Sommerregn i septembernatta

Helt i begynnelsen av september, en lørdags natt, sto jeg atter en gang ute i hagen blant alle blomstene mens jeg pusset tennene. Mira var sammen med meg, og mens jeg gikk rundt og knep visne blomster i halvmørket, jaktet hun på fluer og mygg. Været var grått og nesten tåkeaktig. Og det var varmt. 13,4 grader. Mer enn det hadde vært på dagene den uka.

Jeg hørte det før jeg så det, for jeg sto bøyd ned i en blomsterpotte. Den velkjente trommingen på takplater og verandagelender. Jeg visste umiddelbart hva det var. Rett-ned-regn. Eller sydenregn, eller sommerregn. Dere vet, når alt er helt stille, både flora, fauna og mennesker. Når det føles som at himmelen har skrudd på dusjen, og det plutselig lukter godt. rent. Det var så fredfullt og fint. Jeg måtte bare stoppe opp, lukke øynene, og lytte og lukte.

Og mens jeg sto og kjente på stemninga oppdaget jeg humla som hadde funnet seg en lyserosa blomsterparasoll for natten. Hadde jeg vært liten ville jeg nok søkt ly inni en Dahlia Dreamer jeg også. Jeg var en stund redd for at Mira skulle forstyrre Herr Humle i sin dype søvn, men Mira var like henført av regnet som meg. Hun satt helt i ro midt oppå bordet og bare stirret og lyttet. Lyden var rett og slett avslappende.

Jeg skal være ærlig å si at det har regnet litt vel mye den siste drøye måneden, men sommerregn i septembernatta er alltid velkomment ♥

Høstens ønskeliste

Tenk at det allerede er tid for høstens ønskeliste! Jeg syns jo nettopp det var vår. Men kanskje det er like greit at tida går fort mens vi venter på å få klemme og bare være sammen igjen. Det er jo egentlig det jeg ønsker meg aller mest denne høsten. Innekos med levende lys, sammenkrøket i sofaen under et pledd, vinglass som klirrer, og praten som bare går. Med venner, med familie. Med de jeg er glad i. Det er det som betyr mest i livet. Ja, pluss en kattepus eller to. Men av sånne andre ting som kan få tida til å gå fort ønsker jeg meg:

Tine K Home sminkepung i Libertystoff
Escapist tannkrem med smak av kanel, appelsin og peppermynte
Vinter hos Wood, Sofia Woods nyeste kokebok
♦ Ackerman Cabernet d’Anjou rosévin
Bredt fløyelsbånd i portvinsfarge fra Tine K Home
Helena blomsterpotte fra Bergs Potter 
♦ Alison Krauss & Union Station sin Paper Airplane på LP
♦ Mengder med norske plommer, til å lage verdens beste plommesyltetøy uten sukker
♦ Koselige stunder med Mont D’or, vin og stearinlys
Nina tøfler fra Shepherd, mine nye favoritter som jeg bruker hele tiden
St. Dalfour solbærsyltetøy, mmmmm

Så det var høstens ønskeliste for i år. Med fokus på kos, høstlige smaker, og musikk og tekst som er godt for hjertet. Har du noe spesielt du ønsker deg denne høsten?

Det som ble med hjem fra Lofoten, en august som regnet bort, og siste rest av sommeren

Jeg har jo glemt å vise dere det som ble med hjem fra Lofoten i sommer. Det var jo som sagt ikke noen shoppetur på grunn av korona og trengsel, men litt klarte vi likevel å få med oss. Som de Italienske bondebrødene fra Undseld Bakeri. Det ble to til oss og ett til mamma som hadde passet på Mira og hagen. Også fant jeg både Bees Wrap og økologisk speltmel på Ballstad. Bivoksduker har jeg lenge gått og tenkt at jeg skulle lage selv. Men jeg har enda ikke fått tak i de rette ingrediensene. De har liksom alltid vært fri for både bivoks, jojobaolje og treharpiks som samlet gir det beste resultatet. Derfor kjøpte jeg like gjerne en pakke. Og speltmel ble jeg veldig glad for å finne, for det hadde vært umulig å oppdrive i matbutikkene i lang tid. Jeg har vel fortalt at jeg så og si bare baker med speltmel?

