Rainy days and mondays

Når jeg gikk og la meg på fredagskvelden satt jeg på filmen Gutter er gutter på Netflix. Feelgood, Hugh Grant, og en god dose London. Med andre ord en perfekt film for meg, og som også begynner å bli en av mine faste. Jeg liker spesielt godt den scenen hvor Marcus sitter i klasserommet helt i sine egne tanker og plutselig begynner å synge på Carpenters uten at han er klar over det. «Hangin’ around. Nothin’ to do but frown. Rainy days and Mondays always get me down.»

Dette fikk meg selvfølgelig til å lete fram Carpenters på Youtube. Jeg har nemlig et helt spesielt forhold til Carpenters. Pappa har brukt å ha Love Songs-plata deres i bilen, og hver gang bare han og jeg har vært på langkjøring de siste 10 årene har vi hørt på denne og sunget med for full hals. Hehe, dere skulle sikkert ha likt å vært flua på veggen da, for vi synger høyt! Men jeg syns vi er flink å synge… tostemt og greier. Så Carpenters er ordentlig pappa-og-Ida-musikk.

Mens jeg lå på senga å hørte på den ene Carpenters-låten etter den andre (og selvfølgelig sang med) kom Bianco tuslende. Han hoppet opp i senga og kom å la seg helt inntil både meg og pcen. Malte, koste meg i ansiktet og var ikke nevneverdig brydd av musikken som ble ganske høy da han lå så nært pcen. Det viser seg at Bianco liker Carpenters. Eller kanskje det var gleden min over den herlige musikken han ville være en del av? Det ble iallefall en av de fineste stundene jeg har hatt med Bianco. Så nært, så hjertevarmt, så uendelig magisk. Vi lå sånn i over en time, og delte dette fine øyeblikket.

I dag er det mandag. Og det regnet faktisk litt i morges. Rainy days and mondays. Men hverken mandager eller regndager gjør meg trist. Jo, kanskje en gang iblant hvis det blir for mange regndager på rad. Og mandagene kommer uansett sjelden flere dager på rad. Akkurat nå setter jeg pris på regnet. Naturen har mye støv og skitten snø som trenger å vaskes bort. I tillegg blir det mindre skogbrannfare. Så selv om jeg ikke er helt enig i hele teksten nyter jeg denne sangen i dag. Jeg føler meg bra når jeg hører den og synger høyt med. Håper den kan gjøre «det lille ekstra» for deg også på denne mandagen. Uansett vær.

Jeg skal bare

Jeg skal bare sitte på Pinterest i fem minutter til, her var det jo så mange fine bilder. Fem timer senere: Oi så fort tida gikk.

Jeg skal bare kjøpe én eske til fra Søstrene Grene. Jeg har jo ikke SÅ mange. Når jeg kommer hjem: Hvor skal jeg sette den her da?

Jeg skal bare smake ett potetgullflak til. For jeg er flink. Fem minutter etterpå: Hva skjedde? Hvordan ble skålen tom?

Jeg skal bare slumre 10 minutter til før jeg står opp og spiser en sen søndagsfrokost. Tre timer senere: Æsj jeg får vel stå opp å spise middag snart.

Jeg skal bare kjøpe denne vinterkåpa. Dette er den vinterkåpa jeg har lengtet etter hele livet. Jeg blir aldri å trenge noen annen vinterkåpe så lenge jeg har denne. Syv år senere: Den henger fortsatt ubrukt i skapet.

Jeg skal bare ta noen ekstra minutter med styrketrening, jeg er jo sprek. Et kvarter etterpå: Jeg ligger urørlig på gulvet og gisper etter luft som en fisk på land.

Jeg skal bare ta ett bilde til, så kan vi spise middag. En halv time etterpå: Kjæresten ser irritert på meg mens jeg varmer middagen i mikroen.

