Fjorårets beste bruktfunn

Jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle ha en full gjennomgang av fjorårets bruktfunn her på bloggen. Men når jeg begynte å gå gjennom bildene innså jeg at det var så mange ting at jeg heller kunne trekke fram de beste. De som har blitt brukt mest, som kanskje overraskende ble favoritter, ja de som jeg ble mest glad i. Her kommer de.

Denne skåla fra Figgjo i Eidsvoll støp og Victoria dekor. Den kostet bare 10 små kroner på Vestvågøy ASVO, og har blitt flittig brukt til frokostgrøten.

Men en skål som jeg er enda mer glad og som brukes enda oftere er denne fra serien Finlandia fra engelske Myott. Denne kostet også bare 10 kroner hos Vestvågøy ASVO, og jeg liker den godt at jeg aktivt leter etter flere. Både på nett, loppiser og bruktbutikker. Innimellom tar jeg meg i å være redd for at den skal knuses, men jeg har lovet meg selv at den ikke skal bli stående i skapet av den grunn. For hvilken nytte gjør den der?! Jeg krysser fingrene for at jeg finner flere.

Her slår jeg flere fluer i en smekk, for her er både det vinrøde stålbrettet med hvite blomster, eggeglasset og messinglysestaken bruktfunnfavoritter som jeg bruker hele tiden.

Jeg elsker dette brettet! Det er så koselig og gammeldags. Og perfekt for frokost på senga.

Og denne hvite skåla fra Porsgrund Porselen har også vært flittig i bruk. Den kjøpte jeg på posesalg på 1. mai-loppisen i Sandvika.

Også har jeg rukket å bli veldig glad i denne mugga fra Arabia, selv om den først kom i hus i slutten av november. Jeg har brukt den mest til å servere kald gløgg og saft, men jeg syns den er veldig fin til blomster også. Den har både krakkeleringer og et nagg, men som jeg skrev i dette innlegget trenger ikke det å bety at man blir mindre glad i den. Også kostet den bare 40 små kroner på Lias bruktbutikk i Svolvær.

Så ble jeg helt over meg av glede når jeg fant dette serveringsfatet fra Figgjo i Eidsvoll støp for en femtilapp i sommer. Det har også et lite nagg, og jeg husker så godt at hun gamle dama bak disken på Gjenbruk spurte meg om jeg var sikker på at jeg skulle ha det på grunn av nagget.  Så klart svarte jeg. For jeg visste at dette kom til å bli mye brukt. Jeg har prøvd å reserche litt om det og har forstått at det er litt uvanlig siden det ikke har noen dekor. Og det syns jeg var litt artig, for det var jo nettopp den enkelheten og det at det bare var kremfarget som gjorde at jeg likte det så godt.

Et bruktfunn som jeg faktisk har glemt å vise dere er denne lampeskjermen. Som jeg har nevnt for dere tidligere sto vi på helt bar bakke når vi valgte å ta bort akvariumet som sto her før. Vi kjøpte oss et nytt sidebord, som vi er veldig fornøyd med, men så startet en eviglang lampejakt. Jeg skal ikke snakke mer om det nå, men enden på visa ble iallefall at vi tok i bruk en lampefot som kjæresten hadde stående i musikkstudioet sitt, og en lampeskjerm som jeg kjøpte på Åhlens for over 10 år siden. Og det var en fin lampeskjerm, men det føltes bare ikke riktig. Så når jeg kom over denne kremfargede lampeskjermen i et ullaktig stoff på Postludium for 20 kroner ble jeg veldig glad. Og visst er den fin og passer godt inn. Er dere ikke enig? Også føles det godt å slippe å kjøpe nytt.

Her ser dere den litt nærmere. Jeg tror ikke det er ullstoff, men det ligner litt på det.

Denne lange cardiganen er kanskje mitt aller beste bruktfunn fra 2018.

Ja, i tillegg til denne krakken. Den holdt jeg på å glemme, enda vi bruker den hver eneste dag. Den er vel egentlig Bianco sin ♥ Men det var jeg som fant den.

