Høsthagen

Den vakre høsthagen er en hage som er i stadig forandring. Vi ser faktisk forskjell fra dag til dag nå. Selv om flere av sommerblomstene fortsatt blomstrer, er det lynga som spiller hovedrollen.

Og de gul-orange bladene på spireaene. Som snart kommer til å bli røde.

Erika er nok min favorittlyng, selv om Calluna er den som holder seg best.

Vi har valgt å beholde utemøblene en stund til, for med lammeskinn og masse puter og pledd er det fortsatt fint å sitte her. Vel og merke under varmelampa.

Eller i sola, sammen med Bianco ♥

Sjokoladecosmosen står enda så fint. Jeg kommer ikke over hvor vakre blomstene er og at de faktisk lukter som sjokolade. Spesielt hvis de står inne i en vase i varmen.

Den ene lynga fikk stå i Bergs Potter-potta som jeg fikk på bruktbutikken på Fygle. Fatet under er ikke i helt samme farge som blomsterpotta, men jeg syns det ble fint likevel.

Noe som virkelig bidrar til stemningen i høsthagen er når det ligger løv på bakken (eller gulvet i dette tilfellet). Jeg vet at mange koster og rydder bort løvet som faller ned, men jeg lar det alltid ligge.

Se for noen praktfulle farger!

Salvien fikk så fin fasong i år, liksom litt skeiv og skakk. Men likevel så ekte og naturlig.

Men den ble dessverre ikke frodig nok til å lage salviekrans som jeg har brukt å gjøre tidligere år.

I dag tok jeg dette bildet av den ene spireaen. Nå begynner den å bli bra rød, og ser dere frosten på bakken til venstre? Vi har det kaldt nå. Men det har jo Bianco allerede vist dere.

Vi er heldig som har en så fin høsthage i år. Jeg kjenner både varme og takknemlighet hver gang jeg ser ut på dette. På vakker lyng, en Carillion som virkelig kjemper på, og Tante Solbærbusk som har kastet klærne.

Trekker inn i varmen

Nå begynner det å bli kaldt her nord, og et av de største tegnene på det er at Bianco trekker inn i varmen på badegulvet. Ja, heldig er den som har varmekabler og en håndduk å ligge på.

Og det er ikke bare Bianco som nyter godt av denne varmen. Både jeg og kjæresten har sovnet her opptil flere ganger når kroppen har vært forfrossen. Og spesielt koselig har det vært når man har hatt verdens søteste og mykeste pusevenn liggende ved siden av seg. Se bare hvor søt han er når han ligger på ryggen og strekker på labbene ♥ Han smelter iallefall hjertet mitt.

Helg og litt nytt i kattelivet

Det er fredag og helg, og jeg har lyst å vise dere noe av det nyeste vi har fått i kattelivet. Passende nok har det meste en eller annen assosiasjon til høsten, enten på formen eller på fargen.

I sommer kjøpte jeg jeg dette fine rustfargede swingskjørtet på Skadefryd og denne stripete toppen på opphørssalg hos Noa Noa. Det var ordentlig vemodig at den aller første Noa Noa-butikken i Tromsø skulle legge ned, men jeg er glad jeg rakk å handle der en siste gang.

Og det mest høstlige av det nye er nok disse pyntegresskarene. Jeg har hatt lyst på sånne i mange år men ikke fått meg til å kjøpe de før nå. Nå er det ordentlig høststemning i kattelivet.

Så har storebror ordnet Earl Grey Blå Blomst fra Te og Kaffehuset i Trondheim. De er så koselige der. Sender alltid med små pakker med smaksprøver som jeg setter så stor pris på.

Nå har jeg sannelig bunkret opp litt te for mørket og kulda som kommer.

Denne bakebollen fra Knabstrup kjøpte jeg meg for tilgodelappen jeg hadde etter alle ostehøvlene jeg fikk i julegave i fjor. Jeg gleder meg til å bake i denne. Det er ikke bare blomstene som trives i terrakotta.

Så har jeg endelig kjøpt ny trøffelolje. Nå blir det ovnsbakt torsk med ertepuré, bacon og trøffelsaus. Nam!

Og dette her er fem meter med ren og skjær kreativ lykke fra Panduro. Er det ikke fint? Jeg ser for meg at jeg skal sy både sofaputer og putetrekk til soverommet.

