og sterkere for meg med årene. Og jeg har fundert litt på det for meg selv. Det har nok mye å gjøre med at jeg på en måte har kortere tid til å oppleve ting på fordi jeg er syk. Jeg tilbringer mer tid i senga, har mindre energi til å gjøre ting, og det meste tar litt lenger tid å gjøre. Dermed blir sånne ting som jula, påsken og sommeren for kort for meg. Jeg har liksom ikke fått gjort meg ferdig før det er over. Det dårlige sommerværet som gjorde at vi knapt var kommet i gang før det var slutt, påvirker meg nok også.

Men den viktigste faktoren tror jeg ikke at jeg trenger å gå lenger tilbake i tid enn for to år siden for å finne. I august 2019. Da ikke bare sommeren var på hell, men også livet som jeg kjente det da. Jeg hadde ikke fått det bekreftet men jeg visste likevel i hjertet mitt at dette var Bianco sin siste august. Jeg så det på han. Det ble hans livs siste sommer. Når høsten da var her var det ikke bare melankoli over en sommer vi gjerne skulle ha hatt en stund til. Det var også en sorg over å vite at han ikke skulle oppleve sommeren flere ganger. Og at vi ikke skulle oppleve den sammen med han igjen.

Og selv om Bianco ikke har vært sammen med oss på ganske lenge nå, er det disse følelsene som kommer tilbake til meg når høsten tar over for en alt for kort sommer. Med mørket kommer minnene om alt som skjedde da. Da jeg strevde sånn for å nyte alt før det ble borte. Da jeg smilte for å gjøre den siste tida hans så fin. Mens det samtidig føltes som jeg skulle dø innvendig. Det var så tungt. Men så viste det seg at uansett hvor hardt jeg holdt fast så kunne jeg ikke forlenge verken sommeren eller livet til min kjære pus. Jeg måtte slippe taket.

Og det må jeg i år også. Jeg må slippe taket i sommeren selv om alt i meg stritter imot. Jeg er bare ikke så god på det. Men jeg håper at jeg med tiden finner tilbake til hun som omfavnet høsten og alltid fokuserte på det koselige med den. At det er alle de årene med koselige høststunder sammen med Bianco jeg blir å minnes sterkest.

Enn så lenge må jeg bare gjennom dette. Tårene, savnet og følelsen av at noe er over. For sorgen holder fortsatt tak i meg, spesielt på denne tida…

Tanker på en torsdag

4 Comments

* Jeg har bakt bananbrød for første gang og kan bare si at mmmm dette var godt. Og ja, jeg vet at jeg er litt sent ute med ting. Banabrød var jo det alle bakte i 2019 og 2020. Men som som jeg bruker å si – bedre sent enn aldri. Og spesielt når det smaker så godt! Dette kommer jeg til å bake flere ganger.

* Det er så kjipt at det meldes om å ta fram stillongsen fordi høstværet er i anmarsj når vi bare så vidt var kommet i gang med sommeren. Kan ikke dere sørpå sende oss litt godvær? Pliiis!

*Kjæresten er bortreist for første gang siden vi fikk Mira, og det er så rart. I ett og et halvt år har det liksom vært oss tre, her hjemme, sammen. Og nå er det vi blomsterpikene som skal holde fortet mens kjæresten er ute på jobbreise. Tidligere år brukte jeg å elske sånne «alenestunder» her hjemme sammen med Bianco, men denne gangen kjenner jeg at jeg savner han veldig. Forhåpentlig kommer jeg i ligge-midt-i-dobbelsenga -og Disneyfilmmodus snart. Sånt må jo nytes når man kan! Hehe.

* En tur på Tromsøbadet hadde ikke vært å forakte nå. Jeg lengter etter å flyte i vann og å kjenne meg nesten vektløs.

* Etter at vi fikk hytta er leiligheta vår plutselig blitt så liten og mørk. Nå skal det sies at hytta er 20 kvm større (i tillegg til hemsen), og det er jo merkbar forskjell. Pluss at vi har vindu fra alle retninger på hytta, så lyset formelig flommer gjennom den. Men det rare er at leiligheta ikke føltes så mørk før. Eller så lita. Og det er jo ikke den som har forandret seg…

* Og når vi snakker om leiligheta vår, så trenger den litt kjærlighet og omsorg den også. Den har gått litt for lut og kaldt vann i sommer når hytta var første prioritet. Nå håper jeg at jeg har nok energi til å ta et lite skippertak og rydde og renske ut før vinteren kommer. Orden og luft føles som noe som skal prioriteres.

