Anna sitt soverom på hytta

Jeg har jo nevnt for dere tidligere at vi har bygget litt ut på hytta. Og her må jeg holde tunga rett i munnen, for det er vel ikke helt riktig å legge trykk på ordet litt. Hytta vår er ikke mindre en ca. 60 kvadratmeter større nå, og hvordan og hvorfor skal jeg fortelle dere litt senere. Nå er det nemlig Anna sitt soverom som skal få skinne. For det har blitt så koselig og fint at jeg nesten kunne ha bodd der inne. Og det er fylt opp med familieklenodier, arv og gode minner. Ting som virkelig har satt spor i hjertet. Og som jeg håper kommer til å bety masse for Anna etter hvert. Mira er forresten enig med meg. Så hun «bor» her inne ofte hun. Seee bare som hun koser seg der hun ligger mot den stripete juleputa jeg fant på loppis i sommer ♥

Vi får starte med tapetet. Det meste av hytta vår består av panel, og jeg ønsket å få inn litt mer landlig og «britisk stil». Jeg ønsket meg blomster, men det måtte være nøytralt og i et gjentagende mønster som ikke ble for stort. Og fargen var også viktig, for dette er et lite rom med forholdsvis lite lys. Etter utallige besøk på Fargerike og scrolling på mobilen landet vi på Boråstapeter sin Petit Fleurs i beige. Vi vurderte også den blå, men jeg tror den ville gjort rommet veldig mye mørkere. Og ikke minst kaldere. Jeg ville at dette skulle være et lunt og varmt rom, noe jeg syns det har blitt.

Det lille mintgrønne skapet/kommoden var jeg så heldig å få arve etter bestemor og bestefar i Malangen når onkel og tante solgte den gamle gården deres i oktober. Så det flyttet heldigvis ikke så langt. Det hadde stått bortgjemt i maaange år, da jeg aldri kan huske å ha sett det i oppveksten. Men pappa kunne fortelle at bestemor og bestefar hadde det på soverommet når pappa var liten. Jeg syns det passer perfekt på rommet til Anna.

Tallerkenhylla i tre som vi bruker til oppbevaring av barnebøker fant jeg på Rebell for 50 kroner for et års tid siden. Den har vi ikke fått hengt opp enda, så den står midlertidig oppå skapet. Men da er det også lettere for Anna å hente bøkene selv. Vi har mange koselige barnebøker her, og de fleste av de er kjøpt brukt eller arvet. Og Anna viser seg å være en ordentlig lesehest, så hun setter stor pris på de.

Så til det viktigste på dette bildet. Anna sitt lille juletre som hun har arvet av sin pappa. Som han pyntet rommet sitt med hver jul i barndommen. Det var farmor som kom med det i november og sa at hun syntes at Anna skulle ha det nå. Jeg lurte på om vi skulle sette en lyslenke på det. Men jeg syns det er så perfekt på sin uperfekte måte. Akkurat sånn som det er. Sånn som kjæresten, Annas fine pappa hadde det i sin barndom. Tenk så mye glede og forventning som følger med dette lille treet ♥

Farmor ordnet for øvrig også julestjerna dere kan skimte i vinduet på det øverste bildet. Hun spurte om vi hadde noe julelys på rommet til Anna på hytta, og når jeg svarte at jeg hadde kjøpt en julestjerne på finn men at hun jeg kjøpte den hos var treg å sende den, gikk hun ned i kjelleren og kom opp med denne fine gamle messing-julestjerna fra Marksløjd. Den var godt brukt, så kjæresten og storebror skiftet både ledning og stikkontakt på den. Den er helt lik den julestjerna som vi har hengende på vårt soverom. Og jeg syns det er den fineste julestjerna i hele verden. Her er også tanken om at denne stjerna har gitt stemning og glede for noen som er så glad i Anna, så utrolig fin.

Anna er forresten veldig glad i å gjemme ting inni oldemor og oldefars gamle skap. Så mens jeg tok bildene her inne benyttet jeg anledningen til å «redde» kaninen hennes fra fangenskap. Den har dere fått hilse på før, og dere husker kanskje at jeg fant den på posesalg på loppemarked mens Anna enda lå i magen min?

