Takknemlighetslista

Fordi den siste tiden har vært litt tung og bydd på både en umulig kropp og et angstfylt hode, fant jeg ut at jeg må ha litt motgift eller medisin. Så derfor er det på tide med takknemlighetslista igjen. Det er ingenting som skyver bort alt det vanskelige som takknemlighet. Og spesielt når man skriver det ned. Nå retter vi fokuset mot det positive. Her er lista:

– Jeg er så takknemlig for høstdager med sol.

– Jeg er så takknemlig for at storebror fikk en venn av seg til å sende grønn mango og bergamott-te til meg helt fra England. Og for hvor koselig vi hadde det når storebror kom på besøk med teen som jeg fikk i bursdagsgave.

– Jeg er så takknemlig for Castello sin Creamy White, mmm den er god! Både på knekkebrød, i omelett eller til tapas.

– Jeg er å takknemlig for å kunne sitte i telefonen med en av mine beste venninner i tre og en halv time og etterpå sitte igjen med følelsen av at vi faktisk var sammen. Jeg er så glad for at jeg har min kjære venninne, og ikke minst telefonen.

– Jeg er så takknemlig Carpenters-LPen min som jeg kjøpte på Spin Sector for 50 kroner for maaange år siden.

– Jeg er så takknemlig for leiligheta vår. Den fine leiligheta vår som jeg elsker så høyt. Ikke er den spesielt stor, eller ekstraordinær. Men den inneholder alt vi er glad i, og føles varm og lun. Den er hjemme rette og slett.

– Jeg er så takknemlig for de bruktbutikkene vi fortsatt har i byen.

– Jeg er så takknemlig for at tante Solbjørg plukket solbær til meg og la i fryseren når jeg ikke hadde mulighet til å komme å plukke selv.

– Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å ta lange og varmende dusjer når kroppen skanter litt. Det er når man er ute å reiser at man forstår hvor godt vi har det på akkurat det punktet i Norge.

– Jeg er så takknemlig for alle de små morgenstundene jeg og kjæresten har hatt denne høsten. Når vi trøtt som en dupp har pratet og flirt i senga, med håret til alle kanter. Det er den aller beste starten på dagen. Og spesielt når Bianco ligger sammen med oss.

– Jeg er så takknemlig for svigerfamilien som kommer på besøk og sprer humor og latter.

– Jeg er så takknemlig for den dyre legen (til Bianco). Selv om den er veldig dyr.

– Jeg er så takknemlig for alle de søte små vi får lov å ha i livet. De som sitter på fanget og har lyst å bli lest for. De som tuller og flirer. Og de som begynner å bli så store at de danser på ballettforestillinger. For en glede det er å få ta del i småe tær og trillende latter.

– Jeg er så takknemlig for Jørn Lier Horst sin siste krimbok.

– Jeg er så takknemlig for den deilige følelsen det er å legge seg i rent sengetøy.

– Jeg er så takknemlig for at det er helg.

– Men mest av alt er jeg så uendelig takknemlig for Bianco. For hver gang jeg hører små poter tasse over gulvet. For hver gang han hopper opp i senga eller sofaen og møter meg med en nesekos. Og for hver gang vi prater til han og han smiler så fint til oss. Han er verdens fineste lille pusekatt som betyr alt for oss ♥

Hva er du takknemlig for?

Det som ble med hjem fra Lofoten

Vi hadde så mye fint med oss hjem fra Lofoten i år. Både brukt og nytt, og billig og litt dyrere. Blant annet denne Bergs Potter-potta som jeg allerede før vi dro hjemmefra hadde bestemt meg for at jeg skulle kjøpe på Mors Hus.

Disse fine pottene koster litt ekstra, men de er tross alt håndlagede og av veldig høy kvalitet. Plantene elsker de, og av mangel på et bedre ord, så blomstrer de rett og slett i disse pottene. Siden jeg tok dette bildet er denne oxalisen blitt dobbelt så stor. Så jeg kommer nok definitivt til å investere i flere Bergs Potter-blomsterpotter. Både i denne fargen og den lyse terrakottafargede.