Også endte jeg faktisk opp med å kjøpe såpe fra Europris også, av alle plasser. For både på Trandamperiet og på Skårungen sto det Mandarin Hibiscus og Hydrangea Verbena på badet, og de luktet godt. Men såpe er jo ikke det dummeste man kan komme hjem med nå i disse håndvasktider. Men det som kanskje var mest spennende var boksen med trøffeltangsalt. Dere husker kanskje at jeg spiste pasta med trøffeltang til forrett i Nusfjord? Det var så godt at vi måtte stoppe på Lofoten Seaweed og kjøpe med oss litt.

Haha, «from Lofoten weed love». Det ordspillet likte jeg godt.

Jeg er jo en trøffelelsker av rang, så denne falt veldig i smak. Også er jeg også veldig glad i å støtte små lokale bedrifter.

Allerede dagen etter at vi kom hjem fra Lofoten gikk det med en god del brødskiver. Men brød er jo alltid best når det er ferskt. Og spesielt med godt pålegg som egg, og ost og epler. Resten ble skjært opp i skiver og havnet i fryseren. Men jeg tror vi har tatt kål på det meste av det nå. Ja, jeg skal innrømme at vi er veldig glad i brød. Spesielt surdeigsbrød.

Så hvis vi spoler til en uke ut i august, så var hagen ordentlig frodig og fin. Bak oss hadde vi over to uker med sydentemperaturer og flere av blomstene veltet ut av pottene.

Sjokoladekosmosen var så fin. Dog gikk blomstringen raskere i varmen. Samtidig som det kom flere og flere nye knopper, takket de gamle blomstene for seg fortere enn normalt.

Og sjekk Carillion i ampelen. Minst dobbelt så mange blomster som i fjor. Og på dette tidspunktet var vi så varme at det ikke gjorde noe at det var meldt noen dager med regn og lavere temperaturer. Vi trengte å kjøle oss ned.

Så kom regnet og gråværet. Og det var så deilig, men vi ble samtidig veldig trøtte av det. Litt sånn at det ble vanskelig å komme seg opp av senga. Haha, sjekk for en trøtt pus ♥

Og før vi visste ordet av det ble noen dager til uker. August regnet rett og slett bort mens vi satt i vinduskarmen og stirret på grå skyer og regntunge roser. Kontrasten fra varm til kald ble veldig stor.

Jeg følte meg snytt for blomstringen til den nye hvite potterosa mi, og måtte til slutt bare innse at den enste måten jeg kunne nyte det på var å plukke rosene inn. Men de var nå bra fine i vasen også. Er dere ikke enig?

Og ellers gjorde vi det vi kunne for å holde på sommerstemninga. Her med sommerlig frokost med sommerduk, mangosmoothie, knekkebrød med avokado og fransk yoghurt med sitron.

Sommerlig frukt som fersken og aprikos lå på det nye gamle fatet fra Egersund på kjøkkenbenken.

Mira aktiviserte seg med å sitte ved kjøkkenbordet hver gang det skjedde noe spennende på kjøkkenet (les matlaging).

På denne tida begynte jordbæra å bli moden. Det ble noen fat som dette, og det var takket være at jordbærpotta står delvis under et bord. Hadde den ikke gjort det ville nok alle bærene ha råtnet i all regnet.

Og vi plukket stadig små buketter fra hagen. Vel vitende om at dette mest sannsynlig var siste rest av sommeren, for etter hvert som tiden gikk ble det bare kaldere og våtere. Mer og mer høstlig. Men håpet var at det skulle komme en sommerdag eller to til. Det var jo fortsatt bare august.

Og selv om det var betydelig kaldere, satt vi likevel ute i hage under varmelampa de kveldene det ikke var vind. Pakket inn i pledd og med en kopp te og en bok var det ganske så koselig.

Dagene var stort sett fylt av regn og tåke. Dog var tåka noen ganger fin og litt magisk, sånn som her når den har pakket seg rundt Tromsøbrua.

Og kveldene ble bare mørkere og mørkere. Da var det viktig å tenne levende lys og kose seg med noe godt. For eksempel vin og tapas.

