Det er noe med denne tida. Da nattelyset plutselig forsvinner, kveldene blir kaldere, hverdagene slår til for fullt igjen, og man får en følelse av at noe er slutt. Jeg følte det sånn umiddelbart ved overgangen til august i år, da det brått ble så mørkt og kaldt. A sense of an ending. Og egentlig mer enn at «bare» sommeren var over.
Denne følelsen har blitt sterkere og sterkere for meg med årene. Og jeg har fundert litt på det for meg selv. Det har nok mye å gjøre med at jeg på en måte har kortere tid til å oppleve ting på fordi jeg er syk. Jeg tilbringer mer tid i senga, har mindre energi til å gjøre ting, og det meste tar litt lenger tid å gjøre. Dermed blir sånne ting som jula, påsken og sommeren for kort for meg. Jeg har liksom ikke fått gjort meg ferdig før det er over. Det dårlige sommerværet som gjorde at vi knapt var kommet i gang før det var slutt, påvirker meg nok også.
Men den viktigste faktoren tror jeg ikke at jeg trenger å gå lenger tilbake i tid enn for to år siden for å finne. I august 2019. Da ikke bare sommeren var på hell, men også livet som jeg kjente det da. Jeg hadde ikke fått det bekreftet men jeg visste likevel i hjertet mitt at dette var Bianco sin siste august. Jeg så det på han. Det ble hans livs siste sommer. Når høsten da var her var det ikke bare melankoli over en sommer vi gjerne skulle ha hatt en stund til. Det var også en sorg over å vite at han ikke skulle oppleve sommeren flere ganger. Og at vi ikke skulle oppleve den sammen med han igjen.
Og selv om Bianco ikke har vært sammen med oss på ganske lenge nå, er det disse følelsene som kommer tilbake til meg når høsten tar over for en alt for kort sommer. Med mørket kommer minnene om alt som skjedde da. Da jeg strevde sånn for å nyte alt før det ble borte. Da jeg smilte for å gjøre den siste tida hans så fin. Mens det samtidig føltes som jeg skulle dø innvendig. Det var så tungt. Men så viste det seg at uansett hvor hardt jeg holdt fast så kunne jeg ikke forlenge verken sommeren eller livet til min kjære pus. Jeg måtte slippe taket.
Og det må jeg i år også. Jeg må slippe taket i sommeren selv om alt i meg stritter imot. Jeg er bare ikke så god på det. Men jeg håper at jeg med tiden finner tilbake til hun som omfavnet høsten og alltid fokuserte på det koselige med den. At det er alle de årene med koselige høststunder sammen med Bianco jeg blir å minnes sterkest.
Enn så lenge må jeg bare gjennom dette. Tårene, savnet og følelsen av at noe er over. For sorgen holder fortsatt tak i meg, spesielt på denne tida…