Jeg skal bare se én episode til av Friends i sesong 3. En halv time etterpå (eller egentlig 5 timer): Åja det er nå Rachel og Ross blir kjærester igjen. Men er ikke det i sesong 4?

Jeg skal bare kjøpe grønnsaker på butikken, jeg er jo sunn og flink. Når jeg kommer ut av butikken med sjokolade i handleposen: Hva var det egentlig som skjedde der inne?

Jeg skal bare drikke Pepsi Max i helgene. Torsdags ettermiddag: Det er jo nesten helg, jeg tar et glass eller to. Mandags ettermiddag: Jeg drikker resten av brusen i flaska. Den er jo åpnet, og kommer uansett til å bli dårlig før helga.

Jeg skal bare lese ett kapittel til i boka før jeg legger meg. 12 kapittel senere: Jeg klarer så vidt å holde øynene åpne, men jeg vet nesten hvem morderen er.

Jeg har nettopp lagt meg for kvelden og skal bare lese et par blogger. To timer senere: Søren den klokka altså.

Noen som kjenner seg igjen?

Nye joggesko

For første gang på sikkert 10 år har jeg kjøpt meg nye joggesko (altså hvis du ser bort ifra tur – og treningsjoggesko). Jeg husker at jeg brukte sånne her for lenge siden, den gang jeg fortsatt gikk i bukser. Men så overtok ballerinaen helt etter at skjørt og kjoler ble hverdagsuniformen. Disse vil jo straks gjøre antrekket litt mer sporty, så jeg gikk noen runder med meg selv i skobutikken. For ville de passe til alle kjolene og skjørtene mine?

Men så nevnte kjæresten at det var viktig å ha gode sko å gå i når vi skal til Henningsvær, og da svarte jenta i skobutikken at de ville passe rett inn på Klatrekaféen. Da var jeg solgt. Eller rettere sagt, da var skoene var solgt. Haha, det skal ikke mer til for å overbevise meg 😉 Én kommentar om Henningsvær og salget er i boks. Men i tillegg har både kjæresten og søsteren hans akkurat de samme skoene, og syns de er gode å gå i at de kjøper nye hvert år. Dessuten er jo fargen så fin, er du ikke enig? Jeg ser for meg lyseblått skjørt med striper, den orange favoritt-toppen min, den lange vinrøde ullcardiganen jeg kjøpte i fjor og disse.

Jo, jeg tror dette blir veldig bra. Nå gleder jeg meg enda mer til å dra til Henningsvær ♥

Litt 17. mai

Det ble et litt sent 17. mai-innlegg denne gangen, for jeg skulle jo egentlig poste dette innlegget mens nasjonalfølelsen enda var sterk hos hele det norske folket. Men noen ganger blir det bare sånn. Jeg følte behovet for å ta «fri» hele helga, og det er jeg så glad for at jeg gjorde. Jeg har slappet av og kost meg mye. Både med godt vær og godt selskap. Men nå skal dere få høre om vår 17. mai.

Vi startet som vi alltid gjør, med en deilig frokost foran 17. mai-sendingen på NRK og TV2. Og i hjemmebunaden som vi kaller morgenekåpene våre for på denne ene dagen i året. Det er alltid så koselig å se små snutter fra rundt om i landet. For ikke å snakke om alle de fine bunadene.

17. mai-frokosten vår er alltid forseggjort, med masse godt å spise og drikke. Nytt av året var jordbærsmoothie i gamle stettglass. Da fikk vi virkelig følelsen av «fine dining».

Det var selvfølgelig sølvkant på serviset. Og siden vi jobber hardt for å være mer miljøvennlig brukte vi stoffservietter.

Jeg hadde ordnet en fjøl med godt kjøttpålegg, melon og brie.

Jordbær, blåbær, nystekte rundtykker og varme croissanter.

Og eggerøre, røykaørret og hjemmelaget rekesalat. En skikkelig luksusfrokost! Nam det var godt!

