Author: Ida

Marsbuketten

4 Comments

Rett før Norge gikk en ny tid imøte ordnet jeg marsbuketten. Og jeg tenker at jeg var heldig som rakk det, for vi vet jo ikke hvordan det blir fremover. Ikke for det, man kan fortsatt få tak i blomster. Men det er begrensninger i utvalget fordi hele verden er rammet. Og i tillegg vet jeg nå at jeg gjør best i unngå butikkene på grunn av smittefaren. Så da blir det Marit og de andre flinke jentene på Sonja Blomster som må stå for arrangementet en stund.

Jeg kan selvfølgelig ønske meg farger og typer, men det er ikke helt det samme som å være fysisk i butikken og få muligheten til å se hva som passer sammen. Og på grunn av den spesielle tida vet jeg at blomsterbutikkene tar inn mest av de holdbare blomstene som roser og nelliker. Derfor blir det nok ikke de mest storslagne og spesielle bukettene framover. Men jeg vet at det har vært en luksus å få lov å ha det sånn, og er egentlig bare glad for at jeg har ferske blomster i det hele og det store. Og nellik er jo en favoritt i kattelivet. Når det er sagt så gjorde jo dette at marsbuketten ble ekstra spesiell.

Og i marsbuketten var det gule franske tulipaner, havrestrå, hvit lisianthus, hvit alstromeria, ferskenfarget hodenellik, eucalyptus, hvit anemone og ranunkler i orange nyanser.

Og jeg var så glad for at jeg endelig fant ranunkler, som ble årets første. Jeg har ventet og ventet for de er en av favorittene mine. Og spesielt Clooney-ranunklene. Men tilgangen har vært veldig lav i år sammenlignet med i fjor hvor jeg hadde ranunkler i både januarbuketten, februarbuketten og marsbuketten.

Og denne har jeg også ventet veldig på i år. Seee så vakker den er! Anemoner ligger også høyt på favorittlista. Dog er de ikke så holdbare som jeg skulle ønske.

De franske tulipanene er også så vakre. De er store, krispe og kraftige. Disse sto nesten rett opp til å begynne med, men det tar sjelden lang tid før de henger i en fin bue over kanten på blomstervasen. Jeg syns faktisk de er aller finest når de henger. Det er da de har det karakteristiske «franske tulipan-utseende».

Jeg syns marsbuketten ble ordentlig fin, og egentlig ganske «påskeaktig» med sine gule og orange nyanser. Jeg skulle gjerne hatt den stående på sidebordet nå som påsken er i anmarsj. Men at en bukett skal vare så lenge er nok litt vel mye å forlange 😉

Reko-ringen

Leave a Comment

På fredag var det Reko-ringutlevering i Tromsø, og det måtte vi selvfølgelig benytte oss av. Ingenting er som å handle direkte hos bonden og bakern. For de av dere som enda ikke har fått med dere dette fantastiske tilbudet, så er Reko-ringen en enkel distribusjonsmodell for matvarer, og fungerer som en kontaktplattform mellom produsenter/mathåndverkere og forbrukere i nærområdet. Altså muligheten for å handle lokal mat uten noen mellomledd. REKO står for REttferdig KOnsum, så her kan man handle med god samvittighet. Hvem som leverer hva og når i Tromsø finner dere her.

Vi handlet en god del denne gangen, og spesielt fra Bakeri Unseld fra Kabelvåg. Det ble hele 2 Italienske landbrød, et valnøttbrød, et speltbrød, og både kanelboller og mandelhorn av speltmel. Ja, vi måtte ta litt i når vi først hadde muligheten til å få en smak av Lofoten hjem i stua. Og spesielt når vi ikke kom oss dit på vinterferie.

Flere av kanelbollene og det ene speltbrødet havnet i postkassene til mamma og storebror. Som jeg sa til storebror – det er viktig å spre litt glede (eventuelt kanelboller) i denne rare tida. De ble iallefall kjempeglade, og da ble jeg også glad.

Det var i sommer jeg virkelig fikk øynene opp for Bakeri Unseld når de hadde en liten utsalgsbu i Henningsvær. Pappa hadde pratet så lenge om det tyske bakeriet i Kabelvåg som hadde så gode brød og som ofte benyttet seg av speltmel. Så dra dro jeg innom å kjøpte et Italiensk landbrød rett før vi kjørte hjem til Tromsø. Deler av det brødet sparte jeg på i fryseren i laaaang tid fordi det var så godt. Og tror dere ikke kjæresten knabba den siste skiva som jeg hadde prøvd å gjemme bort under andre frosne varer. Haha! Men nå trenger vi ikke å knives om brødskivene, for nå er fryseren full.

