Å tørre å være seg selv

For litt over ett år siden postet Unni Wilhelmsen en veldig inspirerende post på facebook med ett bilde av to godt voksne damer med langt hår og fargerike klær. Teksten som fulgte med bildet blir for lang å gjengi i sin helhet, men essensen var at hun oppfordrer til å være seg selv. Se ut som man selv ønsker. Bruke de klærne man selv vil bruke, uansett alder. Det være seg en hatt, noe fargerikt, eller noe som kanskje stikker seg ut.

Jeg likte så godt at hun skrev «Estetikk er en personlig sak, og INGEN skal si til deg (eller meg) at vi ikke kan ha på oss ditt og datt». Det fikk meg til å tenke på en ting Unni selv fortalte på en og kanskje to av konsertene hennes (ja, jeg har vært på flere av de). Nemlig at en dame som var frisør hadde sagt til henne at hun var for gammel til å ha langt hår. Også Unni da, som har så utrolig fint hår. Jeg har vært sjalu på det lange tykke håret hennes i åresvis. Både når det har vært rødt og blondt. Og for meg er jo håret halvparten av Unni Wilhelmsen (eller iallefall en stor del), så jeg syns hun frisørdama er helt på bærtur.

Men hvem er det egentlig som bestemmer noe sånt? Er det aldergrense for lengden på håret? Må folk se ut på en viss måte ved en viss alder? Må vi alle gå i samme type klær? Gjøre de samme tingene? Leve på samme måte? Hvem er det som gir andre rett til å peke med fingeren mot de som gjør noe annerledes? De som går egne veier.

Jeg er jo selv en person som går egne veier. Både i personlig stil og klesveien, og egentlig også generelt i livet. Jeg kan helt greit spise middag på en tid av døgnet andre syns er uakseptabelt, prioriteringene mine er nok ikke helt A4, og klesskapet mitt er fullt av farger og mønster og klær fra langt tilbake. Jeg går omtrent alltid med kjoler og skjørt (selv på vinteren), og ser nok ofte ganske gammeldags ut. Men jeg liker den stilen. Og ofte mye bedre enn klær som er «på moten» akkurat nå. Dessuten elsker jeg kjolene og skjørtene mine, med alle sine farger og mønster – helt uavhengig av hva andre måtte synes om de. De gir meg masse glede og får meg til å føle meg vel. Og er det ikke det som er viktigst? At jeg selv er fornøyd?

Jeg syns vi skal heie på mangfoldet og løfte hverandre opp som Unni også skriver. Glede oss over at andre tørr å være seg selv. For i dette samfunnet krever det faktisk mot til å skille seg ut. Jeg har heldigvis alltid vært flink til å gjøre «min greie», det være seg med klær eller ellers i livet. Men det var likevel godt å lese det Unni skrev, for tvilen den har en tendens til å snike seg inn under huden når andre kommenterer. Og pussig nok blir den sterkere med alderen, og da krever det mer mot for å skille seg ut. Men nå føler jeg meg enda mer selvsikker når jeg åpner klesskapet og plutselig finner på å mikse et fargesprakende mønster med ett annet. For ja, man kan faktisk gjøre det også.

Så takk Unni, atter en gang. Ikke bare for den kunstneriske og musikalske inspirasjonen, men også den til å tørre å være seg selv enda mer ♥

Augustbuketten

Stikkordene for augustbuketten ble denne gangen ‘det enkle er ofte det beste’. Men jeg vil absolutt ikke påstå at den ble «for enkel» selv om den inneholder bare to typer blomster. Jeg syns det ble en staselig og frodig bukett som gjør mye ut av seg. Også gir den en liten følelse av at sommeren møter høsten. Eller Lisianthus møter Sanguisorba, eller blodtopp som den heter på norsk.

Akkurat denne fargen på Lisianthus syns jeg er så nydelig. En dus rosa farge at den nesten går over mot kremfarget. Også syns jeg den er ekstra vakker når den får den burgunderfargen helt innerst.

Og blodtoppen er så fin i den nydeligste vinrøde fargen. Jeg får nesten lyst til å ha den i hver eneste bukett nå på høsten. Jeg ser for meg at den kan passe sammen med absolutt alt. Men den er kanskje ekstra fin sammen med denne Lisianthusen, for visst ble den er fin bukett! Er du ikke enig?

