Snø, gresskartid og god mat

Helga som var hadde så mye fint å by på. Blant annet magisk høstsol på fredagen når jeg ryddet i «hagen». Med det var ordentlig kaldt ute, så jeg måtte ta mange pauser for å varme meg i stua. Selv med ullklær og votter på.

Og når vi våknet på lørdagen var bakken hvit og fin av snø (til min store glede). Jeg er fortsatt som en unge når jeg ser ut av vinduet den første snødagen. Vi har jo hatt snø tidligere i høst, den har bare ikke blitt liggende så lenge på bakken.

Jeg hadde pyntet med flere gresskar som jeg hadde funnet til en billig penge på Kiwi. Og det ble fint! Ordentlig Askepott-stemning.

Vi får se om det blir gresskarlykt i år. Det er alltid litt arbeid å skjære de ut, og jeg syns gresskarene er fine og dekorative sånn som de er.

Bianco var så nysgjerrig på gresskarene at han dristet seg ut i kulda. Her skulle det snuses. Han lurte vel på om det var noen mus her siden det var kommet gresskar. Kanskje Jack og Gus var i nærheten. Er der flere Disney-entusiaster der ute?

Se så stemningsfullt!

Etter gresskarinspeksjonen trakk vi inn i varmen og kjente oss ordentlig døsige.

Hei du, tar du bilder av meg når jeg sover!!??! Hehe lille grumpy cat ♥

Og omtrent samtidig som Bianco falt i dyp søvn, sovnet jeg også. Det er godt å ha rolige lørdager hvor man kan pakke seg inn i varme pledd og bare slappe av.

Når vi våknet litt senere hadde det blitt mørkt og begynt å snø. Jeg tente i lyktene både ute og inne, og det var så koselig. Det var rene julestemningen.

Senere på kvelden lagde vi oss det beste måltidet vi har hatt på lenge. Bakt Mont D’or med hvitløk og hvitvin, stekt bacon med rosmarin, focaccia, spekemat og litt andre oster. Og en nydelig hvitvin vi hadde kjøpt i Kroatia. Naaaam!

Og Mont D’oren var bare helt fantastisk god. Den smakte nesten litt som om den var røkt, lukta var slettes ikke så ille, og konsistensen var så creamy at den var to die for. Jeg ble veldig glad når kjæresten sa at «denne er så god at den kan vi kjøpe flere ganger». Jeg elsker å utvide min kulinariske horisont! Har du smakt noe spennende og nytt i det siste?

Oktoberbuketten

Jeg har hatt lyst på vinrøde blomster nesten hele året, men jeg har ikke fått tak i det. Derfor ble jeg overlykkelig når jeg kom over denne nydelige krysantemumen og proteaen når jeg skulle kjøpe oktoberbuketten. Endelig! Og se så fin buketten ble! Høstlig, men med duse farger.

De er litt kostbare disse store krysantemumene, men jeg syns de er verdt det. Dessuten varer de lenge.

I tillegg til den vinrøde krysantemumen og proteaen inneholder oktoberbuketten også eucalyptus, strå, hvit krysantemum, hodenellik og en småblomstret hvit blomst som jeg dessverre ikke har funnet navnet på (jeg glemte å spørre i blomsterbutikken). Men jeg syns den minner meg litt om en slags lilje. Kanskje noen av dere vet?

Protea er forresten en blomst som jeg har måtte lære meg å like. Den er nemlig litt rar og annerledes enn mye av de «vanlige» blomstertypene. Men jeg merker at jeg setter mer og mer pris på ting som er litt annerledes. Det er nytt og spennende.

Og denne her fine saken. Se så lekker! Ja jeg kan ikke si annet enn at oktoberbuketten ble kjempefin. Kanskje en av årets fineste. Har du kjøpt deg noen fine blomster i det siste?

Lille Ida

I forbindelse med min 33. bursdag i september kom jeg til å tenke på hvor fort tiden går. Og på lille Ida. Så her får du høre litt om henne.

Lille Ida sang før hun kunne prate. Og sangen var ingen ringere enn Somewhere over the rainbow, (bedre kjent som dai dai dai dai dai dai dai i vår familie). Hun hadde nemlig denne melodien på en spilledåse ved senga, og en dag når bestemoren sto ved kjøkkenbenken og nynnet på den, begynte lille Ida som satt på kjøkkengulvet å synge dai dai dai dai dai dai dai. Og resten av livet sang hun!