Et brett med egg fra Widding gård ble det også. Nå har vi iallefall nok egg til påsken.

Valnøttbrødet var så utrolig godt med greddost og reddik. Og selvfølgelig akkompagnert av en kopp med Blue of London som er gjengangeren i tekoppen nå for tiden.

Og etterpå ble det fika med mandelhorn. Mmmm det var godt! I tillegg føltes det godt å handle så lokalt og «ærlig». På neste Reko-ringutlevering tror jeg det blir reker og røykalaks.

Earth Hour

Leave a Comment

Må dere ikke glemme å slukke lysene i kveld når det er Earth Hour klokken 20.30. Ikke bare er det en fin ting å gjøre som et symbol for alt godt vi skal gjøre for miljøet. Men det er også en perfekt anledning til å kose seg i mørket med levende lys. Og kanskje en kopp te og brettspill sammen med de man er glad i. Det er iallefall det vi skal gjøre i kattelivet. Ha en fin lørdagskveld alle sammen!

Vi har fortsatt så mye å være takknemlige for

2 Comments

Dagene går, i denne nye merkelige tida. Og det er så rart, for det skjer liksom mye og lite på samme tid. Jeg rives mellom to deler av meg selv – frykten, redselen for sykdom hos meg selv og mine kjære. Og frykten for forandringer. Jeg har et veldig dårlig forhold til forandringer når jeg ikke får velge de selv. Og den andre siden, den som roer ned. Som sier at dette er bra for oss, for jorda. At det gir oss perspektiv over hva som egentlig er viktig. Og som bidrar til en enorm fellesskapsfølelse (noe som forhåpentlig kan bryte med egoismen og selvsentreringen som jeg dessverre syns har vært voksende de siste årene). Men disse to flyter fritt inn i hverandre hele tiden. For frykten presser seg på. Og spesielt når jeg skal holde meg oppdatert på situasjonen. Og jeg er allerede skjør fra før av på grunn av tapet av Bianco.

Jeg må nok bli flinkere til å gjøre som Mariell gjør – å anerkjenne de tunge følelsene, men samtidig legge de til siden. Også må jeg fortsette å bruke Underbara Clara sine spørsmål om bekymring. Dessuten har vi nå en gylden sjanse til å endre fokus. Sannheten er jo at vi fortsatt har så mye å være takknemlige for. Vi har fortsatt så mye godt i livet. Og selv om det er unntakstilstand og alt er så rart nå, så må vi ikke glemme dette. De gode tingene.

Sånn som vår herlige lille Mira som koser seg så mye i senga at hun bare ligger og myser ♥

Som elsker å leke, og som ser så lur og artig ut mens vi holder på.

Og den her herlige fluffye magen. Og sjekk de søte labbene!

Så var det så fint å få aldeles nydelig mat levert på døra av Mathallen. Og med to små gaver oppi posen. Det var dobbel dose med glede det!

Jeg er så glad i disse multebærdropsene, og husker at vi brukte å selge de når jeg jobbet på Taras. Det er nesten et halvt liv siden, men smaken var akkurat som jeg husket den.

En annen god ting å være takknemlig for er en romantisk middag med kjæresten ♥ Min fine, gode kjæreste som har hjemmekontor, men som likevel jobber mye mer enn hva som er sunt for en kropp og for et hode. Denne tida krever mye av veldig mange, og nå om dagene må jeg tvinge han til å prioritere søvn. Som en streng mor. Marsj i seng! Og skal vi se en Poirotepisode blir det i flere deler, over flere dager. Da blir man ekstra takknemlig for en romantisk middag.

Ekstra fint var det også en dag når sola skinte og jeg klarte å overtale kjæresten til å bli med på en liten gåtur rundt pirene.

Hele byen sto stille. Foruten disse skarvene som ubekymret klynget seg sammen. Ingen 1-metersavstand der nei. Som jeg misunner dem!

På sørsiden av Pir 2 gikk vi forbi en av Tomasjordnes minste bygg. Men jeg tror ikke det bor noen naboer der akkurat nå.

Det var så vakkert med sola og snøen. Ja nesten litt påskestemning.