En båltur med pappa og kjæresten

På den varmeste og fineste dagen vi hadde i Lofoten dro vi tradisjonen tro på fisketur sammen med pappa. Siden vi alltid er ute etter å fiske ørret ble det denne gangen også Kongsvannet rett ved Svolvær. Dog fikk vi ingen fisk. Det hadde nok vært litt for mange badegjester å plasket i vannet før vi kom.

Vi avslutter alltid fisketuren med å ha bål. Men Kongsvannet er ingen ideell plass, derfor kjørte vi like gjerne ut til vakre Gimsøya. Og det ble en av de fineste naturopplevelsene jeg noensinne har hatt. Se bare så fint!

Vi kjørte forbi hestene på Hov Gård som holdt på med kveldsmåltidet. Jeg er så svak for hvite og gråskimlete hester.

Min trofaste «fjellrev» var selvfølgelig med, selv om det var fjæra og ikke fjellet som var målet.

Vi rigget oss til på siden av en molo, og pappa hadde første bålkaffevakt. Altså finnes det en bedre lukt sammen med bålrøyk? Selv for en tedrikker som meg.

Mens det knitret og knaket i bålet spiste vi både tjukkpølse fra Gilde (det er den beste bålpølsa) og bålgrillet polarbrød med brunost. Sistnevnte er en tradisjon fra bestemor, men hun bruker alltid hjemmelaget brødskive. Og det er jo selvfølgelig best.

Samtidig var vi vitne til at sola gikk ned og begynte på ferden opp igjen. Sånn her så det ut rett ut i storhavet.

Og til venstre for moloen lå det et par holmer vi mest sannsynlig kunne ha vasset ut til dersom det hadde vært lavere fjære.

Mens jeg klatret på moloen for å finne fine motiv og gode vinkler for å ta bilde av soloppgangen, kom jeg over disse yndige blomstene.

Og det var ikke bare jeg som dokumenterte. Både kjæresten og pappa knipset i vei. Men det er klart man må gjøre det når naturen viser seg fra sin aller beste side.

Seeeee så magisk!

Det er nesten som jeg gjenopplever roen jeg følte når jeg nå ser på disse bildene.

Kjenner du den?

Hav og sol og gress og strå. I skjønn forening.

Det var ikke feil å nyte en soloppgang her nei.

Så kjørte vi hjem via veien på baksiden av Hoven.

Og der møttes morgensol og damp fra de små tjernene, og skapte en scene ikke ulik den på slutten i Pride & Prejudice (filmen). Det var nesten så jeg sto å ventet på Elizabeth og Mr. Darcy.

Ååååh, det var en herlig båltur og naturopplevelse sammen med pappa og kjæresten. Jeg føler meg så uendelig takknemlig for å få oppleve noe vakkert sammen med de jeg er glad i. Jeg har sagt det før og sier det igjen – jeg lar meg aldri slutte å begeistre over naturen. Den er virkelig fantastisk!

Ting som jeg har lært i sommer

♦ At voksne også kan ha bruk for sommervotter.

♦At jeg har blitt mer tolerant eller mindre redd for medium store edderkopper på verandaen. De store er jeg fortsatt veldig redd for. Spesielt de med hårete legger.

♦ At livet ikke er for amatører. Det skal være sikkert og visst!

♦ At det ikke holder med sol og 16-19 grader gjennom hele juli for at hagen skal bli frodig. Blomstene ha de varme dagene over 20 grader også.

♦ At indre uro tar alt for stor plass i livet. Her må jeg nok jobbe hardt for å prøve å bli sterkere slik at frykt, redsel og sorg ikke skal ta over.

♦ At man kan ri på stranda i midnattsola på Gimsøya. Og gjett om vi skal gjøre det neste sommer!

♦ At det er mange meninger om klimakrisen, og at jeg tror at folk som fornekter den først og fremst er redd for å måtte forandre livsstilen sin. Å måtte gi slipp på ting. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd for å måtte gi slipp på ting jeg også. Men jeg er mer redd for at vi skal ødelegge jorda.

♦ At jeg mest sannsynlig er litt eldre enn jeg føler meg. Hehe.

