I mørke, i kulda, og i vind i fra nord
Blei pliktan større
de fikk vokse sæ stor
I strevet, i arbeidet, og i tida som gikk
i alle minuttan
i alle lengselsfulle blikk
Ho stod der å venta, ho venta på han
i drømman ho hadde
som rant bort som vann
Ho visste ikkje lenger om de gikk samme sti
Ho venta på ordan
på det han sku si
Men med bris i fra sør blei det plutselig vår
og fram kom sola
og lukka gamle sår
Det va som de våkna fra vinterens dvale
Og sangen som no kom
hadde klarere tale
Han hadde glemt det han sku gjøre, lot tida føre ann
Men ho visste veien
ho leda han fram
Ho drømte før de begge, drømma så stor
Drømma om ei framtid
kor kjærlighet bor
I lyset av sola så han ho endelig klart
Så vakker og sterk
men samtidig så sart
Han kjente i hjerte kor hen det her bar
og endelig sa han
no e æ klar
Ida, februar 2018 ♥
