Blomsteråret 2020

Vi kan si mye om 2020, men én ting er sikkert, og det er at det på lik linje med 2019 var et veldig bra blomsterår. En stund sto det litt stille, ja samfunnet var jo nesten lammet av situasjonen som rammet oss så brått og uventet. Og da var kanskje blomster noe av det siste folk tenkte på. Men for meg var det faktisk noe av det første jeg tenkte på. Ja, jeg vet jeg er litt rar. Men sånn er det med lidenskap. Behovet for den ligger der selv i vanskelig stunder. Og kanskje man til og med trenger sånne ting litt ekstra da…?

Vi får starte med begynnelsen – januarbuketten. Det var en stund før alt ble så vanskelig. Men det var likevel tunge tider for oss i kattelivet, for sorgen og savnet etter Bianco var så stor. Men jeg tror nok at blomstene på en måte hjalp til med å holde meg i livet, holde meg i gang. Og det ble en pangstart på blomsteråret for se for en fin bukett! Rufsete, frodig, vinterlig og romantisk. Her var det stjerneskjerm, brudeslør, olivengrener, eucalyptus, voksblomst, kirsebærgrener, valmuer og grenroser.

Jeg hadde kommet over en hvit grenrose på Mester Grønn som var så hvit at den nesten så ut som marsinpan. Og jeg var selvfølgelig i ekstase over det. Men viktigst av alt var nok Bianco-rosa, som et slags symbol på at han fortsatt er med meg. I hjertet og i tankene.

Og så kom februar og jeg husker så godt at det var tunge dager. Jeg kom meg ikke ut og klarte så lite. Jeg hadde nappet til meg noen blomster når jeg gikk forbi Mester Grønn, en protea og hvit voksblomst, men ikke nok til en fullverdig månedsbukett. Så en fredag ringte jeg Sonja Johnsen Blomster å spurte hva de hadde inne da. Snill og god som de er ramset de tålmodig opp og pakket inn noen blomster som kjæresten hentet på tur hjem fra jobb. For selv om sorgen hang over meg som murstein og fatigue kunne det ikke skje at det ikke skulle være en månedsbukett på bloggen.

Forventningene mine til hvordan februarbuketten skulle bli var så lave som de aldri har vært før (dere vet jo hvordan det er når man ikke får sett med egne øyne hvordan ting egentlig passer sammen). Det eneste jeg visste var at den skulle være romantisk. Men så fikk saken en helt annen vending. For de grenrosene som de på Sonja hadde sendt meg som jeg trodde var kremfarget, var ferskenfarget. Nå kan det jo hende de heter kremhvite på bestillingslista hos blomsterleverandøren, men i mine øyne er de ferskenfargede. Så de hadde sendte meg Bianco-rosa, og det endret hele buketten. Men på en god måte. Og det ble virkelig en kjærlighetsfull bukett. Med Biancofarger, hvitt, brunt og rosa. Som en blanding av oktoberbuketten fra 2019 (som var inspirert av Bianco) og en valentinesbukett. Så februarbuketten ble veldig spesiell for meg ♥ Pluss at det ble jo en veldig fin bukett. Er dere ikke enig?

Den vakre marsbuketten ble kjøpt på en av de siste dagene i februar. Da hadde allerede koronaen begynt å spre seg godt, så kjæresten som var på jobb rett ved siden av Sonja Blomster kjørte ekstratur hjem for å hente meg sånn at jeg skulle slippe å ta bussen. Og marsbuketten i 2020 var siste gang jeg sto nede på Sonja og bare nøt synet av vakre blomster, leeenge, og uten munnbind. Flaks at de hadde så mange spesielle blomster da. Både franske tulipaner, anemoner og ranunkler var rene lykken å finne.

Når landet stengte ned og vi skulle holde oss hjemme, bestemte jeg meg for at å bestille en bukett på døra var på sin plass. Vi måtte fylle på med den gleden som var. Men koronaen rammet hardt i mange ledd – både hos de som produserer, pakker, transporterer og leverer. Jeg husker så godt at Marit svarte meg «jeg vet ikke om vi har sånne blomster som du liker». Men da hadde jeg gått inn i en sånn innstilling «at man tar det man får tak i», også fikk jeg være takknemlig for alle de årene med godt utvalg som hadde vært. Jeg ønsket meg det de hadde i «rolige» farger, og kjente på en sånn glede når denne fine buketten kom på døra. Det ble det første av mange blomsterbud i 2020.

Aprilbuketten ble årets påskebukett. Det var de flinke blomstervennene mine på Sonja Johnsen Blomster som lagde og leverte den. Også puttet jeg selv i tørkede strå og greiner fra januar -og marsbuketten for å gi den et lite «Idapreg». Og det var en ordentlig rufsete og frodig bukett, i hvitt, krem og orange. Og som alle i kattelivet likte godt som dere ser ♥

Til påsken fikk jeg også disse nydelige påskeliljene på døra fra min gode Disneyvenninne.

Og tidligere enn noen sinne, allerede i midten av april fikk vi coral charm-peoner i hus. Disse vakre blomstene er en stor lykke ved normale tider, så da kan dere kanskje tenke dere hvor takknemlig jeg var når de bredte seg utover og fikk denne nydelige lyse ferskenfargen. Nå begynte heldigvis tilgangen til blomster å normalisere seg litt.

Maibuketten var kanskje årets vakreste bukett med hvite peoner, Bianco-rosa, hvite levkøyer, mørklilla stjerneskjerm, brudeslør, eucalyptus og viburnum. Det var Marit på Sonja Johnsen Blomster som lagde den, men jeg hadde sendt både inspirasjonsbilde og ønskeliste over blomster og farger. I tillegg valgte jeg å putte litt tørket hvit limonium oppi som jeg hadde stående. Det beste av det beste samarbeid tenker jeg ♥

Til 17. mai brukte jeg deler av maibuketten videre, men puttet i nye peoner, grenroser og matricaria.

Når kjæresten fikk ny jobb kom denne vakre kreasjonen på døra. Og selv om den egentlig var til han, så er det sånn at samtlige blomster som kommer inn i dette huset blir litt mine også. Det er jo jeg som steller og passe på de. Og mest sannsynlig jeg som har mest glede av de også 😉 Hehe, sånn er det å være så blomsterglad som meg.

Denne buketten var også slitt spesiell, for Marit hadde selvfølgelig kjent igjen navn og adresse til mottaker. Så hun sørget for at det ble puttet lammeøre i den som jeg hadde spurt etter så mange ganger. Det kaller jeg omsorg og kjærlighet for kundene sine ♥ I tillegg var det nigella, skabiosa og peoner i buketten.

Så ble det tid for uteblomster og det ble kanskje den fineste og frodigste «hagen» vi har hatt. Jeg var spesielt fornøyd med den røde alunrota dere ser bak Mira. Etter dette bildet var det forresten ingen tvil om at Mira er en like stor blomsterpike som meg ♥

Blomsterbudene fortsatte å komme på døra. Og nå også med uteblomster sånn som denne sjokoladekosmosen.