♦ At jeg har fått en ny yndlingsvase. Den i glass med riller fra Søstrene Grene.

♦ At tida (og spesielt sommeren i nord) går så fort at man bare må nyte mens man kan. Nyte midnattsola, benytte seg av sjansen til å plukke grøftekantbuketter, gå i barføtter, flire, prate, sitte i hagen, og kjenne på gleden over stunder med de man er glad i. For plutselig er skolen i gang, geiteramsen har visnet, ullstrømpebuksa skal på, og høsten er i anmarsj.

♦ At jeg er enda mer hjemmekjær enn jeg trodde jeg var. Og det har jeg nok arvet fra bestefar som sjelden dro fra den vakre gården sin. Ifølge han var det alltid finest i Malangen. Uansett hvor fint det enn måtte være på andre plasser.

♦ At jeg kanskje må godta at jeg ikke alltid får tak i alle favoritt-teene mine lenger. Jeg har nemlig spinket og spart på det siste jeg har igjen av den grønne Mango og Bergamott-teen fra Whittard. Nå nærmer det seg bunnen i teboksen.

♦ At vi må huske å smile. Smile til naboen. Til bussjåføren. Til de i kassa på matbutikken. Til de du går forbi på gata. Til deg selv i speilet. Uansett om livet byr på utfordringer. Smil, så blir livet bedre. Ja, for det gjør faktisk det.

♦ At livet er godt så lenge man har det viktigste – familie, venner, kjærlighet og trygghet ♥ Da trenger man ikke å ønske seg noe annet.

Bianco har pakket SAS-kofferten sin

Bianco har pakket SAS-kofferten sin (eller egentlig min), men hvor han skal reise det vet vi ikke. Antakelig til New York for å se på Cats på Broadway.

Og det bare én dag etter at vi er kommet hjem fra Kroatia!

Men det er spørs om denne her får plass under dagens flyseter… Dimensjonene har endret seg litt siden denne ble brukt for over 50 år siden.

Søte lille pusen vår ♥ Som klatrer opp i alt han får plass i. Og denne gamle SAS-kofferten passet jo perfekt som katteseng. En seng som har reist rundt halve verden.

Men det blir nok ikke lenger enn til stuegulvet denne helga. Vi har nemlig savnet Bianco  intenst mens vi var borte, at vi aldri før har lengtet så mye hjem. Det er absolutt ingen tvil – borte bra, men hjemme er aller aller aller best!!!

Helt greit å tilbringe fredagskvelden her. Eller resten av året sier nå jeg som føler meg ekstremt hjemmekjær akkurat nå 😉

God helg alle sammen! Håper dere har en fortreffelig fredag enten dere er hjemme eller ute på reise. Klem fra oss i kattelivet ♥

En hel sesong av peoner

Nå kjente jeg behovet for litt mer blomsterprat på bloggen, og syns derfor vi skal ta oss en tur tilbake til mai og juni. Og ha et lite tilbakeblikk på en hel sesong av peoner. Jeg har nemlig glemt av å vise dere alle peonene jeg hadde.

Jeg startet peonsesongen med ni av disse mørkerosa peonene som jeg ikke klarer å huske navnet på. De har dere allerede sett, men kanskje ikke så utsprunget som dette.

Så kjøpte jeg en bukett med Odile som stod så fint på hjørnebordet i stua. Jeg liker så godt kontrasten mellom det sarte hvite og det skarpe rosa, som nesten ser ut som det er malt på kronbladene.

Deretter ble det en hel del runder med Coral Charm som er min absolutte favoritt! Her ser dere den skrape rosafargen som den har helt i begynnelsen. Og i midnattsol til og med.

Og sånn her ser den ut etter et par dager. Her er den på grensa mellom lyserosa og ferskenfarget. Jeg elsker at en blomst kan forandre seg så mye på så kort tid. Det er nesten som å se en naturfilm, bare live.

Den er bra fin, ikke sant? Og siden den brer seg så voldsomt utover og blir så stor, får man mye blomster for pengene.

Så kom Sarah Bernhardt på supertilbud samtidig som jeg hadde fått en bukett Odile i gave og Coral Charm-peonene var i den fineste ferskenfargen. Alle de til sammen ble den fineste peonbuketten jeg noensinne har hatt. En ordentlig sukkertøysbukett.