På Mors Hus kjøpte jeg også enda en oliventrestekespade og nye små stearinlys til flaskelysestakene. Dette er tredje året på rad jeg kjøper akkurat disse tingene (hei vanemenneske), så jeg føler at jeg poster det samme bildet på nytt og på nytt. Jeg hadde egentlig ikke trengt å tatt et nytt bilde, bare gjenbrukt det fra i fjor eller året før der igjen. Hahaha!

En som iallefall er glad for at jeg hadde kjøpt noe nytt med oliventre er Bianco. Kan jeg få den spør han pent før rusen tar helt overhånd.

Heeeelt overhånd! Han er så artig når han krampholder i stekespaden.

Så ble det dessverre ikke så mye tid i bruktbutikker som jeg hadde håpet på, men jeg må si meg fornøyd med funnene likevel. Jeg fant nemlig denne fine ovnspanna i kobber. Jeg må nok være forsiktig med å bruke den i ovnen på grunn av flekkene i bunnen, men den passer perfekt til servering. Spesielt til tapas.

Den er av merket Krögarhuset, så jeg vet at den er mye mer verdt enn de 30 små kronene jeg betalte for den.

Denne gamle lampeskjermen fikk jeg for 10 kroner. Den er til et prosjekt som jeg får ta opp igjen neste sommer. Jeg fikk ikke tid i år når høsten kom litt brått på.

Så fant jeg litt stoff og et putetrekk for noen få små kroner på Vestvågøy Asvo. Det stripete stoffet har dere jo sett før fra da vi var på Haukelandstranda. Putetrekket hadde jeg tenkt å ha ute, men fargen ble ikke helt som jeg hadde håpet på. Det var mer grått enn blått, så jeg får se hva jeg blir å gjøre med det.

Disse tefatene fant jeg også på Vestvågøy Asvo. Jeg har jo ganske mange deler av dette serviset i lyseblått, men syns de røde også er så fine. Spesielt til jula.

Et par kammerstaker i messing ble også med hjem.

Og et lite serveringsbrett i sølvplett og enda et par av disse gamle vinglassene som vi har fra før. Planen er å ha litt ekstra glass slik at vi ikke trenger å være redd for å bruke de.

Og vinrøde blondebånd får man aldri for mye av. Iallefall ikke når man syr og elsker å pakke inn gaver.

Så var jeg så heldig at jeg faktisk fikk denne Bergs Potter-potta på Rødekorshuset på Fygle fordi den manglet fat og hadde en brist i seg. De er så utrolig snille der! Men denne blir nok stående ute i hagen. Med stemor oppi om sommeren og lyng på høsten.

Så flesket jeg til å gjorde en investering jeg har tenkt på i flere år nå. Jeg kjøpte meg et Holzweiler-skjerf fra Kaviarfabrikken. Det er så mykt og godt, har de perfekte fargene, og det passende navnet Halibut. En ekte kveite kjøpt i Henningsvær.

Ja det er ikke bare jeg som syns det er mykt og deilig. Hehe, Bianco syntes det var mye fint jeg hadde med hjem til han fra Lofoten ♥ På dette bildet ser jeg forresten at skjerfet kanskje ser litt lilla ut, men det er mer vinrødt.

Så nevnte jeg for den snille stemora at vi begynner å få litt lite kluter. Da fant hun fram en av de hundre «strikkeriene» sine og sa vær så god. Tenk så heldige vi er som har henne ♥

Så ble det litt shopping på Drops også. For selv om de stadig tar inn ting som ikke er helt min stil, er jeg så utrolig glad i den butikken. Også syns jeg det er så viktig å støtte disse små lokale butikkene. Med hjem denne gangen ble denne fine kakepynten som jeg forhåpentlig får puttet på en kake snart.

Og selvfølgelig kunne vi ikke gå uten å ta med oss denne dørmatta. Vi har jo vært på leting etter en dørmatte i lang tid nå, og mer perfekt en denne kan det vel ikke bli i kattelivet!

