Snølengsel, juleblues og ubalanse

«Januar er ikke vår beste måned» er en setning som har gått igjen i flere blogginnlegg ved begynnelsen av nye år. Ja, jeg har vært veldig ærlig om det, selv om dette egentlig er en hverdagslykkeblogg med hovedfokus på fine ting.

Men det er egentlig helt greit å si det høyt. For vi vet alle at vi må ha noen dårlige perioder for å virkelig vite og kjenne når de gode kommer. Og med januar kommer julebluesen, for det er hardt for en sånn juleelskende person som meg å måtte si hadet til jula. Og spesielt når jeg føler at det gikk for fort, og jeg hadde lyst å gjøre mer. Også er dette alltid den tyngste og mørkeste delen av mørketida for meg. Den delen uten alle lysene, stemninga og ventetida. Joda, vi venter jo selvfølgelig på sola, så det er lys i tunellen. Men jeg og januar har likevel aldri blitt dus.

Men selv om jeg føler det sånn er det noen ting som jeg alltid har satt pris på ved januar. Roen, muligheten til å sove og hvile, solboller og kakao, og ikke minst snøen. For der desember kanskje har skuffet litt på snøfronten, har januar så og si nesten aldri sviktet. Det har kanskje vært perioder med sørpe og lite snø, men mest av alt har det snødd, både jevnt og voldsomt. Både dalende himmelsk korrekturlakk og vannrett snøstorm som alltid har pakket oss lunt inn. I vatt.

Men i år. I 2021. Det som mange betegner som kaos del 2. Har vi bare hatt noen få fnugg i lufta. Ja, selv etter en svart, grå og snøløs jul. Og fortsatt er det det svarte mørket som rår. Bare veier og gråe grøftekanter. Lengselen etter det hvite, det rene, det lune, er så stor nå at jeg nesten ikke klarer å forstå at jeg befinner meg i en vintersesong. Er det virkelig januar? Jeg kjenner meg uvel og alt er så skittent. For jeg bruker alltid å føle at snøen renser opp. Både lufta jeg puster, de skitne grøftekantene, og faktisk tankene også. Aldri har jeg lengtet så mye etter snø som nå. Nå er det rett før jeg kontakter Reodor Felgen for å få lagd en sånn snømaskin. Selv om det selvfølgelig ikke fikser bekymringene mine for klimaet.

Samtidig nekter kroppen min å sove. Godt, nok og på riktig side av døgnet. Jeg ligger i timesvis å vrir meg i senga, og jeg er så sliten hver gang jeg våkner. Det kan selvfølgelig være så mangt. Både julens mange utskeielser på kostholdsfronten, dårlig døgnrytme og mørket. Men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det bunner mest i uro og bekymringer. Og der er dessverre listen lang.

Vi bor på leire, og helt siden jeg fant ut om det for åtte år siden har jeg tidvis slitt med mareritt om nettopp jordras. Flere ganger har jeg våknet opp svett, midt i en drøm hvor bygget vårt ligger langt uti havet, og alt jeg har tenkt på er hvordan jeg skal berge Bianco. Når disse bekymringene har kommet har både venner, kolleger og drosjesjåfører betrygget meg med at byggene her er forankret ned i fast grunn. Men jeg vet ikke dette med sikkerhet. Eller hvor jeg kan finne ut av det. Når jeg ser andre situasjoner hvor kommunen ikke har gjort en grundig nok jobb, kjenner jeg tvil. Og rastragedien på Gjerdrum bidro dessverre til at disse bekymringene kom opp igjen. Jeg prøver selvfølgelig å ikke tenke for mye på det, men jeg merker at de ligger i bakhodet og lurer. Og gjør meg urolig.

Pandemien og alle de siste smitteutbruddene som kommer fra folks egoisme og tankeløshet er en annen ting. Det som utspiller seg i min hjemby Harstad nå. Jeg sier som en god venninne sa – hun kunne ha skjønt at det kunne ha skjedd i starten av alt dette når man ikke visste. Men at folk ikke tenker lenger nå nesten 10 måneder ut i det er nesten ikke til å tro. Mange er forståelig nok sinte. De har vært flinke, avstått fra det sosiale. Men så blir de likevel straffet med enda strengere tiltak og mer begrensninger. Og større fare for å bli syk. Det føles tungt og urettferdig at noen få skal få ødelegge for resten.

