Det ble en tung start på året for oss i kattelivet. For i tillegg til den sedvanlige januarkomaen og julebluesen, har vår lille frøken Anna hatt problemer med søvnen. Ikke bare har det vært arbeidsomt å få henne til å sovne, men hun har sovet lite og dårlig. Våknet ofte og vært lei seg. Og fordi små barn ikke har en sånn knapp som kan blinke for hva som er galt (det burde de virkelig ha hatt) så har vi bare gjort vårt beste for å få litt søvn uansett hvilken side av døgnet det har vært på. Noe som ofte betyr lite eller ingen dagslys.
Så viste det seg at det var en liten tann på vei. Jeg syns jo det er skrekkelig tidlig og føler at det atter en gang bekrefter hvor fort tiden går. Vi som nettopp har gått opp enda en bleiestørrelse og oppdaget at det er noen klær vi aldri rakk å bruke før de ble for små. Samtidig er det litt stas med den første tanna. Et lite riskorn nede i munnen på det fineste lille smilet jeg vet om. Selv om det medfølger en del ubehag for både store og små.
Men selv med trøtte øyne, bustete hårsveis og babygråt i øret må jeg si at vi klarte den første uka ganske bra likevel. Vi spiste middag hver dag, ryddet jevnlig ut og inn av oppvaskmaskinen, skiftet på senga, vasket flere klesvasker, støvsugde to ganger, og fikk tatt ukeshandelen (dog litt sent), samtidig som kjæresten jobbet både på kontoret og hjemme. Så vi klarte å unngå det totale kaoset. Og attpåtil nyte noen koselige filmer og flere episoder av Den nye dyrlegen. Vi holdt humøret oppe. Og det er jeg egentlig ganske stolt over.
Men jeg har kjent litt på julebluesen. Noe jeg hadde trodd at jeg var for opptatt til å få i år. Den steg i takt med hver gang jeg så ut av vinduet og oppdaget at naboene hadde pakket bort enda en julestjerne og adventsstake. Hvis jeg skal være ærlig vil jeg heller at jula skal starte litt senere i stedet for at den skal pakkes bort så tidlig. Det blir så brutalt, sterilt og mørkt når lysene slukkes 1. eller 2. januar. Og noen er så tidlig ute som romjula allerede.
Men det er vel tida vi lever i. Advent og 13. og 20. dag jul er i ferd med å forsvinne. Sakte men sikkert. Og det er vel bare veldig tradisjonsbunnet folk som praktiserer det. Et lite tankekors er at jeg en gang i tiden tenkte at jeg var veldig tidlig ute med å pynte til jul. Jeg har ikke endret noe på dette, det er bare at så mange andre er enda tidligere enn meg nå. Tidligere med å pynte. Tidligere med å pakke bort.
Jeg har ellers tenkt at januar må være en måned hvor man må være litt snill med seg selv. Tillate seg selv å være trøtt og sliten. Og ikke bli så sint på seg selv for det man ikke klarer. Jeg ble litt frustrert når vi ikke klarte å dra på barselgruppemøte på helsestasjonen på torsdag. Men så måtte jeg si til meg selv at det er greit når verken mammaen eller babyen har sovet.
Ikke orker jeg å være så streng med kostholdet heller. Selv om det jeg har mest lyst på nå er grønnsaker og ren mat. Så det blir en og annen Plomme i Madeira og litt rester av den engelske fruktkaken til tekoppen. Et forsøk på å spise opp siste rest av jula som min gode julevenninne sier.
Og når jeg nyter det sitter jeg og ser på juletreet vel vitende om at det med stor sannsynlighet står i akkurat denne stua for siste gang. For vi trenger større plass. Og det er så vemodig og gjør at det sitter langt inne å pakke det bort. Heldigvis er treet fullt av minner. Biancos gamle fra-til lapper som har vært på julegavene våre alle julene vi har feiret her med han. Vatthjerter og sopper som jeg sydde i denne stua. Julekuler som ble kjøpt og hengt på juletreet for første gang mens vi bodde her. Men de kan vi heldigvis ta med oss. Det er verre med utsikta og de gode naboene. Ja, spesielt naboene blir trist å forlate.
Ellers er vi i full gang med planlegging og organisering av Annas navnefest som skal være på selveste soldagen. Vi skal ha den på Malangen Resort og jeg har valgt dyr som tema siden vi er så nært hytta. Det kommer til å være hvite kaniner og søte små piggsvin på både navnefestkaka og bordkortene. Ellers skal vi pynte med kongler og gamle messinglysestaker med gammelrosa kronelys. Navnefestkjole har vi også kjøpt. Den er enda litt stor, så jeg er glad vi har en reservekjole også.
