100 % bomull

«Er det 100 % bomull», er den setningen jeg minnes med skrekk og gru fra barndommen. Det var selvfølgelig mamma som spurte hver gang jeg ønsket meg et spesifikt klesplagg. Jeg husker så inderlig godt at jeg ønsket meg den mørkeblå Adidasjoggedressen som Melanie C i Spice Girls hadde. Men den kunne jeg bare glemme. For den var ikke laget av 100 % bomull. Mamma var helt besatt av at klærne våre skulle være laget av 100 % bomull. Hun snakket om vasking, vedlikehold, nupping, og jeg himlet bare med øynene. Absolutt ingen klesplagg som var blandinger av lycra, elastan og slike ting, kom inn i mammas vaskemaskin. Ei heller i mitt klesskap. Sukk, det var en hard barndom. Neida, jeg spøker bare.

Men faktisk så viser det seg nå at mamma var litt forut for sin tid. For nå vet vi jo at disse stoffene som er laget av plast (ja jeg sier plast, for det er det det er), hverken er bra for oss eller miljøet. Nå vet vi at hver gang vi vasker fleecegenseren vår, skylles massevis av mikroplast ut i havet. Det er en helt forferdelig tanke – at noe så mykt og godt, er så dårlig for naturen vår. Og vi jo tenke på naturen vår. Hva hadde vi vært uten den? Hva gjør vi uten den? Nå er tiden inne for å ta bevisste valg som er gode for både oss og miljøet. Det er nå som vi vet, at vi faktisk burde velge 100 % bomull, og lin, ull, silke og andre naturlige stoffer i både klær, sengetøy og tilsvarende. Jeg slår et slag for 100 % naturlig jeg. Er du med meg? Og om du ikke har mulighet til å velge naturlige stoffer i alle klærne dine, så vit at litt er bedre enn ingenting. At så lenge man gjør en innsats i det hele og det store, er det bedre enn å være likegyldig. Og det er godt å føle at man bidrar til noe positivt.

September

September startet så fint med nydelig sensommervær som ga oss muligheten til å nyte blomstene og forlenge hagesesongen. Jeg knep av visne knopper, så nye springe ut, og vannet potter til den store gullmedaljen. Ganske så uvanlig i september.

Bianco tilbrakte mye tid ute. Og det var spesielt populært å spionere på forbipasserende naboer. Haha, se på den der lille nysgjerrigperen.

Jeg begynte sånn smått å luke ut enda flere ting fra kleskapet, og fant disse strikka-uggsene som jeg aldri har brukt. De har ligget i skapet iallefall i fem år. Jeg minnes en tvilende kjærestes ansiktsuttrykk når jeg kjøpte de. Og han fikk jo rett (men ikke si til han at jeg sa det). Haha, jeg må bare flire. Heldigvis fikk jeg solgt de til noen som ble hodestups forelsket i de, og nå vet jeg at de blir brukt. Takk og pris for kjøpe-selgegrupper på facebook!

Jeg tørket blomster fra hagen for å ha som kakepynt.

Og la min elsk på denne redesignede pc-mappen fra Postludium. Se så lekker!

Vi hadde enda en runde med magiske Disneyskyer. Og fikk litt forkjølelsesbasselusker innabords – som dessverre sitter litt for godt i. Nå syns jeg de kan slippe taket altså!

En onsdag kjæresten hadde et ærend i Malangen ble jeg med å besøkte bestemor. Det var så koselig. Jeg fikk kjøttsuppe til kveldsmat, bestemor viste meg blomstene i hagen, og bare synet av baderomsskiltet tok meg rett tilbake til barndommen. Tenk at noe så enkelt som et lite skilt kan frembringe minner om opplevelser og mennesker gjennom en hel oppvekst ♥

Så kjøpte jeg garn i høstlige farger hos Søstrene Grene. Nå skal det strikkes kluter.

Jeg hadde bursdag, og kjæresten overrasket meg med favorittmuffinsen min fra Starbucks – Lemon Poppyseed muffin. Jeg har verdens beste kjæreste, som vet så godt hva jeg liker ♥

Været var stadig fint, og nesten hver dag kunne vi nyte sollys på stuegulvet.