Så som dere ser var det myyye fint som ble med oss hjem fra Lofoten. Men det fineste var selvfølelig alle de gode opplevelsene vi hadde.

Septemberbuketten

Septemberbuketten i år var en gave. En bursdagsgave fra verdens beste lille kattepus ♥ Og jeg tror nok han kjenner meg bra godt, og vet hva jeg liker. For denne buketten kunne jeg nemlig ha satt sammen selv. Den er ordentlig Ida i stilen, er dere ikke enig?

Bergknapp, ferskenfargede grenroser, rosa krysantemum, strå og den asymmetriske formen. Jeg elsket den selvfølgelig med én gang! Og spesielt fordi den var fra Bianco.

En ordentlig romantisk bukett full av kjærlighet. Og store deler av buketten inneholder jo bergknapp som svenskene kaller for kärleksört. Se hvor vakker den her mørke vinrøde bergknappen er.

Kjærligheten

Jeg har nettopp lest om Kristine som skriver om hvordan det er å oppdra en valp. At det noen ganger er en villstyring som glefser etter anklene hennes når hun kommer inn døra. At hun har bitemerker på både hender, armer og legger. Og at hun har grått litt de gangene det har blitt litt for mye. Men selvfølgelig skriver hun også om alt det fine som det jo er mest av. Og det er jo litt sånn det er å få en valp. Man blir småbarnsforeldre.

Så tenker jeg på oss. På Bianco. Og hvor mye småbarnsforeldre vi er blitt i løpet av de siste årene. Jeg har tenkt på det flere ganger i løpet av sommeren. At jeg aldri hadde trodd at man skulle bli mer småbarnsforeldre med en eldre katt enn når man skal oppdra en kattunge.

Jeg husker så godt at Bianco tisset i lenestolen i stua og nederst i cd-hylla til kjæresten. Og oppå dyna i senga. Jeg så det fjerne blikket hans og måten han løftet halen på, og jeg skjønte hva som skjedde der jeg lå under dyna. Jeg rakk så vidt å løfte han men det var for sent. Den dyna gikk rett i søpla. Men det var helt greit for den var egentlig alt for gammel og oppbrukt. Og selv om kjæresten var irritert på han for cd-hylla, unnskyldte jeg han, for han var jo så ung og enda ikke kastrert. Han hadde nok ikke helt kontroll på tissinga. I dag får kjæresten ondt i hjertet av å tenke på at han var irritert på Bianco.

Så husker jeg at han jaktet på julekuler på juletreet. Han tok nok kanskje 3-4 stykker før vi knekte koden og de fineste julekulene slapp å henge helt øverst i juletreet. En natt i romjula våknet jeg av et brak og sprang ut i stua hvor jeg fant et juletre som lå utover gulvet. Midt inni juletreet var det to små «uskyldige» øyne som overhodet ikke ante hva som hadde skjedd. Det ble heldigvis ikke flere sånne episoder. For sprayflaska med vann hjalp oss alle til et bedre liv.

Etter den fikk vi verdens lydigste kattepus. Så det var det ungdomsopprøret.

Men i tillegg til sprayflaska som vi kun brukte en kort stund, er Bianco veldig snill i personligheta si. Det får vi høre nesten hver gang vi er hos dyrelegen. De sier ting som at hvis alle kattene hadde vært like snill som han så hadde de hatt en enkel jobb, og de kaller han ofte for en hverdagshelt. Sist han skulle ta lungerøntgen trengte han ikke sedasjon en gang. Han bare lå der helt i ro og lot dyrelegen og dyrepleieren strekke i labbene. Etterpå kom dyrepleieren bærende på han tullet inn i et rosa teddypledd og sa høyt: «her kommer verdens snilleste katt». Det visste jo selvfølgelig vi fra før av, men vi blir alltid så stolt når de som virkelig vet påpeker det.