* Det begynner å bli mørkt på kveldene nå.

* Er det flere som er bekymret for klimaet? Både skogbranner, styrtregn og flommer skremmer meg veldig. Og selv om vi ikke har blitt så hardt rammet i Nord-Norge merker jeg stadig flere endringer her også. Uvanlig sterk vind og såkalt «sydenregn» er noe vi har hatt en del av i sommer. Husk at vi alle kan påvirke hvordan dette skal håndteres framover ved det kommende valget.

* Å gå tur i 2,5 timer sammen med en god venninne var ikke feil på en tirsdags kveld. Det var jo nesten som i ungdomstiden, når man bare gikk og gikk for at samtalene skulle vare lengre.

* Jeg lurer sånn på hva Mira egentlig sier når hun går inn i et rom hvor ingen andre er og mjauer kjempehøyt gjentatte ganger….? «Kom hit»? «Hvor er du»? Eller kanskje «så kjedelig det er her nå»?

* Jeg er så frustrert på meg selv for at jeg krympet den fine, beige, knelange og perfekt tynne ullcardiganen min i sommer. Jeg vet jo selvfølgelig at det ikke kommer til å endre på situasjonen å gå rundt å være irritert, men jeg burde ha visst bedre. Jeg er så gammel nå at jeg vet hvordan ull fungerer. Nå leter jeg febrilsk etter en erstatning, så rop ut om noen finner noen fine.

* Takk og pris for at Mira er like glad i å sove i fotenden som Bianco var ♥ Det hadde jeg ikke klart meg uten.

* Jeg er så uendelig takknemlig for alle de fine stundene vi har hatt sammen med familie og venner denne sommeren. Hjertet har vært så fullt at det har nesten flommet over.

* Spagetti med blomkålsaus høres kanskje litt rart ut, men det er faktisk veeeldig godt. Jeg anbefaler spesielt Jamie Oliver sin oppskrift.

* Jeg lurer på hvorfor jeg de siste årene har begynt å synge julesanger på sommeren? Jaja, det er jo ikke så lenge til jula nå. Hehe.

Ekstra fint

2 Comments

Det er verken så mye tid eller energi til bloggen nå for tida. Og skal jeg være ærlig har jeg litt dårlig samvittighet for det. Men som kjæresten sa i går – det blir nok tid til mer blogging etter hvert. I mellomtiden fokuserer vi på det som er ekstra fint. For selv med litt vel mye sykdom er det fortsatt myyye som er ekstra fint. Her kommer en hel haug med bilder.

Denne nydelige blomsterbuketten fra Sonja Blomster som kom på døra en fredag i mai. Laget av flinke Sara, og full av Bianco-roser og masse andre favoritter som hun visste at jeg likte. Og den ga meg så mye glede og kjærlighet i en tid jeg var så dårlig og engstelig. Tenk så mye blomster kan bety!

Og det var flere enn meg som satte pris på buketten. Lille blomsterfrøkna vår ♥ Som jo egentlig ikke får lov til å gå på bordet. Men jeg måtte bare knipse et bilde før jeg løftet henne ned.

Se så vakker! Dette ble for øvrig den nest siste buketten fra favorittbutikken min, for nå har de dessverre stengt dørene. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg syns det er forferdelig trist, men jeg skal samtidig fokusere mest på all den gleden de har gitt meg alle disse årene ♥

Ekstra fint er det også med rosa kveldssol på fjelltoppene.

Og vår lille putepus som er så søt der hun ligger med labbene over putekanten ♥

Og 17. maihilsenen som hang på 17. maibuketten fra de fine blomstervennene mine på Sonjas.

Og de søte små vårlammene. Herlighet så fine de er!

Spesielt de som er ekstra trøtte ♥

Også er det ekstra fint å kunne kjøpe kortreiste og nydelige gode egg fra Widding Gård på Reko-ringen. Jeg slutter aldri å være takknemlig for det.

Også er Mira ekstra fin og artig å se på når hun jakter på fluene i vinduet.

Og ekstra ekstra fint var det en dag når en venninne kom å leverte en god-bedring-gave på døra en dag jeg lå og sov. Hun ringte kjæresten for å være sikker på at hun ikke skulle vekke meg, og når jeg våknet opp lå denne fine eska og ventet på meg. Tenk så omtenksomt ♥

Inni eska lå det både kort, en hjertesjokolade, et bokmerke og masse mer. Men det viktigste var denne boka som hadde gitt min venninne så masse glede. Og nå håpet hun at den kunne gjøre det samme for meg, for vi deler nemlig vår forkjærlighet for denne finurlige karakteren. Jeg har ikke begynt å lese den enda, men jeg vet at jeg kan glede meg for kjæresten er godt i gang, og han sier at den er fantastisk bra.