Mira lå oftere og oftere på badet. Litt i vasken, men mest på varmekablene. Det husker jeg fra Bianco sine dager var et sikkert tegn på kaldere tider. Jeg skal innrømme at jeg på dette tidspunktet innså at vi bare måtte nyte det sommerlige som var. For høsten den banket nå på døra.

Derfor ble jeg ekstra glad når Sneewittchenrosa fortsatte å blomstre så fint. Altså se så vakker den er!

De siste dagene i august og begynnelsen av september satt jeg mye ute i hagen under varmelampa på kveldene. Ja, selv i regnet som dere ser. Men har man tak så har man mulighet. Og det var ordentlig stemningsfullt og koselig.

Og nå har vi på en måte godtatt at det er pledd og tøfler som gjelder fremover. Selv om jeg skal innrømme at jeg føler meg snytt for nesten en hel måned med sommervær. Her representert av Miras mulefunkle ansiktsuttrykk. Haha, passet det ikke godt?

Våren kom jo så sent, ikke før langt ut i juni. Og nå høsten så tidlig. Og om det virkelig var ett år vi hadde trengt det fra før av kortvarige sommerværet, så var det i år. Avstanden og antibacens år. Det er nemlig ikke like lett å treffe venner og familie på båltur, gåtur og lignende når det er vannrett regn og iskaldt ute. Det er nok derfor jeg er litt frustrert på høsten i år. Jeg som vanligvis omfavner fargene, løvet på bakken og all innekosen. Men jeg jobber med det. Så det blir nok en god del høstkos likevel.

Fredagsfølelse

For noen uker siden fikk jeg en ordentlig fin pakke i posten fra en av mine absolutte favorittbutikker – Fredag. Den inneholdt det meste og litt til av det som bidrar til fredagsfølelse, noe jeg vet er selve tanken bak hele butikken. Og fredagsfølelse ble det virkelig, ja, selv på en onsdag. Med trøffelchips, et herlig magasin, vakker hårpynt og den beste karamellen i hele verden.

Jeg er så glad for at jeg bestilte denne store og vakre fløyelssløyfa fra Bon Dep. Den er ordentlig Madicken i stilen og egentlig veldig utypisk meg. Men jeg har lenge hatt lyst å bli flinkere til å pynte håret, og jeg tror denne kan bli perfekt til julaften.

Jeg var litt treg å bestille sommermagasinet, men det er like koselig å lese nå selv om høsten har tatt over. Her er det mange gode tips, oppskrifter og fine bilder.

Og disse karamellene! Fra Pärlans. Det finnes ikke bedre karameller! Å åpne denne eska var som en gave til meg selv. Værsågod Ida. Nyt og kjenn på fredagsfølelsen.

De er så gode at jeg måtte bestille noen ekstra i løsvekt. Og aller mest av sitron som er favoritten. Og selv om trøffelchipsen forsvant forrige helg, har vi heldigvis mange karameller igjen. Så da blir det dobbelt opp med fredagsfølelse i dag. God helg alle sammen ♥

Flowers in the shadows

Helt siden jeg var lita har jeg vært så glad i skygger. For i dem ser jeg alltid så mange figurer og former. Sånn er det også med skyer, treverk og andre ting med mønster og struktur. Da våkner fantasien og kreativiteten til live. Nå krever riktignok ikke skygger av blomster så mye fantasi, men vakkert er det iallefall. Og de dagene det er sol blir det ikke rent få av disse heller. Vi har jo en del blomster stående i leiligheta. Så i ekte Peter Pan-stil nyter jeg nå både blomstene og skyggene deres.