Og nå er Bianco blitt en eldre herremann. Og han trenger enda mer oppfølging, tilsyn og pass enn «lille røverpusen». Men det er nok mest sykdom som gjør at det er blitt sånn. Og kjærligheten. For hvor sårt det enn er å si det er vi mer glad i Bianco i dag enn når vi fikk han. Kjærligheten har bare vokst og vokst. Og det gjør den enda. For hver dag som går. Og akkurat den kjærligheten har fått oss til å lære og ville forstå Bianco. Og siden katter er så flinke til å late som alt er i orden selv om det kanskje ikke er det, har vi måtte følge enda mer med.

Allerede før vi visste hva astmaen til Bianco var, så brukte jeg å våkne på natta hvis han hadde et anfall. Selv om jeg lå på soverommet og han lå helt ute i gangen, så hørte jeg det. Som en småbarnsmor som hører babyen sin gråte. Det må være det spesielle båndet mellom oss som har gjort det slik. For jeg og Bianco er veldig nært knyttet til hverandre.

Og nå er det medisineringer flere ganger om dagen. Og på grunn av alt til sammen, sykdommen og alderen, kommer bekymringene snikende dersom han plutselig er litt mer slapp enn normalt en dag. Og dessverre fikk vi erfare i sommer at vi ikke kan være hysterisk nok når det kommer til helsa til Bianco. Heller én sjekk for mye enn én for lite.

To ganger om dagen holder jeg han i armkroken mens jeg putter astmamaska over nesen og munnen hannes. Jeg trykker på sprayen og teller rolig til 20 mens jeg ser ned på Bianco som ligger der og puster. Og han er så flink. Jeg har jo sagt flere ganger her på bloggen at han er babyen vår. Men aldri før har det vel vært mer rett enn nå.

Det er så vemodig, sårt og fint på samme tid. Den nærheten gir oss egentlig noen fine stunder. Men samtidig ønsker jeg så inderlig astmaen hans til dit peppern gror. At Bianco kunne ha fått sluppet dette. Og at vi kunne ha fått sluppet å vært så mye småbarnsforeldre. Men det spørs om ikke kjærligheten hadde gjort oss slik uansett. For vi elsker Bianco så inderlig høyt. Og takker for hver dag vi har med han.

En lørdag i senga

Lørdags morgen våknet jeg litt for tidlig av hagel på vinduet og kjente straks at dette var en hjemmedag. Ikke var været noe særlig, og i tillegg kjentes senga så god og varm. Kjæresten følte det også sånn, så vi droppet SMAK-festivalen og ble hjemme. Eller rettere sagt, i senga. Iallefall noen timer. Jeg brygget meg en varm kopp te.

Ella Fitzgeralds beroligende stemme gikk på repeat.

Og den her lille trøttingen lå i fotenden og sov. Godt pakket inn fra det kalde trekket fra vinduet. Jeg tror ikke det var noe særlig mer enn 4 grader ute.

Jeg drakk Montagne Bleue og kjente et snev av sommer når rabarbrasmaken stakk seg fram. Det er viktig med litt «motgift» når det er så kaldt.

På nattbordet sto denne vakre rosa som jeg hadde berget inn fra vinterværet. Den får så fin farge nå på høsten, og lukter fantastisk godt! Jeg måtte ta bilde av den i lyset i vinduskarmen for å yte den rettferdighet.

Noen lørdager er det de små tingene som teller. Og da er det helt greit å ligge i senga ♥

God helg alle sammen

Det er fredag og helgefølelsen er på plass. Jeg skulle ha likt å sagt at vi har ren og helgevasket leilighet, men det var vi rett og slett for sliten til i dag. Sånn blir det bare noen ganger. Men heldigvis har vi det ryddig og koselig. Og som dere ser er det høststemning i kattelivet.

På stuebordet står en to uker gammel Leucadendron og pynter opp. Er den ikke fin?

Og ute møtes høst og vinter. Jeg vet jeg sa at jeg var klar for at snøen skulle komme krypende nedover fjellene, men dette ble nok litt tidlig for meg. En måned for tidlig om jeg skal være helt ærlig.

