Vintersong

Denne sangen som Ingebjørg Bratland sang på julekonserten sin på NRK, lillejulaften i 2014, har vi hørt mye på de siste årene. På konserten endret hun de tre siste linjene i refrenget til «Ha ei god jol. Ha ei god Jol. Ei velsigna jol», slik at det ikke bare var en Vintersong, men også en julesang. Og dette er virkelig en nydelig låt som har gått på repeat i kattelivet flere juler. Helt fram til i fjor.

Da først gikk det opp for meg hva teksten egentlig handler om, og i og med at jeg var så inderlig klar over at det kanskje var siste jula med Bianco, så klarte jeg ikke lenger å høre på den. Da kom bare tårene. Tankene og følelsene rundt å selv skulle ha det savnet etter Bianco i jula ble bare for mye for meg.

Og nå er jeg akkurat der. Det er jul, og Bianco er ikke lenger hos oss. Ååå, som jeg savner og lengter. Men jeg kan høre på sangen igjen, for tårene de kommer uansett.

Jeg liker best versjonen fra konserten fordi den er så sart og kryper enda mer under huden på deg (det er nok pedal steel gitaren til Geir Sundstøl som bidrar ekstra til dette). Men dessverre fant jeg bare denne for å dele med dere. Det er ikke for å få dere til å gråte, bare rett og slett fordi den er så vakker.

Stor juleklem fra meg ♥

Gjenbruksjula

Jeg tenkte jeg skulle vise dere hva for nå spennende vi bruker å oppbevare i denne fine boksen, og samtidig komme med en liten oppfordring. La oss åpne og se inni.

Dette er nemlig fra-til-lapper-boksen vår. Der vi år etter år oppbevarer alle gavelappene som vi stadig gjenbruker. Og det er akkurat dette som er oppfordringen fra oss før den store pakkedagen. Ta vare på gavelappene, båndet og det papiret som kan gjenbrukes.

Dette er noe vi har gjort i årevis i kattelivet. Og det har vært gjenstand for mye latter og morsomme samtaler. For hvordan gjør man det hvis man har mange å gi pakker til. Storebror og en venninne kom fram til denne kreative løsningen – nemlig at man kan skrive til venn nummer 1 eller 5 eller 8 på lappene. Så gjør det absolutt ingenting om man skulle være så uheldig å sette på feil lapp ett år, og dersom du ikke får alle lappene i retur. Haha, vi har flirt mye av dette forslaget. Men når sant skal sies er det ikke så lett å få til noen god ordning med alle rundt seg. Men i kjernefamilien, der er det ingen problem. Der putter vi bare lappene tilbake i eska når vi har pakket opp julegavene.

Så her gjenbrukes gavelappene år etter år. Og dette er to av Bianco sine fineste. Men siden han ikke er her lenger skal disse nå få henge på juletreet. Det føles fint å gjøre det på den måten ♥

Gavepapir er ikke alltid så lett å ta vare på. Det er mye som blir ødelagt i opp-pakkings-prosessen. Men vi tar alltid vare på det tykkeste. Jeg har ett jeg kjøpte i London som har blitt brukt fire år på rad, og det er like fint den dag i dag.

Men gavebånd derimot, det er mye enklere. Enten det er av plast eller stoff, så kan det alltid gjenbrukes! Her i huset har vi massevis av esker fulle av gavebånd. Og jeg skal jo innrømme at det kanskje er lett for meg å si, som er over gjennomsnittet interessert i alle typer bånd, enten det er laget av silke eller blonder. Men vær så snill, ikke kast slike ting i søpla. Da gjør det ondt i både det kreative hjertet og det som brenner for miljøet. Og kjenner du ikke behovet for å bruke båndet selv, så finnes det sikkert noen rundt deg som gjør det. I kattelivet får vi alltid massevis av silkebånd i retur etter jula. Og noen venninner tar til og med fra-til-lappen med tilbake. Og jeg tar gjerne imot gavebåndene. Ja, send det om så til meg. Blir med å bidra til gjenbruksjula du og!

En liten julegjest

Vi har fått en liten julegjest i kattelivet ♥ Naboen vår spurte på Facebook om det var noen som kunne passe katta hennes når hun skulle reise hjem til jul, for denne lille søtingen er ikke så glad i å reise. Jeg kjente umiddelbart at det var litt skummelt, men tenkte at det også kunne være fint for oss. Som en slags «test» for å kjenne hvordan det er å ha en annen pus hos oss, samtidig som vi kunne gjøre noe hyggelig for noen andre.

Så nå er hun er. Si hei til Siri, en 10 år gammel selverklært innepus som elsker både mat og kos. Hun har allerede testet ut verandaen vår og vært et stort selskap både på kjøkkenet og i sofaen.

Selv om hun minner oss veldig på tomrommet etter Bianco, fyller hun også hjemmet vårt med masse kjærlighet. Kjæresten beskrev det som om leiligheta vår var i svart/hvitt, og at når hun kom og ruslet rundt og luktet på alt (akkurat sånn som Bianco brukte å gjøre hver gang han kom hjem fra den dyre legen) så var det som om fargene kom tilbake. Som på en film.