God helg fra prinsessen på erten

God helg til alle våre kjære lesere fra Mira, som ser ut som en ordentlig prinsessen på erten der hun ligger på toppen av haugen med puter og pledd i hagesofaen. Fornøyd som bare det, for endelig har vi fått noen godværsdager til å nyte hagen. Dessuten har man det jo som plommen i egget når man ligger så mykt som det her. Hun er nok like glad i puter og tepper som hun er i blomster ♥

Augustbuketten

Ikke rent sjelden blir augustbuketten både litt sommerlig og litt høstlig. August er jo en sommermåned, men samtidig da vi begynner å si hei til høsten. Og i år ble det akkurat sånn. Jeg var en tur innom Nerstranda Kjøpesenter for å gjøre et lite ærend, og idet jeg gikk forbi blomstertorget til Mester Grønn skimtet jeg en favoritt i sidesynet. Bergknapp, eller Sedum, eller Kärleksört som svenskene kaller den. Kjært barn har mange navn. Det er iallefall en av mine høstfavoritter i vasen. Jeg stoppet opp og beundret den, spurte meg selv om det var for tidlig. Men så tenkte jeg på hvor høstlig det har vært de tre siste ukene, og konklusjonen ser dere i årets augustbukett. Kan været, så kan jeg også.

Men jeg følte samtidig at sommeren også måtte få litt plass. Dessuten hadde jeg jo egentlig tenkt at augustbuketten skulle få bli en hagemiks, siden de stakkars sommerblomstene lever på lånt tid med dette kalde været. Derfor passet det veldig bra at Mester Grønn også hadde Ammi majus som nesten ligner på hundekjeks. Og i tillegg til disse to kjøpte jeg enda en kjent favoritt – ferskenfarget hodenellik.

Når jeg kom hjem gikk jeg rett ut i hagen og plukket både blad og blomster fra alunrota. Den er så stor og frodig nå at det nesten ikke vises om jeg plukker litt til buketter. Hos alunrota er det bladverket som stikker seg mest ut, men er ikke blomstene fine de også? Søte og små.

Samtidig plukket jeg også med meg en av de hvite rosene. For hvite roser bidrar iallefall til sommerfølelse. Og se så fint alt ble sammen!

Er ikke Ammi majus en fin blomst? Og veldig sommerlig? Uten den ville augustbuketten blitt mest høstlig. Dessuten bidrar den også til den rufsete følelsen som jeg er så glad i. Den går forresten også under navnet narregulrot og er en del av skjermplantefamilien. Sånn som hundekjeks.

Og nå står augustbuketten her på sidebordet ved sofaen. Stor og frodig, og velter seg utover vasen. For meg er den et slags siste pust av sommer for i år. Og selv om det er litt vemodig blir jeg så glad når jeg ser på den ♥

Høsten fra i fjor, en kropp som husker, og et savn som aldri stilner

Sakte glir vi inn i den tida fra i fjor. Nettene blir lengre. Lyset forandrer seg. Og selv om sola egentlig begynte på sin ferd mot vinteren allerede i juni, så merker man det plutselig så ekstra godt nå. For ikke så lenge siden var hagen på sitt frodigste, men det er likevel en stemning i lufta som forbereder oss, gjør oss klar til en ny årstid. Samtidig kjenner jeg angsten kommer krypende. Og jeg tar meg selv i å bli forundret. Det er som om kroppen husker. Som fysiske arr av følelser. At når vi nå, ett år etterpå, når vi gjentar syklusen, så kommer alle minnene fra denne tida fra i fjor fram igjen.

Jeg var så redd da. Så redd som jeg aldri har vært før. For en del av meg visst nok mer enn jeg ville vite. Når sommeren var over, når det ikke var et snev av den igjen, husker jeg at jeg stod i hagen og så på alt det orange og gule rundt meg. Pustet ut og inn den kalde lufta, og tenkte de ordene da. Med stor sannsynlighet ble dette hans siste sommer. Aldri skulle han oppleve hagen igjen. Han som elsket å nyte den sammen med meg. Jeg som elsket å nyte den sammen med han. Nå måtte jeg bare holde fast gjennom vinteren. Iallefall til jul.

Kanskje det var den unike kjærligheten mellom oss, eller en slags intuisjon. Men jeg visste det. Jeg kjente han jo så godt. Og jeg så alle tegnene. Men jeg husker at jeg klamret meg fast i håpet. Lot overlevelsesinstinktet mitt jobbe for han. Jeg ville så gjerne ha han her. Lot alle gode tegn og nyheter få bli et håp om at jeg skulle få beholde han. Iallefall en stund til.