Også har vi brukt alle de gammeldagse vinglassene ganske mye. Men dette krystallglasset har vært favorittglasset mitt.

Og til slutt denne fine sommerlige duken som vi dessverre ikke rakk å bruke så mye før høsten og vinteren kom. Likevel er den en favoritt. Og jeg kjenner på meg at den kommer til å bli brukt myyye denne sommeren.

Bianco syntes også dette var et godt bruktfunn. Spesielt når han kunne bruke duken som telt.

Men spør du Bianco hva som er hans absolutte favorittfunn i 2018 er det nok denne puta. Med store flotte oliventreknapper som han kan kose med. Se bare hvor glad han er i den! Haha, ser du hvor våt den ene knappen er etter at Bianco har slikket på den?

Så der har dere alle favorittene. Ikke veldig eksklusive ting, men ting som vi setter pris på. Ting som gjør hjemmet vårt fint og unikt. Nå er jeg spent på hvordan loppisåret 2019 blir. Jeg tenker mye på alle de tingene jeg har lyst på, og kan nesten ikke vente på neste loppemarked!

Marsbuketten

Marsbuketten ble denne gangen veldig spesiell og vakker. Ikke bare inneholder den vakre, fargerike og eksklusive blomster, men med den følger også en fin liten historie. Jeg har nemlig lett og lett etter navnet på en helt spesiell blomst som jeg har sett i flere buketter både på blogger og på pinterest. Men aldri skulle jeg klare å finne navnet på den. Jeg hadde vurdert om jeg skulle finne et bilde av den og ta det med i en blomsterbutikk for å spørre om de visste hva denne nydelige blomsten het. Og om de kunne være så snill å bestille den inn for meg. Men jeg kom aldri så langt.

Så plutselig en dag, når jeg var innom Sonja Blomster sa Marit (som er daglig leder) at hun hadde en helt spesiell blomst på kjøla som hun trodde jeg kom til å like. Og gjett hvilken blomst det var. Akkurat den jeg har ønsket meg lenge.

Si hei til Frittilaria persica, eller persiakrone som den heter på norsk. En virkelig skjønnhet! Med vakre klokker og den fineste lillafargen jeg noen sinne har sett. Også viser det seg til og med at dette er Marits favorittblomst. Tenke seg til! Jeg måtte sende henne et bilde når jeg var ferdig å dandere buketten.

I tillegg til persiakrone inneholder marsbuketten to typer eucalyptus, hvit stjerneskjerm, hvit voksblomst, lyserosa fylte tulipaner med frynser, og en clooney ranukel (min absolutte favorittblomst på denne tiden av året).

Og ferskenfarget levkøy, en rød ranunkel, nesten avblomstrede kirsebærgreiner, og en helt magisk kremfarget dufterose. Og denne dufterosen lukter virkelig mye. Er den ikke vakker?!

Så jeg ble fornøyd med marsbuketten. Den ble akkurat passe rufsete, har nydelige farger, og inneholder mange av mine favorittblomster. Og balansen mellom store og små blomster ble også så bra. Ja faktisk tror jeg dette kanskje er min fineste bukett noensinne. Iallefall én av mine fineste. Hva syns dere?

Lyngby Curve

Danske Lyngby Porcelæn har videreutviklet den klassiske vasen sin med riller i en rundere og formfull variant. De har beholdt de karakteristiske rillene, men resultatet er en vase som gir et mykere og mer feminint uttrykk. Og jeg sier bare en ting – jeg er helt solgt! Seee bare så fin den er!

Jeg har jo en ting for riller, og kanskje spesielt på vaser og blomsterpotter. Så denne står høyt på ønskelista nå.

Lyngby Curve kommer i to størrelser, og siden jeg har så mange vaser og mugger i den minste størrelsen er det den store som frister mest. Den vil nok passe perfekt til alle mine store og bustete buketter.

Åhh riller altså. Jeg er helt hekta. Er det flere der ute som er blitt bitt av basillen? Vasene finner du forresten her og her.