Og disse helt fantastisk vakre peonene!

Junibuketten ble den første buketten på mange måneder som jeg satt sammen selv. Da var smitten under såpass kontroll at jeg turte å stoppe opp for å se på blomstene når jeg gikk forbi Mester Grønn. Det ble en ordentlig sommerlig og rufsete bukett med asters, thlaspi green bell og en av de vakreste lyserosa grenrosene jeg har sett. Den var så enkel med «bare» tre typer blomster, men samtidig en bukett som gjorde mye ut av seg.

I juni fikk vi også en nydelig bukett fra en av våre blomsterglade naboer.

I juli ble det mest fokus på uteblomster. Men når sommerværet lot vente på seg og regnet tok helt over, bestilte jeg denne store sommerbuketten av en drøm.

Litt senere i juli hadde jeg også denne rufsete buketten stående. Jeg har glemt å vise den til dere av en eller annen grunn, men den er jo alt for fin til å bare ligge i en mappe. I denne var det eucalyptus, pistasj, veronica, løvemunn, matricaria, grennellik, brudeslør, limonium og en rund ballaktig sak (ved siden av matricariaen) som jeg rett og slett ikke vet navnet på.

Julibuketten ble en grøftekantbukett i en ny gammel vase på stett.

Augustbuketten var det også jeg som lagde. Den ble en miks av ammi majus, bergknapp og ferskenfarget hodenellik fra Mester Grønn, og en hvit rose og alunrot fra vår egen lille «hage».

Blomster fra hagen hadde vi for øvrig på kaka også.

En fredag tidlig i september kom kjæresten hjem med denne fine overraskelsen. Han hadde vært innom Sonja Blomster for å kjøpe blomster til en kollega og sa at han ikke kunne dra derfra uten noe til meg. Igjen kom det opp et spørsmål om de hadde noe jeg kom til å like, før Sara hadde sprunget inn på kjøla for å lete. Haha, jeg er nok en av de mest krevende kundene de har der, men jeg tror de setter pris på meg likevel ♥ Resultatet ble i allefall hagesnøbær, gammelrosa hodenellik, hvit alstromeria, lyserosa grennellik og brune strå. Jeg elsket den buketten! Og det gjorde Mira også.

Septemberbuketten ble en miks av restene fra buketten fra kjæresten, blomster fra hagen, og en tur forbi Mester Grønn. Det var en stor bukett i rosa og hvite nyanser som inneholdt hortensia, hodenellik, grennellik, protea, eucalyptus, alstromeria, hagesnøbær, georginer, bergknapp og solhatt. Jeg fikk mange kommentarer på denne buketten.

Oktoberbuketten var det Marit som lagde. Og det var en ordentlig høstlig bukett med cotinus, hortensia, krysantemum og strå. En stor og vakker bukett som bredte seg langt utover vasen/mugga.

Og nederst under eucalyptusen lå denne fine overraskelsen ♥

I oktober hadde vi også tørkede hortensia stående på kjøkkenbordet.

Så kom november med et snev av jul, og jeg gikk bananas på buntetorget til Mester Grønn. Der fant jeg både brunia, gul ilex og ferskenfarget amaryllis som jeg hadde savnet så mye. Og tre nye blomster som jeg aldri hadde hatt før – Leucadendron Rubrum som nesten ligner på en kongle og hele to forskjellige mimosa. Det ble en veldig fin novemberbukett.

Mimosa (den grønne med sølvaktige perlerader) er så nydelig vakker. Bare så synd at de tørker så fort. Men de er fine som tørkede blomster også.

Når vi entret selveste julemåneden desember sto det en bukett skimmia i den gamle Porsgrund Porselenmugga mi.

Desemberbuketten ble også en helt nydelig bukett. Den bar preg litt engelsk stil, og gjorde mye ut av seg men på en enkel måte. Den inneholdt egentlig mest grønt, men det var for å få den vakre hvite amaryllisen med røde kanter til å skinne. Og selv om den var nedtonet i fargene, så fikk i allefall jeg masse julestemning av den.

Så selv om 2020 har vært utfordrende, har det også bydd på maaaange fine blomster. Og det er jo i slike stunder man skal fokusere på de små tingene, derfor kjenner jeg meg veldig takknemlig. Jeg hadde vel egentlig før koronaen kom begynt å forberede meg på litt andre tider når det kommer til det eksepsjonelt gode utvalget vi har hatt de siste årene. Jeg hadde lagt merke til at enkelt produkter var blitt dyrere og vanskeligere å få tak. Ja, faktisk ikke bare i blomsterbransjen. Og sånn kommer det nok til å være framover også. Både på grunn av økonomi, klimakrise og virus. Vi har nok godt av å ikke forvente for mye, men heller være takknemlig for det som er og det man får. Men samtidig håper jeg at 2021 blir et bra blomsterår. For blomster det er virkelig lykke for meg.

Julegavene

Det går litt tregt med meg om dagene, men endelig fikk jeg fotografert julegavene. Så her er de, i sin prakt. Så fine og så omsorgsfulle. Og gitt med så masse kjærlighet. Jeg er så takknemlig for absolutt alt! La oss se litt nærmere på de.

Fra to gode venninner fikk jeg de bøkene jeg ønsket meg – Vinter hos Wood og Roy Jacobsens siste bok om Ingrid fra Barrøy. Jeg gleder meg sånn til å fordype meg i begge disse.

Fra min gode julevenninne fikk jeg alepposåpe med lavendelduft. Dette er en gave med mye omtanke bak, for etter at jeg fikk psoriasis har hudlegen min gitt meg forbud mot å bruke såpe. Men denne såpa dere, den kan folk med «vanskelig» hud bruke. Den er laget av 90 % olivenolje og laurbærolje. Og etter år med den samme dusjoljen gleder jeg meg sånn til å kjenne den beroligende lavendeldufta på kroppen.

Fra mamma fikk jeg denne råfine kobberkasserollen fra Sabor. Og i den skal det lages mye kakao i. Eller «kowkow» som jeg kalte det for når jeg var lita.

Og fra storebror fikk jeg to sett med linsengetøy i den perfekte nudebeige fargen. Det kunne ikke ha passet bedre nå som det har blitt hull i det lyserosa favorittlinsengetøyet. Jeg får krysse fingrene for at jeg klarer å fikse det, men dette blir nok uansett et nytt favorittseengesett.

Fra kjæresten fikk jeg en ny flaske av parfymen min J’adore. Og i tillegg til det en helgetur til Oslo i november for å dra på afternoon tea på Perch’s og konsert med Jason Isbell. Tenk så heldig jeg er ♥ Så får vi bare krysse fingrene for at pandemien ikke kommer i veien for det. Men gjør den det så får vi bare utsette det. Enkelt og greit.

Hos en venninne som alltid bruker litt tid på å lete etter gaver som passer mottakeren perfekt, fikk jeg denne rullen med en sløyfe rundt. La oss åpne og se hva for noe spennende det er.