Jeg var godt påkledd og måtte bare nyte hver gang jeg hørte det knake under føttene. Husker dere på å nyte de små tingene nå?

Se så vakkert! Så fint! Jeg håper vi får mer av dette været i nærmeste framtid sånn at vi også kan sitte litt ute på verandaen. Den siste uka har det dessverre vært ufyselig grått og stormende. Men bak en sky står sola og venter.

På lørdag fikk vi hele to bud på døra fra byens lokale butikker. Blomster fra Sonja Johnsen, og kaffe, kubbelys og lakrissjokolade fra Taras. Det er så viktig å støtte de små selvstendige nå i denne vanskelig tida. Dessuten ser jeg at de strekker seg langt for å nå ut til oss kundene som ikke kommer oss noen vei. Og for en lykke og luksus det var å kunne sette ferske blomster i en mugge på bordet ved siden av sofaen. Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt har muligheten til det. Jeg tar det ikke for gitt skal dere vite.

Takknemlighet og glede over en god bok og en kopp varmende te har det også blitt. Jeg takker for hver eneste tekopp. Også blir man ekstra takknemlig når man leser Anne Franks Dagbok. Tenk så mye vi har nå som de ikke hadde da, under 2. verdenskrig. Jeg kjøpte denne boka i fjor etter at minnene om da jeg hørte den på lydbok som barn begynte å dukke opp. Men så fikk jeg ikke lest den fordi Bianco ble syk. Men det finnes vel ikke en mer passende tid enn nå å lese den?!

Noe annet som bare gir varme i kroppen og et smil over hele ansiktet er to små mus ved siden av føttene mine ♥ Og når det er to stykk ja da skjønner man at Mira virkelig har lyst å leke. Vår søte lille kattunge.

Så var det vaffeldagen på onsdagen. Jeg gikk for den erkenorske typen med brunost, og det var så godt. Da kom nasjonalfølelsen fram i meg, og det passer jo nå. Kjæresten var også veldig fornøyd når han fikk servert rykende varme vafler på hjemmekontoret.

Og det er ikke bare på sidebordet vi har ferske blomster. På stuebordet står disse nydelige ferskenfargede hodenellikene. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på de. Så takknemlig for at de står der og beriker hverdagene våre med sitt vakre utseende.

Også sender vi massevis av bilder av Mira til både pappa og mamma. Da blir de så glade. Og det har ikke blitt få telefonsamtaler heller. Det er nesten som at folk tar seg mer tid til hverandre nå som vi ikke har mulighet til å være så travel. Godheten og omsorgen vises ekstra sterkt nå. Og det er det jeg holder fast i i denne tida, selv om jeg innimellom blir veldig frustrert over de som bare ser seg selv. Sånn som sutrende hyttefolk, folk som ikke holder seg hjemme, og de som setter sine egne gjøremål framfor liv.

Og selv om sorgen og savnet etter Bianco fortsatt stikker meg i hjertet hver dag, er jeg så glad for Mira. Jeg vet at vi aldri hadde fått oppleve henne om vi ikke hadde mistet Bianco. Jeg skulle selvfølgelig ønske vi kunne få ha de begge to, men sånn er nå livet.

Så husk og vær glad og takknemlig for alt det fine dere har, selv om vi er isolert og begrenset nå. Det er min og Miras viktigste oppfordring til dere denne fredagen. Håper dere alle er friske og har det bra! Stor helgeklem fra oss i kattelivet ♥

Blåsbortdag og Ole Brumm

Leave a Comment

Er det to ting som virkelig hører sammen så e det blåsbortdager og Ole Brumm. Jeg bruker normalt å holde meg inne når været herjer så mye som det gjør nå. Og selv om jeg på en måte ikke er helt «frivillig» inne i dag syns jeg det hjelper bare å tenke at jeg er det. At jeg ikke orker å gå ut i stormen. Og at det kun har med været å gjøre.

Og selvfølgelig må jeg sette på filmen om Ole Brumm. Jeg følger min venninnes søte sønns gode eksempel og benker meg ned foran tven. Og der blir jeg sittende og nyte, helt i ro. Med unntak av at jeg også må dra meg i ørene når Petter Sprett blir frustret. Og ta morgentrimmen sammen med den søteste av alle bamser. Det er det min venninnes sønn som har lært meg. Ja, det var jeg som kjøpte denne filmen til han i julegave som et ledd i en plan om å «Disneyfisere» alle mine venners barn. Og jeg kan med glede konstatere at jeg har lyktes veldig godt denne gangen. Faktisk så godt at det ofte dukker opp et sånt her bilde fra venninna mi. Og nå er det han igjen som inspirerer meg til å se Disneyfilmer oftere ♥ Jeg blir så varm i hjertet.