Så nå om dagene er det fokus på både fortida og framtida. Det som har vært og det som kommer. Store kontraster, noe som kommer ekstra godt fram ved noe så livsendrende som å få barn. Jeg gleder meg så utrolig mye over alt det fine vi skal få oppleve med Anna i livet framover. Samtidig kjenner jeg på litt savn over det gamle livet mitt. For noen ganger trenger man bare en stille stund for seg selv. Med det vante som man alltid har gjort. Med en kopp av favoritt-teen sin i hånden, en malende kattepus ved føttene og stillhet til å høre havet skvulpe mot kaia.
Derfor ble jeg så ekstra glad når kjæresten tok med seg Anna og dro på kafé på søndagen på formiddagen. Da fikk jeg litt etterlengtet egentid og ro. Og jeg skulle egentlig legge meg å sove med en gang, for natta hadde vært tung. Men jeg måtte bare lage meg et brett med en kopp te, en lussekatt, et stearinlys, og litt appelsin og mangokefir som jeg tok med meg i senga. Og det nøt jeg samtidig som jeg så på Førstekoneklubben på pcen i mørket. Egentid. Ro. Nyvasket sengetøy. En malende Mirapus i fotenden. Ahhh, det var så godt! Det føltes litt som å ta tilbake soverommet som kun har vært noe som skulle fungere siden vi fikk Anna. Der det estetiske har måtte gi tapt for det praktiske. Der å skifte på senga ikke har føltes det samme lenger fordi det har vært så trangt og rotete. Der det ikke ble mulig å pynte til jul fordi det rett og slett ikke var plass. Og jeg som er så glad i å ha det fint rundt meg. Men nå tok jeg det tilbake. Selv om det bare var for en liten stund.
Og nå sover endelig vår lille frøken. Hvert fall i en halvtimes tid. Så nå skal jeg brygge meg en kopp te og nyte den sammen med pepperkaker med blåmuggost. Fine Synne minnet meg på det i dette blogginnlegget. Hun anbefaler riktignok å nyte det med et glass portvin, men den får jeg spare til jeg er ferdig med ammingen. En stille stund skal jeg i allefall unne meg. Det fortjener man i januarmørket ♥
Anna
Så fint skrevet og jeg kunne ikke vært mer enig med deg både angående livet etter man får barn og jula som står så altfor kort hos folk. I år måtte kvitte oss med treet altfor tidlig, fordi det begynte å drysse så voldsomt. Og vi venta helt til lille juleaften med å pynte det! Det er så veldig tomt der hvor det stod. Stjernene henger fortsatt i vinduene hos oss, da. Der skal de få henge en stund til.
Og den vissheten om at man ikke får det gamle livet sitt tilbake i det man får barn, det er jo som om man gir bort en del av seg selv. Samtidig kjenner man på en større kjærlighet en noen gang. Og ting BLIR faktisk mye enklere etterhvert som de blir større. I mellomtiden må man gjøre som du gjør: si nei når man ikke orker eller klarer å være med på ting, og være flink til å spørre og å ta i mot hjelp. Husk: «It takes a village to raise a child»! Det med å ta i mot hjelp har jeg egentlig alltid vært veldig dårlig på, men det var i perioder helt nødvendig for at vi skulle kunne hente oss inn igjen da sønnen vår var så liten.
Dette ble en veldig lang kommentar, så nå skal jeg gi meg. Uansett: Det er så godt å se hvordan du koser deg og alltid en glede å lese innleggene dine ♥
Ida
Takk for så fine ord Anna ♥ Det er mye trøst og trygghet i at andre også føler det sånn. Både med jula og det å savne litt av friheten man hadde før man fikk barn. Men samtidig er det jo som du sier, man kjenner på en kjærlighet større enn noen gang ♥ Og jeg ville aldri byttet bort dette livet for noe i verden. Det er fantastisk og utfordrende på samme tid. Også får man benytte seg av hjelp til den utfordrende biten 😉
Takk for at du alltid kommer tilbake til kattelivet! Varm klem til deg.
Ann
Et vakkert, vemodig, ettertenksomt og velformulert innlegg. En glede å lese – som alltid! Stå på mamma! Vi står med deg alle sammen <3
Ida
Takk for så fine ord kjære du ♥♥♥ Det varmer veldig! Stor klem til deg Ann.