Et aldeles nydelig trykk av Lisa Aisatos bilde «Nattens dronning». Og det er jo meg det, jeg som er så mye oppe om natten, og danser med katten. Jeg elsker dette bildet og kan nesten ikke vente på å få rammet det inn. «Nattens prinsesse» klarte for øvrig ikke å la være å flytte på steinene jeg hadde lagt oppå bildet for at det ikke skulle rulle sammen mens jeg fotograferte det. Hehe, det er viktig å være med. Hilsen en liten bloggassistent.

Så fikk jeg grønne ting å spise og drikke. Les Blue of London og pistasjkrem. Disse to og en croissant kommer nok til å bli ren nytelse sammen. Men pistasjkremen må jeg nok dele på for den fikk jeg og kjæresten sammen hos en kollega av han. Jeg lurer på om hun kanskje leser bloggen? For det var mange kattelivfavoritter i den julegaven. Johan Bülow-lakrisen er allerede spist opp.

Også fikk jeg en vinrød ullstrømpebukse sammen med den gode teen. Så da blir jeg varm både i magen og på føttene. For ikke å snakke om i hjertet. Jeg elsker å få ting som jeg kan bruke og nyte.

Og det var flere som ønsket å gi meg varme i julegave. Denne spennende posen fra Røros Tweed fikk jeg fra svigerforeldrene mine. Posen er litt skrukkete nå for Mira kosepus har ligget oppå den hele jula og halve januar. Og hun lå allerede oppå den før den ble pakket opp. Denne lure frøkna visste nok at det var noe varmende og godt i ull.

Inni posen lå dette nydelige ullpleddet som heter Mimi i fargen aprikos. Seee så fint det er! Fargene er så perfekte her hos oss, også har det rutemønster (hundetannsmønster) som jeg virkelig har begynt å få sansen for. I tillegg er det så mykt og deilig, og ikke minst av norsk lammeull. Og når det på toppen av det igjen er kjøpt i butikken til kona til en av kjærestens beste kamerater, varmer det hjertet mitt enda mer. Norsk, lokalt, og massevis av kjærlighet og omsorg. Kan det bli bedre? Nå er hjertet varm, varmt, varmt! Og kroppen også selvfølgelig.

Men jeg må nok dele på den varmen, for Mirapus elsker dette pleddet ♥

Det er vel ingen tvil om at dette egentlig er Mira sitt pledd. Sånn som med alt det andre vi «eier». Sånn er livet med katter. Dere som har katt vet hva jeg snakker om ♥

Men var det ikke masse fint jeg fikk i julegave? Jeg føler meg så heldig og er så takknemlig for absolutt alt. Og som vanlig fikk vi også en del vin, bobler, mat og godt også. Og mye av det er allerede fortært. Narviksilda fra bestemor har vi spist opp, de rosa boblene drakk vi på nyttårsaften, en av rødvinsflaskene brukte jeg til å lage «dinde bourguignon» av restene etter kalkunen fra nyttårsaften, og lakrisen… ja, den var jo som sagt alt for god.

Men nå er jula bak oss, og det er varme som gjelder framover. I form av ull, te, kakao i kobberkasserolle, varme dusjer, vinterlige oppskrifter, å dykke ned i en god bok, og tanken på alle de gode og varme menneskene jeg har i livet mitt ♥

Mer av ruter

Jeg er egentlig ikke så opptatt av trender og det som er «in». Jeg kjøper og bruker det jeg liker og sånn kommer det nok alltid til å være. Men i disse koronatider hvor man kanskje surfer litt mer enn normalt på nett, så kan man jo bli litt påvirket. Og nå aner jeg en økende trend av ruter. Både på klær og interiør.

Ruter er sammen med striper på mange måter et klassisk mønster som alltid er der i en eller annen form. Som ikke forsvinner, men som ikke nødvendigvis tar for stor plass heller. Høsten og jula er kanskje den tida vi forbinder mest med dette mønsteret. Både på kopphånduker, skjerf, pledd og flanellsengesett. Men nå begynner rutene å spre seg. Til hele året. Og til mer enn kjøkkentekstiler. Og ikke bare de rutemønstrene som vi kanskje bruker mest her til lands, de som heter «tartan» og «plaid» på engelsk. Men også det erkebritiske rutemønsteret gingham. Jeg syns det er spesielt dette jeg ser mer av nå. Haha, er ikke det artig at de i det engelske språket har så mange forskjellige navn, mens at vi i Norge bare kaller det for noe så enkelt som ruter?

Ginghamruter sånn som dette har virkelig vokst på meg de siste årene. Og spesielt i denne duse grønnfargen. Jotex har hatt både duk, løper, spisebrikker og gardiner i denne serien. Men dessverre oppdaget jeg det for sent sånn at de nå er utsolgt i de fineste fargene. Jeg håper de får det inn igjen.

Det er kanskje spesielt på sengetøy at jeg har merket en oppblomstring av ginghamruter. Dette som heter Bæk&Bølge fra det danske merket Juna la jeg merke til allerede i fjor. Men så er jo danskene litt forut for sin tid når det kommer til design og trender. Ofte er det de som starter en trend. Har dere lagt merke til det?

Et annet fint dansk sengetøy med ginghamruter er dette fra Studio Feder som kommer i både lyseblått og beige. Dette merket har altså  mye fint, og rutemønster er noe som går igjen hos de.

Men vi henger ikke helt etter her i Norge heller. Sparkjøp har solgt dette sengetøyet i flanell i snart ett år. De er utsolgt i nettbutikken nå, men jeg registrerer at de har en del igjen i de fysiske butikkene. Jeg kunne tenke meg dette både i grønt og gult.

Og Ellos har også satset på sengetøy med ginghamruter i år. Dette lysegule i lin har jeg falt pladask for. Jeg elsker jo som dere vet lin, og gul gingham gir meg veldig sommerfølelse. Jeg er derimot ikke så veldig begeistret for rysjene de har sydd på, for det blir nesten for mye både med rysjer og ruter. Men de kan jeg ganske enkelt ta bort. Så dette vurderer jeg sterkt å kjøpe.

Hvis man ønsker å ta det helt ut finnes det linlaken i samme serie også. Men her er jeg litt sånn at jeg ville ha valgt enten rutete laken eller rutete sengetøyet. Jeg liker mønster på mønster, men det må være en balanse. Og her kan det fort bli litt mye.

Og ønsker man ikke å ha rutete sengetøy kan man jo ha rutete sengeteppe. Er ikke dette fint da? I orange nyanser og med med litt store ruter. Absolutt noe å ha på ønskelista.

Matchende putetrekk finnes det også. Jeg får ordentlig britisk feeling av dette.

Det er ikke bare på soverommet Ellos har fokus på ruter. Denne kopphåndduken i lin  som kommer i både beige og grågrønn er både litt moderne og rustikk i stilen.

H&M har også ruter i sortimentet nå. Og kjøkkentekstiler og duker med ruter er kanskje ikke så uvanlig, men her har de til og med porselenskrus med ruter.

Og rutete servietter kjøpte jeg som dere kanskje husker til jul. Men disse rutete serviettene i lin og bomull er litt mer hverdagslig og nøytral av seg.