Lille Ida vokste opp med besteforeldre som hadde gård med geiter. Og Lille Ida elsket å være med i fjøsen. Selv når møkka overdøvet det meste, og lille Ida måtte springe ut på fjøstrappa for å puste og utbryte høyt: «det er det verste jeg har luktet», så sprang hun alltid inn i fjøsen igjen. Lille Ida elsket de geitene! Og når hun fikk servert geitekjøtt til middag svarte hun kontant: «jeg spiser ikke vennene mine».

Lille Ida gikk ikke, hun hoppet. Og da så man som regel bare en hesthale som danset opp og ned.

Lille Ida elsket dyr. Katter, hunder, hester, geiter, sauer, fugler, frosker og fisk. De var alle til stor glede og fascinasjon. Og de skulle alle respekteres. Og den kjærligheten har bare blitt sterkere og sterkere.

Lille Ida var helt sjokkert over at det fantes barn som ødela lekene sine. Eller lot de ligge slengt utover gulvet. For lille Ida hadde egne kurver og esker for Barbiedukker, lego og Pet Shop. Men lille Idas storebror var hakket verre, for han pakket lekebilene sine inn i tørkepapir slik at de ikke skulle få riper 😀

Lille Ida kjevlet tyggisen og puslespillbrikkene sine. Men som dere ser på bildet kjevlet hun også deig.

Lille Ida hadde veldig sterke meninger om hva som passet sammen og hva som ikke passet sammen. For eksempel skulle man ikke under noen omstendigheter bruke rødt sammen med rosa. Den formeningen bar jeg med meg langt inn i tenårene, men heldigvis vokste jeg det av meg til slutt. Rødt og rosa er jo nydelig sammen!

Lille Ida var veldig glad i gamle mennesker. Det fantes nesten ikke noe mer spennende enn å besøke gamle folk som hadde masse rart i husene sine og spennende historier å fortelle. Her sammen med oldefar på Høier.

Lille Ida var kronisk med å «grine på nesa» når det skulle taes bilder. Men det var ikke det at hun var missfornøyd, antakelig var det bare smilet som var så stort at det gikk over hele ansiktet.

Lille Ida kunne nesten ikke tro at frisøren tok betalt for å føne håret. For det gjorde jo lille Ida selv helt gratis flere ganger i uken.

Hun var igrunn litt artig hun der lille Ida.

Klar for helga

Det er fredag, det er sol, og etter en slitsom uke er vi SÅ klar for helga! Og det som bidrar litt ekstra til helgefølelsen denne gangen er ferske blomster i vasen, noe godt å spise, og et nytt varmt skjerf.

Blomsterbuketten er så nydelig vakker, bare se de krysantemumene! Dette er ren lykke for øynene. Og dere skal selvfølgelig få se buketten i vasen senere.

Og denne helga blir det litt ekstra kos siden vi har investert i en Mont d’Or som vi skal smake for første gang. Dette er en skikkelig luksusost, som kun er å få tak i på denne tiden av året. Lukta kan visstnok være litt avskrekkende, men jeg fikk høre at smaken får deg til å glemme den helt. Mmmm. Vi skal tilberede den med hvitløk og en dæsj hvitvin og bake den i ovnen på 180 grader. Ååå som jeg gleder meg!

Så har jeg kommet over denne gode saken som jeg skal nyte allerede i kveld. Ingefærøl uten sukker (som jeg har lett etter lenge). Eller ingefærcider som det står på boksen, men den smaker ingefærøl. Og den er god, men jeg hadde ikke sagt nei takk til litt mer ingefærsmak. Hører dere Mack!

Også har jeg funnet fram dette fine skjerfet som jeg kjøpte tidligere i høst. Og endelig skal jeg ta det i bruk. Men jeg skal ikke bruke det ute, for planen er å ha det hengende over skuldrene når jeg leser i senga på kveldene. Det andre leseskjerfet mitt har jo Bianco overtatt helt. Lille luringen ♥

Så har jeg kjøpt inn avokado for å gjøre helgefrokosten ekstra god. Og ikke minst nye fargerike kopptuer. Det er bra mye lykke i en helt spiller ny vinrød kopptue når man skal vaske på kjøkkenet.

Så med alt dette fine i hus kan jeg ikke tro annet enn at helga kommer til å bli kjempefin. Og som dere ser på bildet er det ikke bare jeg som gleder meg over ferske blomster, spennende ost og nye kopptuer. Nå skal vi kose oss. Håper dere også får en kjempefin helg! Klem fra oss i kattelivet.

