All you need is love and a cat

All you need is love and a cat. Ja, og i teorien er jo det egentlig det det samme. For det er myyye kjærlighet i en liten kattepus ♥ Og akkurat nå mens jeg sitter her å skriver dette, ligger den lille kjærlighetsfulle pelsklumpen vår ved siden av meg i senga. Formen har ikke vært så god i helga, så det er her jeg har tilbrakt mesteparten av tiden. Og hva er vel bedre da enn når Bianco kommer tuslende opp i senga og legger seg til rette i fotenden min. Som om at han skal passe på meg. Eller bare være nær meg. Jeg våknet mange ganger i natt, og hver gang så jeg to små trøtte øyne som så på meg fra fotenden. Og da blir man både varm i hjertet og får lettere sove igjen.

Mars

Så var det tid for månedsoppsummering igjen. Og denne gangen er jeg litt på overtid. For uten at jeg egentlig fikk det med meg, lurte april seg fram midt inni påsken. Den der april er en ordentlig luring. Spesielt i starten. Men før vi tar fatt på denne vårlige måneden hvor det grønne sånn smått begynner å poppe fram, skal vi se på høydepunktene i mars.

Vi startet mars med å feire at Bianco er blitt 13 år. Eller ca 70 år i katteår. Og da er det obligatorisk med tunfisk-kake med lys på. Heldigvis bare for de firbeinte. Hehe!

Så leste jeg en del bøker. Blant annet Rigels øyne, Pride and Prejudice og Jeg vet hvor du bor. Men de to sistnevnte har jeg ikke lest ferdig enda.

Vi fikk hilse på det nyeste familiemedlemmet til noen venner av oss – denne lille røveren som heter Balder. For en herlig liten krabat! Og jeg hadde helt glemt av at kattunger nesten lukter som babyer. Ser dere at Balder har «eye-liner» på det ene øyet? Jeg elsker sånne kjennetegn.

Så arrangerte vi baby shower for en venninne, og jeg holdt på å gå bananas i babyavdelingene på H&M og Kappahl. De har jo mye fint. Og hvor søte er ikke disse tøflene! Jeg har lyst på et par i min egen størrelse.

Og været var fantastisk fint, med masse varmende sol. Og Bianco begynte å kjenne på at han snart kan konvertere til verandapus. Gjett om vi gleder oss til vi skal kose oss i «hagen» vår. Nå er det grønne tanker som gjelder framover!

Og Earth hour måtte vi selvfølgelig markere. Det var like koselig som når strømmen går.

Så kom påsken, og da var det tid for å ta fram kakaomugga. En ordentlig fin tradisjon.

Og ikke minst – å nyte bugnende og laaange frokoster.

Og midt imellom Fjols til fjells, lange frokoster og påske-egg, fant jeg og Bianco roen med å pusle puslespill. Ja dere ser jo hvor avslappende det kan være…

Til påsken hadde storebror med seg ny og fersk te til meg. Og jeg kunne nyte en kopp med fersk flytende lykke ♥

Og nå når påsken er over, er jeg glad for at de var fri for gule grennelliker hos Mester Grønn. Da ble det nemlig hvit hodenellik og lisianthus som fikk bli med hjem. Og de står like fint fortsatt.

Så mars var en begivenhetsrik måned. Med mange fine stunder. Men nå april, nå er det din tur. Håper du byr på mye godt! Både vårtegn og glade skattemeldinger.

Påskekos

Om vi har hatt påskekos? Ja det kan jeg virkelig si at vi har hatt! Med alt av påskens nødvendigheter – og litt til. Jeg var inspirert av min storebror (luksusdyret), som i alle år har brukt å fleske til med den dyreste påskemarsipanen – Anthon Berg sine Fugleæg. Men så er det jo den beste marsipanen også.

Årets påskeris ble så utrolig fint. Med gammelrosa fjær. Men vi måtte jobbe hardt for det. Først måtte vi grynne oss fram til treet i en meter høy kompakt og våt snø – samtidig som snøen lavet ned. Og deretter var det et ordentlig strev for å få løs greinene siden jeg hadde glemt å ta med saksa. Men det var så komisk at vi bare flirte av det.

