Dere som leser bloggen min har nok fått med dere at jeg har ting for sengetøy. For det er ikke rent sjelden at nye putevar med blomstermønster, et dynetrekk i lin, eller sengesett med striper finner veien hjem til oss. Og selv om det begynner å bli trangt i sengetøyskapet føles det som at det nesten aldri kan bli nok.
Den snille stemora spurte meg for noen år siden hvorfor jeg måtte ha så mange sengesett. Og jeg må jo selvfølgelig ikke ha så mange, jeg bare liker det. Jeg liker å boltre meg i myk flanell når dagene og nettene er like svarte og kulda presser mot husveggene. Og jeg liker å ligge i lin, krepp eller den mykeste bomull gjennom hele sommeren. Også liker jeg å kunne variere med forskjellige farger og mønster. At det skal være koselig og lunt. Og trygt. Og mens andre kanskje prioriterer ting som klær og sko, er sengetøy en ekstra stor glede for meg. Dessuten føles det også helt rett fordi jeg tilbringer mer tid i senga på grunn av helsa. Da skal det være mykt og koselig.
Så kan man jo selvfølgelig spørre seg selv om det kan bli litt for mye også. Ja, selv om det er en forbruksvare og en kilde til glede. Og det var akkurat det jeg gjorde en dag jeg satt på senga på soverommet og pratet i telefonen med storebror. Rett mot meg lyste det en bunke med putevar som jeg kjøpe på Ellos.no for en slikk og ingenting i januar. «Tenk at de ligger der enda», og «er det et tegn på at jeg har nok nå» var tanker som dukket opp i hodet mitt da.
Jeg var kanskje litt ukonsentrert i samtalen, men kom rask tilbake når storebror begynte å snakke om folks oppførsel og egoisme gjennom denne pandemien. Jeg hadde mye å si om det jeg også, og liret nok av meg en kraftsalve i frustrasjon. Her sitter så mange av oss hjemme, isolert, kanskje ensom, og uten de man er glad i for å bidra til å få ned smitten. For å ta ansvar. Ja, da skal man ikke trenge å se bilder av påskeferieturister som står tett i tett i alpinbakken. Eller lese om det store innrykket på flyplassen vår når vi er anbefalt å ikke reise. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er både sint og redd.
«Er det rart jeg hamstrer mykt og deilig sengetøy å gjemme meg bort i» utbrøt jeg plutselig. Både jeg og storebror flirte godt av det, og heldigvis ble resten av samtalen vår litt mer positivt ladet. Og da følte jeg ikke lenger at de putevarene var noe annet enn et tegn på trygghet. Man trenger myke og fine putevar når det er pandemi. Man skal selvfølgelig ikke stikke bort hodet for ens eget ansvar i denne situasjonen. For det ansvaret må vi fortsatt ta. Men når ting blir litt skremmende sånn som det er nå, kan en myk og lun pute fungere som et plaster på et sår. Eller en trygg favn. Omså bare for natta. Kanskje det er noe å tenke på når du legger deg i senga i kveld. Jeg kjenner meg i allefall mer trygg og takknemlig bare av å legge hodet på puta ♥