Men ønsker man litt mer farge er disse fra Home & Cottage også fine.

Rutete puter i sofaen er vel heller ikke å forakte. Denne i brun gingham kommer fra merket By Ida. Ikke så verst navn det eller 😉

Og denne orange fra Madam Stoltz tror jeg kunne ha vært fin i vår sofa.

Ullputa Horizon fra Elvang har jeg sett på i flere år. Man tenker ikke at den har rutemønster med en gang man ser den, for det er så diskre. Men visst er det ruter. Horizon kommer i mange fine farger, men det er den grønne som er favoritten min.

Noe annet fint rutete å ha i sofaen er dette quiltede teppet fra det engelske merket Toast. England + ruter = sant. Og sånn har det nok vært i mange år.

På kroppen kan jeg gjerne også ha ruter. Sånn som denne fine kjolen.

Eller denne sommerlige varianten i lyseblått.

Og denne rutete bomullsskjorta ville også ha vært perfekt for sommeren.

Denne omslagstoppen i lin ligger allerede i skapet mitt og venter på litt varmere tider. Den er bare  fin! Jeg skal vise den til dere når dagene blir litt lysere og det blir enklere å ta gode bilder.

Men kanskje jeg skulle ha hatt noe varmere til den kulda som råder nå. Sånn som denne cardiganen i ull fra Lindex. Den er riktignok i hundetannsmønster, men det er ruter det også. Også er den så herlig gammeldags i stilen.

Så som dere ser blir det bare mer og mer av ruter. Og jeg må si at jeg liker det. Ruter kan kanskje virke litt «bonete» da de brukes mye i landlige stiler og på flanellskjorter. Men jeg syns de har noe hjemlig og koselig over seg som treffer meg i hjertet. Jeg kommer nok ikke til å fylle hjemmet vårt med ruter, men litt mer av det blir det nok i kattelivet også.

Hva syns du om ruter?

En stille stund

I går på formiddagen når det var så vakkert lys på himmelen lagde jeg meg en kopp te, tente stearinlys og hentet fram en av de siste safranbollene fra fryseren. Jeg gjorde som jeg bruker å gjøre, og puttet alt på et brett og tok det med meg i senga. For akkurat nå når det er så kaldt er det ingen bedre plass enn under dyna med flanelltrekk. Det er en av mine beste lifehacks – å sove i flanellsengesett når det er kaldt.

Se så stemningsfullt og koselig.

Mira satt helt i ro i vinduet bak gardinen og så på småfugler mens jeg tok disse bildene. Det var noe helt nytt, for vanligvis er hun høyt og lavt og det bringer gjerne med seg litt uro og støy. Men nå var hun like rolig som meg. Nesten som at det var en egen stemning i rommet som omkranset oss.

Så klatret hun sakte ned i senga med langsomme og smygende bevegelser. Helt rolig. Som om hun listet seg på tå bort til brettet for å forsiktig sjekke hva for noe godt og spennende som var der. Hun luktet først på bollen, men det var blomstene som var mest interessant. Men så hvisket jeg «neeeei» forsiktig og da smilte hun til meg før hun la seg ned inntil puta mi og lukket øynene.

Jeg brukte lang tid på å spise safranbollen. Den skulle virkelig nytes for nå er det lenge til neste gang de bakes.

Det ble nissete i tekoppen denne gangen. Det er like godt i januar som i desember!

Og sånn ble vi sittende (eller liggende) å nyte helt til det ble mørkt. Ingen lyder, ingen stress. Bare ro og en stille stund sammen. Ja, det var nesten litt som om tida sto stille og vi bare eksisterte i en haug av flanell ♥

Litt mer normalt

Nå føles det som at ting begynner å bli litt mer normalt igjen. Litt mer januar sånn som vi kjenner den. Vi har fått et tynt lag med snø, så nå er bakken hvit. Og det er kaldt ute. Vinterkaldt. Lyset blir sterkere for hver dag som går, selv om det bare er noen timer om dagen. Men ettermiddagene og kveldene er fortsatt så mørke at vi lar julestjerna få henge i vinduet litt til. Den har konvertert til vinterstjerne nå.

Vi er fortsatt mest hjemme, mest inne. Ingenting sosialt og hjemmekontor og alt det der. Men med snøen og lyset er det på en måte lettere å se for seg at vi skal komme oss mer ut. Kanskje til og med møte andre. Jeg oppdaget to små spirer i en grønn Oxalis som hadde gått helt i dvale i mørketida, og det ga meg sånn håp. Håp om liv. Håp om lys. Håp om bedre tider. Er ikke det rart at noe så lite kan bringe fram sånne følelser?

Søvnen er det fortsatt så som så med. Fortsatt ujevn og urolig. Men jeg føler meg likevel på en måte mer avslappet. Nesten som at det hjalp på å si høyt at det var litt mye på en og samme gang. Og nå slapper vi av på en annen måte. Mer sånn som vi gjorde før i januar, sammen med Bianco. Mira blir stadig bedre på dette hun også som dere ser.

Se bare! Tenk her ligger hun, nesten på samme plass som Bianco brukte å ligge. Bare noen cm unna. Han lå på armlenet, og hun ligger mest på putene. Det er både fint og sårt ♥

Vår lille putepus ♥ Jeg er så glad i henne!

I helga sjekket jeg bildene i januarmappa på kameraet og der var det til min store overraskelse bare bilder av Mira. Ja, foruten portvinsglasset. Og det er jo ikke unormalt at det er mange eller mest kattebilder på mitt kamera. Men det bruker alltid å være andre ting også. Blomster, tekopper, mat, himmelen, levende lys og koselige stunder. Mangelen på andre ting vitner om en dårlig periode, for kameraet er som regel sjelden langt unna når det dukker opp fine motiv. Da bestemte jeg meg for at jeg måtte ta noen bilder nå.

Blant annet av denne fine grennellikbuketten som jeg kjøpte på Kiwi for en stund siden. Jeg bruker egentlig ikke å handle så mye blomster på matbutikker, for jeg ønsker å støtte blomsterbutikkene. Men grennellik har det vært lite av i over ett år nå, så det kjøper jeg med én gang jeg kommer over det. Det er jo en av favorittene mine. Denne buketten var for øvrig knalloransje når jeg kjøpte den. Egentlig for sterk farge for min smak. Men jeg visste at fargen kom til å bli mer ferskenaktig etter en ukes tid. Og se så fin den er. Tenk at disse blomstene forbindes mest med begravelse. For meg er nelliker mest glede.

Jula er på tur ut av dette hjemmet nå (senere enn hos de fleste vil jeg tro). Og etter at kjæresten kom ut av hjemmekontoret en dag jeg hadde tent ekstra mange levende lys, erter han meg med at jeg har erstattet jula med lysene. Liksom for å fylle tomrommet. Ja, det er kanskje ikke helt feil det, det blir jo alltid litt tomt etter jula. Men nå er i allefall de vinrøde kubbelysene byttet ut med kremhvite, og svibler og røde julestjerner er byttet ut med blomsterbuketter. Men noen få ting har jeg ikke lyst å slippe taket i enda. Og det er nøtteskåla og klementinene. De skal få stå litt til.

