Semmelgrøt

Februar byr alltid på de svenske fastelavnsbollene semlor, og i år var ingen unntak. De er bare SÅ gode! Denne gangen hadde jeg ganske mye mandelmasse til overs, og siden jeg ikke liker å kaste mat var jeg så glad for at jeg kom til å huske på at Pom & Flora i Sverige har brukt å ha en frokostgrøt inspirert av nettopp semlor på menyen. De kaller den for semmelgrøt og den inneholder vanilje, kardemomme og mandler. Akkurat sånn som en semla gjør. Så jeg lagde min egen versjon og mmmm det ble godt!

Jeg brukte byggrynsgrøt for det er min favorittgrøt til frokost. Så toppet jeg den med mandelmasse, hakkede og ristede mandler, gresk yoghurt som jeg hadde blandet med vanilje, varm soyamelk, og til slutt knuste kardemommefrø. Så dekket jeg på med serviett, blomster, den fineste skeia vi har, og en kopp Blue of London. For det er viktig å gjøre det fint for seg selv, og kanskje spesielt i denne tida. Semla til frokost, ja takk!

I bildearkivet del 3

Jeg har igjen dykket ned i det store bildearkivet mitt, og det bringer bestandig fram mange minner. Og minner er noe jeg tenker mye på for tiden. Spesielt minner fra ting som ikke er lenger, eller som er annerledes. Jeg tror det har noe med tida vi er i nå å gjøre. At det er så mye som ikke er som før. Og jeg vet at man må tåle at livet går framover og endrer seg, men for et så stort vanemenneske som meg er det hardt når det blir så mange forandringer som det har blitt de siste årene. Og spesielt når de er betydningsfulle og store. Jeg tar meg i å stadig lengte etter «sånn som det var før». Så her kommer et snev at det «gamle kattelivet».

Jeg savner fortsatt den tida når Edels Antikk og Vintage lå i det gamle lille huset på Storgatbakken. Jeg vet jeg ikke skal klage, for jeg kan fortsatt handle i den nye butikken. Men det var noe spesielt og koselig over å komme inn i dette huset. Nesten som å besøke en gammel dame hvor man fikk velge seg en gave eller to. Som man måtte betale for selv vel og merke 😉

Kjenner dere igjen putetrekket som henger på stolen? Jeg tenker stadig på hvor heldig jeg var som fant det, for dette er ifølge eieren av Edels ganske uvanlig. Det er både vevd og brodert.

En kattepus som alltid vurderte været fra dørkarmen før han gikk ut. Som dere ser ble det ikke luftetur på verandaen denne gangen. Mira derimot løper ut i full storm. Sist gang hun mjauet med verandadøra skulle jeg bare åpne den på gløtt for å vise henne hvor dårlig været var (det funket alltid med Bianco). Hun smatt ut på to sekunder og det så nesten ut som hele kattepusen skulle flyge av gårde. Men heldigvis gjorde hun ikke det.

Vinterferie i et snødekt og solfylt Henningsvær. Det kan man bare drømme om i disse koronatider.

En fin kjole med lang ullcardigan over på den gamle Noa Noa-butikken på Nerstranda. Jeg var glad i denne butikken, og handlet mye der fra den dagen den åpnet. Det er noe sorgfullt over når gamle butikker må gi seg.

En liten bloggassistent som alltid var med. Som enten satt i ro og så på eller som lå midt oppi det som skulle fotograferes ♥

Et bilde i gangen hos bestemor som jeg har sett på i over 30 år, og som betyr mye for meg. Det er så rart nå for bestemor bor ikke lenger hjemme på gården sin. Hun har flyttet i omsorgsbolig. Dette er noe jeg tenker mye på for i hjertet mitt hører liksom bestemor og gården hennes sammen ♥

En annen ting jeg også tenker mye på er Kroatia og de to favorittøyene vi bruker å feriere på. Alle bildene jeg har i hodet av opplevelser der dukker stadig opp for tida. Den herlige stemninga, de gamle pittoreske bygningene, fergeturen med Postira. Jeg lurer på hvordan de har det der nede. Blir de å overleve uten ferierende gjester? Jeg håper det!

Når blir neste gang jeg får nyte en kopp te ved denne franske balkongen?

Eller ta bussen eller sykle over til den andre siden av øya Šipan hvor et ekte Bestemor piletre står…? For dere er vel enig at dette ligner på Bestemor piletre fra Pocahontas? Sånn foruten at dette treet ikke har de lange hengende bladene.

Jeg husker så godt når vi var på dagstur til Dubrovnik og vandret ut og inn av små butikker som solgte håndverk sånn som disse søte stoff-teposene med lavendelduft. Allerede i 2019 var mange av disse borte, så jeg lurer veldig på hvordan det går med de som er igjen.

Jeg lenger sååå etter å nyte et glass iskaldt hvitvin rett ved kanten av havet. Å sitte under de vakre trærne som svaier forsiktig i vinden mens havet klukker mot båtene som ligger tre meter unna bordet på Mandrac. For dette er virkelig magi.