I et stille øyeblikk en ettermiddag, lå jeg på gulvet å puslet puslespill og kjente på roen. Ingen overraskelse at det ble Disney-puslespill, eller hva?

Så kom mamma og storebror på besøk. Og da lagde vi påskerisboller, spiste altfor mye god mat, og spilte masse brettspill.

En dag var været så fint at vi måtte nyte sola på verandaen. Bianco var akrobatisk og trosset masse kald snø for å komme seg bort til den visne Erikaen.

Mens jeg gjorde det enkelt og slappet av med appelsin og te mens sola varmet ansiktet.

Så fikk jeg ånden over meg og oppdaget at jeg ikke hadde glemt gamle kunster. For hvem kan vel motstå kramsnø? Og nå har vi vår helt egen Olaf som står å smelter utenfor stuevinduet. Dog en litt mer feminin variant med skjerf i småblomstret stoff.

Og midt imellom all påskekrimmen, brettspillene, filmkosen og påskematen, måtte vi også mimre litt når mamma tok fram påskeeggene fra vi var små. Helledussan så søte. Og pittesmå. Det med harepusene er storbror sitt, og det med kyllingene er mitt.

Men mest av alt har vi bare slappet av ♥ Og nå er det tilbake til hverdagene igjen. For de der koselige påskedagene har det med å fyke forbi i rasende fart. Jeg føler meg ikke halvferdig en gang. Men sånn er det jo hver påske…

Har du hatt en fin påskeferie?

Søndagsfølelse

Den ultimate søndagsfølelsen for oss er når vi kan dekke på til en sen og lang frokost. Med linduk, stearinlys og fint servise. Og sola skinner inn gjennom vinduet, mens vi trasker rundt i morgenkåpe og tøfler, og håret er bustete herlig.

Og Bianco ligger trøtt og døsig på gulvet etter å lekt med bamsen sin som har bjelle på halen. Jeg blir alltid så glad når jeg hører lyden av den bjella, for da vet jeg at han koser seg.

Denne gangen unnet vi oss ekstra vellagret Norvegia (finnes det en bedre ost?). Og kokt egg, croissanter og hver vår smoothie. Jeg drakk ananas og kokos og kjæresten drakk mango og pasjonsfrukt. Med andre ord en ordentlig luksusfrokost!

Kjæresten liker å spise egget på brødskiva.

Men jeg måtte spare skiva til den gode osten. Og har dere smakt hvitost sammen med eple? Det er så nydelig godt! Også har jeg tatt tilbake litt av barndommens vaner igjen – å spise bløtkokt egg i eggeglass og med skje.

Også hadde vi masse frukt og grønnsaker. Blant annet blodappelsin, banan, agurk, og plommetomat. Ja det føltes rett og slett som hotellfrokost.

Jeg syns det er så koselig å bruke den lille tekanna mi som jeg kjøpte fra Tante Ingers Tehus. Selv om det innimellom blir litt søl av det. Men pytt sann. Duker er til for å brukes og vaskes. I dag drakk vi ikke mindre enn tre kanner med Earl Grey Blå Blomst.

Ny pesto hadde vi også kjøpt fra Olivenlunden. De har den beste pestoen (hvis du ser bort fra hjemmelaget). Pesto spiser jeg oppå kremost på brødskiva eller på knekkebrødet. Det må dere prøve. Et veldig godt og vegetarisk pålegg.

Så hadde vi selvfølgelig et kjent ansikt på tv-en. Ingen søndagsfølelse uten Poirot!

Og alle bare koooste seg til osten ble svett, sola forsvant og vi hadde sett hele tre episoder med Poirot. De to siste mens vi småslumret under varmende pledd. En herlig søndag. Rett og slett! Hva er det som gir deg søndagsfølelse?

Tenåring i huset

I dag har den herligste lille pusen bursdag. Bianco er blitt hele 13 år og tenåring. Dog er det litt flere år i katteår, og derfor en han egentlig seniorpus. Nøyaktig hvor mange katteår han er, har vi ikke helt klart å finne ut da det strides litt om akkurat dette. Men han er enten 68, 69 eller 72 år gammel ifølge diverse kilder. Vi kan legge oss midt på og si at han er 70 år. En fin alder ikke sant!

