Author: Ida

Fantastiske Emma står på for miljøet og jeg kan ikke få sagt nok hvor imponert jeg er over henne. Ikke bare har hun vært med på å starte Klimatklubben.se, men hun har også tatt et veldig viktig standpunkt for 2019. Hun velger bort flyet. Jeg syns det er så bra og modig gjort av Emma, for jeg vet at hun får mye kritikk og motgang også. Men heldigvis er vi mange som lar oss inspirere. Emma er dessuten veldig god på å vise oss at vi kan leve godt uten at det skal gå så hardt ut over miljøet. Og det er bragd i seg selv når man driver en blogg som skal generere inntekt. Kreative tips og inspirasjon kan du finne her.

Synne tar oss med igjennom prosessen det var å finne den perfekte grønne ringen som hun alltid har ønsket seg. En ordentlig fin liten historie. Og spesielt slutten som gjorde meg så glad og varm i hjertet. Les den, du blir ikke å angre!

Søte Frida viser oss hvordan man kan lage bivoksduker som er en fantastisk erstatning til plastfolie og plastposer. Jeg har hatt lyst til å lage sånne i lang tid nå, og syns Frida sin metode virker veldig enkel og bra. Stoff har jeg mer enn nok av (som dere vet). Så da er det bare å bestille bivoks.

Mathilde Nicoline har tatt de mest fantastiske bildene av en kunstløper på Mjøsa. Bildene er full av snø, is, blåe farger, bevegelse og styrke. Mer vinterlig kan man vel ikke få det. Og jeg blir så bergtatt, og kanskje spesielt på denne tiden av året. Ingen tvil om at Mathilde Nicoline er en fantastisk fotograf! Jeg drømmer om at hun skal ta bildene av bryllupet mitt (hvis bare noen får seg til å fri snart).

Så skal vi bevege oss over i en litt annen årstid. For nå om dagene får jeg sånn vårstemning av å lese Silje sin blogg. Se bare! Gresset har begynt å bli grønt, hønsene koser seg ute og snøklokkene blomstrer. Laaangt ifra sånn som vi har det her oppe i nord. Våren bruker tidligst å komme i slutten av april. Og aller helst i mai. Også er det ikke rent sjelden at våren ikke kommer i det hele og det store. At vi nesten går direkte fra vinter til en slags sommer. Halvdan Sivertsen bruker jo å si at vi har etterslep på våren. At årets vår er fra 2005. Haha, vi får håpe den kommer i år da. Men imellomtiden finner jeg vårstemning hos Silje.

Også ble jeg så glad når Johanna Bradford tipset om denne fine bloggen til Sebastian som inneholder omtrent alt jeg liker. Blomster, bruktfunn, masse terrakottapotter, varme farger, herlig interiør og feelgood. Og jeg har så vidt begynt å bli «kjent med» Sebastian, men jeg kjenner at jeg liker han bedre og bedre jo mer jeg leser. Han er som meg, elsker å gå barføtt og i pyjamas hjemme (i mitt tilfelle morgenkåpe/kimono), og ser lykken i små detaljer som magisk lys på kjøkkenet. Hverdagslykke som jeg også er så glad i. Og jeg er superinspirert av leiligheten hans. Så nå har jeg fått en ny blogg på blogglista mi.

Tenk at jeg hadde så mange bilder og ord at jeg måte dele hurtigruteinnlegget mitt i to deler! Men jeg må nok innse at jeg er en liten hurtigrutenerd. For når jeg bodde på min første hybel i Tromsø som lå fem gater ovenfor hurtigrutekaia, hadde jeg som vane å sjekke nesten hver ettermiddag (for nordgående) og hver kveld (for sørgående) hvilken hurtigrute som lå til kai. Jeg husker så godt at min største sorg når vi skulle flytte til andre siden av Tromsøya var at jeg ikke kunne se Hurtigruta lenger.

Heldigvis bor vi på «rett side» i Tromsø nå, slik at vi ser hurtigruta hver eneste dag. Faktisk ser vi den bedre enn noensinne siden vi bor på en kai, på et nes, ganske langt ut i havet. Så jeg følger fortsatt litt med på hvilken hurtigrute som seiler forbi. Og om skipene er for langt unna til at jeg kan lese hvilken hurtigrute det er, har jeg lært meg flere distinkte forskjeller slik at jeg likevel kan se hvilken det er. Haha, ja jeg vet jeg høres litt rar ut. Men er det ikke sånn det er å være glad i noe?