En liten sy-assistent som hadde ligget oppå både stoffet, målebåndet og saksa, men som absolutt ikke ville teste katte/hundesenga som jeg hadde laget til den lille hunden til venninna mi. Lille raringen ♥ Det er nesten litt sånn som når man kjøper en dyr leke til katter mens så vil de heller ha eska leken kom i.

Og nydelige lille Timmy som ble så glad for hundesenga og har brukt den så mye. I dag har han litt mer grå og hvite hår i pelsen og er blitt en eldre herremenn han også. Men han er like søt og artig fortsatt ♥

De fantastiske lyskuplene i art deco-stil i taket på hurtigruta Finnmarken. Jeg vet ikke om de eksisterer lenger, for planen var egentlig å restaurere dette skipet. Men så kom pandemien, og hurtigruta har ikke akkurat seilt rett igjennom den. Jeg lengter etter å kunne ta meg en hurtigrutetur. Det begynner å bli lenge siden forrige gang nå.

En søt liten nabo som brukte å gå tur sammen med meg. Haha, sjekk det blikket!

Hun (jeg tror det var en pusi) bruke å sitte nede på kaia vår og studere småfisken som svømte forbi. Jeg traff henne ofte, men plutselig en dag var hun borte. Jeg håper at hun bare flyttet og går tur med andre naboer og studerer fisk fra en annen kai nå.

En sukkertøysbukett med dufterose, hodenellik og de mest spesielle ranunklene. Det var fra en tid det føltes som man nesten kunne få tak i uansett blomst hjerte begjærte.

Bianco for nesten på dagen tre år siden når han fikk krakken sin. Han elsket den så høyt fra første stund og heldigvis er en liten lillesøster også veldig begeistret for den ♥

Andre potespor på verandaen vår ♥ Mira sine er mye mindre og har en helt annen fasong. Jeg brukte ikke å tenke så mye over det før, men katter er like forskjellige som oss tobeinte. Forskjellige poteavtrykk, snuter, stemme og personlighet.

Mack-gården en januar mens Lille Blomst og Taras i sentrum fortsatt eksisterte.

Og storgata i en tid da både butikker og folk sto i klynger. På denne tida fantes fortsatt Gautes Interiør og stoffbutikken Nye Arctic, og nesten ingen av lokalene var tomme. Jeg husker så godt denne dagen. Jeg og storebror var på bytur og stemninga var så god. Alle var så glade for litt sol i ansiktet. Jeg bar på minst tre handlenett, og det er derfor skyggen min er så rar. Hehe, men jeg husker selvfølgelig ikke hva jeg kjøpte. Det er så rart å tenke på at noe så normalt som dette er blitt helt fjernt nå.

En koselig kafétur med min gode venninne Anita ♥ Åååå, som jeg lengter etter det nå!

Bianco en gang han ble helt ruset av en te som mamma hadde med seg som inneholdt baldrianurt. Haha, han ga oss en god latter da. Etterpå sloknet han helt utmattet med teposen på øret.

Nydelige lille Emma en gang vi passet henne ♥ Dessverre fikk vi ikke kjenne henne så lenge fordi hun ble alvorlig syk. Men for en herlig liten sjel hun var!

En rosa dør og tørket hortensia i London. Sånn kunne jeg tenke meg å ha det også.

Jeg lurer sånn på hvor lenge det blir til neste gang jeg kan vandre rundt på Portobello Road Market og se på gamle tekopper.

Eller finne sånne her søte dørstoppere i butikker oppe i favorittområdet Marylebone. England og London har alltid vært en stor del av kattelivet, så nå lengter vi veldig dit.

Og sist men ikke minst den søteste lille røde kattepusen på sofaryggen til to-seteren ♥ Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne spole tida tilbake for å få sitte her sammen med han igjen. Se på han, kose med han, klemme på han. For savnet er så stort. Heldigvis har vi alle de gode minnene! Og minnene de kan ingen ta ifra oss eller endre. Takk og pris for det!

Kanskje den beste tida

For noen dager siden når storebror var på besøk, ble vi sittende å prate om Bianco. For det er noe med denne tida på året som minner meg litt ekstra om han. Sola som lyser så sterkt inn gjennom stuevinduet, i kombinasjonen med den kritthvite snøen og den iskalde lufta. Det er nesten som at det flommer over av lys. Og fra to-seteren ved stuevinduet føles det varmt og klart på samme tid. Man må myse med øynene, der man sitter og krampholder i tekoppen av glede.

Dette er spesielt for en som har levd under mørketid i to måneder, og egentlig litt lenger. Nesten litt som å våkne opp fra en slags dvale eller hi. Sansene begynner sakte å åpne seg opp. Man ser mer, hører mer, lukter mer. Føler mer. Som kroppens egen vår. Hei til lyset, hei til varmen i ansiktet, hei til at jeg føler meg mer levende. Mer våken. Og jeg finner så mye håp i lyset og sola. Og det forsterkes på en måte av den hvite snøen som gjør alt så tydelig og klart. Jeg elsker det rett og slett.