Mira fikk også gave fra min venninne, og som dere ser falt den veldig i smak.

Ekstra fint er det også når man kan gå en rolig kveldstur i fjæra med en temperatur som blir stadig høyere.

Og å ha jordbærhjerter på knekkebrødet.

Også er vår elskede midnattsol tilbake.

Og endelig har vi sådd kattegresset. Stakkars Mira, det har hun lengtet etter. Men nå spirer det, og det er så fint.

Å tenk så fint å vite at bestefar bygde dette fuglehuset for mange, mange år siden. Og at vi fortsatt kan se sporene etter han selv om de stadig endres og svinner mer for hvert år som går ♥

Ekstra fint er det også når Mira er trøtt og blir så smal i øynene at hun ser ut som en eskimo.

Og å kunne stoppe på Eide Handel og føle at man har vært i en gourmetbutikk i England. Vi kom hjem med varm Eideloff, ferske Lyngenreker og en hel haug av favorittoster. For en luksus!

Dette er de beste av de beste ostene. Ja, i tillegg til Creamy White og Mont D’or.

Og endelig kan jeg vandre i varme drivhus full av lykke i form av blomster. Det er ekstra fint det!

Også var det ekstra fint å feire storebror sin bursdag med hjemmelaget gulrotkake med valnøtter og rosiner. Nam, den var god!

Også er det så fint at den røde alunrota overlevde den vanskelige vinteren med mange minusgrader og alt for lite snø. Jeg var helt sikker på at den ikke kom til å klare det, men nå ser den sånn her ut. Med stadig flere blad, og forhåpentlig mer rød etter hvert som det blir mer sol. Vi har gått fra snø og kaldt til varmt og grønt på rekordtid i år. Og nå er sommeren rett rundt svingen.

Og det fineste i hele verden for meg – min lille familie. Kjæresten og Mira som sover sammen på to-seteren mens jeg ligger på tre-seteren. Og til og med Bianco på sidebordet mellom sofaene. Men han er nok aller mest i hjertene våre ♥

Helt på slump

Leave a Comment

Til 17. mai sendte jeg kjæresten for å hente noen peoner jeg hadde lagt av på Mester Grønn. Dessverre var ikke disse peonene så bra, så derfor benyttet jeg meg av 5-dagers garantien og byttet de. Og når jeg var der for å bytte hadde de bare tre peonbuketter igjen som tilfeldigvis er vår pinseblomst nummer én – Odile. Denne peonen har vi nesten hatt hver pinse i snart fem år, og den minner meg så mye om Bianco ♥ Tenk at vi helt på slump endte opp med Odile-peoner denne pinsen også! Livet er sannelig full av tilfeldigheter.

En ekte tøffelhelt

2 Comments

På onsdag var det ett og et halvt år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Derfor fant jeg ut at det var på tide å minnes denne lille søtingen ♥ Jeg skal ikke stikke under en stol at savnet etter han fortsatt er enormt stort. Og sorgen så dyp. Men jeg prøver mer og mer å kjenne på gleden over det vi hadde. All den fine tida. For det var helt magisk. Rett og slett! Og det er så godt å smile når jeg ser alle de nydelige bildene av han. Selv om tårene så absolutt er til stede også, og mest sannsynlig alltid vil være det. For det er bare sånn det er med kjærlighet. Og det er bare sånn jeg er.

En av de (maaaaange) tingene som jeg elsket med Bianco var at han alltid lå på tøflene våre. Han hadde jo som dere vet en ting for sko (og var en katt for sitt navn). Og tøfler havner vel litt under den kat(t)egorien. Hehe! Men han elsket virkelig tøflene våre. Og jeg vet ikke om det var lammeskinnet, mykheten, fasongen eller kanskje fotlukta, men de ble som en slags katteseng for han. Hans faste plass. Og det var så koselig.

Dette var favoritt-liggestillingen oppå tøflene. Og han sov nok dypt og godt her.

Men alle positurer ble testet opp igjennom årene. Se så avslappet han var.

Og etter noen runder med rulling havnet han noen ganger litt utenfor «tøffelsenga». Men man så likevel at den hadde vært i bruk.

Seee vår nydelige lille pus ♥ Så vakker og full av så mye kjærlighet i blikket at hjertet ble helt mushy.

Her er fra 2017 når vi hadde et samarbeid med Footway og var så heldige å få et par rosa tøfler. De falt i smak hos alle som brukte de. Det vil si både meg og Bianco.