Når vi reiste fra Kroatia benyttet jeg meg av anledningen til å kjøpe et par sminkefavoritter fra Taxfree.

Fin farge eller hva?

Og på stuebordet står de ferskenfargede grenrosene i den lille Jasper Conran-mugga og hilser helga velkommen.

Var ikke det mye fint? Bianco syntes iallefall det var myyye spennende nytt vi hadde fått.

Spesielt stoffet. Hehe, lille søtingen ♥ Han er like glad i stoff som meg.

God helg alle sammen! Håper dere også har noe høstlig å kose dere med.

September

Jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan det ble sånn, men jeg satt igjen med veldig mange flere bilder etter september enn jeg normalt bruker å ha. Og siden de alle var så fine og stemningsfulle klarte jeg ikke å luke ut så mange heller. Så her kommer tidenes lengste månedsoppsummering, så brygg deg en kopp te før du begynner å lese.

September startet med nydelig vær og hjemmelaget mango og bergamott-iste. Det måtte vi selvfølgelig nyte i hagen, for når man har bikket inn i høstsesongen vet man aldri når neste varme soldag kommer.

Bianco syntes også det var godt å få litt sol i pelsen. Hehe, lille artigpusen som har vasket seg krøllete på ryggen.

Utenfor piret var det fortsatt frodig både i potter og bedd.

På en av disse varme kveldene satt jeg og mamma ute i mørket på verandaen og drakk te. Regnet plasket ned, men vi satt under tak og pledd så vi koste oss ordentlig. Frisk luft og lyden av rennende vann er jo medisin for sjela.

Bianco ville ikke slippe helt taket i verandapusen selv om det begynte å bli mer høstlig ute. «Er dere der inne» mjauet han til oss ♥

Så ble jeg ganske fort plaget av en ordentlig gjenstridig bihulebetennelse, og da var det ekstra viktig å fokusere på de små tingene. Som å få en eske full av Blue of London i posten, slik at jeg har nok te iallefall ut året.

Og å vinne en konkurranse hos Helios, slik at jeg kan lage gulrot- og kanel-smoothie.

Og å spise ekstra gode og sunne frokoster. Gulrotjuice som drikke alene falt forresten ikke helt i smak hos meg. Dessverre.

Og å ha denne varme finingen liggende inntil meg i senga ♥ Jeg er så privilegert!

Så ble jeg ekstra ekstra glad når en av mine blomsterglade naboer sa at jeg kunne få pelargoniaen hennes fordi hun ikke har kald bod sånn som vi å overvintre den i. Da takket jeg pent og forslo at jeg kunne oppbevare den, og at vi deler den opp til våren. Da skal hun drive den i vinterhagen sin først, så tar jeg en stor stikling. Er ikke det et godt samarbeid?

Og som alltid på denne tiden av året kokte vi plommesyltetøy uten sukker. Både en.

To.

Og tre ganger. Det heter jo three time’s a charm.

Nam, plommesyltetøy er jo  godt! Det kan vel ikke bli for mye av det?

Så hadde jeg bursdag og fikk denne nydelige buketten fra verdens beste lille pus. Men posen som buketten kom oppi, den skulle han ha selv.

Hos kjæresten fikk jeg denne fine pakken som inneholdt Jørn Lier Horst sin siste bok.

Og en helt magisk konsert med Maria Haukaas Mittet og Lars Bremnes. Maria sang som alltid helt prikkfritt og ga oss gåsehud. Det var sanger som London e trøbbelHimmel nok te alle og alle Lars sine fineste låter.

De hadde med seg  flinke musikere som de hadde et fantastisk samspill med. Trommisen er forøvrig Lars Bremnes sin egen sønn.

Og Lars. Fantastiske Lars, med sin myke stemme, vakre ord og lune melodier. Han er og blir en favoritt i kattelivet. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk denne gaven hos kjæresten ♥ Gode opplevelser med de du er glad i er de aller beste gavene.

Så ble det stadig mer høstlig ute. Ikke bare skiftet trærne farger, men snøen kom krypende nedover fjellet. Litt vel tidlig denne gangen.

En søndag spiste vi en lang og god frokost.

Mens Bianco lå i blomster-posen sin. Pus i pose. Det skal ikke mye til for å underholde en katt.