Og når jeg tenker tilbake på alle årene med Bianco ser jeg at vi hadde veldig mange fine og koselige stunder i denne vårvintertida. Alt var så rolig. Vi hadde verken julegaver som skulle pakkes, blomster som skulle plantes og stelles, eller en hage som måtte pakkes bort før høststormen kom. Heller ingen store behov for kunstneriske og kreative prosjekt. Vi bare satt der, og eksisterte og nøt. Sammen ♥

Og det er egentlig der jeg ser for meg Bianco aller mest når jeg lukker øynene. Oppå sofaryggen til to-seteren. Med vårvintersola som lyser oss opp, både i ansiktet, hjertet og i håpet. Og Bianco myser og smiler mot meg, sånn som han alltid gjorde. Som at han sa med hele seg «jeg elsker deg så, og jeg er så takknemlig for å være her hos deg». Ja, vi koste oss mye, jeg og han. Hele året. Men dette var kanskje den beste tida vår sammen.

Om en drøy uke kunne han ha blitt 16 år. En eldre tannløs herremann. Men fortsatt vår lille baby. Og selv om tårene renner ned over kinnet, smiler jeg og kjenner det i hjertet når jeg myser mot sola som er så god mot oss i disse dager. Derfor tenker jeg nok ekstra mye på han nå for tiden.

Ingenting varer evig

En lørdag i januar 2018 hadde vi svigerfamilien min på middag, og praten rundt matbordet handlet om økonomi og antall økende butikker som bukket under. Jeg tenkte på flere butikker jeg savnet, blant annet Åhlens. Og Indiska var akkurat i ferd med å stenge. Også nevnte jeg at det var to blomsterbutikker som hadde måtte takke for seg i løpet av kort tid. Og i nesten samme setning sa jeg «men Sonja Blomster kommer aldri til å stenge. De er en så viktig del av byen, og folkene i byen». Og da svarte svigerfar meg «ingenting varer evig».

Disse ordene bet seg fast i tankene mine de neste dagene, og ga meg en ekkel følelse av forandringer jeg ikke kom til å like. Og jeg begynte å forstå at jeg en dag mest sannsynlig måtte si farvel til favorittbutikken min. Men samtidig tenkte jeg at det var langt fram i tid. Minst 10 år. Minst!

Men nå er vi der. Det er annonsert. Sonja Johnsen Blomster skal stenge. Og ikke på grunn av dårlig økonomi som rammer så mange nå, men manglende ansatte. Kunder har de nok av, og økonomisk går det greit, men de finner ikke fagfolk som vil bosette seg i byen. Det er så ergerlig! Så utrolig frustrerende! Og det er helt sikkert et I-landsproblem, men jeg er lei meg at jeg rett og slett har hjertesorg. De er en stor del av min hverdagslykke. Av hobbyen min. Av bloggen. Og jeg klarer nesten ikke å se for meg livet uten de. Eller byen uten de. Tromsø vil aldri bli det samme igjen.

For helt siden jeg var lita jente har jeg sett med store øyne inn gjennom de vakre butikkvinduene deres. Og den dag i dag, i en alder av 35 år går jeg aldri forbi uten å stikke innom. Til og med de gangene vi kjører forbi (som regel etter stengetid) ber jeg kjæresten å kjøre sakte sånn at jeg kan nyte synet. Se hva de har. Hvordan de har pyntet. For det er sant som en person kommenterte under artikkelen om at de skal stenge, at Sonja Johnsen Blomster ikke bare er Tromsøs beste og fineste blomsterbutikk, men også en av landets.

Jeg føler nå at jeg mister en kjær venn. Og det er kanskje ikke så langt fra sannheten. De vakre butikkvinduene har smilt vennlig mot meg i så mange år. Og alle de som jobber der føler jeg at jeg på en måte kjenner. Vi deler jo denne fantastiske gleden og lidenskapen for blomster. Og ikke minst så kjenner de meg. De vet hva jeg liker, de bestiller inn spesielle blomster jeg spør etter, og de tar seg alltid god tid til å hjelpe meg. Selv når de har det travelt. Og for ikke å snakke om de mange fine gavene og overraskelsene jeg har fått med bukettene. Jeg har rett og slett fått en helt formidabel service av de.

Jeg har bestemt meg for å bestille så mange buketter som mulig mens de enda er her, men det kommer til å bli skrekkelig tungt og tomt når dørene til slutt stenges. Jeg gruer meg veldig.

Fine ting fra i det siste

Det er alltid viktig å fokusere på fine ting. Ikke nødvendigvis noe ekstraordinært eller veldig stort. Men små ting i hverdagen som lyser opp. Som bidrar til litt ekstra hverdagslykke og glede. Og jeg tenker at det kanskje er ekstra viktig akkurat nå som vi er begrenset på så mange måter. Nå som skuldrene føles litt mer tynget enn normalt. Her er det som har lyst opp dagene for oss i kattelivet i det siste.

Den etterlengtede sola som kom tilbake og malte himmelen med magiske farger.

Se bare så fint! Lys og varme, det trengte vi virkelig nå.

Hjemmelaget solbolle og kakao. Og nesten uten sukker, men like godt likevel.