Og jeg tilbrakte mange fine morgener i nysenga vår, som er såpass høy at vinduskarmen blir som et lite bord. Perfekt for en kopp nytrukket te. Nå er trærne blitt litt gulere og rødere, og til tross for mye sol og høye temperaturer på dagtid føles det mer og mer som høst. Men jeg kan ikke skjønne at det allerede er oktober i morgen. To måneder før julemåneden. Tida går så utrolig fort! Men oktober, du er likevel hjertelig velkommen til oss.

Surmelk og kavring

Surmelk og kavring – det hadde jeg helt glemt av. Jeg vet ikke hvor mange år som har gått siden sist jeg smakte det. Men det er jo så utrolig godt. Så utrolig enkelt å lage. Og perfekt som mellommåltid eller frokost. Det var helt tilfeldig at jeg kom på det igjen. Mamma hadde glemt en pakke med surmelk hos oss en gang hun passet Bianco. Hun skulle egentlig bake med surmelka, men rakk det ikke. Så ble den altså stående. Og kattelivfrøkna har veldig vondt for å kaste mat. Den snille stemora bruker å spørre om jeg er i slekt med bestemor hver gang det er snakk om å kaste matrester og jeg begynner å argumentere mot det. Hehe, bestemor har lært meg godt opp. Og når jeg tenker meg om, så er det bestemor som egentlig har introdusert meg til surmelk og kaving også.

Jeg ble iallefall stående å se på surmelkpakken i kjøleskapet, på datoen som snart gikk ut, og funderte på hva jeg kunne bruke den til. Så slo det meg. Jeg plukket ut et par rugbrødskiver fra fryseren og tørket de i ovnen på varmluft. Så enkelt og så godt! Man kan jo selvfølgelig «pimpe» det opp med litt bær, frukt eller honning, men jeg liker det best all naturell. Nå spiser jeg surmelk og kavring til frokost flere dager i uka. Og kjæresten – som støtt og stadig må kjøpe surmelk på butikken, lurer på hvor gammel jeg egentlig er.

Septemberbuketten

Se så fin septemberbuketten ble! Ordentlig høstlig, og litt mer «rosa» enn planlagt. Men jeg fant ikke de fargene jeg egentlig var ute etter, og man tager det man haver, ikke sant! Det jeg imidlertid ble veldig glad for at jeg fant var bergknapp, eller kärleksört som svenskene kaller det. De svenskene altså, de har så fine navn på blomstene sine. Bergknapp er en nydelig staude, som jeg en gang skal ha når jeg får meg en ordentlig hageflekk (og ikke bare verandahage). Den er veldig høstlig, og får meg til å tenke litt på lyng. I tillegg til bergknapp inneholder septemberbuketten rosa lisianthus, ferskenfargede grennelliker og vinrødrosa hodenellik. Og buketten står så fint i min lille Jasper Conran Tisbury-mugge. Favorittmuggen til blomster akkurat nå.

Earl Grey Blå Blomst

En av mine to absolutte favoritt-teer som jeg ikke klarer meg uten, er Solberg & Hansen sin Earl Grey Blå Blomst. Det var egentlig storebror som var hekta på den og alltid hadde den med seg overalt hvor han dro. Og når storebror lagde meg en kopp perfekt trukket Blå Blomst (som vi kaller den for), var det den beste koppen med te jeg noensinne hadde smakt. Alt andre lager, smaker bedre enn når man lager det selv. Har du lagt merke til det? Jeg ble iallefall etter hvert så glad i den, at den ble fast inventar i teskapet mitt. Og der skal den forhåpentlig alltid være!

Jeg hadde en liten tekrise i vår når jeg oppdaget at Taras (der jeg alltid har handlet Earl Grey Blå Blomst), sluttet med Solberg & Hansen sin variant. Men jeg kontaktet Solberg & Hansen på facebook, og fikk navnet på andre forhandlere som selger den. Og siden kjæresten har jobbreiser i Oslo støtt og stadig, kjøper vi den nå på Stockfleths på Oslo City. Det er litt mer styr enn å kjøpe den i Tromsø, men hva gjør man ikke for å få yndlingsteen sin! Bonus er at teposene til Stockfleths er veldig fine. Gråpapirposer er så enkelt og litt gammeldags.