Grøtens dag og min aller beste oppskrift på havregrynsgrøt

I dag er det grøtens dag og på denne dagen for to år siden lovet jeg dere en grøtoppskrift (eller to) i dette innlegget. Derfor syns jeg det er på tide at dere endelig får den (beklager at det tok så lang tid). Oppskriften er på min aller beste havregrynsgrøt, også kalt Idas luksushavregrynsgrøt. Jeg brukte tidligere å spise den med kanel og et smørøye, men nå nylig fant jeg ut at den er enda bedre med ekstra melk og en dæsj plommesyltetøy på toppen.

Jeg bruker sjelden oppskrift når jeg lager mat, jeg smaker meg alltid frem. Men her er det jeg ca har i grøten:

∗ 1, 5 dl økologiske lettkokte havregryn
∗ 2 ss chiafrø
∗ 5 dl soyamelk (eller tilsvarende)
∗ En dæsj laktosefri fløte for rundere smak
∗ 3 ss solsikkekjerner
∗ En neve rosiner eller gojibær (eller begge deler)
∗ 1 ts vaniljepulver
∗ Ønsket mengde natreenpulver eller tilsvarende for søtere smak

Og det er så enkelt å lage den. Bare bland alt foruten natreen i en kasserolle, og kok opp under omrøring. La deretter grøten småkoke i ca 15 minutter mens du stadig rører i gryta. Dersom du stopper å røre kan grøten svi seg, selv på svak varme. Smak til slutt til med natreen, sukrin eller valgfri sukkererstatning (for her er det allerede nok sukker i rosinene og gojibæra).

Dersom grøten blir for fast tilsetter du bare ekstra soyamelk. Jeg liker den aller helst litt bløtere enn dette. Her stivnet den litt vel mye mens jeg tok bilder. Haha, det blogglivet altså!

Og det er når grøten er litt for fast at det lønner seg å spise den med ekstra melk på toppen. Det gjør den saftig og god. Her hadde jeg også ristede mandler i tillegg til plommesyltetøy (uten sukker). Og nam det var godt!

Så da er bare å nyte Idas luksushavregrynsgrøt. Håper dere liker den! Den passer iallefall godt i dag. Jeg tror vi skal ha den til kveldsmat i kveld.

Rød periode

Jeg har merket at jeg er inne i en rød periode i klesveien nå. Jeg liker fargerike klær og det er nokså mye farger i klesskapet mitt. Men likevel er det pudderrosa, nude toner, og blått som har dominert hittil. Kanskje spesielt blått. Men nå er det altså rødt som har overtatt «hovedrollen».

Sånn som denne badedrakten som jeg kjøpte når vi skulle dra til Kroatia. Men her må jeg innrømme at det var den fine feminine formen som dro det lengste strået. At det ble rød badedrakt hadde egentlig bare å gjøre med at det eneste alternativet var svart. Og jeg ha farger.

Så fant jeg denne lange ullcardiganen på Fretex i juni. Florlett og tynn, men likevel varm. Og i en nydelig vinrød farge som passer til nesten alt. Denne har jeg brukt utrolig mye så langt. Ja for vi fikk jo ikke sydensommer her nord 😉

Den røde og hvitstripete skjortekjolen min har dere sett flere ganger før. Jeg er veldig glad i den.

Men favoritten i klesskapet er denne nydelige kjolen fra Days like this. Den har en slags ubestemmelig lakserødrosa farge, er fotsid og florlett i stoffet. Denne ble også brukt mye i sommer, spesielt i Kroatia. Men den er dessverre ikke en veldig høst-og vintervennlig kjole (spesielt på grunn av lengden), så den blir nok hengende i skapet til neste sommer. Jeg gleder meg til å bruke den igjen da.

Og her får dere se stoffet på min aller nyeste kjole. Rød den også, men med hvite blomster med litt blått i. Så jeg er ikke gått helt bort fra blått. Det er bare det at det er rødt som dominerer nå (og det passer jo bra siden jula kommer snart). Hvilken farge har du på klærne dine?

Mindre alene sammen

Vi har alle vært der. Vi har alle opplevd det. Selvfølgelig på forskjellige måter, og i forskjellig grad, men vi har alle kjent på det å være utenfor. Kjent på den tunge ensomheten. Eller så kjenner vi noen som har opplevd det. Kanskje fordi man er utenfor arbeidslivet. Eller utenfor sosiale fellesskap. Kanskje man mangler en seng å sove i. Eller kanskje man rett og slett ikke har noen andre.