Å bestille blomster fra Sonja Johnsen Blomster og få med denne fine overraskelsen ♥ Jeg måtte skrive til Marit og si at å handle hos de var som en gave i seg selv.

Den nydelige januarbuketten med Bianco-rosa og cloony-ranunkler.

Å finne fram en plate som vi ikke har hørt på på lang tid, og som betyr veldig mye for oss. Olsen’s lot brukte vi å høre masse på de første årene vi var sammen. Så den bringer fram så mange fine minner. Den gang da var det CD og CD-spiller som gjaldt, men nå har LP’er tatt over.

En annen fin plate som også går på repeat i disse dager.

Disneyhimmel i januar.

Som så malt ut når man zoomet inn på den. Se så magisk og vakkert!

En hel bukett med clooney-ranunkler i den nydelige Royal Copenhagen-mugga mi.

Spennende pakke på døra fra Gutta på Haugen i Oslo. Her var det mye godt kan jeg fortelle. Både trøffelsalami, surdeigsknekkebrød, parmesan, Marconamandler, Kaltbach Creamy og trøffelchips. Mmmmm.

Men viktigst av alt – Mont d’Or. Åååå som jeg har lengtet etter den!

Og da ble det ekstra fin lørdagskveld den uka. Og herlighet så godt det var! Favorittvin, favorittost, favoritt-tilbehør, og feiring av årsdag sammen med favorittperson. Dog litt på forskudd.

Men gave og kort sparte vi til selve dagen ♥

Frostroser på verandagelenderet. En annen type roser som jeg også er veldig glad i.

Og at snøen endelig kom og la seg så fint over alt. Ser ikke det her ut som skum i håret på en parykk? Tenk å hatt callunahår!

Massevis av søte små potespor i snøen og ei lita frøken som sjekker gressbøtta si ♥

Mira som lå i vinduskarmen og ventet på sola.

Og heldigvis hindret ikke skyene sola i å finne frem til oss. Det var en helt magisk følelse å kjenne den i ansiktet igjen, og å se den lyse opp leiligheta vår. Alt ble så varmt og så lunt. Og jeg tror den nye pileaen vår satte pris på det også.

Min fantastiske hud-trio som hjelper huden min å overleve den tørre og kalde vinteren. Jeg er så glad for at jeg har funnet fram til disse tre, ja kanskje spesielt Klairs sin nattkrem og rensen fra Clarins. Etter at Ole Henriksen sluttet å produsere nesten alt jeg brukte fra før av har jeg brukt lang tid på å finne noe nytt. Jeg syntes selvfølgelig det var frustrerende, jeg som ikke liker forandringer og som har en ekstremt komplisert hud. Men the silver lining er at disse er enda bedre enn de fra Ole Henriksen.

Og til slutt en liten Mirapus som ligger med labbene i kryss og er så søt at hun smelter hjertet mitt helt ♥ Har du opplevd noen ekstra fine ting i det siste?

Trøtt.no

Mira demonstrerer så godt hvordan vi har det for tiden. Trøtt som en dupp og fire poter inn i John Blunds verden. Det er egentlig så motsatt av hva jeg ønsker akkurat nå. Nå som snøen endelig er kommet. Jeg skulle jo vært ute å kjent det knake under beina, rullet utallige snøballer til en lyslykt, og sippet til en kopp varm kakao mens frostrøyken står ut av munnen. Men det blir vel tid til det også snart. Først skal vi bare sove litt. Så litt til. Og kanskje enda litt til. Nesten som at vi har flyttet januar til februar i år. Vi måtte bare vente på snøen. Jeg tenker på Tøfflus idet jeg merker at tankene inni hodet på hodeputa går så langsomt at de nesten stopper opp. Så hører jeg «snurr film» og så er jeg i en helt annen verden.

Snø, snø, snø

Ved slutten av forrige helg begynte det å dale ned himmelsk korrekturlakk. Gleden når jeg så de små hvite fnuggene var som hos et barn. Jeg ble bare stående i verandadøra og stirre mens at smilet bredte seg fra munnvikene og ut i hele kroppen. Jeg kjente kriblingen i fingertuppene, og det var nesten så at jeg begynte å gråte. For aldri har lengselen vært så stor som denne gangen. Aldri før har jeg mistet både tids -og stedsans, og kjent meg så tom og engstelig. Jeg gikk rundt med en konstant følelse av at noe var galt. Og det var det jo. For i løpet av de 35 vintrene jeg har levd, har jeg aldri opplevd et komplett fravær av snø fra midten av desember til begynnelsen av februar. Aldri!

Men nå er den endelig her. Og den har allerede vasket bort alt det skitne og grå, pakket oss inn, og lagt seg over oss som et lunt teppe. Renset og lyst opp. Ja, snart i en hel uke. Og selv om jeg vet at det er mange som river seg i håret av all snømåkingen, de utfordrende veiene og mengden som kom over oss, så nyter jeg det så. For jeg ser snøen fra under en lyktestolpe i mørket, når den daler ned på meg. Når dens lunhet skaper et rom av trygghet som holder rundt meg som en klem. Og det er vel kanskje den aller beste måten å se snøen på. Spesielt nå når klemmene gjerne skulle ha vært litt nærmere ♥

Januarbuketten

Åååå, jeg er  fornøyd med januarbuketten! Den ble akkurat så bustete, frodig og vinterlig som jeg ønsket. Og med et lite hint av farger, for det trenger vi i januar.