Bianco var en ordentlig trøttepus, men det tok ikke lange tiden etter vi hadde satt oss for å spise før han dukket opp med sine fineste og mest bedende øyne. «Dere deler vel med meg?!»

Etter den 2-timer lange frokosten måtte jeg legge meg ned å hvile litt fordi formen ikke var den beste. En stund fryktet jeg at jeg ikke skulle klare flere festligheter, men heldigvis ble jeg bedre (jeg hadde jo verdens beste kosepus sammen med meg). Og da var det rett i finstasen som hang klar. Jeg skulle selvfølgelig ha på meg min nye røde vintagekjole.

Se så fin nasjonalpus ♥♥♥

Så kom gjestene våre og da måtte vi sprette en flaske Moscato. Jeg er ikke så fan av den drikkekulturen som har blitt vanlig på 17. mai, men ett glass bobler med lite alkohol syns jeg bare er koselig.

Mamma var så fin i kjole fra London ♥

Så bestemte vi oss for å spise kaker først og ta fiskesuppe til kvelds. Og til kakene bød jeg på Perch’s 17. mai blanding, Blue of London og Formosa Oolong.

Jeg hadde bakt stekt ostekake toppet med jordbær (og jordbærsaus på siden), og dekonstruert bananrullekake.

Det vil si jeg orket ikke å rulle kaken, derfor bakte jeg to nøttebunner og fylte disse lagvis med krem, bananer og hakket sjokolade. Det ble en aldeles nydelig god kake!

Og begge kakene var selvfølgelig sukkerfri (uten tilsatt sukker). Og som dere ser på bildene hadde jeg i år som tidligere år pyntet med hvite grennelliker.

Og på sidebordet sto en frodig bukett av hvite peoner. Den med rosa kant som heter Odile.

Fra og med kakespisinga fikk kameraet hvile fordi jeg trengte å slappe litt av og bare nyte resten av dagen i ro. Det ble mange kopper te fram til verdens beste fiskesuppe kom på bordet. Og når vi ikke spiste eller skravlet koste vi med Bianco. Sånn holdt vi på til de sene nattetimer helt fram til dagen ble avsluttet med at oteren Ottar og familien hans holdt et heidundrende show for oss rett nedenfor kaia. De feiret nok de også.

Så det var en kjempefin dag, til tross for at formen kunne ha vært bedre. Men så har vi alle litt godt av å lære oss at det kan bli fint selv om ting ikke er helt perfekt. Her kjenner jeg at Mariell er til stor inspirasjon.

Hadde du en fin 17. maifeiring?

En lørdagskveld i mai

En lørdagskveld i mai når sola skinte så fint, tok jeg kameraet og termokoppen min som var fylt med te og gikk meg tur langs kaia. Kveldssola har et sånt magisk lys, og spesielt når den danser på havet.

Jeg ser meg aldri lei på dette motivet.

Hestehov i kveldssol – et helt sikkert tegn på at våren er her, og at sommeren er på tur. Ahh, jeg kjenner det kribler i kroppen bare av tanken.

På hver side av sola kunne man skimte en liten bit av regnbuen. Så fint for en så fargeglad person som meg.

I forbindelse med utbyggingen av pir 7 har det dukket opp et nytt og stort tre på nordsiden av Tomasjordnes. Jeg er ikke særlig begeistret for at bebyggelsen står så nært Hundremeterskogen min, men dette treet det likte jeg.

Se de fine gule gåsungene. Lurer på hvilken tretype dette er… Noen som vet?

Så satt jeg meg ned på en benk i fjæra hvor jeg myste mot sola, drakk te og hørte på bølgeskvulp og fuglene. Det er helt utrolig hvor rolig man kan bli av å nyte naturen.

Etterpå gikk jeg tur bortover fjæra hvor jeg fant både rosa skjell og småugler som fulgte etter meg. Hehe, det er i slike stunder jeg føler meg litt som Askepott.