Vårvintersola

I natt stormet det noe voldsomt utenfor soveromsvinduet. Det både knaket i husveggen og ristet i senga. Og selv om jeg hadde vinduet igjen, hørte jeg de kraftige bølgene som slo inn mot kaia. Jeg brukte lang tid på å få sove da. Ja, vi har hatt mye vær de siste dagene. Og jeg må si jeg blir umotivert når jeg ser på værmeldingen framover. Jeg liker jo aller best når været er stabilt, kaldt og rolig i vintermånedene.

Sånn som det her. Når vårvintersola får vise seg frem. Og som dere ser gjør det ingenting om vi også har noen mørke skyer. Det skaper bare vakre kontraster.

Og kontraster er nok akkurat det som gjør vårvintersola så spesiell. Lyset som presser seg frem i mørket. Varmen som kjemper mot det kalde. Både i temperaturer og i farger. Se bare vårvintersola som glinser og danser i havet. Det ser nesten ut som glitter.

Det varme møter det kalde. En magisk kontrast, ikke sant?

Og vi elsker virkelig vårvintersola! Elsker å myse mot den. Elsker å kjenne varmen på kroppen.

Vi elsker lyset den gir.

Se så vakkert!

Alt blir finere i vårvintersola. Røde rorbuer.

Utsikten og kaia vår.

Og husveggene. Se så varme de ser ut.

Ja til og med mildværet kan bli fint når vårvintersola får glimte litt.

Selv en liten prikk av sol på en liten stump kan gjøre oss så glad at vi må rulle oss rundt.

Og rundt.

Og rundt. Hehe, ingen tvil om at Bianco elsker vårvintersola!

Heldigvis er vårvintersola sta og pågående. Så selv i dag med grått vær og sur vind trenger den seg gjennom skyene. Det er ikke mye. Men små glimt som gir varme, glede, og ro i sjela.

Så nå nyter vi den fra vinduskarmen. Og alle vet jo at når sola skinner i vinduskarmen, så maler katta som aldri før. God helg alle sammen!

Lykkedagen

I dag er det den internasjonale lykkedagen, og sånt blir man jo glad av. I kattelivet har vi stort fokus på lykke, og da spesielt hverdagslykke. De små tingene som får oss til å smile litt ekstra. De som setter gullkant på dagene.

Det kan være en rykende varm kopp med te. En bukett med friske blomster. En koselig frokost med stearinlys i mørket sammen med kjæresten. En god film. En god bok. Magisk himmel. En laaaang telefonsamtale med min gode Disney-venninne. Eller med pappa. Varme lester på føttene, strikket av den snille stemora. Musikk som treffer meg rett i hjertet. Å være kreativ. Blomstene i hagen vår. Naboen som stopper å prater med meg. Rent sengetøy på senga. Å synge. Å danse. Ja lista er lang. For jeg har alltid hatt veldig lett for å glede meg over de små tingene. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Men min største lykke i livet er uten tvil kjæresten og Bianco ♥ Bare nå når jeg skriver disse ordene kjenner jeg tårene i øyekroken og en enorm varme av lykke som brer seg i hele kroppen. Ikke ante jeg at man kunne føle seg lykkelig en gang. Når vi trekløveret koser oss sammen forsvinner alle bekymringer. Alle uoppnåelige mål, materialistiske ønsker og tanker om noe bedre. For når man ser alt i en større sammenheng, når man måler opp alt mot alt, da finnes det ingen større lykke i livet enn de du er glad i.

Bare en liten ting å tenke på på selveste lykkedagen, i dette samfunnet hvor så mange strever for å bli bedre og mer lykkelig.

Et skår er gleden

Det heter vel egentlig «et skår i gleden», og er jo absolutt ikke sett på som noe positivt. Et hakk eller nagg som kommer inn i livet ditt og forstyrrer det som var. Forstyrrer perfeksjonen. Men nå har jeg snudd på hele greia og gjort det til noe bra.