Jeg bestilte en bukett fra Sonja Blomster før helga og var bra spent på hvilke blomster som var i den. Jeg hadde selvfølgelig sendt de en ønskeliste sånn som jeg bruker, men man vet aldri hva man får før den dukker opp. Denne gangen begynte jeg nesten å gråte. For i buketten var det cloony-ranunkler, og det har jeg ikke hatt siden påskebuketten 2019. Det er en av de fineste blomstene jeg vet om, men de har bare ikke vært tilgjengelig på lang tid.

Og selv om buketten jeg fikk på døra var nydelig fin, så måtte jeg bare forandre litt på den. Plukke litt ut, legge litt til, ja gjøre den enda litt mer «Ida». Den kreative siden i meg måtte bare.

Blant annet så puttet jeg i denne spesielle proteaen som jeg hadde funnet på Mester Grønn. Den er både litt hårete og rar, men jeg syns likevel den er så fin. Og fargen er jo helt magisk.

Andre ting jeg puttet oppi var kirsbærgreiner og disse tørkede blomstene som jeg hadde funnet på Obs av alle plasser. Jeg aner ikke hva slags blomst det er for det sto ikke på pakken. Men etter at den hadde fanget interessen min flere ganger når jeg hadde vært å handlet der, måtte jeg bare kjøpe den. Og det er ingen sak å putte i tørkede blomster i buketter så lenge man passer på at stilken ikke kommer i kontakt med vannet.

En annen blomst som jeg var så glad for å se når buketten kom på døra var Bianco-rosa. Den er så vakker og allsidig. Passer i både sommer – og vinterbuketter. Pluss at den betyr så mye for meg ♥

I tillegg var det hvit lisianthus, hvit voksblomst, gåsunger, eucalyptus og olivenblad i buketten. Den sistnevnte syns jeg passer godt i vinterbuketter på grunn av sølvfargen på undersiden av bladene.

Og jeg fant til og med en liten kvist hvit hyperikum stikkende ut på den ene sida. Denne blomsten bruker jeg alt for sjelden i bukettene mine. Så det må jeg gjøre noe med.

Hvit voksblomst er heller aldri feil i en vinterbukett. De mørkegrønne «nålene» kan nesten gi litt julestemning fordi de ligner litt på barnåler. Og de lukter faktisk litt jul også. Nesten som en blanding av gran og eucalyptus.

Er du ikke enig i at det ble en fin januarbukett? Og perfekt oppi Jasper Conran-mugga mi. Ja jeg syns faktisk den er så fin at jeg sitter å smugtitter bort på den akkurat nå mens jeg skriver dette innlegget.

Blomsteråret 2020

Vi kan si mye om 2020, men én ting er sikkert, og det er at det på lik linje med 2019 var et veldig bra blomsterår. En stund sto det litt stille, ja samfunnet var jo nesten lammet av situasjonen som rammet oss så brått og uventet. Og da var kanskje blomster noe av det siste folk tenkte på. Men for meg var det faktisk noe av det første jeg tenkte på. Ja, jeg vet jeg er litt rar. Men sånn er det med lidenskap. Behovet for den ligger der selv i vanskelig stunder. Og kanskje man til og med trenger sånne ting litt ekstra da…?

Vi får starte med begynnelsen – januarbuketten. Det var en stund før alt ble så vanskelig. Men det var likevel tunge tider for oss i kattelivet, for sorgen og savnet etter Bianco var så stor. Men jeg tror nok at blomstene på en måte hjalp til med å holde meg i livet, holde meg i gang. Og det ble en pangstart på blomsteråret for se for en fin bukett! Rufsete, frodig, vinterlig og romantisk. Her var det stjerneskjerm, brudeslør, olivengrener, eucalyptus, voksblomst, kirsebærgrener, valmuer og grenroser.

Jeg hadde kommet over en hvit grenrose på Mester Grønn som var så hvit at den nesten så ut som marsinpan. Og jeg var selvfølgelig i ekstase over det. Men viktigst av alt var nok Bianco-rosa, som et slags symbol på at han fortsatt er med meg. I hjertet og i tankene.

Og så kom februar og jeg husker så godt at det var tunge dager. Jeg kom meg ikke ut og klarte så lite. Jeg hadde nappet til meg noen blomster når jeg gikk forbi Mester Grønn, en protea og hvit voksblomst, men ikke nok til en fullverdig månedsbukett. Så en fredag ringte jeg Sonja Johnsen Blomster å spurte hva de hadde inne da. Snill og god som de er ramset de tålmodig opp og pakket inn noen blomster som kjæresten hentet på tur hjem fra jobb. For selv om sorgen hang over meg som murstein og fatigue kunne det ikke skje at det ikke skulle være en månedsbukett på bloggen.