Et annet tegn på en litt mer «normal» januar er når putene og pleddene ligger litt slengt rundt i sofaen. Det er sånn behagelig rot. I januar vel og merke 😉 I morgen er det soldag i Tromsø, og da står det solboller og kakao på menyen. Kanskje vi i tillegg får et glimt av sola. Værmeldinga er optimistisk. Og jeg kjenner litt mer av den optimismen jeg også nå.

Håper dere alle har en fin dag!

Miss Port

Miss Port, eller Frøken Portvin, det er meg det. Og det har jeg vært helt siden jeg ble introdusert for denne magisk gode drikken for noen år siden. Etter da har portvin vært et must for meg hver jul.

Portvin er nok en drikk som de fleste forbinder med gamle damer og dessert. Hehe, og jeg er jo som kjent litt gammel i sjelen (jeg som har abonnert på Hjemmet siden jeg var 19), men jeg tror egentlig at mange flere kunne ha drukket og likt portvin hvis den ikke hadde vært satt i denne «båsen». For dette er virkelig en god drikk som passer til mye. Både søtt og salt. Jeg nyter den ofte alene, men jeg syns den er nydelig til ost også. Spesielt blåmuggost. Også har jeg lest at den egner seg veldig godt i både sauser og til rødt kjøtt. Dette har jeg ikke prøvd enda, men med tanke på hvor smaksrik den er kan jeg godt se det for meg. Dette er for øvrig favoritten min så langt. Den har noter av tørket frukt, urter og karamell. Også er det ganske greit at man kan kjøpe den i en liten flaske.

Og selv om portvin er blitt en veldig julete ting her i huset, så nyter jeg den ellers i året også. Det er ikke rent sjelden jeg henter fram den lille portvinsflaska og et av de små gamle glassene når jeg skal kose meg litt ekstra. Det gjorde jeg senest en uke ut i januar mens jeg så siste episode av Den nye dyrlegen, som faktisk viste seg å være en juleepisode. Og da fikk jeg sånn julestemning at jeg måtte hente fram engelsk fruktkake også. Hehe, ingen tvil om at jeg har England i hjertet.

Har dere forresten sett på Den nye dyrlegen? Det er ordentlig britisk feelgood fra den beste tida (20-40-tallet). Jeg brukte faktisk litt tid på å like denne serien, jeg måtte på en måte bli kjent med karakterene og tempoet først. Det er egentlig litt uvanlig for meg å være, og spesielt når det både er britisk og dyr inne i bildet. Men når jeg hadde fått litt mer innblikk i de forskjellige relasjonene og hvordan personlighetstyper de var, så elsket jeg hele serien. Og kanskje spesielt på grunn av det vakre landskapet. Tusen takk godeste Silje for at du anbefalte den. Og nå anbefaler jeg den videre til alle dere andre. Se den! Og gjerne med et glass portvin attåt ♥

En hvit tekanne

Jeg har klart å dumme meg helt ut nå. Dere husker kanskje at jeg hadde denne nydelige tekanna som heter Casper Conran Tisburyjulens ønskeliste for noen år siden? Fra samme serie som de to muggene mine som jeg bruker så mye og elsker så høyt. Den har faktisk stått på ønskelista helt siden da, men jeg har ikke prioritert den fordi vi ikke har så god plass i skapene her hjemme. Og fordi jeg allerede har en svart jern-tekanne som holder bedre på varmen.

Men jeg har hele tiden tenkt at jeg skulle kjøpe denne tekanna, for det e kjekt å ha en hvit og litt nøytral tekanne i porselen også. En som er litt elegant. Jeg har bare vært litt treg. Faktisk for treg viser det seg. For nå finner jeg den ikke for salg noen plasser. Jasper Conran sin Tisbury-serie er tydeligvis på vei ut. Dessverre. Og nå som jeg tenkte at jeg skulle ordne en ordentlig afternoon tea med pent servise her hjemme siden det ikke er like lett å gå på café lenger. Usj, det er så leit.

Jeg ble så irritert over meg selv først, men etter en halvtimes frustrasjon fant jeg ut at jeg må være løsningsorientert framfor å se det negative. Så i tillegg til å registrere Tisburykanna som søkeord på Finn.no (og håpe at den med tiden skal dukke opp), må jeg finne et alternativ. Ingen er selvfølgelig så fin som Tisbury, verken i fasong eller mønster (rillene), men her er i allefall de beste hvite/kremfargede tekannene jeg har funnet så langt:

Vi får starte med en litt moderne variant i kremhvit keramikk fra Höganäs. Denne har jeg likt i maaange år, men den er nok litt for lite klassisk tekanne i stilen. Den er veldig hverdagslig og fin, spesielt med treunderlaget, men jeg får ikke nok «engelsk teselskapfeeling». Og det er jo det jeg ser etter i en hvit tekanne. Noe litt mer elegant rett og slett. For til hverdagene har jeg jo den svarte jern-tekanna.

Neste på lista er den svenske tekannen Blond fra Design House Stockholm. Denne er et godt alternativ både på grunn av den runde og klassiske formen, men også rillene/stripene. De er riktignok horisontale kontra vertikale som på Tisburykanna. Men så lenge det er striper er det et stort pluss. I tillegg liker jeg at den ikke er for stor, for jeg syns det er bedre å brygge ny te oftere enn at teen rekker å bli kald. Denne er 1,2 liter, og det er ikke så langt unna den perfekte størrelsen for meg som er rett over eller under en liter. Her er prisen heller ikke så ille. Også er det jo viktig å støtte nordisk design.

En annen fin tekanne med horisontale riller er denne fra Sophie Conran – søsteren til Tisburytekannens skaper. Denne tekanna kommer i to forskjellige størrelser, både 0,6 liter og 1,13 liter. Og fasongen er veldig rund og organisk. Sophie Conran lager fine serviser hun også, men hun har et litt mer grovt uttrykk enn sin bror Jasper Conran. Jeg savner litt mer eleganse. Noe som sier mer Bukingham Palace enn English Countryside.

Og når vi er inne på det mest elegante av det engelske tenker jeg at denne tekanna fra serien Edme fra Wedgwood kan være et alternativ. Her snakker vi ordentlig gammel stil (fra midten av 1700-tallet), og denne kanna er både sofistikert og detaljert. Riller har den også, og jeg må si at jeg har veldig sansen for den elegante stetten. Men samtidig er jeg usikker på om dette blir litt for mye for meg. Ja, selv om jeg er ekstremt inspirert av den engelske stilen for øyeblikket. Her ser jeg for meg at et enklere og flatere lokk ville ha gjort seg bedre til det totale uttrykket.