Favoritthurtigruta mi er Finnmarken. Jeg har bare reist med henne tre ganger, men jeg er ofte innom når hun ligger til kai. Dessuten var det kjærlighet ved første reise. Dette skipet er så utrolig vakkert og gjennomført. Det har en gjennomgående art deco-stil, masse mørkt treverk og oppleves veldig gammeldags. Det er nok derfor jeg liker Finnmarken så godt. Jeg elsker jo alt som er gammelt, spesielt 20- og 30-talls-stilen. Her ser dere panoramaen på dekk 8.

Jeg kan nesten ikke få sagt nok hvor fint og beroligende det er å sitte her på panoramaen å se på den storslåtte naturen.

Jeg klarer ikke å huske nøyaktig hvor jeg leste det, men jeg mener å ha plukket opp en plass at trappegelendrene på Finnmarken er laget av treverk fra gamle hurtigruter som ikke lenger er i bruk. Er ikke det fint! Det gir mer liv og historie til skipet. Og ser dere art deco-lampa?

Her er art deco-stilen så fremtredende at jeg nesten ser for meg at Poirot plutselig kunne ha sittet her. Typisk for denne stilen er nemlig disse utsmykningene øverst i vinduene.

Og du ser den røde tråden på interiøret gjennom hele skipet.

Sånn som dette mønsteret på glassdørene til salongen. Som egentlig grenser lett mot art nouveau som er forgjengeren til art deco-stilen. Haha, hør på meg. Her kommer det jeg lærte i kunsthistorietimene på videregående frem.

Ja til og med glassbordene er dekorert med snirklete og fint mønster.

Her ser dere enda mer vinduspynt. Og det er virkelig stilfullt. En klassisk stil som alltid vil fungere.

Og hele denne stilen gir meg egentlig en veldig luksusfølelse. Spesielt når detaljene strekker seg helt opp i taket. Altså hvor fine er ikke disse lampene?! De kunne jeg gjerne ha hatt hjemme i leiligheta.

Og langs veggene i gangen bort til spisesalen henger massevis av gamle bilder av Norges kysthistorie. Av fiskebruk, gamle fiskekoner og massevis av sjarker og fiskevær.

Og jeg syns det er så fint. Jeg blir aldri lei av å se på disse bildene.

Finnmarken har også den desidert beste frokosten av alle hurtigrutene. Mens mange av de andre bruker en del halvfabrikater er det meste hjemmelaget på Finnmarken. De har også et bredere utvalg av varmretter og frukt og grønt. Så der blir man alltid sittende lenge ved frokostbordet.

Og se denne fine gammelrosa tapeten! Veldig Ida egentlig. Og enda flere gamle bilder, med fjonge damer og Fløibanen i Bergen.

Men en av de tingene jeg liker aller best med Finnmarken er uteområdet på dekk 7. Her er det spesielt fint å være hvis man har en vakker midnattsol i bakgrunnen.

Man klatrer bare ned trappa fra panoramaen (men husk å ikke se rett ned i havet dersom du har høydeskrekk) og vipps så er man i drømmeland.

Man skimter allerede dampen her ifra mens man går sakte forbi glassveggen som gir en spektakulær utsikt ut i havet.

Målet er nemlig dette. To kokende boblebad og et utendørsbasseng. Tenk deg at du sitter oppi her og ser på midnattsola med et glass rødvin i hånda. Hei drømmeland!

Her satt jeg og kjæresten og koste oss på vår første hurtigrutereise sammen.

Og bassenget, det er fylt med sjøvann. Salt, ekte og naturlig. Og kaldt! Du er herved advart.

Helt grei utsikt fra det varme boblebadet, eller hva?

Så nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg liker Finnmarken aller best! Det er den fineste hurtigruta, uten tvil!

Den er gjennomgående og elegant i stilen. Den er større enn mange av de andre hurtigrutene, men ikke så stor at den mister hurtigrutesjarmen. Og den byr på god mat og fine aktiviteter. Jeg koser meg alltid litt ekstra ombord på denne skjønnheten.