Så nå er det mye mer varme og liv hos oss. Og vi nyter det mye. Både kosen og samtalene, for hun er en pratsom liten frøken. Ikke bare har vi lært at katter er like forskjellige som mennesker, men vi har også fått tilbake troen på at vi kan få det fint sammen med en annen katt. Nå blir jula litt lettere.

I bloggverdenen VIII

Det skjer mye fint og koselig i bloggverdenen nå i førjulstida. Jeg har ikke så voldsomt med kapasitet, hverken for å lese eller for å kommentere. Men dette er noe av det jeg har fått med meg og som har inspirert meg litt ekstra.

Elsa Billgren har pakket inn julegavene sine så fint i år. Jeg er jo så svak for småblomstret mønster, og enig med Elsa om at man godt kan putte litt blomster inn i jula. Det trenger ikke alltid å være nisser og glitter. Til min store glede kjente jeg igjen mønsteret på den største pakken og innså at jeg har akkurat det samme papiret her hjemme. Så kanskje jeg også må pakke julegavene inn på denne måten…

Mariell skriver så fint om å ikke gi etter for presset for at alt skal være så perfekt i desember. For må man virkelig bli ferdig med så mye til jul, selv om det egentlig ikke har med jula å gjøre? Og må hjemmet være prikkfritt? Er det verdt alt stresset? Mariell sier hun nekter, og der henger jeg meg på. Alle burde lese dette innlegget, spesielt i disse siste, ofte stressende dagene før jul. Takk for disse ordene Mariell ♥

Jeg skulle egentlig dele en oppskrift fra Sophia Wood, for hun har så mye godt inne på bloggen sin (jeg håper virkelig jeg får boka hennes i julegave i år). Men så kom jeg over dette innlegget og følte at det var så riktig å dele. Jeg kjenner meg igjen i mye, bortsett fra at det ikke er en liten Selma som forstyrrer nattesøvnen min.

Kreative Mokkasin viser deg hvordan du lager årets fineste julepynt helt enkelt selv. Ååå, jeg kunne fylt hele soverommet med disse. Dessuten er det så koselig å lage ting selv. Man får noe helt unikt, for ingen andre har nøyaktig samme papir, størrelse og fasong som deg. Og jeg finner alltid en veldig ro i å syssle med sånne her ting.

Sandra har kjøpt seg litt ny julepynt og denne mistelteinen falt jeg pladask for. Jeg har alltid vært så svak for misteltein, men så har jeg ikke kunnet kjøpe det fordi det er giftig for katter. Men denne er helt ufarlig og står derfor nå på ønskelisten. Sandra har forøvrig også veldig fine tanker om julefølelse, julepynt og interiør. Les det her.

Og til slutt ønsker jeg å dele dette vakre innlegget Underbara Clara har skrevet om sorg og det å bearbeide sorg. Ikke nok med at Claras ord er så fine, men så er alle kommentarene det også. De viser som Clara sa i ett senere innlegg at vi alle egentlig er mer like enn ulike. Dette er så aktuelt for oss i kattelivet akkurat nå, og det hjelper sånn på å høre om andres erfaringer rundt sorg. Det gir trøst, samhørighet og bidrar til bearbeidelse. Selv er jeg er så glad for at jeg får til å kjenne på alle følelsene og savnet etter Bianco. Men jeg skal innrømme at det er tungt å gråte så mange tårer.

Drømmen om et hus

Nå om dagene går jeg rundt å drømmer om et hus. Men ikke et hvilket som helst hus – et pepperkakehus. Det jeg lagde i fjor var så fint i all sin enkelhet, og jeg har så lyst på akkurat et sånt et i år også. Men jeg vet ikke om kapasiteten strekker til. Vi får se, kanskje jeg rekker det, kanskje ikke. Men drømme om det kan jeg gjøre uansett.

En liten tur til London – del 2

Nå fortsetter bildebonanzaen fra London, og etter vi hadde spist på Pastaio ruslet vi rolig mot St. Martins Theatre i Covent Garden. Der skulle vi nemlig se Agatha Christie’s The Mousetrap for fjerde eller femte gangen (det er blitt en tradisjon i forbindelse med julebesøk i London). I år sto det mindre bloggvennlige stillaser foran inngangen, men lysskiltet var fortsatt like fint og stemningsfullt.

Ved nabobygget var det også litt stemning. Tenk at dette er ute på gata!

Jeg bare elsker St. Martins Theatre og får alltid sånn julefølelse når vi er her. Det mørke treverket og det vinrøde teppegulvet passer så godt til jula, er dere ikke enig?

For ikke å snakke om all den vinrøde fløyelen på stolene og forhengene.

Gammeldagse lamper og vakker stukkatur i taket – hallo julestemning.

Det er ikke lov å ta bilder under selve skuespillet, men den vake scenen fikk jeg med meg.