Vi har forresten fått en ny kopp i kattelivet. Er den ikke fin? Håndlaget keramikk fra Senja. Kjæresten fikk den i gave på sin siste spillejobb.

Så fikk vi en av de fineste høstdagene hittil i år. Da var sola så sterk at jeg tok med meg både tekoppen og kattepusen ut på verandaen.

For at Bianco ikke skulle fryse hentet jeg fram et av hans gamle lammeskinn. Se som han koste seg. Men han skulle kanskje ha hatt solbriller 😛

Jeg koste meg veldig jeg også. Med mitt aller beste selskap ute i hagen.

Mot slutten av måneden befant jeg meg i en bydel hvor jeg ferdes svært sjelden. Der hadde de så fine rødlilla trær.

Og nyperoser med nyper på.

Og midt imellom nye moderne høybygg sto dette gamle lille mintgrønne huset.

Som viste seg å være et sykkelverksted som jeg ikke engang visste at vi hadde i Tromsø. Det syns jeg er så fint for både folk og miljøet. Og jeg må gå litt oftere på oppdagelsesferd.

På Smørtorget kom jeg over tidenes søteste kakeboks med trykk av en liten Biancopus (bare med lang pels). Jeg har sååå lyst på denne, men 300 kroner syns jeg er for drøyt for en kakeboks.

På en av septembers siste dager hadde vi en unormalt tett tåke. Sola kjempet for å presse seg gjennom, men det skulle vise seg å være vanskelig. Vi følte oss litt snytt for en soldag, men samtidig fikk vi oppleve en helt magisk stemning. Alt ble så rolig og kompakt på en måte.

Også dukket det opp vakre kunstverk i buskene utenfor huset. Jeg er ikke så glad i de som lager disse men lar meg lett imponere over kunstverket likevel.

Takk september. Selv om du var utfordrende var du også så fin så fin.

Takknemlighetslista

Fordi den siste tiden har vært litt tung og bydd på både en umulig kropp og et angstfylt hode, fant jeg ut at jeg må ha litt motgift eller medisin. Så derfor er det på tide med takknemlighetslista igjen. Det er ingenting som skyver bort alt det vanskelige som takknemlighet. Og spesielt når man skriver det ned. Nå retter vi fokuset mot det positive. Her er lista:

– Jeg er så takknemlig for høstdager med sol.

– Jeg er så takknemlig for at storebror fikk en venn av seg til å sende grønn mango og bergamott-te til meg helt fra England. Og for hvor koselig vi hadde det når storebror kom på besøk med teen som jeg fikk i bursdagsgave.

– Jeg er så takknemlig for Castello sin Creamy White, mmm den er god! Både på knekkebrød, i omelett eller til tapas.

– Jeg er å takknemlig for å kunne sitte i telefonen med en av mine beste venninner i tre og en halv time og etterpå sitte igjen med følelsen av at vi faktisk var sammen. Jeg er så glad for at jeg har min kjære venninne, og ikke minst telefonen.

– Jeg er så takknemlig Carpenters-LPen min som jeg kjøpte på Spin Sector for 50 kroner for maaange år siden.

– Jeg er så takknemlig for leiligheta vår. Den fine leiligheta vår som jeg elsker så høyt. Ikke er den spesielt stor, eller ekstraordinær. Men den inneholder alt vi er glad i, og føles varm og lun. Den er hjemme rette og slett.

– Jeg er så takknemlig for de bruktbutikkene vi fortsatt har i byen.

– Jeg er så takknemlig for at tante Solbjørg plukket solbær til meg og la i fryseren når jeg ikke hadde mulighet til å komme å plukke selv.

– Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å ta lange og varmende dusjer når kroppen skanter litt. Det er når man er ute å reiser at man forstår hvor godt vi har det på akkurat det punktet i Norge.

– Jeg er så takknemlig for alle de små morgenstundene jeg og kjæresten har hatt denne høsten. Når vi trøtt som en dupp har pratet og flirt i senga, med håret til alle kanter. Det er den aller beste starten på dagen. Og spesielt når Bianco ligger sammen med oss.

– Jeg er så takknemlig for svigerfamilien som kommer på besøk og sprer humor og latter.

– Jeg er så takknemlig for den dyre legen (til Bianco). Selv om den er veldig dyr.