Vi hadde vært på øyelysning for å sjekke om det var øyet som kunne være problemet. Alt var heldigvis helt fint, og vi dro derfra med en ro om at dette kom til å gå bra. I de to neste ukene lå han klistret inn til kroppen min hver natt. Ikke så lang unna hjertet mitt. Han som alltid trivdes best ved fotenden. Han ville være nær meg. For meg var det helt magisk, som en bekreftelse på hvor glad han var i meg. To uker med ekstra mye nærhet og kjærlighet. Det var godt. Vi var glade. Så, den siste dagen før han skulle til dyrelegen for å sjekke nesa, så slo det meg – kanskje han gjorde dette fordi han visste at han skulle reise fra meg. Fra oss. Kjæresten hadde også tenkt det samme, nesten samtidig.

Og det ble jo sånn. Fredag 4. oktober fikk vi vite at Bianco skulle dra. Det var begynnelsen på slutten, en helt annerledes høst.

Det ble den første høsten jeg ikke spiste fårikål. Jeg hadde så store problemer med å svelge. Og ingen kapasitet til å lage maten. På en måte sørget jeg litt over det. Det ble liksom ingen ordentlig høst uten fårikål. Men det var mange høstting jeg ikke fikk gjort. Ingen blåbærtur, ingen spillkvelder med venner. Det ble ikke en vanlig høst. Og jeg husker så godt at jeg sa om igjen og om igjen at jeg ikke trengte fårikål så lenge jeg fikk beholde Bianco. Jeg trengte ikke engang jula. Jeg kunne gi slipp på alt. Jeg trengte ingenting annet, så lenge jeg kunne få beholde han.

Og nå husker kroppen min alt dette. Med mørket kommer angsten, med regnet kommer tårene, med den kalde lufta kommer de stikkende smertene. I år er det ikke fårikål, innekos, høstturer under paraplyen og bærplukking som minner meg om høsten. Det er arrene fra den tida i fjor. Er ikke det rart? Jeg som har spist fårikål, plukket blåbær og pakket meg inn i varme pledd i så mange år før høsten i fjor, og likevel er det den som står sterkest i minnet. Sterkest i kroppen. Men så var jo kjærligheten til Bianco så mye større enn noe annet.

Og det rare er at det har gått så mye bedre en lang stund nå. Jeg har jo hatt så mange dager uten gråt, uten den smerten. Mer av latter, mer av smil. Men jeg skal innrømme at jeg i lang tid nå har unngått å se på bilder av Bianco. Jeg har unngått å snakke om han til andre enn mamma og kjæresten. Jeg har vært redd for at demningen skulle briste, spesielt ute blant andre. Kanskje som en forsvarsmekanisme, som en pause, et overlevelsesinstinkt. Men de dagene savnet har kommet, har det vært som en storm. Da har det veltet over meg som bølger av gråt. Og det har vært like ondt som før. For det er et savn som aldri stilner. Selv om stormen kommer sjeldnere.

Og nå har årstiden tatt meg tilbake dit. Jeg skulle bare så inderlig ønske at den kunne ha tatt med seg Bianco også. Jeg vil så gjerne ha han tilbake. Jeg vet det ikke går ann, men jeg vil det likevel ♥

Kake på en helt vanlig onsdag

Når man har en hel hage full av vakre blomster som lever på lånt tid er det grunn nok i seg selv til å bake en kake på en helt vanlig onsdag. Så da gjorde jeg det.

Det ble en sukkerfri sitron og valmuekake med kremostglasur. Og den var veeeeldig god, men denne gangen var nesten ikke det som var det viktigste.

Det var blomstene som spilte hovedrollen.

Også fikk jeg brukt det nye fatet mitt i stråmønster.

Ble det ikke en vakker kake? Det syns iallefall vi. Faktisk vakker at vi måtte spise den med én gang. Hahaha! Men vi har vel alle godt av å unne oss litt kake på en helt vanlig onsdag. Sånn av og til iallefall…

Sommerens bruktfunn

Her kommer sommerens alle fine bruktfunn. At det ble noen funn i det hele og det store i denne rare tida med færre loppiser og bruktutsalg må man jo bare være takknemlig for. Man at jeg skulle finne mye fint hadde jeg faktisk ikke trodd. Her er innholdet fra posen jeg kjøpte på Lias i Svolvær.