Og den flotte glasskuppelen i taket. Dette er virkelig et vakkert teater! Lite i størrelse, men likevel veldig vakkert.

Dette var performance nummer 28071. Ikke verst at de har hatt mange forestillinger, og ikke minst at at stykket snart har blitt fremført i 70 år. Jeg er så glad for at folk fortsetter å se det, sånn som jeg og kjæresten ♥ Vi kommer alltid tilbake.

Og i den lille baren i andre etasje kan man lese The Mousetrap som tegnserie.

Av alle gangene vi har sett dette stykket var nok dette den beste opplevelsen totalt sett (selv om ikke hun som spilte Mollie var like passende i rollen som første gang vi så det). Men både Christopher Wren, Mrs Boyle, Major Metcalf og Mr Paravicini var riktige og passende til karakterene sine. Som dere skjønner har vi sammenlignet alle rollene for hver gang vi har sett The Mousetrap 😉

Dessuten var det så god stemning i salen. Folk lo og spekulerte i hvem som var morderen gjennom hele stykket. Jeg så at de satt å hvisket til hverandre, og jeg gledet meg ordentlig over engasjementet. Vi visste jo selvfølgelig hvem morderen var, men det kan jeg dessverre ikke avsløre til dere. Jeg gleder meg allerede til neste juletur og forestilling.

Når vi kom tilbake til hotellet etter forestillingen hadde de satt opp et nydelig juletre i resepsjonen. Det ble som prikken over ien på en helt fantastisk fin dag. Den beste av de alle. Vi hadde nok begge et smil om munnen når vi sovnet.

Neste dag var det Covent Garden og Soho som sto for tur, da kjæresten hadde massevis av gitarbutikker og platebutikker han skulle innom. Da tok jeg med meg kameraet mitt og ruslet nedover de brosteinslagte smale gatene som jeg er så glad i. Men dette var en desemberlørdag, så det ble litt vel trangt om plassen for min smak.

Derfor stakk jeg meg bort i de aller minste gatene på jakt etter bruktbutikker (man vet jo aldri lenger hva som varer og hva som forsvinner i London). Til mitt hell fant jeg hele tre butikker som jeg koste meg i. Lenge.

Dessverre så viste det seg at den butikken som hadde mest ting jeg kunne tenke meg var unormalt dyr. Nesten Antikvitetsbutikk-priser. Jeg var på jakt etter en vinrød alpelue i ull, og de som de hadde her inne kostet over 300 kroner. Det er dyrt for brukte luer det.

Jeg bare måtte ta bilde av denne litt snåle veska som ser ut som den er laget av en gammel sofa. Men jeg tror den kunne ha blitt fin til en svart elegant kjole.

Jeg stoppet hos Mariage Freres og luktet meg gjennom hele Earl Grey-avdelingen deres.

Og kjøpte meg en hjemmelaget mince pie.

Så gikk jeg innom Petersham Nurseries som er en slags eksklusiv blomsterbutikk med litt interiør. De hadde pyntet så fint med ilex i juletreet.

Rundt omkring i butikken sto sånne her små buketter som jeg tenkte var ordentlig Ida i stilen.

Det var en ordentlig vakker butikk som jeg sikkert kunne ha vandret i i flere timer.

Jeg ble å kjøpe noen fine små ting som jeg skal vise dere senere, men nå angrer jeg sånn på at jeg ikke kjøpte en sånn her julekule som nesten minner om et påskeegg.

Så møtte jeg kjæresten i den koselige bakgården til Petersham Nurseries, og derfra skulle vi egentlig komme oss hjem til hotellet fordi det var så vanskelig å finne en plass å spise.

Men det ble ikke room service på oss denne kvelden. For vi havnet helt på slump på den franske restauranten Richoux da vi ble tvunget til å gå til neste tubestasjon da Piccadilly Circus var steng fordi det var for mange folk. Og for en flaks, for på Richoux var det så rolig, fint og avslappende. Akkurat det vi trengte etter Covent Gardens støy og trengsel.

Jeg elsket interiøret fra første stund. Blomstertapet, mørkt treverk og fløyel. En nydelig kombinasjon.

Helt greit å sitte i denne stolen noen timer.

Jeg bestilte meg bakt camembert med honning, hvitløk og rosmarin. Og fikk surdeigsbrød og plommechutney på siden. Det var SÅ godt! Den beste forretten på aldri så lenge.

Til hovedrett tok jeg noe så lite fransk som Shepherds Pie. Men den var veldig god den også.

Og kjæresten bestilte pasta med kylling og safran. Vi gjorde som vi alltid gjør – smakte hos hverandre. Og pasta med safran skal jeg prøve å lage hjemme en gang også.

Til dessert tok kjæresten en belgisk vaffel med is og lønnesirup. Mens jeg bestilte en kanne Earl Grey.

Og en pasjonsfruktmoussekake. Herlighet den var god!

Før vi dro hjem måtte jeg bare ta bilde på toalettet. Man vet at man er i England når det er blomstermønster på selve doen. Hahaha!