Og selv om alderen stadig blir mer fremtredende (sånn som den gjør på oss tobeinte også), så er han den artigste og sprekeste 70-åringen vi vet om. For til tross for litt mindre tenner, stiv rygg, astmaplager, og at han sover mer enn før, så hopper Bianco en meter opp i lufta når vi kaster leker til han. Han løper rundt i leiligheta når han og «pappan» leker sisten. Og senest på søndag oppdaget jeg at Bianco faktisk har lært seg å åpne stengte dører. Jeg trodde noen dager tidligere at det hadde begynt å spøke hos oss, men slo meg til ro med at det var jeg som var surrete i hodet, og at jeg egentlig ikke hadde lukket den døra. Men så viser det seg at han altså hopper opp på håndtakene for å lukke opp lukkede dører. Tenk at han har lært seg det i en alder av 70 år!

Men aller mest liker Bianco å kose, og bare være sammen med oss. Og jo eldre han har blitt, jo nærere oss vil han være. Han har alltid fulgt etter meg rundt omkring i leiligheta, enten jeg skal på do, eller bare hente noe i et annet rom. Men nå vil han også ligge mer inntil, klatre på oss, og rett og slett bare kose. Kosepus er faktisk ett av kallenavnene hans, og det passer så godt. Jeg er jo også så glad i å kose.

Vi kan ikke få sagt ofte nok hvor heldige vi er som har Bianco i livene våre. Hvor mye glede han bringer inn i hjemmet vårt. Snill og full av personlighet som få. Vi er så takknemlige for at denne herlige lille karen kom til oss. Han er rett og slett vår aller største hverdagslykke ♥ Så dagen i dag blir selvfølgelig feiret med masse tunfisk.

Februar

Februar – en måned som alltid er proppfull av hjerter, feiringer og kjærlighet. Jeg og kjæresten har årsdag, det er valentines day, og det er morsdag. Det er så fint, men samtidig så mye på en og samme gang. Så i år bestemte vi oss for å ikke gi hverandre gaver til årsdagen, men heller gjøre noe fint sammen. Og tid med den man elsker er jo egentlig en mye finere gave. Mamma fikk blå og gul morsdagspakke fra oss i år, og jeg fikk en nydelig blomsterbukett og kort, og frokost på senga. Tenk å være så heldig ♥ Jeg har den beste kjæresten og kattepusen i hele verden!

Vi har hatt nydelig vintersol nesten hele måneden, og hver eneste dag som har vært pittelitt lysere har vært som solskinn i hjertet. Mange timer har gått til å sole oss i vinduskarmen mens vi har sett på både endene og oterne som bor her. Jeg sier det igjen – å bo ved havet er bare helt fantastisk!

Jeg spiste falafelsalat på Globus, så en nydelig lang cardigan i den fineste fargen på Noa Noa, og fant en ny gammel krakk på Postludium for 100 kroner. Den skal trekkes om, men enn så lenge har jeg festet et bomullsstoff rundt den. Bianco har lagt sin elsk på krakken, og ligger på den hele tiden. Det er så koselig for da er han liksom litt mer sammen med oss «oppe i høyden». Og som dere ser på bildet er det ikke bare avslapping som gjelder på krakken.

Hele februar har vært full av nydelige blomsterbuketter, og kanskje aller mest ranunkler. Men så må man jo benytte seg av det når ranunkel-sesongen er så kort. Sukkerfrie semlor (svenske fastelavnsboller) ble det også, og de var nydelige. Men denne gangen ble jeg litt lei av de. Også var Bianco så utrolig søt når jeg skulle ta bilde av det nye stripete lin-sengetøyet vi har kjøpt oss. Han kom å la seg midt oppå sengetøyet, og smiiilte mot meg. Men det gjør jo ingenting, for bildet ble mye finere da.

Så har vi hatt diverse sykdom innom også. Men det får vi tåle, for det er jo de dagene som er litt dårligere som bidrar til at man vet hvor gode de andre dagene er. Og vi er så takknemlig for alle de gode dagene vi har! Nå gleder vi oss til mars som forhåpentlig byr på enda mer lys, og enda mer sol. Og litt påskekos.