Og sesongens aller siste peoner ble kjøpt helt i slutten av juni. Da prøvde jeg en variant jeg aldri før har hatt. En sart rosa-hvit peon som heter Gardenia. Jo mer den åpnet seg, jo hvitere ble den.

Og sånn her så den ut på slutten, som silkeblomster. Jeg syns den var riktig så vakker, så det blir nok mer av disse til neste år.

Så, som dere ser ble det en god del peoner denne sesongen. Men som jeg skrev når jeg kjøpte meg den første buketten – det må jo være lov når sesongen er så kort. Den må nytes mens den kan. Ha en blomstrende dag alle sammen ♥

Sånt som dukker opp etter en Disneykveld

Jeg hadde helt glemt av hvor artig denne Pocahontas-duben er! Men så minnet min gode Disneyvenninne meg på det sist gang vi hadde Disneykveld. Og som vi flirte! At han som dubbet den klarte å si alt dette uten å bryte ut i latter skjønner jeg ikke. Og for en kreativitet!

Nå burde man jo aller helst ha sett Pocahontas for å få mest mulig ut av denne duben. Men jeg anbefaler likevel alle å se den og få seg en god latter! Jeg flirer iallefall like mye hver gang jeg ser den.

Sommerferie i Lofoten – del 2

Moreller i morellglass, det hører også til når man er på sommerferie i Lofoten.

Så var vi selvfølgelig innom Drops og Mors Hus opp til flere ganger. På Drops hadde de veldig mange fine puter, men kjæresten har gitt streng beskjed om at vi har nok puter nå. Har du hørt på maken! Vi har sikkert ikke flere puter enn han har gitarer. Hahaha 😉

Store krukker med godiser hadde de også. Sånne her sukkertøysparaplyer elsket jeg som barn. Nå blir de litt i søteste laget for meg, men de er jo fine å se på.

Fine dørmatter hadde de også. Og så klart vi liker katter ♥

Det ble et lite stopp på Engelskmannsbrygga også, og der falt jeg pladask for disse fine miniamplene. Jeg ser ikke så mye på glass som jeg gjorde før. Nå er det keramikken som opptar oppmerksomheten min (jeg tror det er alderen). Men en sånn her kunne jeg godt tenke meg. Og kanskje i rosa. Ble du overrasket? 😉

Også en sånn her, som nesten er blanding av kopp og mugge. Jeg elsker den kremhvite fargen.

Så ble det også ganske mange kjøreturer utover til Gimsøya. Både for å se på solnedgangen og for å gå på en liten fjelltopp.

Det er så utrolig fint på Gimsøya, og den gamle hestejenta i meg blir alltid ekstra glad når vi kjører inn i området med disse skiltene.

Da vet jeg at jeg får hilse på disse finingene. Hest i solnedgang er virkelig kos, så neste sommer bestiller vi oss ridetur på Hov Gård.

Dette er nok ett av Gimsøyas fineste hus. Ordentlig gammelt og sjarmerende.

Så lagde vi kongekrabbe i år også. Og da ble det ekstra god frokost på meg dagen derpå, og til og med ute i sola. Og med vannmelon som «dessert».

Og vi som er så rå på scrabble spilte bare én runde denne sommeren. Vi får satse på at vi er tilbake i vårt gamle mønster til neste sommer. Eventuelt neste gang vi reiser til Henningsvær 😉

Den dagen vi hadde satt av til å kjøre vestover på vår «vanlige Nusfjordtur» var det strålende sol og endelig begynt å bli varmere. Da var det ikke lett å dra fra Henningsvær. Da vil man jo aller helst bare nyte sola på verandaen sammen med pappa og den snilles stemora.

Men vi måtte ta det denne dagen hvis vi skulle rekke det, og første stopp var Vestvågøy Asvo. De har jo brukt å ha så mye fint, men jeg merker at de blir mer og mer utleitet for hver gang vi kommer. Det ble ikke så mye med hjem, men dere skal få se senere.

Så hadde kjæresten lyst å stoppe på Haukelandstranda siden den var rett i nærheten. Været var jo fantastisk, men vi hadde ikke gjort oss klar for strandlivet. For en flaks at jeg da hadde jeg kjøpt et stort stykke tøy på Vestvågøy Asvo fem minutter før, slik at vi hadde noe å sitte på. Og det ble jo ordentlig koselig der vi satt og sippet til Bodumkoppene våre og kjente varmen i ansiktet.