Det som er litt synd nå er at Hurtigruten har annonsert at de skal pusse opp deler av Finnmarken. Jeg har egentlig ikke noe imot selve oppussingen, for det er jo viktig å vedlikeholde. Men jeg er redd for at mye av den fine gammeldagse art deco-stilen skal forsvinne. Hurtigruten sier selv at de ønsker en mer moderne stil (skjønn det den som kan!). Jeg ville iallefall aldri ha endret på dette herlige skipet som ikke bare gir en reise langs norskekysten, men også en reise inn i Poirots tid.

Heldigvis skal ikke denne planlagte oppussingen skje før mot slutten av 2020, så da rekker vi iallefall én reise til med Finnmarken som den er i dag. Og det gleder vi oss til!

Så der har du min to innleggs lange kjærlighetserklæring til hurtigruta. Norges vakreste eventyrreise. Og selv om kanskje ikke alle dere andre blir å elske hurtigruta like høyt som meg, har jeg en konklusjon klar. For dette er en så fantastisk opplevelse at alle burde reise med hurtigruta! Iallefall én gang i livet. Jeg kan nesten ikke vente på vår neste tur!

I disse dager er storebror så heldig at han får reise til pappa og den snille stemora. Og ikke nok med det – han får reise med hurtigruta. Jeg er bare bittelitt sjalu! Jeg som eeeelsker hurtigruta (og lengter til Henningsvær)!

Jeg har et livslangt forhold til hurtigruta. Bestefar (mamma sin pappa) jobbet nemlig på hurtigruta allerede når mamma var ung, så dette er noe jeg er født inn i. Og jeg minnes så mange fine turer sammen med bestefar. Både når han var på jobb og når vi skulle til hjemplassen hans i Finnmark. Bestefar jobbet på både Vesterålen som går i rute i dag og forgjengeren som fikk navnet Vesterålen II når den nye overtok i 1983. Og den nyeste Vesterålen er til og med bygd i min hjemby Harstad. Det gjør meg litt stolt.

Her ser dere bestefarhurtigruta i vindfullt vintervær i Tromsøsundet. Det eneste av skipene jeg hadde bilde av på utsiden. Og Vesterålen betyr mye for meg, men jeg reiser likevel aldri med henne. For hun går dessverre ikke så godt i sjøen. Hun gynger mye frem og tilbake til sidene, og det syns jeg er litt ubehagelig. Og etter at jeg nesten falt ut av senga i lugaren på søsterskipet hennes MS Narvik i 2003, har jeg alltid unngått Vesterålen dersom jeg kan. For selv om jeg elsker hurtigruta er jeg litt redd for store bølger og grov sjø. Men selv bestefar brukte å si at disse 80-tallshurtigrutene ikke var så stabile i sjøen. Og han var ikke mye sjøredd kan jeg fortelle.

Og siden jeg ikke reiser med Vesterålen lenger begynner det å bli bra mange år siden jeg har vært ombord. Derfor ble jeg veldig glad når Silje hadde lagt ut en liten snutt fra sin reise på bloggen sin. Da strømmet minnene på ♥

Så egentlig kan man vel si at jeg på en måte har arvet denne helt spesielle kjærligheten for hurtigruta. Men jeg tror at jeg ville ha elsket den like høyt uansett. For å reise med hurtigruta er bare helt fantastisk! Det er noe helt særegent. En helt egen stemning. Alle lydene fra motorene og skipet som rister, den spesielle lukta, stillheten, roen, den storslåtte naturen. Alt går i saktetempo, og det til tross for navnet hurtigruta. Det er rett og slett bare helt magisk. Se bare så fint det er å sitte her å ha vinduet som en tv ut til naturen.