Earl Grey Blå Blomst er en klassisk svart te med bergamott og kornblomst. Den har litt mer kraftig og aromatisk smak enn «vanlig» Earl Grey, og passer like godt alene, som til både kaker, frokost og kvelds. Jeg brygger den på 90 grader i ca 4 minutter. Da syns jeg den blir perfekt. En kopp hverdagslykke jeg rett og slett ikke klarer meg uten.

Visste dere forresten at navnet Earl Grey stammer fra oppfinneren av blandingen – The Earl of Grey. Lederen av The East Indian Company.

 

Queen size breakfast

Jeg er eksepsjonelt glad i frokost på senga. Det har jeg vært siden jeg var lita jente. Det var liksom noe magisk og annerledes over å kunne spise en plass man vanligvis ikke fikk lov. Og det er det som er så fint med å være voksen. Da bestemmer man helt selv. Og når jeg bestemmer, blir det frokost på senga så ofte jeg bare har lyst.

Og akkurat nå er frokost på senga ekstra fint. For vi har nemlig fått ny og større seng. Vi har avansert fra 120-seng til 150-seng. Så nå er det queen size breakfast som gjelder. Ganske luksus for en som er vant til å ligge trangt. Og jeg nyyyter det ♥

Ekstra fint er det kanskje også når sola skinner inn gjennom persiennene. Når havet skulper mot kaia. Når håret står til alle kanter, og både morgenkåpe og dyna føles så myk mot huden. Når frokosten er så fin å se på at man nesten ikke kan spise den. Og ikke minst – når man har plass nok til å legge seg på kryss og tvers i hele senga. Dette kan jeg bli vant til…

Bursdagsgave til meg selv

Jeg har kjøpt bursdagsgave til meg selv – et nydelig ovalt serveringsfat fra Stavangerflint. Serien heter Gullregn og er fra 50-tallet. Er det ikke fint? Jeg elsker det, og tar meg i å gå å se på det flere ganger i løpet av dagen. Jeg fant det på finn.no for 300 kroner, og det er utrolig velholdt til å være så gammelt. Ikke antydning til krakeleringer, og gullkanten er skarp og tydelig. Det er så vanskelig å kjøpe ting man bare har sett på bilder, så jeg var forberedt på at det kunne være både tynnere og flatere enn jeg ønsket. Men så var det altså helt perfekt. Noen ganger har man bare sånn flaks.

Endelig har vi et ordentlig serveringsfat. Kjæresten nevnte søndagsstek, men jeg ser for meg salater, kaker og noe så gammeldags som smurte rundstykker. Jeg kan uansett ikke huske at vi noensinne har hatt en søndagsstek…? Haha! I utgangspunktet ville jeg ha et helt ensfarget fat. Men jeg kom fram til at gulfargen var så dus, og dessuten mest sannsynlig blir bortgjemt under selve maten. Men uansett farge, og uansett mat som blir liggende oppå, så var det sannelig en god investering. Og det er alltid hyggelig å kjøpe bursdagsgave til seg selv. Men skal jeg være helt ærlig, tror jeg at jeg hadde kjøpt det likevel – bursdag eller ei.

På tide å friskmelde nelliken

En torsdag jeg og kjæresten var på storhandel, stakk jeg innom Mester Grønn for å kjøpe en bukett grennelliker. Når jeg betalte i kassa sa ekpeditøren at han var så glad for at nelliken er friskmeldt hos alle under 50 år. Men at han derimot ikke klarte å overbevise de over 50. Jeg vet akkurat hva han prater om. Jeg har vokst opp med en mamma som nesten ikke klarte å se på nelliker uten å tenke på begravelser. Jeg ble selvfølgelig påvirket, sånn som barn blir av foreldre. Og det var først for noen år siden jeg innså hvor fantastisk nelliken er. Jeg startet med pottenellik i hagen, og i fjor avanserte jeg til nellik i blomsterbuketter.

