To år med Mira

Forrige søndag var det nøyaktig to år siden en liten og redd pusefrøken kom til oss. Vi hentet henne på kvelden og jeg husker at det var så skummelt for henne at hun ikke turte å komme ut av buret. Hun lå helt bakerst, helt innerst, nesten klemt opp mot veggen selv om døra sto åpen. Men likevel smilte hun så forsiktig med øynene mot oss hver gang vi snakket til henne. Hun skjønte nok allerede da at vi egentlig var ganske greie. Men å komme fram ble for skummelt. Og godbiter turte hun heller ikke å smake på. Det er ikke lett å være liten og redd.

Hun ble liggende i buret helt til vi la oss, så vi flyttet det inn til badet sånn at hun visste hvor doen hennes var. Mat og vann sto i gangen utenfor, og for at hun ikke skulle føle at hun var alene lot vi døra til soverommet være åpen.

På morgenen etter når kjøresten sto opp klarte han først ikke å finne henne. Men etter litt leting visste det seg at hun lå bakerst i kattedoen sin. Like redd som dagen før. Stakkars lille Mira. Heldigvis flyttet hun inn under sofaen den dagen. For man skal jo helst ikke ligge i doen sin.

Det ble litt ligging under sofaen i noen dager, men overraskende nok kom hun fort fram. Og derfra gikk utviklingen i en rasende fart. Vi visste fra fosterhjemmet hennes at hun brukte å ligge under sofaen hver gang de hadde besøk. Det hørte med til sjeldenheten at hun kom fram da. Men hun hadde bare vært hos oss en drøy uke når hun stakk hodet fram fra sofaen mens stua vår var full av familie. Vi som hadde advart de om at de neppe kom til å få se henne med mindre de la seg ned på gulvet for å se under sofaen. Vi var så overrasket!

Og siden da har det vært full rulle. Med rampestreker, leking, soving, kos og klø. Nå er det ikke snakk om å ligge frivillig inni noe bur eller do lenger. Ingen dører inn til oss må være lukket. Verken studio, kontor, bad eller soverom. Da er det vill panikk. For Mira hun skal være nært oss. Ja, helst helt inntil. Et øyeblikks privatliv på badet kan jeg bare glemme, og kjæresten må belage seg på at en svart og hvit frøken kommer tassende framfor kameraet på hjemmekontoret flere ganger i uka. Hun har fått en liten fanskare der. I går kveld hadde kjæresten lukket skyvedøra til soverommet noen cm for trangt til at hun klarte å komme seg inn til oss, og det kan dere tro at jeg fikk høre.

Noen ganger har vi holdt på å bli sprø fordi det har vært så mye ugagn og ting å passe på. Men aller mest har det vært kos og fint. For vi koser oss mye sammen. Nå er hun en like selvfølgelig del av hjemmet vårt og hjertene vår som Bianco var. Selv om det aldri kan bli helt på samme måte som med han. For Bianco var Bianco. Og Mira er Mira. Man kan ikke sammenligne 15 års kjærlighet mot to års kjærlighet. Ei heller kan man sammenligne barna sine når det kommer til kjærlighet.

Men kjærligheten den vokser og vokser, og det finnes ingen grense for hvor glad vi er i denne lille og artige frøkna som nå har blitt så stor ♥ Skogkatta i henne er så tydelig nå. En krage har vokst seg fram rundt halsen og mellom poteputene stikker det ut lang pels. Det merkes at hun er blitt eldre. Hun sover mer nå. Er litt roligere. Og litt mindre rampete. Med trykk på litt 😉 Heldigvis er hun like glad i pinner og q-tips fortsatt. Og jeg håper hun holder fast i den lekete personligheten sin en stund til. For tida den går så fort. Så alt for fort. Tenk at det har gått to år allerede!