– Jeg er så takknemlig for alle de søte små vi får lov å ha i livet. De som sitter på fanget og har lyst å bli lest for. De som tuller og flirer. Og de som begynner å bli så store at de danser på ballettforestillinger. For en glede det er å få ta del i småe tær og trillende latter.

– Jeg er så takknemlig for Jørn Lier Horst sin siste krimbok.

– Jeg er så takknemlig for den deilige følelsen det er å legge seg i rent sengetøy.

– Jeg er så takknemlig for at det er helg.

– Men mest av alt er jeg så uendelig takknemlig for Bianco. For hver gang jeg hører små poter tasse over gulvet. For hver gang han hopper opp i senga eller sofaen og møter meg med en nesekos. Og for hver gang vi prater til han og han smiler så fint til oss. Han er verdens fineste lille pusekatt som betyr alt for oss ♥

Hva er du takknemlig for?

Det som ble med hjem fra Lofoten

Vi hadde så mye fint med oss hjem fra Lofoten i år. Både brukt og nytt, og billig og litt dyrere. Blant annet denne Bergs Potter-potta som jeg allerede før vi dro hjemmefra hadde bestemt meg for at jeg skulle kjøpe på Mors Hus.

Disse fine pottene koster litt ekstra, men de er tross alt håndlagede og av veldig høy kvalitet. Plantene elsker de, og av mangel på et bedre ord, så blomstrer de rett og slett i disse pottene. Siden jeg tok dette bildet er denne oxalisen blitt dobbelt så stor. Så jeg kommer nok definitivt til å investere i flere Bergs Potter-blomsterpotter. Både i denne fargen og den lyse terrakottafargede.

På Mors Hus kjøpte jeg også enda en oliventrestekespade og nye små stearinlys til flaskelysestakene. Dette er tredje året på rad jeg kjøper akkurat disse tingene (hei vanemenneske), så jeg føler at jeg poster det samme bildet på nytt og på nytt. Jeg hadde egentlig ikke trengt å tatt et nytt bilde, bare gjenbrukt det fra i fjor eller året før der igjen. Hahaha!

En som iallefall er glad for at jeg hadde kjøpt noe nytt med oliventre er Bianco. Kan jeg få den spør han pent før rusen tar helt overhånd.

Heeeelt overhånd! Han er så artig når han krampholder i stekespaden.

Så ble det dessverre ikke så mye tid i bruktbutikker som jeg hadde håpet på, men jeg må si meg fornøyd med funnene likevel. Jeg fant nemlig denne fine ovnspanna i kobber. Jeg må nok være forsiktig med å bruke den i ovnen på grunn av flekkene i bunnen, men den passer perfekt til servering. Spesielt til tapas.

Den er av merket Krögarhuset, så jeg vet at den er mye mer verdt enn de 30 små kronene jeg betalte for den.

Denne gamle lampeskjermen fikk jeg for 10 kroner. Den er til et prosjekt som jeg får ta opp igjen neste sommer. Jeg fikk ikke tid i år når høsten kom litt brått på.

Så fant jeg litt stoff og et putetrekk for noen få små kroner på Vestvågøy Asvo. Det stripete stoffet har dere jo sett før fra da vi var på Haukelandstranda. Putetrekket hadde jeg tenkt å ha ute, men fargen ble ikke helt som jeg hadde håpet på. Det var mer grått enn blått, så jeg får se hva jeg blir å gjøre med det.

Disse tefatene fant jeg også på Vestvågøy Asvo. Jeg har jo ganske mange deler av dette serviset i lyseblått, men syns de røde også er så fine. Spesielt til jula.

Et par kammerstaker i messing ble også med hjem.

Og et lite serveringsbrett i sølvplett og enda et par av disse gamle vinglassene som vi har fra før. Planen er å ha litt ekstra glass slik at vi ikke trenger å være redd for å bruke de.

Og vinrøde blondebånd får man aldri for mye av. Iallefall ikke når man syr og elsker å pakke inn gaver.

Så var jeg så heldig at jeg faktisk fikk denne Bergs Potter-potta på Rødekorshuset på Fygle fordi den manglet fat og hadde en brist i seg. De er så utrolig snille der! Men denne blir nok stående ute i hagen. Med stemor oppi om sommeren og lyng på høsten.