Neste dag tubet vi til Bond Street Station og gikk derfra opp mot en av våre favorittplasser i London, nemlig Marylebone. Der fant jeg endelig en katt i et vindu. Men denne ble for stor til å henge på juletreet. Men søt var den!

I Marylebone gikk vi på Farmers Marked som var like koselig som alltid. Husk det hvis du er i London en søndag.

Der har de alltid så mye spennende, sånn som disse kjempegode wrapsene som vi har smakt på før. Men vi hadde bestilt bord på Aubaine for lunsj, så her måtte vi holde tunga rett i munnen.

Jeg vurderte en stund om jeg skulle kjøpe et surdeigsbrød å ta med hjem, men det ble med tanken.

Blant boder av grønnsaker, egg og til og med røyket laks lå det edelgrankvister, og det var de som bidro til julestemning for det var ikke et fnugg av snø å oppdrive. Her må jeg bare referere til Maria Haukaas sin London e trøbbel.

For den engelske vinteren er ikke helt som den norske. Her snakker vi løv på bakken og småskovær. Men det er helt greit for meg. Jeg føler ikke behovet for snø i London, for det har vi stort sett hjemme uansett.

Før vi dro fra markedet fikk vi hilse på denne søte karen som het Rupert og viste seg å være hele 14 år! Seniorpustiden med Bianco har gjort meg så svak for de eldre dyrene.

Så ble det Eggs Benedict med perfekte posjerte egg på Aubaine.

Kjæresten gikk for en full english breakfast med fransk vri, også delte vi kylling-croquette med chipotlemajones. Mmm det var også veldig godt. Aubaine i Marylebone er blitt en fast lunsjplass for oss.

Rett utenfor døra til Aubaine ligger La Fromagerie, og jeg må alltid stikke innom der for litt inspirasjon. De har de de mest fantastiske ostene, eksotiske grønnsaker og bakevarer som sender deg rett til himmelen.

Se så fint det er med appelsiner med grønne blad på!

Deretter gikk vi til noe av det viktigste for oss i Marylebone. Den fantastiske bokbutikken Daunt Books.

Ikke bare har de usedvanlig fine bøker her,

Men selve butikken er så vakker. Den er i Edwardiansk stil og har faktisk vært bokbutikk siden bygget ble ferdigstilt i 1912. Se de flotte galleriene i eik.

Og spesielt fint er det med et juletre foran det gamle vinduet.

Lesehest eller lesehund? Ikke godt å si 😉

Etter et lengre besøk hos Daunt books tok vi bokposen med alle de nye bøkene våre med oss og tubet til Liverpool Street, for å stille oss i kø til å komme inn til Dennis Severs Christmas House. Et fullt juledekorert hus fra 1700-tallet. Men vi hadde ikke stått der lenge før en av de ansatte kom ut og sa at de dessverre ikke hadde plass til alle før de skulle stenge.

Så det ble med disse to bildene og litt frustrasjon, men så plukket vi oss opp igjen og ruslet ned til Old Spitafields Market hvor vi koste oss veldig med både Mulled Wine, god stemning og masse boder med hjemmelagede ting. Og der dere, der fant jeg meg en vinrød alpelue i ull. Jippi! Så ikke så galt at det ikke var godt for noe.

En kopp med noe varmende godt. Og for den som ønsker det står det nesten god jul der, ser dere det?

På tur hjem til hotellet hadde kjæresten lyst å stoppe innom et par platebutikker, så jeg dristet meg bortover Oxford Street mens jeg ventet på han. Målet mitt var Debenhams hvor jeg fant den fineste Ulgy Christmas Sweatern jeg noen sinne har sett. Nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte den. Var den ikke søt?

Så, etter at vi hadde hvilt oss en stund på hotellet ruslet vi bort til Natural History Museum hvor de hadde skøytebane og masse magiske julelys på trærne. Det var ordentlig stemningsfullt. Derfra tubet vi til Winter Wonderland som visste seg og være alt for bråkete og tacky for oss. Nå var det mest karuseller, blinkende lys, og alt for høy og bråkete musikk.

Sist gang vi der var det flere lokale folk som solgte god mat fra gårdene sine og langt flere tyske juleboder. Mye mer koselig. Nå var det mer som en partyplass, og det var litt synd at vi kastet bort vår siste kveld på det. Men nå vet vi iallefall. Og vi blir nok neppe å dra tilbake dit. Jeg skal ikke legge hele «skylda» på Winter Wonderland, det kan nok være alderen som også påvirker oss. For som jeg nevnte i del 1 kjente vi på det gjennom hele besøket i London. Vi er ikke 20 lenger, og både kapasitet, smak og ønsker har endret seg.

Men selv med noen erkjennelser og behov for ekstra hvile hadde vi en veldig fin førjulstur til London. Det var så godt å få litt ekstra kjærestetid, og ikke minst noe annet å tenke på. Det trengte vi. Men hjertet det følger med på reisene det også, så savnet etter Bianco var aldri langt unna. Det var ikke få ganger jeg måtte tvinge gråten bort. Men det er ingen tvil om at London hjalp på.

