Nå laver det ned med snø og regn annen hver dag. Ordentlig snøstorm i ene øyeblikket og grått høstvær i det neste. Det er egentlig litt irriterende for nå venter jeg bare på at snøen skal begynne å smelte. Det er tross alt midt i april og det er på tide å gjøre plass for våren. Men våren er jo et evig tema i Nord-Norge. Når kommer den? Kommer den i det hele og det store i år? Og har vi egentlig vår her nord?
En som sier det godt er Halvdan Sivertsen. Han bruker å spøke med at vi har etterslep, at det er våren for 10 år siden som kommer nå. Det er nok noe i det han sier, for mang en gang har det føltes som vi har gått rett fra vinter til sommer. At våren rett og slett uteble. Eller var den kanskje innom en snartur, bare at den var så kort? Sant å si tror jeg vi aldri blir klok på den nordnorske våren. Den vil nok forbli et mysterium.
Men vårtegn har vi i allefall. Og de har jeg kjent på allerede. Og kanskje spesielt sist fredag når jeg og kjæresten gikk oss en liten tur sammen i sola. Med første øyekast ser det kanskje ikke så vårlig ut med snøen som ligger helt ned i fjæra. Men i liveversjonen av dette bildet var det måser, tjeld og andre fugler som skrek for full hals, en intens varme i ansiktet, og dryppende dråper fra enhver takrenne. Og det er ikke sikkert jeg har klart å fange det på bildet, men denne sola er mye varmere i fargen enn vintersola.
Og den varmen, den kjente vi helt inn i hjertet. Det var som om sola omfavnet oss og ga oss en stor klem. Som at den sa at alt blir bedre snart. Samtlige skuldre ble lave, og det var nesten lettere å puste. Og de to som ruslet hånd-i-hånd på denne lille fredagsturen kunne ikke annet enn å smile til hverandre av glede ♥
Jeg elsker når snø og is smelter og drypper rett ned i havet fra pirene. Det er lyden av varmere tider.
Og vi møtte på flere gåsunger på vår vei. Det er i allefall et sikkert vårtegn.
Og selv om istappene som henger fra nordlige tak holder stand, har de sakte men sikkert begynt å smelte de også.
Mot slutten av turen vår møtte vi på den fineste røde naboen vi har. Dere husker kanskje at jeg delte et bilde av han i sommer, når han gikk tur på kaia sammen med eieren sin? Den gang var jeg så fasinert, for det er ikke ofte man ser en katt som går på tur som en hund. Vi kom i prat med eieren og fikk vite at denne vakre røde monsen heter Dennis. Og at de tidligere hadde en Golden retriever som Dennis hadde lært seg å gå tur sammen med. Tenk så koselig.
Dennis minnet meg om Bianco i blikket ♥ Men både farge, mønster, størrelse og fasong er nokså annerledes.
En ordentlig staselig kar dette her, er dere ikke enig? Vi følte oss bra heldig som fikk rusle en liten tur sammen med han på kaia.
Men etter en stund fant Dennis ut det var på tide og starte helga for alvor. Da rettet han snuten hjemover. Og igjen sto vi med et smil om munnen, sola i ansiktet, minnene av Bianco i hjertet, og med en visshet om at årstiden er i endring. Ja, selv om våren skulle vise seg å utebli. «Han e lang vinter’n men ikke evig». Takk for de trøstende ordene kjære Halvdan ♥
For et deilig vårinnlegg! Også virker det som om du og samboeren har et varmt og godt samliv! Jeg kan kjenne kjærligheten gjennom teksten din – det er helt nydelig! Her i Bergen veksler det mellom vinter og sommer – det er snø i hagen der solen enda ikke treffer, men det er stekehete i solveggen, og jeg er solbrent (hei vinterhvite hud!) 🙂 Jeg ønsker dere alle tre en finfin helg! Solstråler og klemmer fra Bergen
ÅÅååå så nydelig fin kommentar Ann ♥♥♥ Tusen takk! Jeg er så glad for at du kjenner kjærligheten gjennom teksten ♥ Ja, vi har over 18 år bak oss nå, så jeg bruker å tenke at det er et tegn i seg selv på at vi har det fint sammen 😉 Vi deler mange lidenskaper og interesser, og det er nok også styrkende. Hehe, sommer i ene øyeblikket og vinter i neste. Det hørtes kjent ut. Og nå ser det ut til at det blir litt mer vinterlig enn hva vi ønsker for denne tida. Men sommeren kommer nok til slutt 😉 Sender en stor og varm klem rett tilbake ♥
Å, den nydelege pusen som var ute og gjekk tur ♥ Staseleg sjarmør i pels 😉 Her har det denne veka vore bra vêr, men gurimalla – førre veke kunne det ikkje bestemme seg for om det skulle vere vår, vinter eller haust. Så godt å kunne sitje ute på balkongen og nyte sola med ei bok i fanget. Det plaskebiletet langt oppe i innlegget var forresten kjempekult, eit lite drypp og eit plask, lyden av vår ♥
Ja, var han ikke nydelig 😉 Vår fineste røde nabo ♥ Og så herlig at du likte det bildet 😉 Mamma hadde også sansen for det. Det været altså… fram og tilbake, ordentlig lurevær 😉 Og nå må vi nok bare stålsette oss for nå gjør Kong Vinter comeback i hele landet. Så da blir det nok en stund til vi får sitte ute på balkongen og nyte sola igjen. Men vi får bare håpe at det ikke blir så lenge til vi hører lyden av vår igjen, for alvor ♥