Rolig helg

Vi har rolig helg i kattelivet. Og vi nyter det vi liker best – hverandres selskap, Earl Grey Blå Blomst i den lille tekanna og i isbjørnkoppen fra Svalbard som jeg fikk av kjæresten, en frisk bukett på nattbordet, den deilige senga vår med rosa lin-sengetøy, sollys i vinduskarmen, utsikt til masse fugler, og den etterlengtede tredje boka om Ingrid fra Barrøy. Og til ære for Roy Jacobsen var denne setningen ekstra lang og full av komma. Har dere enda ikke lest bøkene om Ingrid fra Barrøy, må dere løpe til biblioteket sporenstreks. For det er rett og slett helt nydelige bøker.

Ellers kan jeg fortelle dere hvorfor jeg sitter inne på en slik fin soldag. Joda, kattelivfrøkna har fått konstatert betennelse i den venstre hofta(!). Og det er ikke noe å anbefale, for det er grusomt vondt. Men heldigvis har legen min ordnet meg en hel haug med sterke smertestillende. Og når man er bedøvet fra omtrent topp til tå, så gjør vi som vi pleier – vi gjør det beste ut av det. Selv om vi må holde oss i ro.

Egentlig så trodde jeg at det bare var eldre folk som kunne få betennelse i hofta. Besteforeldre og den generasjonen. Men så viser det seg at å gå på glattis med rullende grus oppå kan gi hoftetrøbbel for folk i alle aldre. Også fikk jeg vite nå at en av mine beste venninner hadde hoftebetennelse i begge hoftene når hun var 17 år (før vi ble kjent), på grunn av alt for tunge platåsko. Haha, godt den moten ikke er så framtredende nå. Så selv unge folk kan få hoftebetennelse. Men det hjelper dessverre ikke meg, for jeg føler meg fortsatt gaaaammel her jeg ligger helt i ro. Håper dere har en fin dag! Hilsen Ida, 70 år.

Gratulerer med morsdagen

Gratulerer med morsdagen alle mødre. Gratulerer kjære mamma, kjære bestemor, alle mine gode venninner med søte små, og til alle de andre mammaene rundt om i Norge. I dag er det deres dag. En dag for å vise takknemlighet for den dere er, og alt dere har gjort og gjør for barna deres – små som voksne. Og kanskje er det handelstanden som har funnet opp denne dagen, men det betyr ikke at man ikke kan gjøre stas på mammaen sin likevel. Og det trenger ikke å koste så mye. Det trenger ikke å være så mye.

Jeg minnes at jeg selv lagde morsdagskort hvert eneste år, og at frokost på senga var det som var gaven. Jeg husker spesielt godt det året jeg lagde grønn stikkelsbærfromasjkake grytidlig på selveste morsdagen. Da var jeg i mitt ess, for jeg var så glad i å bake. Hehe, jeg vet egentlig ikke om kaka var mest for meg eller for mamma.

I dag er ting litt annerledes. Men det står fortsatt fromasjkake på menyen. Riktignok ikke grønn, men laget av kattelivfrøkna selv. Mamma kommer på besøk til oss. Og det vanker både kort og en liten gave.

I tillegg er jeg så heldig å få være «mamma» selv, til en liten pus. Og mange vil nok bestride hvorvidt man kan være mamma til en katt, men tro meg, det kan man! For jeg passer på at Bianco har mat og vann hver dag. Jeg følger med på at han har det bra, og spesielt når han er syk. Annen hver dag gir jeg han medisin, og når Bianco hadde et astmaanfall for to kvelder siden, fikk jeg ikke sove fordi jeg lå å fulgte med på pusten hans. Bianco på sin side følger etter meg uansett hvor jeg går. Han viser daglig sin kjærlighet og hengivenhet. Og skulle jeg være så uheldig å dunke tåa borti dørkarmen for deretter å rope au, ja da kommer han løpende – for han skal jo passe på at mammaen hans har det bra.