Ja, vi hadde til og med kanelboller som jeg hadde pakket med til kjøreturen. Det er fint å ha mulighet til å være spontan.

Etterpå kjørte vi strake veien til Nusfjord hvor vi akkurat rakk å stikke hodet innom Hansines bakeri før de stengte.

Det var ikke det at vi skulle kjøpe noe, men stemningen der er så koselig å få med seg.

Også lukter det så godt av brød og boller.

Nytt av året i Nusfjord, var at du kunne kysse denne fisken. Kattelivfrøkna takket pent nei.

Vi hadde booket bord for å spise på «Karoline» som vi bare kaller restauranten for.

Og det var virkelig en fornøyelse. I fjor ble det bare lunsj, og den er ikke like god som middagen. Så det var godt å være tilbake til dette litt mer eksklusive måltidet. Jeg gikk for dagens som var stekt kveite med bakte poteter, grønnsaker og beurre blanc. Og sprøstekt pastinakk på toppen. Og den sausen altså… mmm.

Kjæresten tok det samme som for to år siden – grillet tørrfisk med potetpuré, ertestuing, og bacon. Den var like god som vi husket.

Etter vi var ferdig å spise gikk vi litt rundt i Nusfjord, og de er virkelig flinke til å pynte med blomster og annet fint som gir god stemning

Måsene hadde linet seg opp på rekke som om de sto på utstilling for oss.

Jeg hadde ikke hatt noe imot å eie et sånt fint lite vindu i Nusfjord.

En av de siste dagene kom endelig den ordentlige sommervarmen. Da satt vi ute på verandaen i maaaange timer. Her ser dere Fredriksenbrygga fra under en parasoll.

Så avsluttet vi hele Lofotferien vår med en fisketur i Kongsvannet etterfulgt av båltur i fjæra på Gimsøya sammen med pappa. Med midnattsol og så magiske omgivelser at vi fikk en sånn indre ro som vi nesten aldri har hatt. Men det kommer i ett eget innlegg.

Jeg kan ikke annet enn å kjenne meg uendelig takknemlig for alt. For all tiden med pappa og den snille stemora, for den vakre naturen, og for all den goden maten. For roen, for samtalene, og for en kopp te og en kanelbolle i den fineste vinduskarmen jeg vet om ♥ Det var atter en herlig sommerferie i Lofoten.

Verdens kattedag

I dag er det verdens kattedag, og jeg kan ikke annet enn å føle meg uendelig takknemlig for at jeg er så heldig å ha en sånn fin liten kosepus som Bianco i livet mitt. Han er vår aller største lykke i livet, og har gitt oss mye kjærlighet og glede. Ikke ante vi hvor godt livet skulle bli den dagen han kom til oss for nesten 14 år siden.

Alle fortjener å ha en liten pelsdott av glede i livet sitt. Og så lenge du alltid gjør det beste for katten din blir du å få så uendelig mye mer tilbake. Det vet vi i kattelivet ♥ Så finn fram tunfisken eller kok litt ekstra torsk, for i dag er dagen for å gjøre ekstra stas på våre kjære pusevenner.

Sommerferie i Lofoten – del 1

Sommerferien vår i Lofoten var som vanlig helt magisk fin. Men det er jo ikke så rart når Lofoten i seg selv er så vakker, og da spesielt Henningsvær. Jeg må nesten klype meg i armen for at vi er så heldig at vi kan dra dit nesten så ofte som vi vil. Det er luksus det! Idet vi kjørte inn mot Henningsvær fikk vi med oss et synkronsvømmeshow fra disse endene.

Det var et gledelig gjensyn med yndlingsplassen min i Henningsvær. Jeg elsker å komme ned fra soverommet på loftet og bare sette meg ned her i stillhet å nyyyte. Men aller best var det å se pappa og den snille stemora igjen ♥

Rutinene har bygd seg opp her også, selv om vi er på ferie. Og det ble noen turer langs Hellandsgata og til «sentrum», forbi disse vakre honningduftene rosene. Og i år var de ikke regntunge.