Ha en fin blåsbortdag alle sammen!

Fint fra bloggverdenen i en urolig tid

4 Comments

Nå som vi sitter online kanskje mer enn noen sinne, tenkte jeg å tipse dere litt om noen fine ting å lese. Vi trenger et avbrekk fra bekymringsfulle nyheter og hverdagens uro. Men samtidig er jeg ikke fan av å ignorere situasjonen. Derfor er det de som kan adressere det som skjer, fortelle om deres tanker og følelser. Men samtidig klarer å finne de små tingene som hjelper på jeg blir mest inspirert av nå. Så her kommer noen fine tanker om naturen, kreativitet og søte små valpemager.

Kristine Graneng forteller om sin nye hverdag med hjemmekontor i stua. Og om hvordan det er å dele det med ei som bjeffer. Hun skriver så fint om gåtur i snøvær og blåst, en hund som kaver som en sel i snøen, og om varm sol i ansiktet. Og bildene av Rajsa er så fine. Vi er mange som har fått hverdagene våre snudd på hodet, og jeg syns alltid det er så fint å høre om hvordan andre har det. Jeg føler alltid et fellesskap av sånt.

Mariell tipser om den fine bloggen til Sebastian. Den har jeg riktignok tipset dere om tidligere, men jeg syns hun har så fine tanker om situasjonen vi er i i dette innlegget. Hun skriver om hvordan hun tror dette kommer til å påvirke oss i framtiden, og om hva de i deres familie bruker dagene til nå. I tillegg skal hun lage et vårmagasin, og det fikk meg nesten til å hoppe i taket av glede. Jeg elsket julemagasinet hennes, og kan ikke si annet enn at dette er noe jeg gleder meg veldig til å nyte sammen med en kopp te. Takk Mariell for at du gjør dette for oss andre nå. Det er virkelig kjærkomment. Man kan forhåndsbestille magasinet her.

Kreative Emma kommer med mange gode tips på hva man kan lage eller gjøre når man er tvunget til å holde seg hjemme. Her er det myyye fint, og jeg likte spesielt godt dette kattepenalet. Hehe, ble du overrasket? Og når du først er inne på bloggen til Emma anbefaler jeg deg å lese dette innlegget. Det er så fint, og klokt og fornuftig.

Lill-Karin skriver om å finne ro i uroens tid. Om å benytte seg av skogen og naturen som trygghet. Dette innlegget traff meg veldig, og jeg er så enig med med Lill-Karin i det hun skriver ♥

Fine Elsa har funnet det nærmeste man kommer en fluffy rosa marshmallow-sky når verden er opp-ned. En myk rosa valpemage ♥ Heldige Elsa som har en svigermor som driver med oppdrett og dermed har muligheten til å kose med søte små valper flere ganger i året. Dyr er virkelig terapi, det skal være sikkert og visst! Selv koser og leker jeg ekstra mye med Mira nå om dagene.

Illustration Lukas Möllersten

Og til slutt et lite hjelpemiddel fra Underbara Clara. Hun brukte selv denne tankegangen når hun slet med utmattelse, og sier at det hjalp veldig på. Jeg liker denne godt fordi alle spørsmål og svar leder til «hvorfor bekymre deg da?» Det er lettere sagt enn gjort å ikke bekymre seg nå om dagene, men finner man fram denne tar det brodden ut av det meste. Den hjelper iallefall meg. Men jeg må bruke den ofte og mye 😉

Romantisk middag for to på en onsdag

2 Comments

Midt oppi alt dette vanskelige har Mathallen i Tromsø (som er en av mine absolutte favorittrestauranter) begynt med catering. Ikke bare selger de nydelig mat til folk som trenger det, men de kjører også maten hjem til de som ikke kan hente den selv. For en fantastisk gjeng! Og for en super idé. Dette resulterte i at vi i kattelivet fikk en romantisk middag for to på en helt vanlig onsdag. Vel, egentlig var det en romantisk middag for tre siden Mira fikk tunfisk på gulvet ved siden av oss.

