Det snør

Aiaiai, så ble dette hjemmet også rammet av corona. Og ikke så lite heller. Her er det høy feber, tap av smak og luktesans, massevis av hosting, og det verste av alt – masse tykt slim som legger seg framfor luftrører sånn at det tidvis er vanskelig å puste. Dette er så kjipt. Spesielt siden jeg har vært syk mesteparten av desember, og hadde gledet meg sånn til å kunne nyte litt ordentlig julestemning.

Og når vi nå er så nært selve jula kjenner jeg meg selvfølgelig engstelig for hvordan dette skal bli. Det har blitt noen tårer når jeg har vært på mitt verste for å si det sånn. Når kroppen min hiver etter pusten og arbeider uendelig hardt for å hoste og harke opp alle ulumskheter. Da har jeg bare følt bunnløs frustrasjon, og det har vært vanskelig å se lys i tunnelen. Og at vi skal komme dit før selveste jula.

Men jul blir det likevel. Uansett om ikke hytta vår er ferdig pyntet. Uansett om vi ikke har fått ordnet alle gavene. Uansett om vi mangler både det ene og det andre av bakevarer og diverse mat. Og uansett om ikke ting blir som vi hadde planlagt. Jula kommer. Vi skal være sammen. Og vi skal gjøre det beste ut av situasjonen.

Dessuten snør det nå. Det daler ned hvite flak av himmelsk korrekturlakk. Som legger seg som et mykt teppe over den gamle skitne snøen som nesten regnet bort når mildværet kom. Nå blir det fint igjen. Og for en liten stund, mens jeg ikke hev etter pusten fikk jeg stå i verandadøra å nyte dette synet. Da kjente jeg det lille håpet. At snøen kanskje renser bort alt som er skittent. Alt som er trist. Både corona og bekymringene mine.

Det blir jul uansett ♥