Så flesket jeg til å gjorde en investering jeg har tenkt på i flere år nå. Jeg kjøpte meg et Holzweiler-skjerf fra Kaviarfabrikken. Det er så mykt og godt, har de perfekte fargene, og det passende navnet Halibut. En ekte kveite kjøpt i Henningsvær.

Ja det er ikke bare jeg som syns det er mykt og deilig. Hehe, Bianco syntes det var mye fint jeg hadde med hjem til han fra Lofoten ♥ På dette bildet ser jeg forresten at skjerfet kanskje ser litt lilla ut, men det er mer vinrødt.

Så nevnte jeg for den snille stemora at vi begynner å få litt lite kluter. Da fant hun fram en av de hundre «strikkeriene» sine og sa vær så god. Tenk så heldige vi er som har henne ♥

Så ble det litt shopping på Drops også. For selv om de stadig tar inn ting som ikke er helt min stil, er jeg så utrolig glad i den butikken. Også syns jeg det er så viktig å støtte disse små lokale butikkene. Med hjem denne gangen ble denne fine kakepynten som jeg forhåpentlig får puttet på en kake snart.

Og selvfølgelig kunne vi ikke gå uten å ta med oss denne dørmatta. Vi har jo vært på leting etter en dørmatte i lang tid nå, og mer perfekt en denne kan det vel ikke bli i kattelivet!

Så som dere ser var det myyye fint som ble med oss hjem fra Lofoten. Men det fineste var selvfølelig alle de gode opplevelsene vi hadde.

Septemberbuketten

Septemberbuketten i år var en gave. En bursdagsgave fra verdens beste lille kattepus ♥ Og jeg tror nok han kjenner meg bra godt, og vet hva jeg liker. For denne buketten kunne jeg nemlig ha satt sammen selv. Den er ordentlig Ida i stilen, er dere ikke enig?

Bergknapp, ferskenfargede grenroser, rosa krysantemum, strå og den asymmetriske formen. Jeg elsket den selvfølgelig med én gang! Og spesielt fordi den var fra Bianco.

En ordentlig romantisk bukett full av kjærlighet. Og store deler av buketten inneholder jo bergknapp som svenskene kaller for kärleksört. Se hvor vakker den her mørke vinrøde bergknappen er.

Kjærligheten

Jeg har nettopp lest om Kristine som skriver om hvordan det er å oppdra en valp. At det noen ganger er en villstyring som glefser etter anklene hennes når hun kommer inn døra. At hun har bitemerker på både hender, armer og legger. Og at hun har grått litt de gangene det har blitt litt for mye. Men selvfølgelig skriver hun også om alt det fine som det jo er mest av. Og det er jo litt sånn det er å få en valp. Man blir småbarnsforeldre.

Så tenker jeg på oss. På Bianco. Og hvor mye småbarnsforeldre vi er blitt i løpet av de siste årene. Jeg har tenkt på det flere ganger i løpet av sommeren. At jeg aldri hadde trodd at man skulle bli mer småbarnsforeldre med en eldre katt enn når man skal oppdra en kattunge.

Jeg husker så godt at Bianco tisset i lenestolen i stua og nederst i cd-hylla til kjæresten. Og oppå dyna i senga. Jeg så det fjerne blikket hans og måten han løftet halen på, og jeg skjønte hva som skjedde der jeg lå under dyna. Jeg rakk så vidt å løfte han men det var for sent. Den dyna gikk rett i søpla. Men det var helt greit for den var egentlig alt for gammel og oppbrukt. Og selv om kjæresten var irritert på han for cd-hylla, unnskyldte jeg han, for han var jo så ung og enda ikke kastrert. Han hadde nok ikke helt kontroll på tissinga. I dag får kjæresten ondt i hjertet av å tenke på at han var irritert på Bianco.

Så husker jeg at han jaktet på julekuler på juletreet. Han tok nok kanskje 3-4 stykker før vi knekte koden og de fineste julekulene slapp å henge helt øverst i juletreet. En natt i romjula våknet jeg av et brak og sprang ut i stua hvor jeg fant et juletre som lå utover gulvet. Midt inni juletreet var det to små «uskyldige» øyne som overhodet ikke ante hva som hadde skjedd. Det ble heldigvis ikke flere sånne episoder. For sprayflaska med vann hjalp oss alle til et bedre liv.