Man kan ikke gjøre annet enn å elske alle disse gamle fargerike husene. Se så fint de hadde pyntet med blomstene i trappa.

Dette huset er en favoritt. Det er nesten som en minivilla fra Kardemommeby.

Vi dro selvfølgelig til den koselige Klatrekaféen. Der er det alltid så god stemning.

Og det ble fiskesuppe både én og to ganger. For dette er den beste fiskesuppa i hele Lofoten.

Og bacalao en dag. Denne er også veldig god, dog savnet jeg litt mer fisk. Hehe, jeg innser nå at vi var mye på Klatrekaféen denne gangen.

Sporene etter noen som har kost seg.

Og sporene etter en kattelivfrøken som koser seg 😉 Se den fine utsikta fra bordet som vi sitter oftest ved.

En dag jeg plukket blomster til julibuketten oppdaget jeg noen rosa blomster i skråningen nedfor huset til pappa og den snille stemora. Midt i mellom to meter høy hundekjeks og brennesle. Bare tanken på alle småkryp som koste seg der nede fikk denne blomsterentusiasten til å trekke seg unna. Men verdens beste pappa klatret ned og plukket de til meg med livet som innsats, mens jeg sto å pekte og sa nå er det brennesle til høyre for hånda di, og akkurat der skrår bakken så trå forsiktig.

Snille pappa ♥ I barndommen var det hester han klatret over grøfter og gress for at jeg skulle få hilse på, nå i voksen alder er det blomster. Men var de ikke fine? Nesten som kinesiske rislykter. Jeg tror det er noen slags lilje.

Og de lignet nesten litt på blomstene på det fine sengetøyet jeg alltid sover i når jeg er i Henningsvær.

En dag dro vi på søndagsmarked på Trevarefabrikken.

Der var det flere som solgte kortreiste produkter. Både hjemmelagede, mat og vintage. Se så søte gryteunderlag.

Det var flere fine plagg der, men er det ikke typisk at akkurat det man liker er i helt andre størrelser enn sin egen?!

Så traff vi kjentfolk fra kjærestens hjemplass og satt oss ned og skravlet litt.

Da ble det et glass ingefærøl – min favoritt.

Og fra der vi satt hadde vi utsikt til denne finingen. Jeg vet ikke om det var en fastboende eller turist, men søt var den iallefall.

Jeg elsker stilen de har på Trevarefabrikken. Så enkelt, gammelt og industrielt.

Med koselig innslag som denne karen som sto på utsida. Jeg syns navnet passet godt.

Så hadde vi veldig fint vær nesten alle dagene. Sola skinte stortsett, men kald vind fra nord måtte vi tåle. Men med tanke på alternativet som ofte kan være tåke og regn, var vi veldig fornøyd. Her med utsikt mot Vestvågøy.

Feriefrokostene var stort sett som denne.

En dag bakte jeg sukkerfrie kanelboller av speltmel slik at vi kunne ha et sunnere alternativ til de fristende kanelbollene på Lysstøperiet. Jeg prøvde meg på knutevarianten, og selv om de kanskje ikke ble veldig vakre å se på var de utrolige gode på smak. Og jeg blir stadig flinkere på kanelknuter, for disse ser bedre ut enn de forrige jeg bakte.

Så gjorde vi noe helt nytt og dro på galleri på Kaviarfabrikken. Jeg hadde vært i butikken deres før, men aldri i selve galleriet. Så det var artig.

Da følte vi oss veldig kulturell.

Akkurat nå har de en utstilling som heter ‘Creation of a Moment’ som er satt sammen av mange forskjellige kunstnere. Blikket mitt fastnet ved dette bildet som faktisk er malt av sjokolade. Ikke rart jeg likte det 😉

Jeg og den snille stemora hadde så mye å prate om at vi satt oppe til langt på natt. Og da fikk vi se mye magisk lys på himmelen.

Se hva den strikkeglade snille stemora hadde fått seg. En garnskål verdig kattelivet iallefall ♥

Og mens vi var i Henningsvær blomstret gullregnet i pappa og den snille stemoras hage så fint. Dere vet vel at denne buska bare skal ses på, og ikke taes på? Den er nemlig veldig giftig.

Del 2 kommer snart.