Takk for denne gangen London. Vi ses igjen!

En liten tur til London – del 1

Når min gode julevenninne skulle reise til London i november sa jeg til kjæresten at jeg også hadde lyst å dra dit. At det var over tre år siden sist jeg var der, og at når jeg lukket øynene var det som om jeg kunne kjenne både stemninga, lydene og luktene. Kjæresten lengtet nok dit han også, for han var ikke sen å si «da drar vi». Så da ble det en liten tur på oss til London. Men ikke for å shoppe. Mest for å nyte stemninga, alle julelysene og noen kopper med Mulled Wine. Vi trengte det for å muntre oss opp etter en tung høst.

Og selv om turen var liten, ble det ikke akkurat få bilder. Så nå må dere brygge dere en kopp julete, gløgg eller kaffe før dere fortsetter å lese. Her kommer det nemlig maaaange bilder. Dere er herved advart.

Vi bestemte oss for å spandere på oss et ekstra fint hotell, og valget falt på Bailey’s Hotel rett ved Gloucester Road station. Et av Kensingtons eldste hotell i nydelig viktoriansk stil. Her må jeg bare få legge til at jeg prøvde hver eneste dag å ta et fint bilde av hotellet uten en bil foran inngangen. Men det gikk dessverre ikke. Jeg var helt henrykt når jeg kom ut av døra ett minutt før dette bildet ble tatt, da var det nemlig ingen der. Men idet jeg plukket fram kameraet rullet bilen foran meg. Velkommen til London sier jeg bare.

London lærte oss forøvrig fort at vi ikke er 20 år lenger. Faktisk er vi mye nærmere 40 nå (uæææ). Så vi måtte raskt innse at vi ikke kom til å rekke alt vi hadde lyst å gjøre, og heller korte ned på lista og nyte ting enda mer. Shopping tok mer på enn vi husket, så denne gangen ble vi flinkere til å sette oss ned på kaféer og puber for en pust i bakken.

Vi fant også ut at det ikke bare er hjemme det skjer forandringer. Minst fire av våre favorittspiseplasser er borte. Platebutikken HMV i Oxford Street (som kjæresten var så glad i) var lagt ned. Det samme med Kusmi Tea i Marylebone. Og en hel etasje var stengt av på Debenhams. Det er harde tider økonomisk og ingenting varer evig. Men heldigvis hadde London mye annet fint å by på.

Resepsjonen på Bailey’s Hotel var bare helt fantastisk vakker. Se den stukkaturen på veggene og i taket! Og det første som møtte oss når vi kom inn døra var et bord med juleblomster. Amaryllis, skimmia og ilex. Jepp, da var jeg solgt.

Under bordet lå «hotellkatten». Solgt igjen

I tillegg til resepsjonen var det trappene som fascinerte meg mest. Se så nydelig!

For ikke å snakke om vinduene. Jeg måtte gå ekstra mange ganger forbi her bare for å nyte de når jeg først hadde sjansen.

Hotellet er pusset opp, men jeg er så glad for at de har valgt å beholde alle de gamle detaljene. Sånn her kunne jeg gjerne ha bodd. Det føles nesten kongelig.

Men litt moderne preg hadde de blandet inn, og det passet godt med alt det gamle.

Vi endte opp med å få to forskjellige hotellrom da det første rommet vårt hadde feil med air conditionen og var unormalt varmt. Men siden vi kom så sent og de ikke hadde noen ledige rom måtte vi sove i dette den første natta. Dette rommet hadde ordentlig britisk stil.

Med tapet med kart over London på veggen.

Og både kongelig krone og fargene fra det britiske flagget.

Men vi var så glade for det nye rommet som var mye mer romslig, hadde større bad, og utsikt ut mot gata. Dette rommet var mye mer «oss».

Det innså jeg med en gang jeg så disse fine tekoppene 😉

Jeg elsket denne fine lampa som hang over skrivebordet. Den ligner på en gammeldags Kaiser Idell-lampe som jeg har så lyst på.

Og både garderoben og gulvplassen var dobbelt så stor som på det første rommet. For oss som er så «hjemmekjær» og ofte tar room service framfor å spise ute, er det viktig med et fint hotellrom. Så neste gang vi skal bo her kommer vi til å be om akkurat dette rommet.

Vi valgte også å ikke ha frokost inkludert fordi vi ville ha muligheten til å være fri til å spise andre plasser. Men vi endte faktisk opp med å spise frokosten i senga alle dagene, og det var så befriende og avslappende. Da tok vi alt i vårt eget tempo. Noen dager bestilte vi Eggs Benedict og english breakfast fra room service, og noen dager gikk kjæresten ned på butikkene rundt hotellet for å kjøpe croissanter, smoothie og andre gode ting. Og mens vi spiste frokosten i senga så vi på koselige julefilmer og engelsk frokost-tv.