Og jeg har reist bra mye med Hurtigruta gjennom livet. Først med mamma, storebror og bestefar. Så fortsatte jeg å reise alene i tenårene. Både når jeg skulle til Tromsø, og lengre nord. Jeg reiste aldri med lugar og sov alltid på en av de buede sofaene på panoramaen. Jeg husker så godt den spesielle stemninga og hvor mye jeg koste meg. Selv om de fleste ombord var pensjonister og jeg stadig mistet dekningen på mobiltelefonen. Jeg opplevde både midnattsol, magisk himmel og store bølger (spesielt over Lopphavet). Og jeg kom ofte i prat med andre reisende. Etter hvert begynte jeg å reise mer med sørgående hurtigrute til Lofoten til pappa og den snille stemora. Og de siste 10 årene har stortsett alle turene gått ned dit. Foruten returen hjem da.

Den hurtigruta jeg har reist mest med er Richard With. Det er bare tilfeldighetene som har gjort at det er blitt sånn, men det har også bidratt til at jeg har blitt ekstra glad i den. Her har jeg ligget mange ganger å sett på speilene og lysene i taket. Og sjekk de 90-tallsfargene. Dessverre har de pusset opp denne hurtigruta i en stil som ikke skaper den samme lunheten lenger. Det er blitt alt for hvitt og moderne for min smak. Også er jeg jo som dere vet vanemenneske som ikke setter så enormt stor pris på voldsomme endringer 😉

Jeg har virkelig elsket stilen på disse 90-tallshurtigrutene. Spesielt de små lysene i taket som har sett ut som en stjernehimmel.

Her står jeg bakerst på dekk 7 på Richard With idet vi er i ferd med å gå til kai på Stokmarknes. Det er Hadsel bru dere kan skimte i det fjerne.

På Stokmarknes ligger selveste Hurtigrutemuseet, og deler av museet er inni den gamle hurtigruten Finnmarken. Sånt liker jeg. Det er både historie og gjenbruk på samme tid det.

Det er lite som slår å speide utover fra øverste dekk når sola regelrett glinser i havet. Og havlukta treffer deg rett i nesa. Aaaahh.

Og krusningene etter hurtigruta er fine og beroligende å både se og høre på.

Og jeg elsker når vi skal seile innom Trollfjord. Der er det så trangt at man får følelsen av at man kan strekke ut armen å bare ta på fjellveggene. Og ofte serverer de fiskesuppe ute på dekk. Det er veldig koselig! Her var første gang jeg opplevde å seile dit i totalt mørke. Da måtte de ta et par lyskastere i bruk. Vi så ikke så mye men det var spennende likevel.

Trøtt kattelivfrøken i en buet sofa på panoramaen på Midnatsol. Dette var nok siste gangen jeg reiste uten lugar. Nå har alderen innhentet meg og behovet for bedre søvn og hvile veier tyngre enn alle pengene det koster. Ja for det er ikke direkte billig å reise med hurtigruta. Men likevel så verdt det!

Midnatsol har interiør i varme farger som rødt, gult, orange og lignende. Ja egentlig alle fargene man finner i selve midnattsola. Denne sofaen er forresten digg å sitte i. Dyp og god.

Jeg liker disse fargene. De er helt på min side av fargeskalaen.

Ikke så verst å kunne sitte her å nyte utsikten.

Det så iallefall ut som disse to koste seg veldig.

En annen plass som også er hyggelig å sitte er i frokostsalen. Tenk å nyte en deilig hotellfrokost med en sånn her utsikt! Og det er det som er så fantastisk med hurtigruta, for nesten uansett hvor man oppholder seg har man panoramautsikt til havet.

Søsterskipet til Midnatsol heter Trollfjord. Og Trollfjord er nesten identisk med Midnatsol, bare at det er innredet i grønt og blått etter sånn som havet og naturen er i Trollfjord. Jeg liker det konseptet med tema. Varme farger på Midnatsol, og kalde farger på Trollfjord. Og det er virkelig to flotte skip som begge ligger på toppen av favorittlista mi over hurtigrutene.

Så er jeg så glad for at jeg har klart å påvirke kjæresten med min forkjærlighet og entusiasme for hurtigruta. Han har vært helt over seg av begeistring de gangene vi har reist sammen. Og jeg har til og med klart å «lure» han med meg på kaffebesøk på hurtigruta når den har ligget til kai i Tromsø.

Ikke så dumt å nyte et glass Solo og en vaffelkake i solveggen på Trollfjord en kald maidag. Dette må vi gjøre oftere!

Del 2 kommer snart.