Vinterkåpa og ullskjerfet var fortsatt på, men se så lettkledd jeg var på føttene. Det er lykke for en nordlending det!

Og når det så sånn her ut begynte jeg på ferden hjemover. Sakte men sikkert, og avslappet. Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for en lørdagskveld helt utenom det vanlige. Men så fin og magisk likevel.

Perch’s Milky Oolong

Perch’s sin Milky Oolong har i løpet av det siste året blitt en av mine faste teer, en favoritt som jeg aller helst ønsker å ha stående i tehylla til enhver tid. For jeg drikker mye av denne.

Man sier ofte at oolong er en te som er en mellomting av grønn og svart te fordi man lar tebladene oksidere men avbryter prosessen før teen rekker å bli helt svart. Forskjellige teer oksideres i forskjellige grad, slik at noen oolonger er lysere og ligner mer på grønn te. Og andre er mørkere og ligner mer på svart te. Jeg bruker å tenke et den gir meg «the best of both worlds», for oolong blir ikke så kraftig som den svarte, men samtidig blir den sjelden så bitter som den grønne ofte gjør.

Det som er så spesielt med Milky Oolong er at tebladene blir dampet med melkvann før de rulles. Dette gir en kremete og elegant smak. Ja, kanskje på grensen mot karamell. Melkesmaken gir også litt søthet til teen, og flere jeg har servert den til har kommentert at den smaker litt oreo-aktig.

Brygg teen på 100 grader i 5 minutter og du vil få en perfekt kopp med mørk dampende lykke (for denne oolongen er ikke av det lyseste slaget). Og husk å ikke koke tevannet, da mister det mye luft og blir flatt. Selv skal jeg lage meg en kopp akkurat nå, for ved siden av Kusmi sin Prince Vladimir er Milky Oolong en gjenganger i tekoppen for tiden.

En Gustav Klimt-bukett

I begynnelsen av april hadde vi denne fine buketten stående på stuebordet. Det var en bukett som hadde vokst seg til i tre etapper, og som startet med flere Clooneyranunkler, de røde ranunklene og noen rosaorange hodenelliker. Andre runde med påfyll ble de rosalilla ranunklene, og det var etter jeg hadde puttet inn de gammelrosa nellikene at det slo meg at denne buketten så litt kjent ut. Jeg snudde meg mot veggen over sofaen og da fikk jeg svaret.

Der henger nemlig Gustav Klimt sitt bilde Water Serpents. Og syns dere ikke blomstene ligner? Det syns iallefall jeg! Nå er jeg ganske sikker på at Gustav Klimt ikke malte nelliker i dette bildet, men jeg kan ikke tro annet enn at flere av disse blomstene er ranunkler. Og mest sannsynlig også anemoner. Iallefall de røde og de blålige. For det finnes ikke blåe ranunkler og de rødlige blir aldri hvit mot midten. Dere kan jo sammenligne med denne anemonebuketten.

Så det var en ordentlig Gustav Klimt-bukett vi hadde stående på stuebordet. Ikke så verst å ha kunst både der og på veggen.

God helg!

Det er fredag, vi er snart ferdig med helgevasken, og den nye laderen til pcen er endelig kommet i posten. Og da skjønner dere at det er ren og skjær lykke i kattelivet i dag. Jeg blogger for første gang på 10 dager ved et bord, og da må man selvfølgelig ta en lite pause fra helgevasken for å si hei til dere fine folk.

Vi har en lovende helg framfor oss. Iallefall ifølge storm.no. Og det fine været startet allerede i går, som dere kan se på bildet. Det var en sånn kveld hvor vinden hadde løyet helt, lyset var magisk, og alt var helt stille. Mon tro om flora og fauna har en avtale på slike dager, for det slår aldri feil. Til og med de skrikende måsene var helt stille. Hehe, nå så jeg plutselig for meg et bilde i hodet av blomster og ekorn som har kneblet alle bråkmakere med skjerf. Ingen tvil om at jeg er påvirket av Disney!