Jeg fant fram en linduk, lagde aïoli, tente stearinlys og åpnet en boks cider. Ja, man kan ikke ta lett på det når man skal spise nydelig gourmetmat fra Mathallen. Men likevel, var det så enkelt, så lett og ordne. Så lite for en restaurantopplevelse hjemme.

Bacalao var det som stod på menyen, og herlighet så godt det var! Her har jeg piffet opp min med noen økologiske oliven jeg fant i kjøleskapet.

Vi hadde også bestilt focaccia og urtekrem. Og det brødet altså…. NAM sier jeg bare!

Og det var så godt å få denne fine stunda sammen. En sånn enorm luksus, og for egentlig veldig lite. Hele denne middagen kostet under 250 kroner. Ikke tok de betalt for å levere maten heller. Og til i morgen står fiskegratengen klar i kjøleskapet. Med råkost, bakte rotgrønnsaker og poteter med purreløkssmør. Mmmm jeg gleder meg.

Jeg og kjæresten har blitt enig om at vi blir å spise mye av dette fremover. Bacalaoen kan jo til og med fryses. Og jeg håper virkelig alle i Tromsø får øynene opp for dette fantastiske tilbudet. Her finner dere catering-menyen. Har dere forresten noe lignende i andre byer også? Det er så fint og omtenksomt å få ordentlig god mat på døra når man går å subber i sine egne fotspor. Og man blir fort lei av sine egne oppskrifter. Dessuten skal det ikke så mye til for å lyse opp hverdagen i denne rare tida. Dette ble nemlig så fint for oss. Mer enn et måltid.

For ordens skyld vil jeg bare si at jeg ikke har noe reklamesammarbeid med Mathallen. Jeg skriver dette hundre prosent for min egen vinning slik at Mathallen holder det gående og vi kan fortsette å benytte oss av denne nydelige maten selv 😉

Håper dere har det bra alle sammen ♥

Den aller største dugnaden

2 Comments

Kjære lesere, familie, venner, bekjente, medmennesker, dere som er innom kattelivet som jo egentlig handler om hverdagslykke. Det er unektelig en rar situasjon som har kastet seg over oss. Som har tvunget seg inn i våre frie og privilegerte liv. I Norge er dette den største inngripen siden 2. verdenskrig, og for mange er dette forståelig nok veldig vanskelig. Jeg er allerede vant til å være mye hjemme på grunn av helsa mi, men selv jeg syns dette er helt merkelig. Og jeg er selvfølgelig bekymret. Jeg sier som venninna mi sa – jeg trodde det var Trump og Putin vi skulle være redde for, ikke et virus. Ja, tenk at noe så «lite» kan tvinge et helt samfunn ned i kne.

Men det viser bare hvor skjøre og små vi egentlig er, og hvor viktig det er at vi står sammen. At vi trekker samme vei. Som en maurflokk som jobber i et team for å bære noe mye tyngre enn oss selv.

Det er nemlig det vi er nødt å gjøre nå. Og det gjelder oss alle. For hva skjer dersom den ene mauren finner ut at dette var kjedelig og heller drar hjem for å nyte en brus i sola? Jaha, tenker nabomaurene foran og bak. Drar han, så drar vi også. Hvorfor skal bare han få nyte sola og ikke vi? Hvorfor er vi nødt til å jobbe videre? Og sånn kan det spre seg slik at det til slutt er for få maur til å få gjennomført jobben. Dette kan rett og slett ikke bli gjort uten alles innsats!

Og selvfølgelig koster det. Vi får ikke leve livet sånn som vi er vant med å gjøre. Det krever flere offer. Men samtidig er vi veldig heldige. Vi har tak over hodet. Mat tilgjengelig. Vi har telefoner, internett, Netflix, og annen underholdning. Vi har muligheten til å snakke med de vi er glade i selv om de er langt unna. Å høre hvordan de har det. Det hadde de ikke sist gang samfunnet måtte bli kontrollert på denne måten.

Og det er kanskje lett for meg å si som er i risikogruppen selv, men jeg er iallefall villig til å gjøre min «jobb». For meg selv og for andre. Og jeg håper og ber så inderlig at dere også er det.

Jeg tenker veldig på min kjære tante som ikke kunne treffe barnebarna sine mens hun fikk kreftbehandling. Som ikke kunne gi klemmer til de hun var glad i. Og som gikk glipp av masse fordi hun ikke kunne være i store forsamlinger. Men som likevel syntes det var så lite å ofre for å få beholde livet.