Forventningene mine til hvordan februarbuketten skulle bli var så lave som de aldri har vært før (dere vet jo hvordan det er når man ikke får sett med egne øyne hvordan ting egentlig passer sammen). Det eneste jeg visste var at den skulle være romantisk. Men så fikk saken en helt annen vending. For de grenrosene som de på Sonja hadde sendt meg som jeg trodde var kremfarget, var ferskenfarget. Nå kan det jo hende de heter kremhvite på bestillingslista hos blomsterleverandøren, men i mine øyne er de ferskenfargede. Så de hadde sendte meg Bianco-rosa, og det endret hele buketten. Men på en god måte. Og det ble virkelig en kjærlighetsfull bukett. Med Biancofarger, hvitt, brunt og rosa. Som en blanding av oktoberbuketten fra 2019 (som var inspirert av Bianco) og en valentinesbukett. Så februarbuketten ble veldig spesiell for meg ♥ Pluss at det ble jo en veldig fin bukett. Er dere ikke enig?

Den vakre marsbuketten ble kjøpt på en av de siste dagene i februar. Da hadde allerede koronaen begynt å spre seg godt, så kjæresten som var på jobb rett ved siden av Sonja Blomster kjørte ekstratur hjem for å hente meg sånn at jeg skulle slippe å ta bussen. Og marsbuketten i 2020 var siste gang jeg sto nede på Sonja og bare nøt synet av vakre blomster, leeenge, og uten munnbind. Flaks at de hadde så mange spesielle blomster da. Både franske tulipaner, anemoner og ranunkler var rene lykken å finne.

Når landet stengte ned og vi skulle holde oss hjemme, bestemte jeg meg for at å bestille en bukett på døra var på sin plass. Vi måtte fylle på med den gleden som var. Men koronaen rammet hardt i mange ledd – både hos de som produserer, pakker, transporterer og leverer. Jeg husker så godt at Marit svarte meg «jeg vet ikke om vi har sånne blomster som du liker». Men da hadde jeg gått inn i en sånn innstilling «at man tar det man får tak i», også fikk jeg være takknemlig for alle de årene med godt utvalg som hadde vært. Jeg ønsket meg det de hadde i «rolige» farger, og kjente på en sånn glede når denne fine buketten kom på døra. Det ble det første av mange blomsterbud i 2020.

Aprilbuketten ble årets påskebukett. Det var de flinke blomstervennene mine på Sonja Johnsen Blomster som lagde og leverte den. Også puttet jeg selv i tørkede strå og greiner fra januar -og marsbuketten for å gi den et lite «Idapreg». Og det var en ordentlig rufsete og frodig bukett, i hvitt, krem og orange. Og som alle i kattelivet likte godt som dere ser ♥

Til påsken fikk jeg også disse nydelige påskeliljene på døra fra min gode Disneyvenninne.

Og tidligere enn noen sinne, allerede i midten av april fikk vi coral charm-peoner i hus. Disse vakre blomstene er en stor lykke ved normale tider, så da kan dere kanskje tenke dere hvor takknemlig jeg var når de bredte seg utover og fikk denne nydelige lyse ferskenfargen. Nå begynte heldigvis tilgangen til blomster å normalisere seg litt.

Maibuketten var kanskje årets vakreste bukett med hvite peoner, Bianco-rosa, hvite levkøyer, mørklilla stjerneskjerm, brudeslør, eucalyptus og viburnum. Det var Marit på Sonja Johnsen Blomster som lagde den, men jeg hadde sendt både inspirasjonsbilde og ønskeliste over blomster og farger. I tillegg valgte jeg å putte litt tørket hvit limonium oppi som jeg hadde stående. Det beste av det beste samarbeid tenker jeg ♥

Til 17. mai brukte jeg deler av maibuketten videre, men puttet i nye peoner, grenroser og matricaria.

Når kjæresten fikk ny jobb kom denne vakre kreasjonen på døra. Og selv om den egentlig var til han, så er det sånn at samtlige blomster som kommer inn i dette huset blir litt mine også. Det er jo jeg som steller og passe på de. Og mest sannsynlig jeg som har mest glede av de også 😉 Hehe, sånn er det å være så blomsterglad som meg.

Denne buketten var også slitt spesiell, for Marit hadde selvfølgelig kjent igjen navn og adresse til mottaker. Så hun sørget for at det ble puttet lammeøre i den som jeg hadde spurt etter så mange ganger. Det kaller jeg omsorg og kjærlighet for kundene sine ♥ I tillegg var det nigella, skabiosa og peoner i buketten.

Så ble det tid for uteblomster og det ble kanskje den fineste og frodigste «hagen» vi har hatt. Jeg var spesielt fornøyd med den røde alunrota dere ser bak Mira. Etter dette bildet var det forresten ingen tvil om at Mira er en like stor blomsterpike som meg ♥

Blomsterbudene fortsatte å komme på døra. Og nå også med uteblomster sånn som denne sjokoladekosmosen.

Og disse helt fantastisk vakre peonene!