Og det er med akkurat denne relasjonen jeg blir minnet på at det finnes mange slags mødre der ute. Bare se på det fine kattepuskortet på bildet. Firbeinte mødre gjør nemlig også en helt fantastisk jobb. Og adoptivmødre, og stemødre, og fostermødre, ja vi må huske på de alle sammen. For en mamma er så mye. Som Wendy synger i Peter Pan: En mamma er «Den varme hånd som viser deg vei». Så jeg håper alle har husket på å gjøre stas på akkurat sin mamma i dag! I kattelivet gjør vi iallefall det ♥

Januar

Januar starter alltid litt vanskelig for JuleIda, og i år var inget unntak. Jeg prøvde så godt jeg kunne å «forlenge» jula litt. Her med litt etterjulsfika sammen med kjæresten. Vi hadde enda mange gitarpepperkaker som skulle spises opp. Men dessverre så ble jeg veldig preget av at verden rundt meg så ut til å ha behov for å pakke bort jula tidligere enn normalt?!?! Våre gode nabovenner syntes også mange hastet med å pakke bort jula i år. Derfor ble jeg ekstra glad og varm i hjertet når de inviterte oss på besøk til juledekket bord med oster, spekeskinke, portvin og sherry. Gjett om vi koste oss!

Januar er som regel den trøtteste måneden i året – både for kattepuser og tobeinte. Behovet for å pakke seg inn i varme pledd kom derfor ofte. Og det var ikke rent sjelden det føltes som om både kjæresten, kattepusen og jeg lå «strødd» rundt omkring i leiligheta i heller døsig form.

Vi spiste opp restene av de spiselige julegavene – fikenmarmelade fra min gode julevenninne, og sursild og Narviksild fra bestemor. Tenk at min 85 år gamle bestemor lagde meg sursild, Narviksild og svinepostei i julegave! Snille og spreke bestemor ♥

Etter hvert kom tiden for å ta bort julepynten, og det var med sorg i hjertet og Unni Wilhemlsen på øret jeg brukte mange timer på å pakke alt bort. Unni er nemlig god medisin for det meste. Noe av det tristeste var å ta ned de fine julekortene fra kjøleskapet. Se det fine kattepus-julekortet vi fikk fra tante og Mats. Årets absolutt fineste julekort!

Men så ble det altså så mørkt og trist etter vi tok bort jula, at vi måtte haste til Clas Ohlson for å kjøpe en lyslenke. Og den er sannelig koselig skal jeg si dere. Jeg syns det ser ut som en blanding av mange små soler og snøfnugg som henger på rad og rekke. Samtidig fylte jeg på med både furu og eucalyptus i vaser for å gjøre det litt lunere i januarmørket.

En helt vanlig onsdag våknet jeg tidlig etter å ha sovet i nesten 10 timer. Det var så deilig å bare ligge i senga å kjenne på hvor godt det føltes å være uthvilt. Når kjæresten våknet så vi en episode av Brøyt i vei på pc-en, for deretter å spise en deilig frokost sammen i mørket. Med stearinlys, eggerøre og te. Noen ganger må man bare ta seg tid til sånt.

Vi hadde en kort periode med mildvær som rensket verandaen vår for snø, og fram kom grønne potter og Calluna med hentesveis. Den er nok et offer for sterk vintervind, som vi har en god del av hos oss. Da ble det samtidig enklere for Bianco å være ute. Både for at det ikke ble så kaldt for puselabbene, og for at grønne blomsterpotter alltid er interessant.

Men kulda kom snart tilbake, og ga oss frostroser på verandagelenderet. Samtidig gjorde lyset seg stadig gjeldende. Se så magisk fint! Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye vakkert naturen gir oss.

Så overtok blodappelsinene etter klementinene. Jeg hadde helt glemt hvor gode disse er. Jeg som minnes at lille Ida elsket blodappelsiner. Jeg husker tilogmed at det fantes blodappelsinbrus. Kan dere huske den?

Så kom soldagen 21. januar. Og det var ikke overskyet, men sola viser seg ikke i vinduet hos oss før i begynnelsen av februar. Og av mangel på solskinn, hang jeg opp en papirsol i ekte barnehagestil. Vanligvis feires soldagen med solboller og kakao, men siden vi var litt matlei etter jula, drakk vi heller et par kopper te.