Og samtlige tøfler i huset fungerte helt fint som lenestoler også. Det var viktig med en liten pusestrekk.

Her er fra juni 2019, og jeg elsker at han liksom holdt fast i tøffelen med labben.

Men det var ikke lett å være den som skulle fronte en hverdagslykkeblogg for da ble man forstyrret midt i ettermiddagshvilen. Hehe, men ingen sure miner fra denne lille karen. Han smilte alltid så fint til meg, selv i sine trøtteste stunder. Liksom bare så glad for å se meg.

Seee som han koste seg! Det er ingen tvil om at Bianco var en ekte tøffelhelt! Vår nydelige, lille, gode og fantastiske tøffelhelt som gjorde livet så uendelig fint og godt ♥

Hjertesmil

2 Comments

Du vet når noe oppleves så kjærlig og fint at det føles som at hjertet smiler? Når du kjenner gleden og varmen bre seg på innsiden. Når smilet du også har rundt munnen er så stort at du vet det begynte helt nede ved hjerterota. Det bruker jeg å kalle for et hjertesmil. Så hjertevarmt at hjertet smiler. Her kommer en dryss av hjertesmil fra kattelivet fra de siste månedene.

Kortet og gavene på morsdagen i februar. Det var fra både Mira og Bianco ♥ Med to poter på kortet og forskjellig farge på båndet på hver av klesrullene. Har jeg forresten fortalt dere at vi i alle år hadde som tradisjon at Bianco ga oss klesruller i julegave? Én hver. Og inni mellom fikk vi også i bursdagsgave eller ved andre spesielle anledninger. Jeg ble alltid så glad når det var blomstermønster på den jeg fikk. Det er så fint at Mira fører den tradisjonen videre nå.

Å klare å få de (nesten) sukkerfrie kanelbollene mine enda saftigere. Trikset var å kutte nokså mye ned på melet og tilsette litt mer flytende. Deigen ble ganske løs og klissete, men det gikk fint å bruke litt mel til utbakingen.

Mira og hennes bedende blikk når hun vil leke med q-tips.

Dalende snø som nesten var som i en snowglobe. Det føltes som at alt sto stille. Både lydene, lufta og tida. Det ga en ro vi trenger mer av.

En liten frøken som er like glad i silkepapir som storebror var ♥ Titt tei.

Og tenk at jeg fant selveste Bianco-rosa som de egentlig ikke selger til vanlig på Mester Grønn, på bursdagen til Bianco! Det var så ekstra fint og hjertevarmt. Så den dagen han skulle ha blitt 16 år fikk han både blomster og lys ♥

Å feire vaffeldagen sammen med en som er ekstremt glad i vafler. Jeg snakker selvfølgelig om kakemonsen mamma. Men kjæresten var også sammen med oss.

Vi dekte bordet så fint at det nesten føltes som et lite teselskap.

Å ligge på gulvet å pusle puslespill sammen med Mira.

Og det er kanskje ikke det største hjertesmilet, men jeg måtte smile likevel når jeg pakket puslespillet sammen men glemte en brikke på gulvet. Da ble den seende sånn her ut. Hehe, hun der lille røverfrøkna.

Når vi hadde masse snø på verandaen og Mira ikke ville gå ut, og jeg tråkket en liten sti til henne. Seee så godt hun likte det! Og se alle de søte små potesporene ♥

Hun la seg til og med ned på den lille stien sin. Eller kattetråkket, som jeg endte opp med å kalle den for.

Å feire Earth Hour i mørket sammen med de jeg er glad i. Og samtidig kjenne på takknemlighet over all komfort vi har. Det må vi verken ta for gitt eller misbruke.

Spilledåsen til Mira som henger på kjøkkenet. Jeg hadde egentlig kjøpt den i gave til datteren til en venninne av meg i fjor høst. Men så likte Mira den så godt at hun ble helt salig hver gang den spilte. Derfor fikk hun beholde denne, også kjøpte jeg en ny en til lille Emma. Hver gang vi går forbi den drar vi snora og nynner med på Brahms Lullabye. Da ser vi bare at øynene til Mira blir så smale og kroppen nesten gynger fram og tilbake i takt med denne vakre lille vuggesangen. Det er så koselig at hun reagerer sånn på rolig musikk ♥

Å virkelig nyte sesongens siste supersaftige blodappelsiner.

Å kjenne på takknemlighet over at den fine tekanna mi fikk «leve videre» hos meg når Tante Ingers Tehus takket for seg. Den bringer også med seg så mange gode minner av de deiligste kaker og den beste teen som jeg nøt sammen med familie og venner. Ser dere forresten at den egentlig var rød?