Hammershøi fra Kähler har jeg også likt i flere år. Faktisk er jeg litt bergtatt av hele serien, både kakefat og blomstervaser (jeg har jo en vase som dere kanskje husker). De vertikale rillene er nok det som tiltaler meg aller mest, men den litt nette og kompakte fasongen er også litt artig. Men her er jeg litt usikker på om jeg liker håndtaket på tekanna. Det er i messing og gir et litt mer moderne uttrykk enn hva jeg hadde sett for meg. Jeg syns heller ikke det virker så praktisk å helle med denne kanna. Jeg får liksom følelsen av at man blir å brenne seg både på lokket og på håndtaket. Er det noen der ute som vet?

Så kommer vi til den tekanna som kanskje ligner aller mest på Tisburytekanna. Den heter Plissé og er fra det franske merket Pillivuyt. Dette er en meget fin og elegant tekanne, med god funksjonalitet og lang holdbarhet. Og ikke minst har den riller! Og jo mer jeg ser på den tenker jeg at den nesten er finere enn Tisburykanna (om det går ann). Jeg likser spesielt godt håndtaket. Det eneste negative med denne tekanna er at den er litt større enn jeg ønsker meg, hele 1,5 liter. Det er bare 2 dl mer enn Tisburykanna, men når man ønsker å være nærmere 1 liter blir den kanskje for stor.

Beveger vi oss litt mer mot det moderne igjen finner vi denne tekannen – Amera fra Lene Bjerre. Her er det også et litt grovere og røffere inntrykk, da spesielt på grunn av den kremfargede glasuren som har litt brunfarge i kantene. Men fasongen er fortsatt ganske elegant. Jeg liker denne tekanna veldig godt, men her føler jeg også at dette er mer for hverdager enn finbruk. Jeg skulle gjerne hatt denne i en lavere variant som da igjen hadde gitt mindre volum enn denne på 1,4 liter.

Så har jeg til og med tatt turen innom IKEA (men ikke fysisk da). Og der fant jeg tekannen Vardagen som er en ganske så koselig og enkel tekanne. Denne er absolutt ikke lik Tisbury. Ingen riller, og ikke i nærheten så elegant. Men den har noe fint over seg likevel, som gjør at jeg tenker den kan være fin å ha mens jeg venter på at en Tisburykanne skal komme min vei. Jeg liker fasongen på denne, håndtaket og lokket. Men når jeg studerer alle bildene av denne tekanna får jeg en følelse av at lokket er plassert for langt fram mot tuten. Nå er jeg veldig pirkete her, men detaljer er viktig for meg. Det må være en balanse mellom tut, håndtak og lokk. En annen ting er at de få gangene vi har bestilt ting fra IKEA uten å ha sett varene på forhånd, så har alt vært så mye større enn hva man forestilte seg. Kjæresten har brukt å spøke med at de bare lager ting for kjemper. Hehe, håper ingen tar seg nær av det 😉 Men denne tekanna skal ikke romme mer enn 1,2 liter, så da kan den vil ikke være stor?!

Så det var de beste hvite tekannene jeg har funnet så langt. Men jeg er fortsatt ikke sikker på hvilken kanne jeg skal velge? Jeg heller nok mest mot den fra Design House Stockholm eller den franske. Hva syns dere var finest? Og rop ut dersom dere har noen gode tips om fine hvite tekanner.

Snølengsel, juleblues og ubalanse

«Januar er ikke vår beste måned» er en setning som har gått igjen i flere blogginnlegg ved begynnelsen av nye år. Ja, jeg har vært veldig ærlig om det, selv om dette egentlig er en hverdagslykkeblogg med hovedfokus på fine ting.

Men det er egentlig helt greit å si det høyt. For vi vet alle at vi må ha noen dårlige perioder for å virkelig vite og kjenne når de gode kommer. Og med januar kommer julebluesen, for det er hardt for en sånn juleelskende person som meg å måtte si hadet til jula. Og spesielt når jeg føler at det gikk for fort, og jeg hadde lyst å gjøre mer. Også er dette alltid den tyngste og mørkeste delen av mørketida for meg. Den delen uten alle lysene, stemninga og ventetida. Joda, vi venter jo selvfølgelig på sola, så det er lys i tunellen. Men jeg og januar har likevel aldri blitt dus.

Men selv om jeg føler det sånn er det noen ting som jeg alltid har satt pris på ved januar. Roen, muligheten til å sove og hvile, solboller og kakao, og ikke minst snøen. For der desember kanskje har skuffet litt på snøfronten, har januar så og si nesten aldri sviktet. Det har kanskje vært perioder med sørpe og lite snø, men mest av alt har det snødd, både jevnt og voldsomt. Både dalende himmelsk korrekturlakk og vannrett snøstorm som alltid har pakket oss lunt inn. I vatt.

Men i år. I 2021. Det som mange betegner som kaos del 2. Har vi bare hatt noen få fnugg i lufta. Ja, selv etter en svart, grå og snøløs jul. Og fortsatt er det det svarte mørket som rår. Bare veier og gråe grøftekanter. Lengselen etter det hvite, det rene, det lune, er så stor nå at jeg nesten ikke klarer å forstå at jeg befinner meg i en vintersesong. Er det virkelig januar? Jeg kjenner meg uvel og alt er så skittent. For jeg bruker alltid å føle at snøen renser opp. Både lufta jeg puster, de skitne grøftekantene, og faktisk tankene også. Aldri har jeg lengtet så mye etter snø som nå. Nå er det rett før jeg kontakter Reodor Felgen for å få lagd en sånn snømaskin. Selv om det selvfølgelig ikke fikser bekymringene mine for klimaet.

Samtidig nekter kroppen min å sove. Godt, nok og på riktig side av døgnet. Jeg ligger i timesvis å vrir meg i senga, og jeg er så sliten hver gang jeg våkner. Det kan selvfølgelig være så mangt. Både julens mange utskeielser på kostholdsfronten, dårlig døgnrytme og mørket. Men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det bunner mest i uro og bekymringer. Og der er dessverre listen lang.

Vi bor på leire, og helt siden jeg fant ut om det for åtte år siden har jeg tidvis slitt med mareritt om nettopp jordras. Flere ganger har jeg våknet opp svett, midt i en drøm hvor bygget vårt ligger langt uti havet, og alt jeg har tenkt på er hvordan jeg skal berge Bianco. Når disse bekymringene har kommet har både venner, kolleger og drosjesjåfører betrygget meg med at byggene her er forankret ned i fast grunn. Men jeg vet ikke dette med sikkerhet. Eller hvor jeg kan finne ut av det. Når jeg ser andre situasjoner hvor kommunen ikke har gjort en grundig nok jobb, kjenner jeg tvil. Og rastragedien på Gjerdrum bidro dessverre til at disse bekymringene kom opp igjen. Jeg prøver selvfølgelig å ikke tenke for mye på det, men jeg merker at de ligger i bakhodet og lurer. Og gjør meg urolig.

Pandemien og alle de siste smitteutbruddene som kommer fra folks egoisme og tankeløshet er en annen ting. Det som utspiller seg i min hjemby Harstad nå. Jeg sier som en god venninne sa – hun kunne ha skjønt at det kunne ha skjedd i starten av alt dette når man ikke visste. Men at folk ikke tenker lenger nå nesten 10 måneder ut i det er nesten ikke til å tro. Mange er forståelig nok sinte. De har vært flinke, avstått fra det sosiale. Men så blir de likevel straffet med enda strengere tiltak og mer begrensninger. Og større fare for å bli syk. Det føles tungt og urettferdig at noen få skal få ødelegge for resten.

