Hjertesmil

Du vet når noe oppleves så kjærlig og fint at det føles som at hjertet smiler? Når du kjenner gleden og varmen bre seg på innsiden. Når smilet du også har rundt munnen er så stort at du vet det begynte helt nede ved hjerterota. Det bruker jeg å kalle for et hjertesmil. Så hjertevarmt at hjertet smiler. Her kommer en dryss av hjertesmil fra kattelivet fra de siste månedene.

Kortet og gavene på morsdagen i februar. Det var fra både Mira og Bianco ♥ Med to poter på kortet og forskjellig farge på båndet på hver av klesrullene. Har jeg forresten fortalt dere at vi i alle år hadde som tradisjon at Bianco ga oss klesruller i julegave? Én hver. Og inni mellom fikk vi også i bursdagsgave eller ved andre spesielle anledninger. Jeg ble alltid så glad når det var blomstermønster på den jeg fikk. Det er så fint at Mira fører den tradisjonen videre nå.

Å klare å få de (nesten) sukkerfrie kanelbollene mine enda saftigere. Trikset var å kutte nokså mye ned på melet og tilsette litt mer flytende. Deigen ble ganske løs og klissete, men det gikk fint å bruke litt mel til utbakingen.

Mira og hennes bedende blikk når hun vil leke med q-tips.

Dalende snø som nesten var som i en snowglobe. Det føltes som at alt sto stille. Både lydene, lufta og tida. Det ga en ro vi trenger mer av.

En liten frøken som er like glad i silkepapir som storebror var ♥ Titt tei.

Og tenk at jeg fant selveste Bianco-rosa som de egentlig ikke selger til vanlig på Mester Grønn, på bursdagen til Bianco! Det var så ekstra fint og hjertevarmt. Så den dagen han skulle ha blitt 16 år fikk han både blomster og lys ♥

Å feire vaffeldagen sammen med en som er ekstremt glad i vafler. Jeg snakker selvfølgelig om kakemonsen mamma. Men kjæresten var også sammen med oss.

Vi dekte bordet så fint at det nesten føltes som et lite teselskap.

Å ligge på gulvet å pusle puslespill sammen med Mira.

Og det er kanskje ikke det største hjertesmilet, men jeg måtte smile likevel når jeg pakket puslespillet sammen men glemte en brikke på gulvet. Da ble den seende sånn her ut. Hehe, hun der lille røverfrøkna.

Når vi hadde masse snø på verandaen og Mira ikke ville gå ut, og jeg tråkket en liten sti til henne. Seee så godt hun likte det! Og se alle de søte små potesporene ♥

Hun la seg til og med ned på den lille stien sin. Eller kattetråkket, som jeg endte opp med å kalle den for.

Å feire Earth Hour i mørket sammen med de jeg er glad i. Og samtidig kjenne på takknemlighet over all komfort vi har. Det må vi verken ta for gitt eller misbruke.

Spilledåsen til Mira som henger på kjøkkenet. Jeg hadde egentlig kjøpt den i gave til datteren til en venninne av meg i fjor høst. Men så likte Mira den så godt at hun ble helt salig hver gang den spilte. Derfor fikk hun beholde denne, også kjøpte jeg en ny en til lille Emma. Hver gang vi går forbi den drar vi snora og nynner med på Brahms Lullabye. Da ser vi bare at øynene til Mira blir så smale og kroppen nesten gynger fram og tilbake i takt med denne vakre lille vuggesangen. Det er så koselig at hun reagerer sånn på rolig musikk ♥

Å virkelig nyte sesongens siste supersaftige blodappelsiner.

Å kjenne på takknemlighet over at den fine tekanna mi fikk «leve videre» hos meg når Tante Ingers Tehus takket for seg. Den bringer også med seg så mange gode minner av de deiligste kaker og den beste teen som jeg nøt sammen med familie og venner. Ser dere forresten at den egentlig var rød?

En liten klatrepus med et hårstrå på snuten. Se det blikket!

En nydelig hjemmelaget gave fra en liten venninne ♥ Det tok ikke lang tid før den var full av Mirahår etter at den kom i hus. Men fordi Ronja er så begeistret for Mira tror jeg ikke hun syns det gjør noe.

Å spis de utrolig gode eggene fra Widding med god samvittighet fordi det er kortreist, kvalitet og god dyrevelferd.

De søte lappene som kjæresten hadde lagt i påskeegget mitt. Jeg elsker at han tegner smiley face, men denne gangen ble jeg ekstra begeistret for den lille spiren på lappen i midten ♥

Og at vi kunne nyte litt av påskeegget selv når påsken var over.

En etterlengtet båltur i fjæra sammen med gode venner som vi har savnet. Det var så koselig og fint. Med sol og alt.

Og til slutt, at Mira har så mange som er så glad i henne, akkurat sånn som storebror Bianco hadde ♥ Det er nok det største hjertesmilet av de alle.