Vi kan jo ikke si hei til vinteren når vi enda ikke har fått plantet Ericaen i hagen. Bianco er forresten glad i lyng at han fem sekunder etter dette hadde tatt seg en stor jafs. Hehe, lille artigkaren.

Så har vi plommer stående klar for å koke syltetøy (uten sukker). Og ikke minst – vi har hverandre. Dette blir en fin helg, det føler jeg på meg. Nå skal vi kose oss, og vi håper dere også gjør det. God helg alle sammen ♥

Hei høsten

Hei høsten, nå er jeg klar for å ønske deg velkommen. Jeg så tegn til deg på spireaen min allerede i begynnelsen av august, men da var det for tidlig. Jeg måtte gjøre meg ferdig med sommeren først. Men nå er jeg klar. Og i går kveld stoppet jeg opp og pustet dypt inn og kjente på lukten i lufta. Det var varmere enn normalt, men den lukta var ikke til å ta feil av. Du er her nå. Og jeg er så klar for alt det fine du har å by på.

Alle de fantastiske fargene.

Løvet som faller på bakken.

Og regnet som plasker på kveldene, men som skinner som glinsende diamanter neste dag. Da lufta er renset og det er ekstra godt å puste.

Jeg er så klar for varme lester.

Og varme pledd.

Og all innekosen med utallige tekopper. Både hjemme og på café.

Jeg gleder meg til de fineste bukettene. Med strå og bær og mørke farger.

Til kreativitet og levende lys på mørke kvelder.

Og alt man kan høste inn. Både bær,

og plommer.

Det er som en gave.

Nå er jeg klar for å møte rødt og gult i skogen.

Og til lyng på verandaen.

Jeg er til og med klar for når det blir så kaldt at snøen kommer krypende nedover fjellene. Du er så velkommen nå. Hei høsten!

August

August startet med en alt for tidlig fornemmelse av høst, og jeg gjorde det jeg kunne for å holde på sommerfølelsen. Jeg så på sommerlige filmer som Dirty Dancing og Under the Tuscan Sun. Og ordnet meg en ordentlig sommerlig frokost på senga en morgen.

Gresk yoghurt med honning og valnøtter har vært en favoritt denne sesongen. Og her pyntet så fint med både tørkede og ferske blomster. Litt luksus må man unne seg!

Samtidig ble kveldene stadig mørkere. Og det er jo sånn det er når vi trer inn i august. Men i år måtte jeg minne meg på å nyte de fine sensommerkveldene.

En dag spanderte mamma sitronkake og chai latte på meg og storebror på Art Café. Det var så koselig. Og sitronkaka var fantastisk god!!!

Så var vi på grilling hos noen gode venner av oss. Der vi fikk vi ikke bare nydelig mat, men uendelig mange nesekoser fra denne finingen. Kjell er 6 kg med ren kjærlighet.

Utenfor huset hadde de tegnet opp paradis, og kattelivfrøkna måtte se om hun husket gamle kunster og ta seg en «trip down memory lane». Man kan jo ikke gå forbi uten å hoppe i rutene, eller hva?

Så fikk vi unntakstilstand i kattelivet, for Bianco fikk lungebetennelse. Vi måtte haste til dyrelegevakta sent en søndagskveld, og der ble vi sittende utover natta. Det var en ordentlig tung opplevelse og føltes som å dra på sykehuset med barnet sitt. Mens tårene trillet satt jeg og holdt okysgenmaska, mens dyrelegen tok prøver, ga medisiner og fikk hentet inn ekstra personell. Det viste seg at han aldri hadde hørt så dårlige lyder på to små kattelunger. Huff, det var noen tunge dager med fram og tilbake til dyrelegen for behandling. Men heldigvis virket all medisinen så godt at det var en mye friskere pus som var på kontroll tre dager etterpå.

