Jeg har igjen dykket ned i det store bildearkivet mitt, og det bringer bestandig fram mange minner. Og minner er noe jeg tenker mye på for tiden. Spesielt minner fra ting som ikke er lenger, eller som er annerledes. Jeg tror det har noe med tida vi er i nå å gjøre. At det er så mye som ikke er som før. Og jeg vet at man må tåle at livet går framover og endrer seg, men for et så stort vanemenneske som meg er det hardt når det blir så mange forandringer som det har blitt de siste årene. Og spesielt når de er betydningsfulle og store. Jeg tar meg i å stadig lengte etter «sånn som det var før». Så her kommer et snev at det «gamle kattelivet».
Jeg savner fortsatt den tida når Edels Antikk og Vintage lå i det gamle lille huset på Storgatbakken. Jeg vet jeg ikke skal klage, for jeg kan fortsatt handle i den nye butikken. Men det var noe spesielt og koselig over å komme inn i dette huset. Nesten som å besøke en gammel dame hvor man fikk velge seg en gave eller to. Som man måtte betale for selv vel og merke 😉
Kjenner dere igjen putetrekket som henger på stolen? Jeg tenker stadig på hvor heldig jeg var som fant det, for dette er ifølge eieren av Edels ganske uvanlig. Det er både vevd og brodert.
En kattepus som alltid vurderte været fra dørkarmen før han gikk ut. Som dere ser ble det ikke luftetur på verandaen denne gangen. Mira derimot løper ut i full storm. Sist gang hun mjauet med verandadøra skulle jeg bare åpne den på gløtt for å vise henne hvor dårlig været var (det funket alltid med Bianco). Hun smatt ut på to sekunder og det så nesten ut som hele kattepusen skulle flyge av gårde. Men heldigvis gjorde hun ikke det.
Vinterferie i et snødekt og solfylt Henningsvær. Det kan man bare drømme om i disse koronatider.
En fin kjole med lang ullcardigan over på den gamle Noa Noa-butikken på Nerstranda. Jeg var så glad i denne butikken, og handlet mye der fra den dagen den åpnet. Det er noe sorgfullt over når gamle butikker må gi seg.
En liten bloggassistent som alltid var med. Som enten satt i ro og så på eller som lå midt oppi det som skulle fotograferes ♥
Et bilde i gangen hos bestemor som jeg har sett på i over 30 år, og som betyr mye for meg. Det er så rart nå for bestemor bor ikke lenger hjemme på gården sin. Hun har flyttet i omsorgsbolig. Dette er noe jeg tenker mye på for i hjertet mitt hører liksom bestemor og gården hennes sammen ♥
En annen ting jeg også tenker mye på er Kroatia og de to favorittøyene vi bruker å feriere på. Alle bildene jeg har i hodet av opplevelser der dukker stadig opp for tida. Den herlige stemninga, de gamle pittoreske bygningene, fergeturen med Postira. Jeg lurer på hvordan de har det der nede. Blir de å overleve uten ferierende gjester? Jeg håper det!
Når blir neste gang jeg får nyte en kopp te ved denne franske balkongen?
Eller ta bussen eller sykle over til den andre siden av øya Šipan hvor et ekte Bestemor piletre står…? For dere er vel enig at dette ligner på Bestemor piletre fra Pocahontas? Sånn foruten at dette treet ikke har de lange hengende bladene.
Jeg husker så godt når vi var på dagstur til Dubrovnik og vandret ut og inn av små butikker som solgte håndverk sånn som disse søte stoff-teposene med lavendelduft. Allerede i 2019 var mange av disse borte, så jeg lurer veldig på hvordan det går med de som er igjen.
Jeg lenger sååå etter å nyte et glass iskaldt hvitvin rett ved kanten av havet. Å sitte under de vakre trærne som svaier forsiktig i vinden mens havet klukker mot båtene som ligger tre meter unna bordet på Mandrac. For dette er virkelig magi.
En liten sy-assistent som hadde ligget oppå både stoffet, målebåndet og saksa, men som absolutt ikke ville teste katte/hundesenga som jeg hadde laget til den lille hunden til venninna mi. Lille raringen ♥ Det er nesten litt sånn som når man kjøper en dyr leke til katter mens så vil de heller ha eska leken kom i.
Og nydelige lille Timmy som ble så glad for hundesenga og har brukt den så mye. I dag har han litt mer grå og hvite hår i pelsen og er blitt en eldre herremenn han også. Men han er like søt og artig fortsatt ♥
De fantastiske lyskuplene i art deco-stil i taket på hurtigruta Finnmarken. Jeg vet ikke om de eksisterer lenger, for planen var egentlig å restaurere dette skipet. Men så kom pandemien, og hurtigruta har ikke akkurat seilt rett igjennom den. Jeg lengter etter å kunne ta meg en hurtigrutetur. Det begynner å bli lenge siden forrige gang nå.