Men det voldsomme sinnet mange ytrer bekymrer meg også. Og det tar meg videre til neste punkt. Stormingen av kongressen i USA. En president som oppriktig tror han har blitt frastjelt et valg. Og alle de som følger han, som tror på han. Som er villig til å trampe på demokratiet. Og de er ikke rent få heller. Det gjør meg redd å se at folk kan tro noe som ikke har noen fot i virkeligheten i det hele tatt. Ingen kritiske spørsmål, ingen grundig faktasjekk. Ingen vekt på hva flertallet sier.

Dessverre er det flere av disse på pandemifronten også, til og med i Norge. Og jeg skjønner bare ikke hvor fornuften har tatt veien? Hvordan vi kan ha folk i opplyste Norge som benekter situasjonen vi er i samtidig som noens mamma, bestefar, barn eller ektefelle lider og dør? Hva er vi og hva kommer til å skje med oss uten fornuften?

Dere som har lest bloggen min en stund kjenner meg godt nok til å vite at mangelen av snø er nok til å «vippe meg av pinnen». Jeg trenger snøen til min mindre gode januar mens jeg sover masse, sørger over jula, spiser de siste lussekattene og venter på sola. Hvor ble det enkle vanskelige av? Som om ikke tapet av Bianco skulle gjøre ondt nok. Dette er mye. Jeg har tenkt ofte det siste året at jeg skulle ønske jeg kunne skru tida tilbake for å få enda mer tid med Bianco. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake til dette, dette og dette.

Og selv om jeg er kjempetakknemlig for alt jeg har, at verken jeg eller mine nærmeste har fått korona, og at jeg skal gjøre en ekstra innsats for meg selv framover (innta enorme mengder gurkemeie, trene masse styrketrening, gå tur i dagslys, og slutte å lese nyhetene og kommentarfelt), føles ubalansen total nå. Det eneste jeg vet helt sikkert er at jeg er så takknemlig for kjæresten, Mira, og alle andre som jeg er glad i. Resten virker som det bare gjenstår å se.

Nå tror jeg at jeg skal dykke langt ned i engelsk interiør og inspirasjon. Kanskje jeg føler meg litt bedre da.

PS. Beklager for all eder og galle.

Annerledes men likevel fint

I annerledesåret 2020 var vi på en måte forberedt på at jula også skulle bli annerledes. Ja, faktisk hele desember. Men jeg var tidvis ganske overrasket over hvor mye som var annerledes. Én ting var det at det meste av det sosiale utgikk, og det er jo en viktig del av jula. Men jeg skal innrømme at fraværet av vinter og snø, varme temperaturer, øsepøsende regn, følelsen av at tida raste avgårde, og at kombinasjon av stor etterspørsel og liten tilgang gjorde det vanskelig å få tak i ting, satte meg litt ut. Det var liksom ikke måte på hvor annerledes desember 2020 skulle bli.

Jeg vet ikke om det var min dårlige form som gjorde at jeg følte at tida stadig gikk fra meg. Jeg hadde jo ingen adventstreff, juleavslutninger, julete-dater eller lignende. Likevel gikk tida så fort, og vi rakk så vidt å gjøre de juletingene vi hadde planlagt.

Vi hadde fått et melisdryss av snø. Et tynt lag som gjorde bakken nesten gjennomsiktig hvit. Men så, bare fem dager før julaften kom mildværet og tok det fra oss. Jeg lå i senga og hørte regndråper på vinduet, en lyd jeg ikke er vant til å høre i desember. Ute var det kullsvart, og ikke hvitt og stemningsfullt. Det bidro ikke akkurat til julefølelse.

Mandagen før julaften prøvde jeg å bestille en blomsterbukett til svigerforeldrene mine, men pågangen var så stor at det ikke lot seg gjøre. Det var mange som skulle ha blomster. Jeg var innom Mester Grønn og plukket med meg «rester» fra buntetorget. Det ble mørkerøde og røde hodenelliker, eucaluptus og hvit voksblomst. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Men så fant jeg heldigvis noen fine amaryllis på Rema 1000, så buketten ble veldig fin til slutt.

Og sant å si skal man jo være takknemlig for blomster uansett. Men det er noe med det at man er vant til ha et godt utvalg. Tidligere juler har jeg hatt tilgang til så mange forskjellige blomster. Både skimmia og de vakreste amarylliser. Mens at denne jula hadde det vært snakk om at det kom til å bli fritt for både ribbe, julegaver og julestjerner (blomsten). Det var vel ingen tvil om at folk kompenserte for det som manglet. Det normale.

Men selv om det er det «normale» man helst vil ha, er det overraskende hvor fint man kan ha det når det er annerledes også. Vi lukket bare persiennene slik at vi ikke kunne se at snøen manglet. Og som dere kan se på bildet ovenfor var det julepyntet og fint hos oss inne gjennom hele desember. Med kongler, røde epler og pepperkakehjerter i fløyelsbånd.

I flere år har vi hatt som tradisjon at vi spiser den fantastiske lutefisken på Mathallen sammen min gode julevenninne og mannen hennes. Men koronaen satte en stopper for det denne jula. Derfor var vi helt i ekstase når Mathallen kunne vakuumpakke lutefisken og tilbehøret til oss slik at vi kunne varme det opp og nyte det hjemme. De hadde til og med tatt seg bryet med å skrive ut framgangsmåten i detaljer. Mira syntes det var så fint, for da kunne hun også være med på lutefisklag. Men posen var nok mer interessant enn selve lutefisken.

Og det var akkurat like godt som når vi spiser det på Mathallen, bare at der føles det litt mer luksus når man får alt servert. Men situasjonen tatt i betraktning var dette bra mye luksus for oss likevel. Tusen takk dere fantastiske folk på Mathallen! For at dere ga oss denne opplevelsen. Vi er så takknemlige ♥

På bittelillejulaften hadde vi julegaverunde, ikke bare i byen, men også et stykke ut på landet. Det var så fint å se alle, selv om det var på avstand. Og spesielt bestemor som jeg ikke har sett på aldri så lenge. Det føltes unaturlig å stå så nært henne, men samtidig så langt unna. Og ingen klemming. Bestemor hadde så lyst at vi skulle komme inn en tur på besøk men jeg turte ikke å ta sjansen. Både jeg og kjæresten hadde klump i halsen og tårer i øynene når vi kjørte videre. Men når det blir varmere tider kan vi være sammen med henne ute.

Julegaverunden avsluttet vi hos svigerforeldrene mine som hadde stelt i stand et ordentlig gourmetmåltid med porsjonspavlova til dessert. Mmmm det var så godt! Og ikke minst koselig. Både selskapet, det fine julepyntede huset, maten, samtalene, reinsdyrene og sleden som svigerfar hadde satt på taket, og snøen (ja, for der var det litt snø) ga meg mer julestemning enn jeg hadde hatt denne jula.