Bare 20 meter fra ytterdøra til hotellet lå Gloucester Road Station (tuben). Så dette er nok det mest praktiske hotellet vi noen gang har bodd på i London. På og rundt denne stasjonen hadde vi alt vi behøver når vi er i London – en døgnåpen Tesco, en stor Waitrose, en Starbucks, Pret A Manger, en britisk pub, og til min store glede en blomsterbutikk. Jeg kjøpte ikke noen blomster, men jeg koste meg hver gang jeg gikk forbi den.

Første dagen vår tubet vi til Borough Market for å nyte litt «variety & quality». Dette et et av mine favorittmarkeder i London, og er et must når vi først er der. Spesielt i jula.

På Borough Market finnes det alskens varianter av oster.

Og masse søtsaker som pikekyss.

Fudge i alle smaker.

Og glade pepperkakemenn.

Det bugner av fantastiske rådvarer, sånn som disse «festive» gresskarene. Jeg er så glad i gresskar, og vurderte om jeg skulle ta med meg noen hjem i kofferten, men det ville garantert ha blitt overvekt 😉

Og det er ikke bare spiselige ting å få tak i her. Se så fine disse olivenkransene var.

Vi ble helt overlykkelig over å finne Mont D’or til halve prisen av hva vi betaler hjemme i Tromsø. Jeg hadde lyst å kjøpe fire oster, men det er jo viktig å støtte de lokale butikkene hjemme også. Så det ble «bare» én på oss denne gangen.

I samme butikken fant vi også økologisk fransk yoghurt med både Mirabelle plum og chestnut. Vi kjøpte en av hver for å ha til frokosten i senga, og den med chestnut var god at vi endte opp med å dra tilbake for å kjøpe flere med oss hjem.

I juletrærne som sto spredt mellom de små bodene hang det så fin og naturlig juletrepynt.

Og jeg lot meg begeistre over de store julekransene i taket.

Mens kjæresten lot seg begeistre av sånne her ting – et helt tårn av glaserte kanelboller. Det er nemlig noe av det beste han vet.

Som de vanemenneskene vi er var vi selvfølgelig på jakt etter de tingene som vi bruker å spise og drikke når er i London i desember. Så det ble noen kopper med Mulled Wine. Her drukket med Malangsvotter på hendene fordi det var ordentlig surt og kaldt.

Men ribbesandwichen med sprø svor og eplesaus fra Roast To Go fant vi ikke, så da ble det duckwrap med rødkål, karamellisert løk og ost istedet. Vi var litt skuffet, men det var en god erstatning. Duckwrapen var veldig «julete» på smak.

Etter å ha vandret rundt på markedet i noen timer stoppet vi på Monmouth for å teste ut kaffen deres som vi har hørt så mye godt om. Der hadde de en hel «bokhylle» med ferske bakevarer. Men på dette tidspunktet var vi så mette at vi ikke klarte å spise mer. Det ble bare med et bilde, så trasket vi videre.

Neste stopp ble en britisk pub for å få i oss varmen og hvile oss litt. Her inne var det lun og fin stemning.

Jeg drakk en liten kanne te, og kjæresten valgte en øl med pasjonfruktsmak etter at han var så heldig å få en hel runde med smaksprøver. Sånn service og vennlighet blir jeg så imponert over.

Juletreet som vi satt ved siden av hadde så fin juletrepynt. Et sånt valthorn som dette vil jeg også ha i vårt tre.

Ikke så langt unna bordet vårt satt en gammel mann med denne lille hunden på fanget. Jeg syns det er så koselig at engelskmennene tar med seg hundene sine over alt, og etter en stund når hunden hadde lagt seg til rette på en pute gikk jeg å spurte om jeg fikk lov til å ta et bilde av den. Se så søt!

Når vi var ferdig på puben tubet vi til Piccadilly Circus. Regent Street hadde fantastiske julelys i år.

Derfra gikk vi sakte opp mot Covent Garden og stakk hodet inn på TWG som har en imponerende butikk. Store tebokser var linet opp på rad og rekke. Jeg ba om å få lukte på de sterkeste Earl Greyene de hadde, men fikk nesten sjokk når de skulle ha over 200 kroner hektoet. Absolutt ikke verdt det! Kvaliteten virket dessuten helt middels.

Jeg ble forelsket i denne tekanna, men den var også for dyr. 1600 kr kostet den.

Så vi dro heller til en av mine favoritt-tebutikker, The Tea House i Covent Garden. Her var prisene normale så vi kjøpte flere juleteer som dere skal få se senere.

På Covent Garden Piazza hadde de ekstra store mistelteiner i taket. Da ble det litt kyssing på kattelivfrøkna og kjæresten. Man må jo være litt romantisk når man er på tur ♥

Jeg hadde siktet meg inn på disse fine dørene.

Ingen Londontur uten et lite besøk til Laduree. Drar man hit må man huske på å ta med seg iallefall én Salted Caramel Macaron. De er sååå gode.

Det ble minst én eggnog latte hver dag, man må jo benytte anledningen når man først har den 😉 Og som jeg sa lenger opp ble vi mye flinkere til å sette oss ned istedet for å ta det med oss som take away.