Ensomhet og det å være utenfor er dessverre noe som rammer flere og flere av oss. Samtidig som vi ser at forskjellene stadig øker i samfunnet. Ikke på grunn av etnisitet eller religion, hvor du kommer fra eller hvem du er. Men om du er innenfor eller utenfor. Noe så enkelt, men likevel så vanskelig. Derfor trenger vi de som jobber for å skape fellesskap og tilhørighet. De som arbeider for at vi alle skal ha noe å gå til.

Mindre alene sammen – det er slagordet og fokuset for årets TV-aksjon som går av stabelen på søndag denne uka. Alt som blir samlet inn går til Kirkens Bymisjons arbeid for å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Det kan være å tilby noen husrom ved akutte behov. Eller opprette flere utlånssentraler og fritidsaktiviteter for barn og unge. Det kan være møteplasser og kaféer for folk med ruserfaring, dårlig psykisk helse eller språkutfordringer. Eller skape en plass for frivillighet slik at man kan få være en ressurs. Og tenk så fint at man kan feire jul hos Kirkens Bymisjon. At hvem som helst kan få et varmt måltid i hyggelige omgivelser, og kanskje til og med en julegave eller to. Og kanskje betyr denne muligheten like mye for de som steller i stand julefeiringen. For det er viktig å ha en plass å være, uansett hvilken side av grytene man står på.

Å være utenfor er en hjertesak for meg, for til tross for at jeg er en veldig sosial og utadvent person har jeg også opplevd det. Og jeg kjenner mange som har vært utenfor, både i livet, på jobben, på grunn av sykdom, i foreldrepermisjon, eller i jula. Derfor er jeg så glad for at det jobbes for at alle skal få muligheten til å ta del i et inkluderende fellesskap. Så bidra du også. Registrer deg som bøssebærer her. Eller gi et bidrag her. Nå skal vi være mindre alene sammen!

Bloggen er 2 år i dag

Tenk at bloggen er to år i dag! At vi har delt to år med hverdagslykke. To år med teprat. To år med kreativitet, blomster, bøker, bruktfunn og andre fine ting. Og det har vært så fint! Jeg har  hyggelige lesere, som er så generøse med fine ord. Og som jeg skrev når bloggen var ett år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Fortsatt! Jeg trives SÅ godt med å blogge.

Men selv blogglivet har to sider. Og det siste året har bydd på en del utfordringer i livet. Og som jeg bruker å kommentere til andre bloggere, så skal bloggen gjenspeile livet. Ikke at man nødvendigvis skal utlevere seg totalt og skrive det ene innlegget etter det andre om harde realiteter og prøvelser. Men tilpasse seg. Derfor har det blitt litt færre blogginnlegg i kattelivet enn hva jeg hadde tenkt. Noen idéer står fortsatt bare på en liste. Og kanskje må de vente til senere når det passer bedre. Målet har hele tiden vært to til fem innlegg i uka, og jeg har iallefall klart minimum, selv om det ikke alltid føles så bra å redusere når man egentlig hadde tenkt å øke. Men dette er nok en balansegang som kommer til å variere i årene fremover. Og jeg vil nok «vokse med oppgaven» etter hvert.

Og selv om jeg selv føler det ikke alltid går helt etter planen, så håper jeg at dere som leser bloggen min fortsatt koser dere og finner inspirasjon og glede. For det har alltid vært det som har vært intensjonen med bloggen. Dessuten bruker jeg å trøste meg med at det ikke nødvendigvis er kvantitet som er viktigst, men kvalitet. Og jeg satser hardt på god kvalitet i hvert eneste innlegg. Det skal føles ekte.

Så takk kjære lesere, for at dere stadig kommer tilbake. Takk for alle hyggelige kommentarer, og for at dere gjør bloggen mer levende. Uten dere ville bloggen blitt litt mer som en ensom dagbok. Jeg håper dere alle henger med på lasset videre. Nå skal vi feire med tunfisk og mange kopper te.

Klem fra oss i kattelivet ♥

Harney & Sons Paris tea

Det er søndag og tåka ligger tett over oss nå. Jeg liker roen som råder, men jeg skulle helst ha sett at det ikke var så grått. Men det er ikke sikkert det hadde vært så rolig ute hvis sola hadde beriket oss med sitt nærvær… Temperaturene er jo usedvanlig varme nå om dagene.