Så hva er det som er så fantastisk med nelliken da? Jo det skal jeg fortelle deg. Den er fin, romantisk og søt. Den kommer i utallige farger og nyanser. Både duse og skarpe. Man kan kjøpe hodenellik som er litt stor, og grennellik som er mindre men ganske frodig. Nellik er spiselig, slik at den egner seg godt som kakepynt. Både som hel blomst og man kan strø kronbladene utover. Den er lettstelt, lite krevende og takknemlig. Og ikke minst, det som gjør at jeg setter aller mest pris på nelliken – den er så holdbar. Hos meg står nelliken ofte mellom to til tre uker. I og med at den er ganske billig også, får man mye for pengene da.

Heldigvis for meg som er så glad i nellik, selger Mester Grønn grennellikbuketter til en fast lavpris på 50 kroner. Jeg liker veldig godt den orange/ferskenfargede typen. Men jeg kjøper vel så ofte hodenelliker i duse farger hos Sonja Blomster og Lille Blomst. Så nå syns jeg det er på tide å friskmelde nelliken. Også hos de over 50. Jeg har heldigvis klart å påvirke mamma. Sånn som barn påvirker foreldre ♥ Og nå står det titt og ofte en nellikbukett hjemme på mammas kjøkkenbord. Så neste gang du skal unne deg en bukett med ferske blomster, plukk med deg nelliker du også. Kanskje du blir overraskert over hvor fine de er.

Kunstnersjelen

Picassoportrett av meg selv fra videregående

Nå er de her igjen helt plutselig – ordene. Og da må jeg bare gripe fatt i dem, for om en liten stund er de kanskje borte. Så går jeg å leter og sliter for å finne de igjen. Prøver fortvilt å presse de frem. Angrer på at jeg ikke skrev de ned når jeg hadde muligheten. Men ordene lar seg ikke presse. De går sine egne veier. Sånn er det med kreativitet. Den kommer fort, og drar like fort om man ikke benytter seg av den. Kreativitet som er en slik fantastisk gave. Men som også kan være en byrde. Ja, hvor rart det enn høres ut… så er det sånn. I perioder flyter jeg over av kreativitet. Det er som at jeg fysisk føler at den klatrer oppover innsiden av kroppen, for så å renne ned på siden av ansiktet mitt. I perioder er ideene så mange og fantastiske. Så fantastiske at de holder meg våken på nettene, at jeg ikke klarer å nå hvilepuls før jeg har fått gjennomført ihvertfall én av dem. Som om jeg må stå opp midt på natta og hente fram symaskinen eller for å bake… Eller skrive. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget en melodi som er så fin at det helt hundre prosent sikkert er noe av det beste jeg har laget noensinne – så glipper den. Ut av hukommelsen. Borte for alltid. Fortvilelsen er så stor da. Er det lov å kjenne seg litt sliten og klage litt da? Er det egentlig lov å klage over en slik gave som ikke alle er forunt? Og jeg som syns at denne siden er min aller beste side. Den siden som gjør både meg selv og andre rundt meg så glad. Vel det er den der kunstnersjelen. Den har jo to sider den også.

Bursdagskake

På mandag har jeg bursdag, og da ønsker jeg meg kake. Dette er bursdagskaken min fra i fjor, som jeg lagde selv. Stekt sjokolademoussébunn med jordbær og bringebærfromasj med rosa marsipanlokk. Pyntet med ferske bringebær, rosa stemorsblomst og rødkløver. Oppskriften er min egen og kaka er bakt uten sukker (utenom marsipanen). Er den ikke fin?

Et lite stykke kunstverk om jeg får si det selv. Det er vel lov å skryte litt når man er fornøyd…? Selv om kaka ikke var helt bein. Men i år tror jeg at jeg ønsker meg bakefri på bursdagen min. Kanskje noen andre baker…. Det er iallefall lov å ønske seg har jeg hørt ♥