Men tilbake til i går. Det var ikke spesielt varmt, men siden himmelen sto i brann måtte vi ut for å nyte det. Så vi kjørte oss en kveldstur, sånn som man gjorde i gamledager. Bodumkoppen min var med og den var full av varmende Prince Vladimir. Og det var så fint. Så enkelt. To mennesker i en bil, stirrende på både himmel, hus og natur. Og det var mye oi, og seee og wow. Naturen slutter aldri å begeistre meg. Og jeg vet at jeg på denne tiden av året kan klage litt over hvor grått vi har det mens dere sørpå kan nyte den fantastiske blomstringen av rosa kirsebærtrær. Men i går slo det meg plutselig mens jeg kjente takknemligheten over de vakre lyse nettene våre. At midnattsolhimmelen er vårt kirsbærtre.

God helg alle sammen ♥ Om ikke lenge sitter vi benket foran Wisting med hjemmelaget lasagne. Håper dere også koser dere så godt dere bare kan. Klem fra oss.

Årets første

Årets første peonbukett er kommet i hus og er bare helt nydelig fin. Jeg klinket til med en skikkelig stor og dyr en, og valgte en farge jeg aldri har hatt før (sånn må man gjøre når man har ventet og lengtet etter peonsesongen).

Jeg har forresten bestemt meg for at jeg skal tillate meg å kjøpe alle de peonene jeg har lyst på i år. Både Coral Charm, Sarah Bernhardt og de hvite med rosa kant som heter Odile. Jeg kommer med andre ord til å sprenge blomsterbudsjettet denne måneden også. Hehe! Men det unner jeg meg, peonsesongen er altfor kort til å ikke nytes til det fulle. Er du ikke enig?

Sand fra Sahara

Siste helga i april opplevde vi et underlig fenomen i Tromsø. Vi hadde nemlig sand fra Sahara i lufta. Alt ble så disig, det føltes nesten som å være i syden, og solnedgangene ble ekstra vakre. Selv rakk jeg ikke å få tatt noen andre bilder enn dette, men det florerte med bilder av solnedganger på Facebook, og det var mye fint å se. Og mens Sahara-sanden svevde utenfor vinduet kom jeg på at vi sannelig hadde Sahara-sand inne i stua også.

En hel krukke. Som vi tok med oss hjem fra Tunisia i 2006, fra den gangen vi red på dromedarer helt nord i selveste Saharaørkenen. Det er så rart å tenke på at vi har vært der. Jeg husker så godt hvor varmt det var, og hvor hyggelig dromedarpasseren vår var. Jeg husker at sanden brant under føttene mine når jeg skulle hoppe ned fra dromedaren et stykke ut i ørkenen. At dromedaren min het Mustafa, og at dromedarpasseren bare tok vannaflaska mi fra meg, helte ut vannet og fylte den helt full av Sahara-sand.

Det var ikke før etterpå når vi satt i bussen og nesten alle de andre turistene satt å beundret de små glassene og flaskene sine med Sahara-sand at jeg forsto at dette tydeligvis var en vanlig ting å gjøre. Så med hjem i bagasjen hadde vi en full 1,5 liters flaske. Og den dag i dag er jeg så takknemlig for at dromedarpasseren gjorde det han gjorde, for denne sanda har nå stått i stua vår i snart 13 år. Som et fint minne fra en helt fantastisk tur.

Dette er ordentlig timeglass-sand. finkornet at den nesten kjennes ut som mel.

Og den setter seg fast over alt. Dere kan tro minnene strømmet på når jeg stakk hånda ned i krukka! Jeg er så glad vi dro dit i 2006, for vi ville nok neppe dratt dit i dag. Med så mye uro både i og utenfor landet. Og det er synd, for det var en fantastisk reise og mye spennende å oppleve.

Men minnene har vi alltid. Og en krukke med sand fra Saharaørken som står på bokhylla vår.