Etter den fikk vi verdens lydigste kattepus. Så det var det ungdomsopprøret.

Men i tillegg til sprayflaska som vi kun brukte en kort stund, er Bianco veldig snill i personligheta si. Det får vi høre nesten hver gang vi er hos dyrelegen. De sier ting som at hvis alle kattene hadde vært like snill som han så hadde de hatt en enkel jobb, og de kaller han ofte for en hverdagshelt. Sist han skulle ta lungerøntgen trengte han ikke sedasjon en gang. Han bare lå der helt i ro og lot dyrelegen og dyrepleieren strekke i labbene. Etterpå kom dyrepleieren bærende på han tullet inn i et rosa teddypledd og sa høyt: «her kommer verdens snilleste katt». Det visste jo selvfølgelig vi fra før av, men vi blir alltid så stolt når de som virkelig vet påpeker det.

Og nå er Bianco blitt en eldre herremann. Og han trenger enda mer oppfølging, tilsyn og pass enn «lille røverpusen». Men det er nok mest sykdom som gjør at det er blitt sånn. Og kjærligheten. For hvor sårt det enn er å si det er vi mer glad i Bianco i dag enn når vi fikk han. Kjærligheten har bare vokst og vokst. Og det gjør den enda. For hver dag som går. Og akkurat den kjærligheten har fått oss til å lære og ville forstå Bianco. Og siden katter er så flinke til å late som alt er i orden selv om det kanskje ikke er det, har vi måtte følge enda mer med.

Allerede før vi visste hva astmaen til Bianco var, så brukte jeg å våkne på natta hvis han hadde et anfall. Selv om jeg lå på soverommet og han lå helt ute i gangen, så hørte jeg det. Som en småbarnsmor som hører babyen sin gråte. Det må være det spesielle båndet mellom oss som har gjort det slik. For jeg og Bianco er veldig nært knyttet til hverandre.

Og nå er det medisineringer flere ganger om dagen. Og på grunn av alt til sammen, sykdommen og alderen, kommer bekymringene snikende dersom han plutselig er litt mer slapp enn normalt en dag. Og dessverre fikk vi erfare i sommer at vi ikke kan være hysterisk nok når det kommer til helsa til Bianco. Heller én sjekk for mye enn én for lite.

To ganger om dagen holder jeg han i armkroken mens jeg putter astmamaska over nesen og munnen hannes. Jeg trykker på sprayen og teller rolig til 20 mens jeg ser ned på Bianco som ligger der og puster. Og han er så flink. Jeg har jo sagt flere ganger her på bloggen at han er babyen vår. Men aldri før har det vel vært mer rett enn nå.

Det er så vemodig, sårt og fint på samme tid. Den nærheten gir oss egentlig noen fine stunder. Men samtidig ønsker jeg så inderlig astmaen hans til dit peppern gror. At Bianco kunne ha fått sluppet dette. Og at vi kunne ha fått sluppet å vært så mye småbarnsforeldre. Men det spørs om ikke kjærligheten hadde gjort oss slik uansett. For vi elsker Bianco så inderlig høyt. Og takker for hver dag vi har med han.

En lørdag i senga

Lørdags morgen våknet jeg litt for tidlig av hagel på vinduet og kjente straks at dette var en hjemmedag. Ikke var været noe særlig, og i tillegg kjentes senga så god og varm. Kjæresten følte det også sånn, så vi droppet SMAK-festivalen og ble hjemme. Eller rettere sagt, i senga. Iallefall noen timer. Jeg brygget meg en varm kopp te.

Ella Fitzgeralds beroligende stemme gikk på repeat.

Og den her lille trøttingen lå i fotenden og sov. Godt pakket inn fra det kalde trekket fra vinduet. Jeg tror ikke det var noe særlig mer enn 4 grader ute.

Jeg drakk Montagne Bleue og kjente et snev av sommer når rabarbrasmaken stakk seg fram. Det er viktig med litt «motgift» når det er så kaldt.

På nattbordet sto denne vakre rosa som jeg hadde berget inn fra vinterværet. Den får så fin farge nå på høsten, og lukter fantastisk godt! Jeg måtte ta bilde av den i lyset i vinduskarmen for å yte den rettferdighet.

Noen lørdager er det de små tingene som teller. Og da er det helt greit å ligge i senga ♥