Så kom julaften, og vi våknet opp i ordentlig julete sengetøy. Snøen var fortsatt borte, men julestrømpen og Tre nøtter til Askepott var akkurat sånn som før. Eller kanskje til og med litt bedre. Jeg følte meg så takknemlig for at jeg kunne nyte denne fine stunda sammen med de jeg er glad i. Og at ingen av oss var syke.

I stua var det så koselig julestemning. Årets julebukett ble masse tørket eucaluptus med hvit voksblomst i glassvasen med stett. Det minnet nesten litt om misteltein, bare feil vei fordi misteltein skal henge. Jeg tenkte en stund på om jeg skulle ha en amaryllisbukett i stedet. Men da måtte jeg ha hatt en annen vase som hadde gjort at det hadde blitt for dårlig plass til Bianco og bildet. Og det gikk jo ikke. Bianco vil jeg ha så nært som mulig ♥ Spesielt i jula.

Over sofaen hang en liten krans av mimosa i rødbrunt fløyelsbånd. Og noen av putene hadde også litt julete preg. Jeg er så fornøyd med den beige med røde striper.

Julaftens antrekk fant jeg i klesskapet, for det eneste som var nytt i år var den sorte fløyelssløyfa til håret som jeg kjøpte fra Mariell sin fine butikk Fredag i høst. Er ikke penskoene fine? De er kjøpt i London for mange år siden.

Julebordet var ekstra fint i år. Jeg hadde hentet inspirasjon fra det britiske og fylte på med naturlige ting som epler, granatepler, klementiner, grangreiner og eucalyptus. Og kjenner dere igjen serviettene? Jeg måtte bare ha de.

Og selv om jeg ikke har britisk servise, fikk vi likevel med et snev av det når jeg puttet på to tefat fra Royal Mail til potetskrellet. Dette er nok det fineste julebordet jeg har pyntet.

Ekstra god vin med fint navn hadde vi også. Også måtte jeg gjøre som Elsa Billgren å sette vinflaska på et lite fat. Sånne små detaljer skaper umiddelbart følelsen av det lille ekstra.

Mens vi tobeinte spiste julemiddagen tok Mira seg en liten lur for å være opplagt til gave-oppakkingen. Tenk, Mira sin første jul hos oss ♥

Her er noen av årets fineste julegaver, med blomstermønster, prikker, og fløyelsbånd. Og mange av de med fra-til-lapp med katter på. Som seg hør og bør i et katteliv.

Og Mira var heeeelt med på oppakkingen som dere ser. Gjett om hun koste seg midt i alt gavepapiret ♥

En av årets fineste julegaver var denne boksen fra døtrene til en kjær venninne. De hadde bakt pepperkaker og kransekaker til oss ♥ Normalt hadde vi feiret bursdag sammen med de et par dager før jul. Det er en av våre viktigste juletradisjoner, og det var virkelig en sorg å ikke kunne gjøre det i år. Jeg er så glad i disse søte jentene, og føler at de vokser fra meg mens vi holder avstand. Men gjett om jeg skal klemme og kose med de når den tid kommer.

Så ble det romjul med rolig tempo, masse hvile, filmmaraton og bugnende frokoster. Og fikenmarmeladen med cognac var selvskreven til samtlige av dem.

Kosestunder var selvfølgelig aller viktigst. Her demonstrert av Mira og onkel på det varme badegulvet ♥

Å spille brettspill er også viktig. Denne jula ble det Scrabble og Cluedo. Perfekt inneaktivitet når været stormet ute.

Og den tradisjonelle romjulstapasen hadde vi også. Med dadler i bacon, julekjøttboller, lefseruller, bakt camembert med hvitløk og rosmarin, pepperkaker med blåmuggost, julepølser av kalkun, rødkål og hvit gløgg.

Og hasselbackgresskar med brent smør, hvitløk og rosmarin. Ja, dere skjønner nok at alt var veeeldig godt 😉

Hver dag i romjula tente jeg lys i englespillet. Det var så stemningsfullt og beroligende å høre på.

Også ble det en del kyssing i og med at vi hadde misteltein hengende fra kjøkkenhylla med alle muggene. Hehe, «Olav æ står under misteltein». Heldigvis svarte ikke kjæreste med «ja der står du godt». Men det var vel kanskje Benny som sa det?

Som i fjor hadde vi også godtebord, og favorittene After Eight, Plomme i madeira, skumnisser og karamellpopkorn var på plass. I tillegg hadde jeg kjøpt egggnog truffles, karamell fra Pärlans og lakris fra Johan Bulow. Litt luksus må man unne seg. Polkagrisene hadde vi fått i julegave.

Trøflene fra Charbonnel et Walker gir meg alltid Londonstemning. Og disse med eggelikør var kjempegode.

Og sånn fortsatte romjula med julestemning i hver krik og krok helt til nyttårsaften som ble like rolig og koselig. Så selv om en del ting var annerledes, at vi ikke hadde snø, og ikke kunne møte andre, var det likevel ei veldig fin jul. Og vi trengte nok den roen. Jeg tror egentlig alle har godt av litt rolige tider. Dog skulle jeg ønske det kom uten avstanden og savnet.

Godt nytt år kjære lesere

På tampen av dette året, 2020, som ble fullt av utfordringer, strev, antibac, sorg og savn. Et år som på en merkelig måte ble kortere, selv om vi trodde det skulle bli langsomt og kjedelig. Det året klemmene ble tatt fra oss, og da vi skulle komme så nært som man bare kan komme de nærmeste, og samtidig lengre bort fra resten. Og da teknologien skulle vise seg å være selve livet, selv om mange stadig prøver å logge av. Året hvor været mistet helt kontroll, med masse snø i mai, nesten ingen i desember, og sommer i oktober. Tidenes varmeste år målt i Norge.

Og kattelivets første hele år uten vår kjære Bianco, og det første (nesten hele) med vår lille Mirapus. Året da antall lesere på bloggen steg med en tredjedel når Norge stengte ned, og da oppskriften på eggesalaten min skulle vise seg å bli veldig populær. Jeg lurer veldig på om hele 379 personer lagde den til jul?

Dette har i allefall vært et år hvor det har skjedd mye. Og jeg vet ikke om det hjelper på å legge det bak seg, for mange ting forsvinner ikke med ett nytt årstall. Livet vil nok fortsette på sin utfordrende vei, men vi må jo selvfølgelig holde fast i håpet om bedre tider. Og ikke minst gjøre det så bra som mulig selv. Jeg skulle ønske jeg kunne ha lovet dere alle at alt blir bedre nå. Men det jeg heldigvis kan love dere er enda flere frodige blomsterbuketter, tekopper, små glimt av hverdagslykke og kreativ glede. Akkompagnert av en liten kattepus. Ja, små stemningsfulle avbrekk i hverdagens strev og styr.

Jeg håper dere blir med oss videre, for jeg setter så enormt stor pris på dere alle. Godt nytt år kjære lesere ♥