Junibuketten ble den første buketten på mange måneder som jeg satt sammen selv. Da var smitten under såpass kontroll at jeg turte å stoppe opp for å se på blomstene når jeg gikk forbi Mester Grønn. Det ble en ordentlig sommerlig og rufsete bukett med asters, thlaspi green bell og en av de vakreste lyserosa grenrosene jeg har sett. Den var så enkel med «bare» tre typer blomster, men samtidig en bukett som gjorde mye ut av seg.

I juni fikk vi også en nydelig bukett fra en av våre blomsterglade naboer.

I juli ble det mest fokus på uteblomster. Men når sommerværet lot vente på seg og regnet tok helt over, bestilte jeg denne store sommerbuketten av en drøm.

Litt senere i juli hadde jeg også denne rufsete buketten stående. Jeg har glemt å vise den til dere av en eller annen grunn, men den er jo alt for fin til å bare ligge i en mappe. I denne var det eucalyptus, pistasj, veronica, løvemunn, matricaria, grennellik, brudeslør, limonium og en rund ballaktig sak (ved siden av matricariaen) som jeg rett og slett ikke vet navnet på.

Julibuketten ble en grøftekantbukett i en ny gammel vase på stett.

Augustbuketten var det også jeg som lagde. Den ble en miks av ammi majus, bergknapp og ferskenfarget hodenellik fra Mester Grønn, og en hvit rose og alunrot fra vår egen lille «hage».

Blomster fra hagen hadde vi for øvrig på kaka også.

En fredag tidlig i september kom kjæresten hjem med denne fine overraskelsen. Han hadde vært innom Sonja Blomster for å kjøpe blomster til en kollega og sa at han ikke kunne dra derfra uten noe til meg. Igjen kom det opp et spørsmål om de hadde noe jeg kom til å like, før Sara hadde sprunget inn på kjøla for å lete. Haha, jeg er nok en av de mest krevende kundene de har der, men jeg tror de setter pris på meg likevel ♥ Resultatet ble i allefall hagesnøbær, gammelrosa hodenellik, hvit alstromeria, lyserosa grennellik og brune strå. Jeg elsket den buketten! Og det gjorde Mira også.

Septemberbuketten ble en miks av restene fra buketten fra kjæresten, blomster fra hagen, og en tur forbi Mester Grønn. Det var en stor bukett i rosa og hvite nyanser som inneholdt hortensia, hodenellik, grennellik, protea, eucalyptus, alstromeria, hagesnøbær, georginer, bergknapp og solhatt. Jeg fikk mange kommentarer på denne buketten.

Oktoberbuketten var det Marit som lagde. Og det var en ordentlig høstlig bukett med cotinus, hortensia, krysantemum og strå. En stor og vakker bukett som bredte seg langt utover vasen/mugga.

Og nederst under eucalyptusen lå denne fine overraskelsen ♥

I oktober hadde vi også tørkede hortensia stående på kjøkkenbordet.

Så kom november med et snev av jul, og jeg gikk bananas på buntetorget til Mester Grønn. Der fant jeg både brunia, gul ilex og ferskenfarget amaryllis som jeg hadde savnet så mye. Og tre nye blomster som jeg aldri hadde hatt før – Leucadendron Rubrum som nesten ligner på en kongle og hele to forskjellige mimosa. Det ble en veldig fin novemberbukett.

Mimosa (den grønne med sølvaktige perlerader) er så nydelig vakker. Bare så synd at de tørker så fort. Men de er fine som tørkede blomster også.

Når vi entret selveste julemåneden desember sto det en bukett skimmia i den gamle Porsgrund Porselenmugga mi.

Desemberbuketten ble også en helt nydelig bukett. Den bar preg litt engelsk stil, og gjorde mye ut av seg men på en enkel måte. Den inneholdt egentlig mest grønt, men det var for å få den vakre hvite amaryllisen med røde kanter til å skinne. Og selv om den var nedtonet i fargene, så fikk i allefall jeg masse julestemning av den.

Så selv om 2020 har vært utfordrende, har det også bydd på maaaange fine blomster. Og det er jo i slike stunder man skal fokusere på de små tingene, derfor kjenner jeg meg veldig takknemlig. Jeg hadde vel egentlig før koronaen kom begynt å forberede meg på litt andre tider når det kommer til det eksepsjonelt gode utvalget vi har hatt de siste årene. Jeg hadde lagt merke til at enkelt produkter var blitt dyrere og vanskeligere å få tak. Ja, faktisk ikke bare i blomsterbransjen. Og sånn kommer det nok til å være framover også. Både på grunn av økonomi, klimakrise og virus. Vi har nok godt av å ikke forvente for mye, men heller være takknemlig for det som er og det man får. Men samtidig håper jeg at 2021 blir et bra blomsterår. For blomster det er virkelig lykke for meg.

Julegavene

Det går litt tregt med meg om dagene, men endelig fikk jeg fotografert julegavene. Så her er de, i sin prakt. Så fine og så omsorgsfulle. Og gitt med så masse kjærlighet. Jeg er så takknemlig for absolutt alt! La oss se litt nærmere på de.

