Midnattsola langs veien

Det er noe med midnattsola…

For selv når vi har en dårlig julimåned. Med mye skyer og mye regn. Med mange gråværsdager.

Så presser midnattsola seg likevel fram om natten.

Som om det var en lov. At det bare skal være sånn.

Og kanskje det er det? For den er jo her så kort. Liksom at den må få skinne mens den kan.

Selv elsker jeg den aller mest langs veien. Til og fra hytta.

Den er nok ekstra vakker der. Så vakker at man ikke våger å redigere bildene.

Der gir den ekstra mye lunhet og varme. Både inni og utenpå. Mens naturen eksploderer av liv. Fugler og harer som bykser fram fra grøftekanten i lyset. Det er helt spesielt.

Nå har midnattsola takket for seg for i år, og jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg syns det er leit. Jeg savner den allerede. Men jeg gleder meg til å møte min lyse og trofaste følgesvenn neste sommer. Langs veien. Langs livet.