Vår elskede Biancopus

I dag er det to år siden vår elskede Biancopus måtte reise fra oss. En dag som sitter som et fysisk og dypt arr i hele kroppen min. Jeg har prøvd og prøver fortsatt å bearbeide. Men det gjør så vondt. Så veldig vondt. Jeg har i flere perioder unngått å se på bilder av han. Unngått å lete i gamle bildearkiver. For at jeg rett og slett ikke har orket å kjenne på den smerten. Ikke orket å gråte de tårene.

Høsten i år tok meg tilbake til 2019 med alle minnene om alt som var da. Og gjennom hele oktober har jeg lurt på hva vi gjorde på akkurat den samme dagen det året. Noen dager husker jeg selvfølgelig godt. Den dagen jeg kjøpte oktoberbuketten som var inspirert av Bianco. Dagen etterpå, da vi fikk vite det. Hele den helga, når vi lå i senga eller på stuegulvet sammen med Bianco og gråt mens vi holdt hardt rundt han. Han var så umistelig for oss. Og selvfølgelig den siste dagen. Og dagen før den siste, da det begynte å snø.

Men så var det 24 dager fra da vi fikk vite det til vi måtte la han dra. Og selv om de fleste fortonet seg ganske likt med masse kos, tårer, sorg, frykt og kjærlighet, vet jeg at det var én dag sola skinte så fint inn i leiligheta vår. At det var én dag vi lagde blogginnlegg sammen. Én dag jeg bakte eplekake. Og én dag jeg gikk tur når det lå et tynt lag av melis på bakken. At jeg da tegnet et hjerte i snøen på en benk og sa høyt at det var til Bianco. Min elskede Bianco. Alle de små stundene husker jeg så godt, men ikke nøyaktig hvilken dag det var. Og det er sikkert ikke viktig heller, men likevel har jeg tenkt masse på det.

Og jeg har jo kameraet mitt, for jeg tok masse bilder da. Så noe kan jeg finne ut av. Jeg har bare ikke turt. Foruten én gang. Da gikk jeg inn i bildemappa til oktober 2019, og resultatet var at jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å spise middagen jeg hadde laget. Flere av disse bildene hadde jeg egentlig planlagt å bruke i et blogginnlegg som skulle hete «den siste tida med Bianco». De er redigerte, de ligger faktisk i bildearkivet til kattelivet, og kladden til innlegget står klar. Men det gjør bare for ondt.

Og det er kanskje sånn det skal det være. Det skal være så ondt. Etter 14 år med en så spesiell kjærlighet. Og det skal ta tid. For det er tapet av det kjæreste vi hadde som skal bearbeides. Og kanskje jeg ikke skal blogge om den siste tida. Jeg kjenner uansett nå at smerten over hvor syk han var er på grensen til uutholdelig. Han fortjente det ikke han som var så hjertevarm og god. Verdens snilleste. Verdens fineste. Nei, det er bildene og minnene fra da han sprang gjennom leiligheta i full fart, fra da han lå under blomstene i hagen, fra da han lekte med garnnøster, spiste tunfisk og sto oppi alle skoene mine, fra da han var frisk og rask og full av liv, som skal deles. Som skal få størst plass.

Det har dessverre ikke blitt så mange glade minne-blogginnlegg om Bianco enda. Men jeg har lovet meg selv at det skal det bli en endring på. Og selv om sorgen følger med på lasset, får jeg bare gråte og flire på samme tid. Mens jeg tenker tilbake på alle de gode minnene.

For Bianco er med oss i hverdagene fortsatt, nettopp på grunn av minnene. Alt det fantastiske vi delte. Jeg har ikke tall på hvor ofte både jeg og kjæresten sier «Husker du at Bianco gjorde det? At han likte det? At han var sånn?». Vi bærer han med oss i hjertene våre. Hver eneste dag. Urna hannes står her hjemme, rett ved der han elsket å ligge. Hånden stryker over den når savnet er ekstra stort. Og nå har han fått sin plass på hytta også. For nå henger det et bilde av han der han sitter og ser ut av vinduet. Og han er så levende. Så vakker. Og det er sånn vi skal huske han. Vår elskede Biancopus ♥