Gjennom mange dager, ja faktisk mange år, har jeg stått på kjøkkenet og sett på de samme skårene i både kopper, fat og skåler. Når jeg har puttet i oppvaskmaskinen, vasket for hånd, eller dekket på bordet. Og først var jeg egentlig frustrert over de skårene. La merke til de og tenkte mye på de hver gang jeg så de. Og jeg ble også enda mer frustrert når det dukket opp nye. Jeg tok meg i å tenke; søren der er enda en skål «ødelagt».

Men det var vel omtrent når jeg begynte å interessere meg for gjenbruk og gammelt porselen at denne tanken heldigvis slapp taket. Da lærte jeg nemlig at dersom jeg skulle ha en bestemt mugge som var gått ut av produksjon, så måtte jeg godta både krakeleringer og skår. Jeg lærte meg at det faktisk kunne være fint. At dersom jeg ikke tok disse skårene med på kjøpet ville jeg sitte igjen med ingenting. Vel, iallefall ikke det jeg var ute etter.

Noen vil vel kalle det for patina, andre vil kanskje tenke shabby chic. Men jeg liker å se på det som «levd liv». For vitner ikke akkurat det ene skåret om at denne mugga har blitt brukt? Den har hatt verdi. Den har vært verdsatt. Den har levd et liv. Jeg syns iallefall det! Og jeg liker å tenke på det, lure på hvem som har eid og brukt den. Var den en bryllupsgave? Noe som noen hadde ønsket seg? Var det noen som arvet den osv. Og ikke minst, hva skjedde den gangen den fikk et merke «for livet»? Den overlevde jo.

Det er egentlig ikke rent ulikt med oss mennesker. Jo eldre vi blir jo mer «merker» finnes det på oss også. Sånn som vannkoppearret jeg har på ryggen. Eller det lille merket på kinnet mitt fra den gangen jeg var så uheldig å snuble rett i døra til bestefar. Det viser bare at jeg har levd, og at jeg er her fortsatt. Og heldigvis blir jeg satt pris på selv om jeg har noen «skår» jeg også.

Så derfor kjenner jeg nå glede hver gang jeg ser skårene i skålene mine. Jeg er takknemlig for all den tiden jeg har brukt de, og at jeg fortsatt har de (de har tross alt vært med meg siden andre året på videregående). Og ingen nagg hindrer meg i å kjøpe noe gammelt og unikt som jeg virkelig har lyst på. For det vitner bare om at noe som kunne ha vært borte fortsatt eksisterer. Og sånt skal man sette pris på.

Så et skår kan være glede det også. Dagens lille visdom fra meg. Klem.

I bloggverdenen VII

Fantastiske Emma står på for miljøet og jeg kan ikke få sagt nok hvor imponert jeg er over henne. Ikke bare har hun vært med på å starte Klimatklubben.se, men hun har også tatt et veldig viktig standpunkt for 2019. Hun velger bort flyet. Jeg syns det er så bra og modig gjort av Emma, for jeg vet at hun får mye kritikk og motgang også. Men heldigvis er vi mange som lar oss inspirere. Emma er dessuten veldig god på å vise oss at vi kan leve godt uten at det skal gå så hardt ut over miljøet. Og det er bragd i seg selv når man driver en blogg som skal generere inntekt. Kreative tips og inspirasjon kan du finne her.

Synne tar oss med igjennom prosessen det var å finne den perfekte grønne ringen som hun alltid har ønsket seg. En ordentlig fin liten historie. Og spesielt slutten som gjorde meg så glad og varm i hjertet. Les den, du blir ikke å angre!

Søte Frida viser oss hvordan man kan lage bivoksduker som er en fantastisk erstatning til plastfolie og plastposer. Jeg har hatt lyst til å lage sånne i lang tid nå, og syns Frida sin metode virker veldig enkel og bra. Stoff har jeg mer enn nok av (som dere vet). Så da er det bare å bestille bivoks.

Mathilde Nicoline har tatt de mest fantastiske bildene av en kunstløper på Mjøsa. Bildene er full av snø, is, blåe farger, bevegelse og styrke. Mer vinterlig kan man vel ikke få det. Og jeg blir bergtatt, og kanskje spesielt på denne tiden av året. Ingen tvil om at Mathilde Nicoline er en fantastisk fotograf! Jeg drømmer om at hun skal ta bildene av bryllupet mitt (hvis bare noen får seg til å fri snart).