Fra to gode venninner fikk jeg de bøkene jeg ønsket meg – Vinter hos Wood og Roy Jacobsens siste bok om Ingrid fra Barrøy. Jeg gleder meg sånn til å fordype meg i begge disse.

Fra min gode julevenninne fikk jeg alepposåpe med lavendelduft. Dette er en gave med mye omtanke bak, for etter at jeg fikk psoriasis har hudlegen min gitt meg forbud mot å bruke såpe. Men denne såpa dere, den kan folk med «vanskelig» hud bruke. Den er laget av 90 % olivenolje og laurbærolje. Og etter år med den samme dusjoljen gleder jeg meg sånn til å kjenne den beroligende lavendeldufta på kroppen.

Fra mamma fikk jeg denne råfine kobberkasserollen fra Sabor. Og i den skal det lages mye kakao i. Eller «kowkow» som jeg kalte det for når jeg var lita.

Og fra storebror fikk jeg to sett med linsengetøy i den perfekte nudebeige fargen. Det kunne ikke ha passet bedre nå som det har blitt hull i det lyserosa favorittlinsengetøyet. Jeg får krysse fingrene for at jeg klarer å fikse det, men dette blir nok uansett et nytt favorittseengesett.

Fra kjæresten fikk jeg en ny flaske av parfymen min J’adore. Og i tillegg til det en helgetur til Oslo i november for å dra på afternoon tea på Perch’s og konsert med Jason Isbell. Tenk så heldig jeg er ♥ Så får vi bare krysse fingrene for at pandemien ikke kommer i veien for det. Men gjør den det så får vi bare utsette det. Enkelt og greit.

Hos en venninne som alltid bruker litt tid på å lete etter gaver som passer mottakeren perfekt, fikk jeg denne rullen med en sløyfe rundt. La oss åpne og se hva for noe spennende det er.

Et aldeles nydelig trykk av Lisa Aisatos bilde «Nattens dronning». Og det er jo meg det, jeg som er så mye oppe om natten, og danser med katten. Jeg elsker dette bildet og kan nesten ikke vente på å få rammet det inn. «Nattens prinsesse» klarte for øvrig ikke å la være å flytte på steinene jeg hadde lagt oppå bildet for at det ikke skulle rulle sammen mens jeg fotograferte det. Hehe, det er viktig å være med. Hilsen en liten bloggassistent.

Så fikk jeg grønne ting å spise og drikke. Les Blue of London og pistasjkrem. Disse to og en croissant kommer nok til å bli ren nytelse sammen. Men pistasjkremen må jeg nok dele på for den fikk jeg og kjæresten sammen hos en kollega av han. Jeg lurer på om hun kanskje leser bloggen? For det var mange kattelivfavoritter i den julegaven. Johan Bülow-lakrisen er allerede spist opp.

Også fikk jeg en vinrød ullstrømpebukse sammen med den gode teen. Så da blir jeg varm både i magen og på føttene. For ikke å snakke om i hjertet. Jeg elsker å få ting som jeg kan bruke og nyte.

Og det var flere som ønsket å gi meg varme i julegave. Denne spennende posen fra Røros Tweed fikk jeg fra svigerforeldrene mine. Posen er litt skrukkete nå for Mira kosepus har ligget oppå den hele jula og halve januar. Og hun lå allerede oppå den før den ble pakket opp. Denne lure frøkna visste nok at det var noe varmende og godt i ull.

Inni posen lå dette nydelige ullpleddet som heter Mimi i fargen aprikos. Seee så fint det er! Fargene er så perfekte her hos oss, også har det rutemønster (hundetannsmønster) som jeg virkelig har begynt å få sansen for. I tillegg er det så mykt og deilig, og ikke minst av norsk lammeull. Og når det på toppen av det igjen er kjøpt i butikken til kona til en av kjærestens beste kamerater, varmer det hjertet mitt enda mer. Norsk, lokalt, og massevis av kjærlighet og omsorg. Kan det bli bedre? Nå er hjertet varm, varmt, varmt! Og kroppen også selvfølgelig.

Men jeg må nok dele på den varmen, for Mirapus elsker dette pleddet ♥

Det er vel ingen tvil om at dette egentlig er Mira sitt pledd. Sånn som med alt det andre vi «eier». Sånn er livet med katter. Dere som har katt vet hva jeg snakker om ♥

Men var det ikke masse fint jeg fikk i julegave? Jeg føler meg så heldig og er så takknemlig for absolutt alt. Og som vanlig fikk vi også en del vin, bobler, mat og godt også. Og mye av det er allerede fortært. Narviksilda fra bestemor har vi spist opp, de rosa boblene drakk vi på nyttårsaften, en av rødvinsflaskene brukte jeg til å lage «dinde bourguignon» av restene etter kalkunen fra nyttårsaften, og lakrisen… ja, den var jo som sagt alt for god.

Men nå er jula bak oss, og det er varme som gjelder framover. I form av ull, te, kakao i kobberkasserolle, varme dusjer, vinterlige oppskrifter, å dykke ned i en god bok, og tanken på alle de gode og varme menneskene jeg har i livet mitt ♥