Ved slutten av forrige helg begynte det å dale ned himmelsk korrekturlakk. Gleden når jeg så de små hvite fnuggene var som hos et barn. Jeg ble bare stående i verandadøra og stirre mens at smilet bredte seg fra munnvikene og ut i hele kroppen. Jeg kjente kriblingen i fingertuppene, og det var nesten så at jeg begynte å gråte. For aldri har lengselen vært så stor som denne gangen. Aldri før har jeg mistet både tids -og stedsans, og kjent meg så tom og engstelig. Jeg gikk rundt med en konstant følelse av at noe var galt. Og det var det jo. For i løpet av de 35 vintrene jeg har levd, har jeg aldri opplevd et komplett fravær av snø fra midten av desember til begynnelsen av februar. Aldri!
Men nå er den endelig her. Og den har allerede vasket bort alt det skitne og grå, pakket oss inn, og lagt seg over oss som et lunt teppe. Renset og lyst opp. Ja, snart i en hel uke. Og selv om jeg vet at det er mange som river seg i håret av all snømåkingen, de utfordrende veiene og mengden som kom over oss, så nyter jeg det så. For jeg ser snøen fra under en lyktestolpe i mørket, når den daler ned på meg. Når dens lunhet skaper et rom av trygghet som holder rundt meg som en klem. Og det er vel kanskje den aller beste måten å se snøen på. Spesielt nå når klemmene gjerne skulle ha vært litt nærmere ♥