Så skal vi bevege oss over i en litt annen årstid. For nå om dagene får jeg sånn vårstemning av å lese Silje sin blogg. Se bare! Gresset har begynt å bli grønt, hønsene koser seg ute og snøklokkene blomstrer. Laaangt ifra sånn som vi har det her oppe i nord. Våren bruker tidligst å komme i slutten av april. Og aller helst i mai. Også er det ikke rent sjelden at våren ikke kommer i det hele og det store. At vi nesten går direkte fra vinter til en slags sommer. Halvdan Sivertsen bruker jo å si at vi har etterslep på våren. At årets vår er fra 2005. Haha, vi får håpe den kommer i år da. Men imellomtiden finner jeg vårstemning hos Silje.

Også ble jeg så glad når Johanna Bradford tipset om denne fine bloggen til Sebastian som inneholder omtrent alt jeg liker. Blomster, bruktfunn, masse terrakottapotter, varme farger, herlig interiør og feelgood. Og jeg har så vidt begynt å bli «kjent med» Sebastian, men jeg kjenner at jeg liker han bedre og bedre jo mer jeg leser. Han er som meg, elsker å gå barføtt og i pyjamas hjemme (i mitt tilfelle morgenkåpe/kimono), og ser lykken i små detaljer som magisk lys på kjøkkenet. Hverdagslykke som jeg også er så glad i. Og jeg er superinspirert av leiligheten hans. Så nå har jeg fått en ny blogg på blogglista mi.

Vintermorgen

I går morges når jeg våknet opp lavet det ned masse himmelsk korrekturlakk ute. Snøen hadde lagt seg som en ramme rundt soveromsvinduet, og det var nesten som å se inn i en snow globe når jeg så ut av vinduet.

En god frokost på senga gir en god start på dagen. For ikke å snakke om en koselig start på dagen! Og det må man unne seg iblant. Jeg spiste min nye yndlingsfrokost – byggrynsgrøt med gresk vaniljeyoghurt, soyamelk og kardemomme. Multebæra droppet jeg denne gangen, for jeg sparer på det lille jeg har igjen. Også drakk jeg jordbærsmoothie og en kopp med Blue of London mens jeg stirret på stearinlyset.

Bianco hadde funnet seg en varm flekk på kjøkkengulvet og var så trøtt at han knapt registrerte meg når jeg pusket han i pelsen. Jeg var vel egentlig like trøtt som han, og aller mest fristet det å bare krype tilbake i senga. Og selv om jeg lengter veldig etter vår og varmere vær akkurat nå, kjenner jeg at jeg virkelig setter pris på en lun vintermorgen.

Hurtigruta del 2

Tenk at jeg hadde så mange bilder og ord at jeg måte dele hurtigruteinnlegget mitt i to deler! Men jeg må nok innse at jeg er en liten hurtigrutenerd. For når jeg bodde på min første hybel i Tromsø som lå fem gater ovenfor hurtigrutekaia, hadde jeg som vane å sjekke nesten hver ettermiddag (for nordgående) og hver kveld (for sørgående) hvilken hurtigrute som lå til kai. Jeg husker så godt at min største sorg når vi skulle flytte til andre siden av Tromsøya var at jeg ikke kunne se Hurtigruta lenger.

Heldigvis bor vi på «rett side» i Tromsø nå, slik at vi ser hurtigruta hver eneste dag. Faktisk ser vi den bedre enn noensinne siden vi bor på en kai, på et nes, ganske langt ut i havet. Så jeg følger fortsatt litt med på hvilken hurtigrute som seiler forbi. Og om skipene er for langt unna til at jeg kan lese hvilken hurtigrute det er, har jeg lært meg flere distinkte forskjeller slik at jeg likevel kan se hvilken det er. Haha, ja jeg vet jeg høres litt rar ut. Men er det ikke sånn det er å være glad i noe?

