27. april. 2024
I kattelivet vises tida nå spesielt godt i størrelser. Små størrelser. Store størrelser. Vi-må-vente-på-rett-størrelser. Akkurat passe størrelser. For små størrelser. Ja, det er dessverre mye av sistnevnte. Og når man måler i dette perspektivet går tida ekstra fort. Klump-i-halsen-fort.
Utviklingen går i rasende fart, og plutselig kan babyen din både high five og masse andre ting som ikke en gang du hadde lært henne. Også kan hun male, tegne, synge, danse, klatre, springe og forstå så mye at øynene går rundt i hodet. Wow, for en flink baby. Eller kanskje hun ikke er en baby lenger…
«Hvor stor hun har blitt» er en setning jeg får høre oftere og oftere. Og det er det samme med alle de klærne og skoene som stadig blir for små og bringer meg inn i en salig blanding av glede og vemod. Tida skal jo gå framover. Selv om jeg SÅ ofte vil stoppe den og sette den på pause for en stund. Og selv om jeg også vil tilbake.
Fortid, nåtid og framtid blir et sånn evig tema fordi vi daglig blir minnet på alt dette i dette utviklingsracet. Og da dukker vi ofte ned i bildegalleriet på mobilene våre. Hehe, det er vår lille» tidsreise». Tenk så fint at vi har den.
Men tida vises ikke bare i størrelse 86. Jeg kjenner også tida på kroppen min. Ser den i ansiktet til kjæresten. Og merker det så godt på foreldrene våre. Bestemor/oldemor er 91 år nå. Den siste av sitt slag. Og når hun går inn i tida blir alt annerledes. Da er foreldrene våre de eldste. Men jeg klarer aldri å forberede meg.
Tida er både noe som kommer og som går. Men tida er også noe som er. Og det må vi ikke glemme. Det er så viktig å leve i nuet. Nyte ting akkurat mens det skjer. Jeg sa til kjæresten her om dagen at jeg er så frustrert fordi jeg ikke kommer meg videre med noen ting. Ikke med å få orden på leiligheta. Ikke med trening og sterkere kropp. Ikke med bloggen. Ikke med gammelleiligheta. Ja, jeg ramset opp mange flere ting. En hel tirade av klager. Men så fikk jeg det fineste og beste svaret i hele verden. » Du kommer deg videre med det som virkelig betyr noe, det som er viktigst. Med Anna.» Og det er jo så sant.
Vi har sagt hele tiden at hun kommer først. Hun skal ha et godt liv og gode dager. Uansett hvor mye vi har å gjøre. Uansett hvor mye som skal ryddes på plass og fikses. Og det har vi klart å gjennomføre. Vi leker og tuller og danser og flirer hver eneste dag. Vi har gode dager. Selv om vi lander i sofaen i 8-9 tiden hver kveld og nesten ikke klarer å komme oss opp igjen. Og jeg ligger der med visshet om at jeg skulle gjort så mye mer.
Men jeg leste et blogginnlegg hos Underbara Clara hvor hun sa at hun husket så godt hvor tungt det var å ha små barn og at hun nesten ikke kunne tro det når andre sa til henne at det blir bedre etter hvert. Og at nå når hun er på den andre siden kan bekrefte at det kommer bedre og lettere dager. Det vil bli bedre tider. Jeg gleder meg til det. Og samtidig sitter jeg her og tviholder på den tida jeg er i nå. Vil ikke at den skal glippe ut av fingrene mine. Tenk så snodig.
Men tida er virkelig en gave. Som må brukes rett. Rett for hver og en av oss. Og rett for meg er å bruke den på de jeg er glad i ♥ Så får jeg samtidig bare godta at vi akkurat nå er inne i en tid hvor vi henger litt bakpå med både rydding, renhold og diverse. Det er jo tross alt ikke det viktigste.
10. januar 2025
Bestemor er 92 år, gammelleiligheta vår er solgt, jeg har ikke fått trent så mye som jeg ønsket, vi har fått ryddet mer på plass i nyleiligheta. Men det gjenstår enda to rom og en hel haug med ting som ikke har funnet plassen sin enda. Jeg kjenner kanskje tida enda mer på kroppen nå etter operasjonen, men vi har likevel klart utrolig mye det siste halve året. I tillegg til det som var/er viktigst – nemlig Anna.
Vi begynner å kjenne på at det føles litt lettere nå. Et slags overskudd. Begynnelsen på slutten av småbarnstida. Vi får stadig høre hvor stor Anna er blitt. Hun bruker nå størrelse 92 og vokser bare mer og mer. Utviklingen skjer fortsatt i rakettfart, og vi og mange rundt oss ser store forandringer på bare et par uker. Spesielt i språket. Klumpen i halsen over hvor fort det går er fortsatt der. Men viktigst av alt – vi har fortsatt gode dager sammen. Vi leker fortsatt. Vi flirer fortsatt. Vi danser fortsatt. Og vi tuller fortsatt masse. Vi bruker tida sammen ♥