Mulled Wine drakk vi også hver dag. Mon tro om det var noen skandinaviske folk som hadde skrevet på dette skiltet? Vi følte oss iallefall veldig «hjemme» når vi så ordene gløgg og hygge.

Det ble selvfølgelig et stopp på Liberty. En av mine favorittplasser i London.

Jeg gikk rett opp til stoffavdelinga, og herfra ble det mye ohh og ahh og sukk.

Metervis på metervis med kreativ lykke.

Betsy er ett av mine favorittmotiv, men disse fargene ble for sukkersøte for meg.

Kattelivfrøkna i stoffhimmelen. Jeg tror ikke det var lett å få kontakt med meg da. Heldigvis har jeg en tålmodig og forståelsesfull kjæreste.

Jeg er så glad i alt med Libertymotiv så jeg kunne nesten ha kjøpt med meg alt de selger. Men heldigvis klarte jeg å si til meg selv at jeg har nok brett her hjemme.

Vi måtte selvfølgelig opp i juleavdelinga for litt julestemning. Men i år var det veldig mye rar julepynt som avokadoer, flamingoer og påfugler. Ting som jeg egentlig ikke forbinder med jul. Dette var det nok det som var mest tradisjonelt, og jeg lette lenge før jeg fant en kule som passer hos oss.

I desember er det alltid veldig trangt i juleavdelinga hvor julekulene henger, så både jeg og kjæresten har lagt vår elsk på de små rommene ved siden av. Der hvor de har julekort, gavepapir og litt bøker. Kjenner dere igjen motivene fra Rifle Paper?

Britene elsker hundene sine, så det var flust med hundmotiv på både julekuler og julestrømper. Selv lette jeg etter noe med katt, men det skulle ikke vise seg å være lett å oppdrive. Tenk så fin denne strømpen hadde vært med en rød katt på! Men den var jo fin med hunden også.

Disse fine kjeksboksene er så erkebritisk.

Og jeg kjøpte nesten med meg juleboksen med trøfler fra Charbonnel et Walker fordi eska var så fin. Men det ble litt dyrt med 250 kroner når det først og fremst var eska jeg ville ha.

Etter Liberty dro vi til Pastaio for å spise en tidlig middag. Jeg hadde lest om denne lille restauranten som lager all pastaen sin fra scratch, og  som fokuserer på enkle råvarer og smaker. Vi var så heldige å få et lite bord for to ved vinduet, selv om dette er en veldig populær plass. Jeg tok bakt squash med rødkål, hasselnøtter og parmesan til forrett, og det var godt. Kjæresten valgte surdeigsbrød med mozarella og urter.

Til hovedrett valgte jeg kremet tagliatelle med wild mushroom, og som dere ser tok servitøren oss virkelig på alvor når vi sa at vi var glade i parmesan.

Kjæresten valgte en tomatisert vegetarisk pasta som også var så god. Så hit skal vi absolutt tilbake, for både maten og servicen var veldig bra.

Etter at vi hadde spist dro vi videre for noe veldig tradisjonrikt og koselig. Men det får dere høre mer om i del 2 som kommer snart.

Store hjerter

«Store hjerter får den største hjertesorgen. Og du har et stort hjerte, Ida. Men i store hjerter er det masse plass både til de som er blitt borte, de som er her nå, og de som kommer etter. Så jeg er sikker på at en ny pus vil få sin egen plass i hjertet ditt.» Dette sa et familiemedlem til meg for et par dager siden, og jeg syns det var så fint.

Jeg husket jeg meg selv umiddelbart som lille Ida som koste seg på lekerommet på Pyramiden mens mamma handlet i butikkene. «Jeg heter Ida, er seks og et halvt år. Vil du være min venn?» Det var en standard frase fra meg til alle på lekerommet. Jeg hadde alltid rom for flere venner. Og jeg har alltid hatt veldig lett for å bli glad i andre. Veldig glad i andre.

Men så er det den her lille pusen på dette bildet. For selv om hjertet mitt er stort, var det noe ekstra spesielt med han. Han fikk sin pappa, som egentlig var redd for katter, til å elske katter så uendelig høyt. Og sin mommo som brukte å jage katter fra trappa med kosten til å plutselig se de med helt andre øyne. Til å ikke bare like de, men virkelig være glad i de. På grunn av Bianco stopper både pappa og mommo opp for å hilse på alle søte små puser som kommer deres vei. Både på Facebook og på gata.

Bianco var spesiell. Det var nesten som han «omvendte» alle med sin skjøre, milde og usedvanlig gode personlighet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger andre har sagt til meg at han var mer som en liten person enn som en katt. Og det visste jo selvfølgelig vi, vi som var så heldige å få oppleve det hver eneste dag. En helt unik personlighet. En uendelig stor kjærlighet.

