* Det er så utrolig koselig med lysgradinen som naboen har hengt opp i stuevinduet sitt. Jeg kjenner smilet brer seg i ansiktet hver gang jeg ser ut av vinduet og oppdager at den er på. Kanskje naboen er like juleglad som meg? Jeg blir iallefall enda mer juleglad av den fine lysegardinen, og har egentlig lyst på en sånn en selv. Snart vil det nok dukke opp mye fint i vinduene til de andre naboene også. Jeg gleder meg!
* Akkurat når har jeg dilla på å se «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er et så utrolig fint program som gir sinnsro langt inni sjela. Naturen, musikken, lydene og stemninga er så annerledes enn livet som jeg lever. Jeg har jo vokst opp med besteforeldre som hadde gård, så jeg kjenner litt til den stemningen. Og jeg liker den. På mange måter ønsker jeg mer av den, jeg vet bare ikke hvor mye mer av den jeg ønsker meg, og hva jeg er villig til å gi slipp på.
* Jeg er så stolt over at jeg endelig fikk laget en gryte med boeuf bourguignon i helga. Det tok litt tid, men oi den ble god! Og både mamma og kjæresten spiste til de nesten ble dårlige. Det er et ordentlig kompliment til kokken eller hva?
* Hvor er byen min blitt av? Dette har jeg lurt på siden i mai. Jeg ser fjellene, havet, brua og Ishavskatedralen, men Tromsø er ikke som før. Jeg hadde meg et par byturer forrige uke, og på hvert eneste hjørne jeg rundet var det veisperringer, graving, hull i bakken og det var rett og slett utrivelig. De høye trærne som jeg elsket har blitt revet ned både i kirkeparken og borte ved gamle Mack. Så mye grønt er blitt fjernet, og inni meg hyler jeg nei. Vi trenger det grønne. Så mange kjente og kjære butikker er ikke mer, og de fine julelysene som Tromsø er så kjent for har blitt pensjonert. Jeg så de nye julelysene uten lys først, og tenkte ja, dette er ikke så ille. Disse kan jeg bli vant med. Men når jeg så de med lysene på fikk jeg ondt i magen. De var så mørke og dystre. Det ble to korte byturer… og ja jeg er et vanemenneske som ikke er superglad i for mange forandringer.
* Nå er nøtteskåla kommet fram på stuebordet. Den er så fin og koselig! Den er som en invitasjon til å føle seg hjemme for alle besøkende, og en påminnelse om å ta en pause i ny og ne for oss som bor her. Hva er vel mer avslappet og hjemlig enn å knekke nøtter. Men man må ha en god nøtteknekker.
* Snart er det tid for julebord igjen. Jeg har som mål i år å kun «shoppe» i klesskapet mitt. Jeg gjorde det i fjor, og resultatet ble veldig bra. Man har et temmelig høyt forbruk i jula uansett, så det er bare bra å begrense seg litt der man klarer. Og jeg har jo så mye fint hengende fra før av. Dog ikke alt i samme størrelse… Kanskje jeg må ta dere med «inn i klesskapet» en dag for å se på noe av det som henger der?
* Det er fortsatt avokado som er favorittpålegget på brødskiva. Det er så utrolig godt! Ingenting slår en ristet rugbrødskive med smør og avokado akkompagnert av en kopp Blue of London til frokost. Så får jeg god samvittighet i tillegg når jeg spiser kjøttfritt pålegg.
* Den der tida den er et mysterium. Når man har en del å gjøre, så løper den i fra oss, og vipps så fikk man bare gjort halvparten av det man skulle. Men har man ingenting på tapeten, kan den snegle seg forbi mens man praktisk talt ser på den. Men det skal sies at jo eldre jeg blir er det sjeldnere og sjeldnere den snegler seg forbi. Eller er det kanskje sjeldnere jeg har ingenting på tapeten?
* Jeg tror vi må begynne å handle inn julematen snart, slik at jeg kan krysse av en ting på to-do-lista og senke skuldrene litt. Planen er å ha så mye som mulig av desember ledig til akkurat det vi føler for når vi føler for det. Nemlig bare kos.
* En kveld i helga kom det et lite dryss av snø som la seg tynt over deler av verandaen. Neste morgen når jeg stod i verandadøra og speidet utover havet med en tekopp mellom hendene, så jeg en av de tingene som varmer hjertet mitt aller mest – små kattepotespor i snøen. Små spor av en kjærlighet som er så uendelig stor ♥