Favoritthurtigruta mi er Finnmarken. Jeg har bare reist med henne tre ganger, men jeg er ofte innom når hun ligger til kai. Dessuten var det kjærlighet ved første reise. Dette skipet er så utrolig vakkert og gjennomført. Det har en gjennomgående art deco-stil, masse mørkt treverk og oppleves veldig gammeldags. Det er nok derfor jeg liker Finnmarken så godt. Jeg elsker jo alt som er gammelt, spesielt 20- og 30-talls-stilen. Her ser dere panoramaen på dekk 8.

Jeg kan nesten ikke få sagt nok hvor fint og beroligende det er å sitte her på panoramaen å se på den storslåtte naturen.

Jeg klarer ikke å huske nøyaktig hvor jeg leste det, men jeg mener å ha plukket opp en plass at trappegelendrene på Finnmarken er laget av treverk fra gamle hurtigruter som ikke lenger er i bruk. Er ikke det fint! Det gir mer liv og historie til skipet. Og ser dere art deco-lampa?

Her er art deco-stilen så fremtredende at jeg nesten ser for meg at Poirot plutselig kunne ha sittet her. Typisk for denne stilen er nemlig disse utsmykningene øverst i vinduene.

Og du ser den røde tråden på interiøret gjennom hele skipet.

Sånn som dette mønsteret på glassdørene til salongen. Som egentlig grenser lett mot art nouveau som er forgjengeren til art deco-stilen. Haha, hør på meg. Her kommer det jeg lærte i kunsthistorietimene på videregående frem.

Ja til og med glassbordene er dekorert med snirklete og fint mønster.

Her ser dere enda mer vinduspynt. Og det er virkelig stilfullt. En klassisk stil som alltid vil fungere.

Og hele denne stilen gir meg egentlig en veldig luksusfølelse. Spesielt når detaljene strekker seg helt opp i taket. Altså hvor fine er ikke disse lampene?! De kunne jeg gjerne ha hatt hjemme i leiligheta.

Og langs veggene i gangen bort til spisesalen henger massevis av gamle bilder av Norges kysthistorie. Av fiskebruk, gamle fiskekoner og massevis av sjarker og fiskevær.

Og jeg syns det er så fint. Jeg blir aldri lei av å se på disse bildene.

Finnmarken har også den desidert beste frokosten av alle hurtigrutene. Mens mange av de andre bruker en del halvfabrikater er det meste hjemmelaget på Finnmarken. De har også et bredere utvalg av varmretter og frukt og grønt. Så der blir man alltid sittende lenge ved frokostbordet.

Og se denne fine gammelrosa tapeten! Veldig Ida egentlig. Og enda flere gamle bilder, med fjonge damer og Fløibanen i Bergen.

Men en av de tingene jeg liker aller best med Finnmarken er uteområdet på dekk 7. Her er det spesielt fint å være hvis man har en vakker midnattsol i bakgrunnen.

Man klatrer bare ned trappa fra panoramaen (men husk å ikke se rett ned i havet dersom du har høydeskrekk) og vipps så er man i drømmeland.

Man skimter allerede dampen her ifra mens man går sakte forbi glassveggen som gir en spektakulær utsikt ut i havet.

Målet er nemlig dette. To kokende boblebad og et utendørsbasseng. Tenk deg at du sitter oppi her og ser på midnattsola med et glass rødvin i hånda. Hei drømmeland!

Her satt jeg og kjæresten og koste oss på vår første hurtigrutereise sammen.

Og bassenget, det er fylt med sjøvann. Salt, ekte og naturlig. Og kaldt! Du er herved advart.

Helt grei utsikt fra det varme boblebadet, eller hva?

Så nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg liker Finnmarken aller best! Det er den fineste hurtigruta, uten tvil!

Den er gjennomgående og elegant i stilen. Den er større enn mange av de andre hurtigrutene, men ikke så stor at den mister hurtigrutesjarmen. Og den byr på god mat og fine aktiviteter. Jeg koser meg alltid litt ekstra ombord på denne skjønnheten.