Jeg satt kaninen tilbake i senga sammen med elefanten og mommos gamle bamse som Anna har døpt «Ole Bomma». Tenk så heldig Anna er som har fått han hos mommo ♥ Og denne karen har virkelig levd et langt og innholdsrikt liv. I tillegg til at han e nokså slitt, er både den ene foten og hodet tydelig sydd på igjen flere ganger. «Pelsen» er også litt svidd i panna. Når jeg ser på han blir jeg ordentlig varm i hjertet og ser for meg mamma som Marian i Teddybjørnens vise. «Og siden har jeg snurra nesten mer enn jeg vil. For Marian er ikke den som lar meg ligge still. Og sløyfa mi har tassen spist og håra skreller a’. Men det gjør ingen verdens ting jeg brummer og er gla. For hvis jeg mister større ting som hue eller ben. Tar Marian en hyssingstump og syr dem opp igjen. Og det er mye bedre enn å legges vekk et sted. Med silkebånd om halsen sin og aldri være med.» Denne sangen brukte for øvrig bestefar i Malangen å synge til oss barnebarna ♥

Selve senga til Anna er egentlig midlertidig da Anna enda sover i min gamle sprinkelseng inne på rommet hos oss. Vi hadde en ekstra rammemadrass stående, og tenkte det var greit å sette den her både for lekens skyld og til vi får gjester. Og Anna liker den. Hun klatrer opp ned av den som ingenting. Men når hun skal begynne å sove her burde hun nok få en mindre seng med kant på. Oppå senga ligger det flere babytepper og et lammeskinn som Anna brukte når hun var baby, og det at vi kan bruke de videre betyr så mye for et mammahjerte som har klump i halsen over at babyen hennes er blitt så stor.

Og når vi snakker om bestefar i Malangen, Annas oldefar, så er det faktisk han som har snekret denne fine krakken på bildet. Han var snekker og sørget for at alle i familien fikk hver sin krakk. Dere husker kanskje min som jeg har malt hvit? Når han takket for seg stod det et helt lager av krakker igjen i kjelleren. Jeg hjalp bestemor å selge noen på Malangsdagen for maaange år siden, men likevel var det mange nok igjen til at oldebarn som er kommet lenge etterpå også har fått en. Nå kommer det første tippoldebarnet i slutten av denne måneden, og til og med den lille skal få en krakk. Jeg syns det er så fint.

Det lille kje-skinnet på gulvet er også arv etter oldemor og oldefar i Malangen. De drev som tidligere fortalt med geiter, og når Vangen ble solgt hadde tante funnet fram dette til Anna. Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte. For geitene betydde veldig mye for meg. Dog skal det nevnes at jeg alltid likte de best med pelsen på. Men nå syns jeg det er et fint minne å ha. Både etter geitene og bestemor og bestefar. Og dette skinnet er så mykt.

Tønna med skinnlokk må vi også nevne. Den er det faktisk min oldefar, bestemors pappa og Annas tippoldefar som har laget. Det er egentlig pappa som eier den. Men siden vi alltid hadde lekene fra barndommen oppi den, har jeg fått lov å låne den. Lekene våre hører liksom hjemme der. Tigeren og katta oppi kurven er også arv. Katta har vært onkel Thomas sin, og tigeren er min gamle følgesvenn.

Oppi den gamle dukkevugga mi ligger flere av mine gamle følgesvenner. Både den rosa og den blå dukka husker jeg veldig godt at jeg lekte med. Samme med kaninen bakerst til høyre. Den røde katta og hunden var egentlig storebror/onkel Thomas sine. Men jeg lekte så mye med de at de ble vel mine på ett eller annet tidspunkt. Vogga ga jeg til tantejentene mine i 2021, men i sommer bestemte de seg for å gi den tilbake slik at Anna kan leke med den. Er ikke det hjertevarmt og fint! I bunnen av vugga ligger forresten et teppe som bestemor i Lofoten strikket til Anna når hun skulle komme til verden. Dette teppet brukes flittig til bamser og dukker nå.

Og sist men ikke minst, henger denne fine karen på soveromsdøra siden dette er juleversjonen av Anna sitt soverom. Den fikk hun i gave i fjor fra tante Idas minste frøken, og jeg blir så glad hver gang jeg ser den. Tenk at hun lagde den til Anna ♥

Så da tror jeg vi har gått gjennom det meste. Ja, bortsett fra nattbordet som jeg fant på finn.no for 250 kr. Og liftgardinen som er fra det gamle gjesterommet vårt som vi måtte ofre når vi skulle ha en inngang til den nye delen av hytta. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er utrolig fornøyd hvordan rommet til Anna har blitt. Og aller mest med alt det fine som fyller det. Kjærlighet og minner fra nesten alle på hele slektstreet. Og litt til.