Vi får starte med hele denne haugen av fine fat og skåler.

Jeg er jo alltid på utkikk etter fat og skåler i duse farger og mønster fra merker som Figgjo, Egersund og Stanvangerflint. Og det ble litt av det denne gangen også.

Det fine fatet oppe til venstre med grønne blomster er fra Egersund. Jeg har googlet og googlet, men navnet på dette serviset skulle vise seg å være vanskelig å oppdrive. Men jeg fant i det minste ut at det er produsert en gang på 50-tallet. Er det kanskje noen av mine bruktfunn-glade lesere som vet? Jeg blir nok å bruke det mest som kakefat og til servering, men plutselig en dag havner det en frokost oppå det også. 10 små kroner kostet det.

Det samme gjelder fatet i stråmønster fra Porsgrunn Porselen. Det er nok egentlig en middagstallerken, men jeg blir nok å bruke det mest som kakefat og serveringsfat. Perfekt størrelse for meg som sjelden baker kaker over 20 cm i diameter. Dette kostet også bare 10 kroner, og med tanke på hvor populært stråmønster er blitt anser jeg det som et skikkelig scoop 😉

Denne fine skåla fra Figgjo er fra serien Tangent som ble produsert tidlig på 70-tallet. Den er ikke så ulik dyptallerknene jeg har fra serien Symfoni som jeg har skrevet om tidligere. Bare at denne skåla er dypere og smalere. 25 kroner betalte jeg for denne.

Som vanlig var jeg også på utkikk etter tefat i fine farger og mønster. Og denne gangen noen litt små som kunne passe under de minste terrakottakrukkene mine.

Og dette fine minifatet med gullmønster tenkte jeg at jeg kunne bruker til smykker på kommoden på soverommet. Alternativt kan jeg også bruke det til tekliper og teposer. Jeg får se hva det blir til etter hvert.

Tre nye gamle vinglass med striper ble også med hjem. Og husker dere kanskje at jeg har disse glassene fra før av? Bare i en mindre størrelse. Kjæresten var så uheldig å knuse det ene rett før sommeren, så når jeg fant disse ble jeg veldig glad. Jeg tenker det ikke gjør noe at noen er litt større enn de andre. Å blande stort og smått, og forskjellig design kan jo ha sin sjarm det også.

Også fant jeg en kjempesøt glassmugge som jeg ga til mamma.

En en kammerstake og en lysetake i messing. Kammerstaken tok jeg i bruk umiddelbart.

Også har dere jo allerede sett denne glassvasen på stett fra innlegget om julibuketten. Ja, tenk at jeg endelig fant en sånn vase som var stor nok. Jeg har jo lett etter den lenge nå. Det florerer av de små som passer perfekt til små buketter fra grøftekanter og hager. Men skal man ha en bukett med litt størrelse på må man ha en vase som er minst 20 cm i høyden. Denne er 24 cm høy. Og jeg skal innrømme at den ikke var helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg ønsket meg nok mer mønster og vertikale striper fremfor horisontale. Men som jeg sa i innlegget om julibuketten – «man tager hva man haver». Samtidig har jeg vokst veldig på den siden jeg puttet den i posen på Lias. Jeg håper jeg blir å bruke den mye.

Og til slutt, disse to middagstallerkenene fra Stavangerflint i serien Gull med Skaugum støp. Denne serien har jeg både tefat og kakefat i fra før, og spesielt kakefatet bruker jeg mye. Disse kjøpte jeg forøvrig for 25 små kroner i en Facebookgruppe. Og selv om jeg måtte betale 75 kroner for frakten i tillegg, syns jeg det absolutt var verdt det. Vi har allerede brukt de til middag, de er jo perfekt til bare meg og kjæresten for en romantisk lørdagsmiddag. Men jeg ser også for meg at de kan bli fine som kakefat.

Så det var sommerens bruktfunn. Kanskje ikke så mye som jeg vanligvis bruker å finne, men samtidig mer enn jeg hadde forventet for denne sommeren. Men viktigst av alt, det var så mange fine ting. Og dessuten ting som jeg vet at vi kommer til å bruke. Har du gjort noen gode bruktfunn i sommer?