Dessverre fikk hun ikke det til slutt, men hun gjorde så godt hun kunne for at det skulle bli sånn. Og det er det jeg håper at vi alle skal gjøre nå. Så godt vi kan. Å tenke at æsj, så kipt at vi går glipp av både det ene og det andre. At det er så mye vi ikke får gjort. At det er kjedelig, både for store og små. Men at vi likevel klarer dette sammen. Som den aller største dugnaden noensinne. For hva er vel disse ofrene sammenlignet med å få beholde de vi er glad i? Husk, vi vet nemlig ikke enda om dette viruset «bare» rammer de «svakeste». Dessuten er vi alle en del av dette samfunnet. Alle har en funksjon, både med det vi gjør og det vi betyr for noen.

Så la oss hente fram dugnadsånden! La oss bry oss, forstå alvoret, holde oss inne, ikke spre smitte, og hjelpe til der det kan hjelpes. Nå har vi virkelig muligheten til å være gode medmennesker.

Varme klemmer fra oss i kattelivet ♥

Kattelivets nyeste familiemedlem

6 Comments

Si hei til kattelivets nyeste familiemedlem – Mirabelle Bianca Lanie. Eller Mira som vi kaller henne for til daglig ♥

Som dere skjønner gikk vi all inn på navn denne gangen. Hehe, noen ganger må man gjøre det også. Men for å forklare det lange navnet, så har jeg lenge før vi fikk Bianco sett for meg at jeg en gang skulle ha en grå katt som het Mira. Når jeg fortalte dette til kjæresten likte han navnet umiddelbart, og plutselig hørte jeg han hviske Mirabelle for seg selv. Og innbakt i Mirabelle ligger det jo et Disneynavn (Belle fra Skjønnheten og udyret). Da skjønte jeg at det måtte bli navnet. Dernest hadde kjæresten så lyst at hun skulle ha navnet Bianca etter Bianco. Og Lanie var navnet hun var registret på hos Dyrebeskyttelsen. Vi syntes det var så fint at vi ikke klarte helt å slippe taket i det heller. Men siden dette er et nokså stort navn til en liten pus er det Mira vi bruker i hverdagen. Og hun vet allerede at det er det hun heter. For hun kommer med én gang vi roper etter henne.

Mira er nå syv måneder gammel og kom til oss i slutten av januar. Og det var en stor overgang å gå fra en 14 år gammel astmapus til en kattunge midt i rampealderen, som dyrelegen vår kalte det så fint for. Vi har vært nødt å følge mye mer med, lukke dører og dolokk, flytte blomster, og egentlig bare henge på etter en liten virvelvind. For denne søte lille frøkna liker seg godt i høyden, og har sånn spenst i potene at vi har gitt henne kallenavnet «Hoppetussa». Bianco var Tasseliten og Mira er Hoppetussa ♥

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var mye å følge med på i begynnelsen, og det var merkbart at hun trengte mer stimuli enn vår eldre herremann. Men samtidig har det vært veldig koselig. Mye lek, latter og artige stunder. Og selv om hjemmet vårt nå bærer preg av et «småbarnsliv» med en katteleke i hver krik og krok (det er ikke rent sjelden jeg våkner opp og finner en liten ball eller mus liggende i dusjen), så nyter vi det veldig.

Men samtidig som Mira er midt i rampealderen er hun en veldig snill pus. Sånn som Bianco. Mild og forsiktig, men også nysgjerrig. Og det var derfor vi valgte Mira, fordi vi så noe kjent. Eller egentlig var det hun som valgte oss når hun lå under sofaen en hel time, og plutselig hoppet fram idet vi skulle dra.

Vi syntes det var vanskelig å skulle velge en ny pus fordi Bianco kom til oss som en «ferdigpakke». Da trengte vi ikke å tenke på kjønn, farge, pelslengde eller personlighet. Han var som han var, så fikk vi påvirke så godt vi bare kunne. Og han ble jo helt fantastisk for oss. Så etter han visste vi egentlig ikke hvordan vi skulle velge en annen katt. Hva skulle vi se etter? Jeg hadde lyst på en rød pus, men kjæresten trodde det kunne bli sårt og vanskelig fordi den minnet om Bianco. Og skulle vi ha gutt eller jente, langhåret eller korthåret? Og hvordan skulle personligheten være?