Jeg sitter i sofaen ved stuevinduet, trett og slapp i kroppen, mens jeg speider utover sundet. Og det som får meg til å drømme meg litt bort akkurat nå er en kopp varmende Paris tea. Og det er sikkert bare noe jeg har fått for meg, bare navnet som «lurer» meg, men jeg føler virkelig at hver slurk av denne gode teen har et snev av Paris i seg.

Nå skal jeg ikke bli helt Remy i Rottatuille her med dansende frukt og musikk i hver eneste matbit man kombinerer. For det er ikke slik at Eiffeltårnet kommer svevende sammen med tonene fra La Vie en Rose fra en trekkspill-spillende mann i stripete genser (haha, men hadde ikke det vært kult da?). Men jeg skjønner at denne teen heter Paris tea. Den har noe lunt og «gammeldags» over seg.

Og det er en god te. En middels sterk Earl Grey med tilslag av vanilje, solbær og karamell, hvorav vaniljen er det som er mest fremtredende. Men man smaker også solbæra og karamellen godt, spesielt på ettersmaken. Jeg tror det er en av de mer fruktige Earl Grey-teene jeg har smakt. Men den er samtidig veldig rund og god på grunn av vaniljen. Den passer til både frokost, kveldsmat og kaker, men jeg liker den aller best alene. Da kommer smakene enda bedre frem. Brygg den i 4-5 minutter på 100 grader i en stor kopp for best resultat.

Paris tea er i classic-sortimentet til Harney & Sons, og er favoritten min fra dette merket. Dessuten er jeg jo som dere vet veldig svak for fine tebokser, og boksen som denne teen kommer i er virkelig fiiin! Egentlig er alle teboksene fra Harney & Sons kjempefine. Så fine at jeg nesten kjøpte en av teene deres bare på grunn av boksen. Du er herved advart.

Jeg tror egentlig at jeg er blitt så glad i denne teen nå at den kan regnes som en del av det «faste sortimentet» i kattelivet. Jeg merker iallefall veldig fort når jeg er fri for den. Og sannheten er at jeg ble enda litt mer glad i Paris tea når jeg leste at den ble laget som et minne over den fine byen hvor Mr Harney møtte sin kone Brigitte. Tenk så romantisk! Ja jeg sa jo at den har noe parisisk over seg. I tillegg til navnet.

Høst hos bestemor

Jeg har ikke fått vært hos bestemor enda denne høsten, men jeg kan levende se for meg hvordan hele gården er hyllet inn i høststemning. Og når savnet nå ble veldig stort måtte jeg finne fram disse fine bildene fra 2015. Det ligger sikkert løv på gårdsplassen i år også.

Fargene er sikkert like vakre.

Og stemorsblomstene klare for å takke for seg.

Pelargoniaene står garantert i drivhuset. I le for kulda og snøen som meldte sin ankomst litt vel tidlig i år.

Og gresset er regntungt.

Elva ved siden av hagen bruser nok over av vann. Tenk, langs denne elva har det gått geiter i mange tiår. Nå er sporene av dem nesten grodd igjen. Men sporene i hjertet forsvinner aldri. Jeg lukker bare øynene så ser jeg stien.

Kanskje bestemor enda har litt urter igjen i urtepotta.

Og høstløvet pynter garasjetaket.

Jeg undrer på om fuglene fortsatt bruker denne gamle fuglekassa… Jeg aner ikke hvor gammel den er, men jeg husker at bestefar snekret den en gang når jeg var ganske lita. Ja man ser jo at tiden har satt sine spor på den.

Og kanskje akkurat i dag prøver sola å trenge gjennom skyene.

Kanskje rosebuskene bader i vanndråper. Klar for å gå i dvale.

Og utsikten ned mot vannet er som vanlig et halvt liv fullt av minner. Her har lille Ida gått med altfor store støvler en gang når gresset var så høyt at hun kunne gjemme seg i det. Her har hun gått nedover forventningsfull, med fiskestanga i hånda. Og oppover lykkelig og fornøyd, med små ørreter hengende på en grein. Og alltid syngende på en trall sammen med pappa. For en lykke det var å få vokse opp her ♥

Og når vi kommer inn er det selvfølgelig fyr i peisen.

Og mens varmen begynner å komme tilbake i kroppen bruker jeg og bestemor å se i gamle fotoalbum. Jeg elsker å se bilder av bestemor og bestefar som ung. Eller pappa som liten. Jeg elsker å høre historier fra langt tilbake. Fra et liv så annerledes at barn i dag ikke en gang kan forestille seg… Høst hos bestemor er virkelig en stemning for seg selv. Nå lengter jeg!