Takk kjære Bianco, for at du gjorde hjertene våre ekstra store ♥

Jeg prøver

Jeg våkner igjen av at jeg tenker på Bianco i søvne. Etter en alt for kort natt, med alt for urolig søvn. Sånn har det vært i to uker nå. Det gikk litt bedre en stund, men så ble det verre igjen. Det ble på en måte tyngre, og jeg har lurt på om det kan være jula. Nå ligger jeg i senga. I mørket. Alene. Kjæresten har dratt ekstra tidlig på jobb i dag, og jeg registrerer at adventsstaken i vinduskarmen lyser bak gardinen. Følelsen av julelys bak en gardin på soverommet har jeg elsket helt siden jeg var lita. Det har vært en følelse jeg virkelig har omkranset hele livet. Kjent det helt ned i magen. Men ikke nå.

Jeg ligger der i mørket. Lenge. Prøver å få sove igjen, men jeg får det ikke til. Det rumler i magen min. Hvorfor vil ikke kroppen min sove? Jeg er jo så sliten av all denne sorgen og smerten. Jeg blir liggende å tenke, og tankene tar meg stadig videre. Det er minner som går som små filmsnutter på netthinna, både fine stunder, og de såre. Men også tanker om nå og framover. Jeg kjenner den stikkende angstfølelsen igjen. Den som nesten gjør meg skjelven i kroppen og gir meg fysisk ondt i magen. Nå er den der alt for ofte. Jeg prøver å definere den, og lander på beskrivelsen redd. Jeg er redd. Det er sånn det føles ut. Redd for tapet av det gamle, og redd for alt det ukjente nye.

Vi skal få en ny pus. Det vet vi! Det har jeg visst i flere år. Det er ikke for ingenting at bloggen heter «Et katteliv». For jeg elsker katter. Problemet er bare at jeg vil ha Bianco i det livet. Og jeg er redd for hvordan det vil bli å få en ny pus. Redd for å ta det steget. Men så husker jeg plutselig at jeg hadde den samme følelsen når Bianco kom til oss. Jeg var redd da også, for jeg ante ikke hva det førte med seg. Jeg prøver å holde på den tanken, at det som jeg var redd for den gangen ga meg det beste i livet. Kanskje det kan skje igjen? Men selvfølgelig på en annen måte.

Nå rumler det i magen igjen. Jeg stikker føttene ned i tøflene og tar på meg morgenkåpa før jeg går ut på kjøkkenet. I halvmørket lager jeg meg en kopp Blue of London og begynner å smøre meg et knekkebrød med smør og avokado. Jeg liker knekkebrød med avokado sier jeg høyt til meg selv. Og jeg liker det ekstra godt sammen med en kopp Blue of London. Jeg prøver så hardt å holde fast i alt jeg liker, men jeg må minne meg selv på det nå. For akkurat nå fungerer ikke den delen av meg som vanligvis gleder seg automatisk over de fine tingene. Hverken de store eller de små.

Mens jeg venter på at teen skal trekke ferdig står jeg ved verandadøra og ser på julelysene til naboene. Jeg ser at en av de har pyntet juletreet allerede, og da kommer jeg på hvor glad jeg ble når jeg så det samme treet for nøyaktig ett år siden. Jeg har pyntet til jul jeg også. Julestjerna henger i vinduet, det står svibler i mose på kjøkkenbenken, og både nøtteskåla, kanelhusene og julebjella er kommet fram. Jeg har til og med  laget en julekrans og fått bakt de store pepperkakehjertene som jeg alltid pynter med melis og henger opp rundt omkring i leiligheta. Pepperkakelukta ligger enda i lufta. Så det er som det bruker å være, det er rom for julestemning. Men det er annerledes i år. Jeg kjenner det ikke. Kjenner ingenting. Men det hadde kanskje vært rart hvis jeg hadde hatt julestemning nå…

Jeg stryker hånda over urna til Bianco før jeg tar med meg tekoppen og knekkebrødet tilbake til senga. Jeg setter på en episode av Friends, noe trygt, noe kjent. Det er vanskelig å svelge, men jeg prøver å holde fast i tankene om hvor glad jeg egentlig er i slike rolige morgenstunder. Og spesielt de i desember.

Jeg prøver iallefall.

Novemberbuketten

Novemberbuketten ble en bukett som passer ekstra godt til novembers lynne. Det mørke som møter det lyse. Høsten som møter vinteren. Rufsete, og ikke for fargesprakende.

I novemberbuketten er det svart hortensia, hvit stjerneskjerm, hvit voksblomst, lyserosa hodenellik, kremfarget hodenellik, tørket brunia, eucalyptus, en olivengren, og en brun bladlignende blomst som jeg ikke husker navnet på i farta.

Det heter svart hortensia, men egentlig er den mer som mørk burgunder. Dessverre yter ikke lyset på disse bildene den rettferdigheten den fortjener. Men dere får et lite glimt av hvor storslagen og vakker den er.

Både stjerneskjermen og voksblomsten hadde jeg stående fra en bukett i fra før. Jeg syns at spesielt voksblomsten med sine små rødbrune knopper passer så godt sammen med den svarte hortensiaen.

Ble det ikke en fin bukett? Og egentlig veldig «Ida» i stilen til tross for at den er litt mørkere og lavmælt på fargefronten.