Det som er litt synd nå er at Hurtigruten har annonsert at de skal pusse opp deler av Finnmarken. Jeg har egentlig ikke noe imot selve oppussingen, for det er jo viktig å vedlikeholde. Men jeg er redd for at mye av den fine gammeldagse art deco-stilen skal forsvinne. Hurtigruten sier selv at de ønsker en mer moderne stil (skjønn det den som kan!). Jeg ville iallefall aldri ha endret på dette herlige skipet som ikke bare gir en reise langs norskekysten, men også en reise inn i Poirots tid.

Heldigvis skal ikke denne planlagte oppussingen skje før mot slutten av 2020, så da rekker vi iallefall én reise til med Finnmarken som den er i dag. Og det gleder vi oss til!

Så der har du min to innleggs lange kjærlighetserklæring til hurtigruta. Norges vakreste eventyrreise. Og selv om kanskje ikke alle dere andre blir å elske hurtigruta like høyt som meg, har jeg en konklusjon klar. For dette er en så fantastisk opplevelse at alle burde reise med hurtigruta! Iallefall én gang i livet. Jeg kan nesten ikke vente på vår neste tur!

Hurtigruta del 1

I disse dager er storebror så heldig at han får reise til pappa og den snille stemora. Og ikke nok med det – han får reise med hurtigruta. Jeg er bare bittelitt sjalu! Jeg som eeeelsker hurtigruta (og lengter til Henningsvær)!

Jeg har et livslangt forhold til hurtigruta. Bestefar (mamma sin pappa) jobbet nemlig på hurtigruta allerede når mamma var ung, så dette er noe jeg er født inn i. Og jeg minnes så mange fine turer sammen med bestefar. Både når han var på jobb og når vi skulle til hjemplassen hans i Finnmark. Bestefar jobbet på både Vesterålen som går i rute i dag og forgjengeren som fikk navnet Vesterålen II når den nye overtok i 1983. Og den nyeste Vesterålen er til og med bygd i min hjemby Harstad. Det gjør meg litt stolt.

Her ser dere bestefarhurtigruta i vindfullt vintervær i Tromsøsundet. Det eneste av skipene jeg hadde bilde av på utsiden. Og Vesterålen betyr mye for meg, men jeg reiser likevel aldri med henne. For hun går dessverre ikke så godt i sjøen. Hun gynger mye frem og tilbake til sidene, og det syns jeg er litt ubehagelig. Og etter at jeg nesten falt ut av senga i lugaren på søsterskipet hennes MS Narvik i 2003, har jeg alltid unngått Vesterålen dersom jeg kan. For selv om jeg elsker hurtigruta er jeg litt redd for store bølger og grov sjø. Men selv bestefar brukte å si at disse 80-tallshurtigrutene ikke var så stabile i sjøen. Og han var ikke mye sjøredd kan jeg fortelle.

Og siden jeg ikke reiser med Vesterålen lenger begynner det å bli bra mange år siden jeg har vært ombord. Derfor ble jeg veldig glad når Silje hadde lagt ut en liten snutt fra sin reise på bloggen sin. Da strømmet minnene på ♥

Så egentlig kan man vel si at jeg på en måte har arvet denne helt spesielle kjærligheten for hurtigruta. Men jeg tror at jeg ville ha elsket den like høyt uansett. For å reise med hurtigruta er bare helt fantastisk! Det er noe helt særegent. En helt egen stemning. Alle lydene fra motorene og skipet som rister, den spesielle lukta, stillheten, roen, den storslåtte naturen. Alt går i saktetempo, og det til tross for navnet hurtigruta. Det er rett og slett bare helt magisk. Se bare så fint det er å sitte her å ha vinduet som en tv ut til naturen.

Og jeg har reist bra mye med Hurtigruta gjennom livet. Først med mamma, storebror og bestefar. Så fortsatte jeg å reise alene i tenårene. Både når jeg skulle til Tromsø, og lengre nord. Jeg reiste aldri med lugar og sov alltid på en av de buede sofaene på panoramaen. Jeg husker så godt den spesielle stemninga og hvor mye jeg koste meg. Selv om de fleste ombord var pensjonister og jeg stadig mistet dekningen på mobiltelefonen. Jeg opplevde både midnattsol, magisk himmel og store bølger (spesielt over Lopphavet). Og jeg kom ofte i prat med andre reisende. Etter hvert begynte jeg å reise mer med sørgående hurtigrute til Lofoten til pappa og den snille stemora. Og de siste 10 årene har stortsett alle turene gått ned dit. Foruten returen hjem da.