Vel hjemme måtte vi fortsette medisineringen, og passe på at lille vennen ikke fikk trekk på seg og ble verre. Alt handlet om Bianco, dag og natt. Og selv etter en uke viste vi ikke om vi kunne reise på vår planlagte Kroatiatur. Vi var pakket og klar, men alt var avhengig av om Bianco var frisk nok til at vi turte å reise fra han. Vi vurderte situasjonen helt fram til de siste timene før flyet gikk.

Men vi kom oss avgårde – til dette paradiset. Til samme plassen som i fjor. Og med mamma og storebror som superpassere for Bianco kunne vi slappe av og nyte både sol og varme.

Og vakre solnedganger.

Og dele en hasselnøttgelato.

Det ble noen glass iskald hvitvin ved havkanten.

Og vi fikk litt ro i to slitne og bekymrede kropper. Det var sårt trengt, men også litt vanskelig å være borte fra Bianco. Det ble mange telefoner hjem, hver dag. Og på slutten av turen føltes det mer enn greit å reise hjem.

Heldigvis var det en mye friskere Bianco vi kom hjem til ♥ Han var både utforskende, rasete og hadde den glade knekken på halen igjen. Da ble hjertet mye roligere.

Og etter enda en kontroll hos dyrelegen med gode nyheter feiret vi med å spise de få små jordbærene hagen har bydd på denne sommeren.

Bianco var så søt når han la sin elsk på SAS-kofferten min som jeg hentet fram mens jeg holdt på med et lite prosjekt.

Og selv om været var betraktelig mer høstlig mot slutten av august, hadde vi noen fine dager uten vind og med vakker himmel. Da var det så beroligende når Hurtigruta kom seilende forbi.

Vi nøt varmen i vinduskarmen.

Hentet sommerfølelse i fine fruktfat.

Og pakket oss inn når det ble for kaldt. Bianco sliter fortsatt med litt nysing og rennende nese og øyne, så han trives godt under pleddet. Så da ser dere at vi (eller iallefall Bianco) er klar for høsten 😉

Og nå framover håper vi på litt mindre action, og desto mer av noe så enkelt som hverdagslykke ♥

Bianco har pakket SAS-kofferten sin

Bianco har pakket SAS-kofferten sin (eller egentlig min), men hvor han skal reise det vet vi ikke. Antakelig til New York for å se på Cats på Broadway.

Og det bare én dag etter at vi er kommet hjem fra Kroatia!

Men det er spørs om denne her får plass under dagens flyseter… Dimensjonene har endret seg litt siden denne ble brukt for over 50 år siden.

Søte lille pusen vår ♥ Som klatrer opp i alt han får plass i. Og denne gamle SAS-kofferten passet jo perfekt som katteseng. En seng som har reist rundt halve verden.

Men det blir nok ikke lenger enn til stuegulvet denne helga. Vi har nemlig savnet Bianco  intenst mens vi var borte, at vi aldri før har lengtet så mye hjem. Det er absolutt ingen tvil – borte bra, men hjemme er aller aller aller best!!!

Helt greit å tilbringe fredagskvelden her. Eller resten av året sier nå jeg som føler meg ekstremt hjemmekjær akkurat nå 😉

God helg alle sammen! Håper dere har en fortreffelig fredag enten dere er hjemme eller ute på reise. Klem fra oss i kattelivet ♥

Verdens kattedag

I dag er det verdens kattedag, og jeg kan ikke annet enn å føle meg uendelig takknemlig for at jeg er så heldig å ha en sånn fin liten kosepus som Bianco i livet mitt. Han er vår aller største lykke i livet, og har gitt oss mye kjærlighet og glede. Ikke ante vi hvor godt livet skulle bli den dagen han kom til oss for nesten 14 år siden.

Alle fortjener å ha en liten pelsdott av glede i livet sitt. Og så lenge du alltid gjør det beste for katten din blir du å få så uendelig mye mer tilbake. Det vet vi i kattelivet ♥ Så finn fram tunfisken eller kok litt ekstra torsk, for i dag er dagen for å gjøre ekstra stas på våre kjære pusevenner.