En søt liten nabo som brukte å gå tur sammen med meg. Haha, sjekk det blikket!
Hun (jeg tror det var en pusi) bruke å sitte nede på kaia vår og studere småfisken som svømte forbi. Jeg traff henne så ofte, men plutselig en dag var hun borte. Jeg håper at hun bare flyttet og går tur med andre naboer og studerer fisk fra en annen kai nå.
En sukkertøysbukett med dufterose, hodenellik og de mest spesielle ranunklene. Det var fra en tid det føltes som man nesten kunne få tak i uansett blomst hjerte begjærte.
Bianco for nesten på dagen tre år siden når han fikk krakken sin. Han elsket den så høyt fra første stund og heldigvis er en liten lillesøster også veldig begeistret for den ♥
Andre potespor på verandaen vår ♥ Mira sine er mye mindre og har en helt annen fasong. Jeg brukte ikke å tenke så mye over det før, men katter er like forskjellige som oss tobeinte. Forskjellige poteavtrykk, snuter, stemme og personlighet.
Mack-gården en januar mens Lille Blomst og Taras i sentrum fortsatt eksisterte.
Og storgata i en tid da både butikker og folk sto i klynger. På denne tida fantes fortsatt Gautes Interiør og stoffbutikken Nye Arctic, og nesten ingen av lokalene var tomme. Jeg husker så godt denne dagen. Jeg og storebror var på bytur og stemninga var så god. Alle var så glade for litt sol i ansiktet. Jeg bar på minst tre handlenett, og det er derfor skyggen min er så rar. Hehe, men jeg husker selvfølgelig ikke hva jeg kjøpte. Det er så rart å tenke på at noe så normalt som dette er blitt helt fjernt nå.
En koselig kafétur med min gode venninne Anita ♥ Åååå, som jeg lengter etter det nå!
Bianco en gang han ble helt ruset av en te som mamma hadde med seg som inneholdt baldrianurt. Haha, han ga oss en god latter da. Etterpå sloknet han helt utmattet med teposen på øret.
Nydelige lille Emma en gang vi passet henne ♥ Dessverre fikk vi ikke kjenne henne så lenge fordi hun ble alvorlig syk. Men for en herlig liten sjel hun var!
En rosa dør og tørket hortensia i London. Sånn kunne jeg tenke meg å ha det også.
Jeg lurer sånn på hvor lenge det blir til neste gang jeg kan vandre rundt på Portobello Road Market og se på gamle tekopper.
Eller finne sånne her søte dørstoppere i butikker oppe i favorittområdet Marylebone. England og London har alltid vært en stor del av kattelivet, så nå lengter vi veldig dit.
Og sist men ikke minst den søteste lille røde kattepusen på sofaryggen til to-seteren ♥ Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne spole tida tilbake for å få sitte her sammen med han igjen. Se på han, kose med han, klemme på han. For savnet er så stort. Heldigvis har vi alle de gode minnene! Og minnene de kan ingen ta ifra oss eller endre. Takk og pris for det!
Kjenner på slike sakn sjølv innimellom, kanskje meir når det er grått og trist ute. I tillegg er det så mykje som er annleis for tida, og det merker eg gjeld både små og store ting. Det å vere sosial er ikkje noko særskilt for tida, ei heller å gå rundt i små butikkar (sjølv om eg prøver å støtte lokalt når eg kan). Me skulle jo til England i fjor, og eg merker at saknaden for å reise dit er stor. Berre dra ut av byen generelt. Saknad generelt etter ei anna tid, etter kjente og kjære ♥ Men akkurat no skin sola rett inn i stova, eg har hatt ein roleg og fin morgon med bok og kaffi. Eg trur det blir ein bra dag ♥ Klem frå sør til nord!
Savn er kanskje den følelsen de fleste kjenner mest på for tida. Forståelig nok ♥ For vi mennesker er jo «vanedyr», og lever etter natt, dag, årstider, vaner og rutiner. Man skal ikke kimse av hvor viktig sånne ting er, feks. snø i nord når det er vinter 😉 Uten snøen ble både kroppen og hjernen min helt satt ut. Jeg ble årtidsdøgnvill som jeg bruker å si. Og det er så mye nå som er annerledes. Men som jeg skrev i innlegget så har vi i allefall alle de gode minnene. Og det er fint å holde fast i de fram til vi en dag kan gjøre litt av det vi gjorde før 😉 Jeg gleder meg sånn til det! Til vi kan reise til England. Til dere kan reise til England. Til å være mer sammen, mer nært. Til å klemme. Du har nok rett i at det blir bra en dag Silje ♥ Stor klem tilbake.
Timmy e veldig glad i senga si:)). Samme e matmor;).
Å æ e så glad førr det igjen. Og i dokker ♥♥♥ Både æ og han Bianco kosa oss veldig når vi sydde den senga 😉