Bianco

På oppfordring av en god venninne har jeg bestemt meg for å ta høstferie. En ferie hvor jeg får gjøre alt jeg vil, og alt jeg klarer. Der jeg stenger ute alt jeg «burde ha gjort», og der jeg gir meg selv en real pause. Det er så kjærkomment etter en litt tung start på høsten. Tempoet har vært for høyt, og det har vært for mye å gape over. Til slutt fokuserte jeg bare på alt jeg ikke klarer. Og sånn kan det ikke være. Nå skal jeg senke skuldrene, ta meg tid til å puste inn den deilige høstluften, nyyyte alle tekoppene, og la høstens fine inntrykk få innpass. For det er dessverre sånn når man stresser, at de fine enkle hverdagstingene bare flyter forbi. Kanskje registrerer man de, men de blir ikke satt pris på som de burde. Kanskje man ser at løvet på trærne er gult og rødt, men man nyter ikke det vakre synet. Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Og mens jeg sitter her og skriver, synger Erik Bye i bakgrunnen – «Mangt skal vi møte. Og mangt skal vi mestre. Dagen i dag den kan bli vår beste dag». Det tror jeg sannelig denne høstferiedagen skal få bli. Men jeg fokuserer ikke så mye på å mestre.

I dag er det også en uke siden vi våknet opp til nyheten om at 13 katter omkom i brann på Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø sitt hjelpesenter. En brann som var påsatt. En forferdelig nyhet! En tragedie! 13 stakkars katter som har hatt store utfordringer i livet sitt, og som endelig skulle få det bedre. Som kanskje snart skulle få sitt forevighjem. 13 små liv, med navn, personligheter og følelser. Hvordan noen kan gjøre noe så grusomt mot disse fine dyrene kan jeg ikke begripe. Jeg har grått tårer i både sorg og sinne. For dyremishandling er noe mitt hjerte bare ikke klarer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått eller kjørt forbi hjelpesenteret, og kjent glede hver eneste gang jeg har sett en av kattene i vinduet eller i den lille luftegården. Kjent glede over den fantastiske jobben alle de frivillige i Dyrebeskyttelsen gjør.

I ettertid av denne tragedien har Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø mottatt en enorm støtte. Både av privatpersoner, bedrifter og politikere. Folk har donert masse penger, bidratt med utstyr, og kommunen har jobbet på spreng for at de skal få et midlertidig lokale mens det nye hjelpesenteret bygges. Å oppleve en slik giverglede blant folk gir håp i en trist og vanskelig stund. Det gir selvfølgelig ikke de 13 kattene livene tilbake. Men håp om at mange katter og hunder vil få hjelp i fremtiden. Og det viser at mange bryr seg om dyr, og ønsker de vel. Derfor er jeg så utrolig takknemlig. Og ekstra takknemlig er jeg for at vår lille pus ligger trygt i fotenden av senga. Jeg har koset og klemt så mye på Bianco den siste uka at det grenser til tvangskos. Men sånn er det bare med kjærlighet – og takknemlighet ♥ Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø trenger fortsatt all den hjelpen de kan få, derfor vil jeg oppfordre alle som har mulighet til å bidra. Stort eller smått – det hjelper uansett. Bidra kan du gjøre her, eller vippse til 86576. Med de ordene vil vi bare ønske dere alle – både tobeinte og firbeinte, en riktig god helg!