Og med sola stadig stigende kom en helt fantastisk lysfest i de mest magiske farger. Jeg har ikke tall på hvor mange ferskenfargede formiddager vi har hatt i slutten av januar… Med slike dager forsvinner julebluesen lett.

Men sannheten er at selv om det har vært hardt å si hade til jula, har januar bydd på mange fine stunder. Magisk lys. Magisk natur. Koselige tv-program og filmer. Og vi har kost oss sammen med familie og venner. Ledd og spist god mat. Og selv om vi var halvveis i koma i hver vår sofa mange av dagene, var det som regel alltid et trøtt smil på lur. En kjærlig kjæreste som strekte hånda si etter meg. Og søte purrelyder fra en selskapssyk kattepus. Små gleder som Dent med solbær og lakrissmak, grønn te, utallige Beck-episoder og det å endelig få se Disneyfilmen UP (altså for en fantastisk film) har vært så fint. Takk januar! Du var så god denne gangen.

Bye bye kattetv-en

Det er jo egentlig noen måneder siden vi tok bort kattetv-en (les akvariet) fra stua. Men det er først nå vi følelsemessig har tillat oss å slippe taket. Det var en vanskelig avgjørelse å ta, spesielt fordi vi hadde hatt kattetv-en i over 12 år og Bianco var så glad i å ligge oppå det varme lokket. Når Bianco var liten brukte han å ligge å se på fiskene – derav navnet kattetv-en. Men den interessen forsvant helt for noen år siden. Jeg brukte selv også innimellom å bare ligge på sofaen å se på fiskene som svømte fram og tilbake. Det var så behagelig avslappende. Kattetv-en var også veldig spennende for små gutter og jenter. Den fungerte mang en gang som en slags «barnevakt» når venninner med sine søte små kom på besøk. Og den ga en veldig god stemning og fint lys der den stod i hjørnet mellom 2-seteren og 3-seteren i stua.

Det var tungt å bestemme seg for å ta den bort. Men det ble rett og slett for strevsomt. Det er mye arbeid å holde et akvarium i balanse. Ikke bare skal fiskene mates hver dag, men det skal være riktig balanse på vannet. Riktig nitritt-nivå, ph og temperatur. Deler av vannet skal helst byttes ut en gang i uken. Og både fisk og planter er kostbart. Så kan man være uheldig å få med seg sykdom fra dyrebutikken, og da skal man virkelig få kjenne på strev. Og det var vel egentlig dette i tillegg til vannskifte en gang i uka, som til slutt fikk meg til å innse at det var riktig å slippe taket nå.

Men det har vært hardt. Det er jo så mange minner knyttet til kattetv-en. Hver jul brukte jeg å sette en nisse og et reinsdyr (som vi merkelig nok kaller for elgen) oppå kattetv-en – til Bianco sin store ergrelse. Det var jo hans faste liggeplass ellers i året, så hvorfor skulle han dele den med de to i jula? Det var standard prosedyre at både elgen og nissen datt ned på gulvet bare noen timer etter de ble tatt fram. Bianco visste selvfølgelig ikke hvordan de hadde havnet der nede, og bredte seg godt utover hele akvarielokket. Haha, dere skulle ha sett ansiktsuttrykket hans hver gang jeg satte de på plass igjen. Sånn her holdt vi på en liten uke hver desember, før Bianco fant ut at det var like greit å dele på plassen, og holde ut til i januar. Denne jula ble den første uten denne tradisjonsrike «kampen», og vi skal innrømme at det var litt vemodig. Sannheten er at dersom vi ikke hadde solgt kattetv-en, hadde nok både jeg og kjæresten vært fristet til å sette den fram igjen i desember. Er det ikke rart at man blir vant til ting at fraværet av det blir sårt og vanskelig?

Men forandring fryder som venninna mi sier. Og her prøver vi så hardt vi kan å fokusere på det. For med avgjørelsen om å fjerne kattetv-en, kom et nytt og fint bord inn i huset. Jeg fikk flere plasser å ha blomster. Og nå ser det kanskje litt mer «voksent» ut her hjemme. Nå trenger vi bare å kjøpe et varmeteppe til Bianco, så har vi erstattet lokket også. Så nå er det andre tider hos oss. Nå er det ikke bare no fishing, nå er det no fish.