Vi så for oss at det skulle være en hannkatt med kort pels siden han skulle være inne. Og hadde allerede tenkt på navnene Milo og Ludvig. Men så var vi så heldige at Mira tok et annet valg for oss når hun sjarmerte oss i senk. For personligheten trumfer alt, og Mira er en herlig liten personlighet. Dessuten er hun jo veldig vakker utenpå også ♥

Hun er veldig glad i vann (derav lukking av dolokk). Blir helt salig når kjæresten spiller akustisk gitar (elektrisk blir hun redd av). Og elsker når hun får lov å ligge i senga. Hun er fortsatt veldig aktiv om natta, så enn så lenge sover hun i stua.

Mira tråkker bokstavelig talt i Biancos fotspor, og både gjør mange av de samme tingene som han gjorde, og sover på de samme plassene som han lå på. Men likevel har hun sin helt egen personlighet. Hun er nok hakket mer modig og «vanlig katt» enn Bianco var. Så nå har vi en katt som kommer fram fra under sofaen for å se hvem som er på besøk, selv om hun aldri har hilst på de før. Hun er veldig sosial, og jeg tror hun kan bli en riktig så flink liten bloggassistent med tiden. I tillegg er hun veldig pratsom. Hehe, men er det ikke sånn det er med damer da? Hun har iallefall en herlig søt liten stemme.

Mira er en utrolig smart pusefrøken. Hun er veldig god og tydelig på kommunikasjon, og man ser at hun forstår så mye. I tillegg er hun en formidabel jeger. Kaster vi en ball eller mus utover gulvet, så kommer hun alltid tilbake med den. Og hun er så utrolig søt når hun viser at hun har lyst å leke ved å legge musa ved siden av oss. Vi bruker å leke borte-bø og ikke rent sjelden sniker hun seg så plutselig inn på meg og hopper mot meg at det resulterer i at jeg skvetter så voldsomt at hun også skvetter. Da må jeg alltid flire (vel og merke etter at pulsen har roet seg).

Nå har vi hatt Mira i litt over seks uker, og selv om savnet etter Bianco fortsatt er uendelig stort har vi rukket å bli veldig glad i henne. Hun er en stor trøst og glede for oss. Jeg bruker å spøke med at hun er den første mottakeren av Biancofondet, og selvfølgelig da veldig heldig fordi det bare er én mottaker av fondet om gangen. Og den mottakeren skal aller helst være hos oss i 20 år. Men vi er heldige vi også. For vi har fått en helt nydelig liten pusefrøken som skaper liv og varme i hjemmet vårt. Det er så inderlig sant at «a home without a cat is just a house».

Fint i februar

1 Comment

En god frokost med blodappelsin, bløtkokt egg, og rug sprø med avokado.

Morsdagsgave og en kopp te. Men kortet er aller viktigst.

Og denne gangen fikk jeg to kort – ett fra Bianco og ett fra vår nye lille pus ♥ Det ble mange tårer når jeg leste disse. Men fint var det likevel.

Å feire 3-årsdagen til en liten venninne.

Og å oppdage at bursdagsgaven fra oss hadde de samme fargene som 3-årsballongen. Gult, rosa og blått.

Når sola endelig kom. Herlighet så fint det var (til tross for sterk vind og skyer).

Å smake på rød grapefrukt for første gang på iallefall 15 år. Det minte meg om Pink Grape-brusen fra Schweppes som jeg var så glad i når jeg var lita. Rosa brus er virkelig tingen for små jenter. Eller rosa ting generelt. Kræsj Pink-isen var jo også en av mine favoritter i barndommen. Hehe, den skal det bli spennende å prøve igjen når det blir litt varmere ute.

Små potespor i snøen ved siden av gressbøtta til Bianco ♥

Fargerike tulipaner inne når det var grått ute.

Sola som smyger seg inn gjennom persiennene på soverommet.

Å spise en hel haug med amerikanske pannekaker sammen med storebror. Men for ordens skyld klarte vi ikke å spise opp riktig alt.

Andre fine ting i februar var å se den nye versjonen av Little Women på kino sammen med en god venninne. Den nådde ikke opp mot 90-tallsversjonen som jeg er så glad i, men det var likevel en fin film. Også var det ekstra fint når jeg fikk det nye gamle skjørtet mitt i posten fra Sonja. Og selvfølgelig det å få lov å bli kjent med kattelivets nyeste familiemedlem ♥

Hadde du noen fine stunder i februar?