Den hurtigruta jeg har reist mest med er Richard With. Det er bare tilfeldighetene som har gjort at det er blitt sånn, men det har også bidratt til at jeg har blitt ekstra glad i den. Her har jeg ligget mange ganger å sett på speilene og lysene i taket. Og sjekk de 90-tallsfargene. Dessverre har de pusset opp denne hurtigruta i en stil som ikke skaper den samme lunheten lenger. Det er blitt alt for hvitt og moderne for min smak. Også er jeg jo som dere vet vanemenneske som ikke setter så enormt stor pris på voldsomme endringer 😉

Jeg har virkelig elsket stilen på disse 90-tallshurtigrutene. Spesielt de små lysene i taket som har sett ut som en stjernehimmel.

Her står jeg bakerst på dekk 7 på Richard With idet vi er i ferd med å gå til kai på Stokmarknes. Det er Hadsel bru dere kan skimte i det fjerne.

På Stokmarknes ligger selveste Hurtigrutemuseet, og deler av museet er inni den gamle hurtigruten Finnmarken. Sånt liker jeg. Det er både historie og gjenbruk på samme tid det.

Det er lite som slår å speide utover fra øverste dekk når sola regelrett glinser i havet. Og havlukta treffer deg rett i nesa. Aaaahh.

Og krusningene etter hurtigruta er fine og beroligende å både se og høre på.

Og jeg elsker når vi skal seile innom Trollfjord. Der er det så trangt at man får følelsen av at man kan strekke ut armen å bare ta på fjellveggene. Og ofte serverer de fiskesuppe ute på dekk. Det er veldig koselig! Her var første gang jeg opplevde å seile dit i totalt mørke. Da måtte de ta et par lyskastere i bruk. Vi så ikke så mye men det var spennende likevel.

Trøtt kattelivfrøken i en buet sofa på panoramaen på Midnatsol. Dette var nok siste gangen jeg reiste uten lugar. Nå har alderen innhentet meg og behovet for bedre søvn og hvile veier tyngre enn alle pengene det koster. Ja for det er ikke direkte billig å reise med hurtigruta. Men likevel verdt det!

Midnatsol har interiør i varme farger som rødt, gult, orange og lignende. Ja egentlig alle fargene man finner i selve midnattsola. Denne sofaen er forresten digg å sitte i. Dyp og god.

Jeg liker disse fargene. De er helt på min side av fargeskalaen.

Ikke så verst å kunne sitte her å nyte utsikten.

Det så iallefall ut som disse to koste seg veldig.

En annen plass som også er hyggelig å sitte er i frokostsalen. Tenk å nyte en deilig hotellfrokost med en sånn her utsikt! Og det er det som er så fantastisk med hurtigruta, for nesten uansett hvor man oppholder seg har man panoramautsikt til havet.

Søsterskipet til Midnatsol heter Trollfjord. Og Trollfjord er nesten identisk med Midnatsol, bare at det er innredet i grønt og blått etter sånn som havet og naturen er i Trollfjord. Jeg liker det konseptet med tema. Varme farger på Midnatsol, og kalde farger på Trollfjord. Og det er virkelig to flotte skip som begge ligger på toppen av favorittlista mi over hurtigrutene.

Så er jeg så glad for at jeg har klart å påvirke kjæresten med min forkjærlighet og entusiasme for hurtigruta. Han har vært helt over seg av begeistring de gangene vi har reist sammen. Og jeg har til og med klart å «lure» han med meg på kaffebesøk på hurtigruta når den har ligget til kai i Tromsø.

Ikke så dumt å nyte et glass Solo og en vaffelkake i solveggen på Trollfjord en kald maidag. Dette må vi gjøre oftere!

Del 2 kommer snart.