En liten klatrepus med et hårstrå på snuten. Se det blikket!

En nydelig hjemmelaget gave fra en liten venninne ♥ Det tok ikke lang tid før den var full av Mirahår etter at den kom i hus. Men fordi Ronja er så begeistret for Mira tror jeg ikke hun syns det gjør noe.

Å spis de utrolig gode eggene fra Widding med god samvittighet fordi det er kortreist, kvalitet og god dyrevelferd.

De søte lappene som kjæresten hadde lagt i påskeegget mitt. Jeg elsker at han tegner smiley face, men denne gangen ble jeg ekstra begeistret for den lille spiren på lappen i midten ♥

Og at vi kunne nyte litt av påskeegget selv når påsken var over.

En etterlengtet båltur i fjæra sammen med gode venner som vi har savnet. Det var så koselig og fint. Med sol og alt.

Og til slutt, at Mira har så mange som er så glad i henne, akkurat sånn som storebror Bianco hadde ♥ Det er nok det største hjertesmilet av de alle.

Et snev av vårtegn og en rød nabopus

4 Comments

Nå laver det ned med snø og regn annen hver dag. Ordentlig snøstorm i ene øyeblikket og grått høstvær i det neste. Det er egentlig litt irriterende for nå venter jeg bare på at snøen skal begynne å smelte. Det er tross alt midt i april og det er på tide å gjøre plass for våren. Men våren er jo et evig tema i Nord-Norge. Når kommer den? Kommer den i det hele og det store i år? Og har vi egentlig vår her nord?

En som sier det godt er Halvdan Sivertsen. Han bruker å spøke med at vi har etterslep, at det er våren for 10 år siden som kommer nå. Det er nok noe i det han sier, for mang en gang har det føltes som vi har gått rett fra vinter til sommer. At våren rett og slett uteble. Eller var den kanskje innom en snartur, bare at den var så kort? Sant å si tror jeg vi aldri blir klok på den nordnorske våren. Den vil nok forbli et mysterium.

Men vårtegn har vi i allefall. Og de har jeg kjent på allerede. Og kanskje spesielt sist fredag når jeg og kjæresten gikk oss en liten tur sammen i sola. Med første øyekast ser det kanskje ikke så vårlig ut med snøen som ligger helt ned i fjæra. Men i liveversjonen av dette bildet var det måser, tjeld og andre fugler som skrek for full hals, en intens varme i ansiktet, og dryppende dråper fra enhver takrenne. Og det er ikke sikkert jeg har klart å fange det på bildet, men denne sola er mye varmere i fargen enn vintersola.

Og den varmen, den kjente vi helt inn i hjertet. Det var som om sola omfavnet oss og ga oss en stor klem. Som at den sa at alt blir bedre snart. Samtlige skuldre ble lave, og det var nesten lettere å puste. Og de to som ruslet hånd-i-hånd på denne lille fredagsturen kunne ikke annet enn å smile til hverandre av glede ♥

Jeg elsker når snø og is smelter og drypper rett ned i havet fra pirene. Det er lyden av varmere tider.

Og vi møtte på flere gåsunger på vår vei. Det er i allefall et sikkert vårtegn.

Og selv om istappene som henger fra nordlige tak holder stand, har de sakte men sikkert begynt å smelte de også.

Mot slutten av turen vår møtte vi på den fineste røde naboen vi har. Dere husker kanskje at jeg delte et bilde av han i sommer, når han gikk tur på kaia sammen med eieren sin? Den gang var jeg så fasinert, for det er ikke ofte man ser en katt som går på tur som en hund. Vi kom i prat med eieren og fikk vite at denne vakre røde monsen heter Dennis. Og at de tidligere hadde en Golden retriever som Dennis hadde lært seg å gå tur sammen med. Tenk så koselig.

Dennis minnet meg om Bianco i blikket ♥ Men både farge, mønster, størrelse og fasong er nokså annerledes.

En ordentlig staselig kar dette her, er dere ikke enig? Vi følte oss bra heldig som fikk rusle en liten tur sammen med han på kaia.

Men etter en stund fant Dennis ut det var på tide og starte helga for alvor. Da rettet han snuten hjemover. Og igjen sto vi med et smil om munnen, sola i ansiktet, minnene av Bianco i hjertet, og med en visshet om at årstiden er i endring. Ja, selv om våren skulle vise seg å utebli. «Han e lang vinter’n men ikke evig». Takk for de trøstende ordene kjære Halvdan ♥