Men det voldsomme sinnet mange ytrer bekymrer meg også. Og det tar meg videre til neste punkt. Stormingen av kongressen i USA. En president som oppriktig tror han har blitt frastjelt et valg. Og alle de som følger han, som tror på han. Som er villig til å trampe på demokratiet. Og de er ikke rent få heller. Det gjør meg redd å se at folk kan tro noe som ikke har noen fot i virkeligheten i det hele tatt. Ingen kritiske spørsmål, ingen grundig faktasjekk. Ingen vekt på hva flertallet sier.

Dessverre er det flere av disse på pandemifronten også, til og med i Norge. Og jeg skjønner bare ikke hvor fornuften har tatt veien? Hvordan vi kan ha folk i opplyste Norge som benekter situasjonen vi er i samtidig som noens mamma, bestefar, barn eller ektefelle lider og dør? Hva er vi og hva kommer til å skje med oss uten fornuften?

Dere som har lest bloggen min en stund kjenner meg godt nok til å vite at mangelen av snø er nok til å «vippe meg av pinnen». Jeg trenger snøen til min mindre gode januar mens jeg sover masse, sørger over jula, spiser de siste lussekattene og venter på sola. Hvor ble det enkle vanskelige av? Som om ikke tapet av Bianco skulle gjøre ondt nok. Dette er mye. Jeg har tenkt ofte det siste året at jeg skulle ønske jeg kunne skru tida tilbake for å få enda mer tid med Bianco. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake til dette, dette og dette.

Og selv om jeg er kjempetakknemlig for alt jeg har, at verken jeg eller mine nærmeste har fått korona, og at jeg skal gjøre en ekstra innsats for meg selv framover (innta enorme mengder gurkemeie, trene masse styrketrening, gå tur i dagslys, og slutte å lese nyhetene og kommentarfelt), føles ubalansen total nå. Det eneste jeg vet helt sikkert er at jeg er så takknemlig for kjæresten, Mira, og alle andre som jeg er glad i. Resten virker som det bare gjenstår å se.

Nå tror jeg at jeg skal dykke langt ned i engelsk interiør og inspirasjon. Kanskje jeg føler meg litt bedre da.

PS. Beklager for all eder og galle.

4 Comments

  1. Kaos del 2. Der sa du det. Sånn om ein ser bort frå det med snøen, kjenner eg meg altfor godt igjen. Det er altfor mykje no, berre det å ta ned adventstjerna – som gav så mykje lys og hygge – var noko kjipe greier. Førre veke hadde eg fleire dagar der tårene kom med ein gong eg kjente på litt stress eller bekymring. Eg veit at me på mange måtar er heldige, men som den emosjonelle personen eg er med kjenslene langt utanpå, har det vore ein tøff start på året. Kjenner det har vore noko betre denne veka, og i morgon er det fridag (gjekk av skiftet mitt i dag) med lesing, strikking, fotobok og ein god serie på skjermen. Vil berre få sende mykje omtanke og mange varme klemmar ♥︎

    • Ida

      Gode du ♥︎ Jeg er selvfølgelig ikke glad for at du føler det (nesten) på samme måte, men det hjelper på når man er flere. Det ligger en slags trøst i det, ikke sant? Og det trenger vi nå som det er så mye. Vaner og forutsigbarhet er en stor og viktig del av livet, som jeg føler vi for øyeblikket blir frarøvet på grunn av alt som skjer. Og er man følelsesmennesker sånn som oss blir det ofte noen tårer da 😉 Men pappa bruker å kalle det en slags sikkerhetsventil som slipper ut litt og litt, sånn at man ikke får opphop av følelser og frustrasjon som til slutt bidrar til eksplosjoner. Så kanskje det er greit å gråte litt akkurat nå ♥︎ Dessuten syns jeg du er så flink å gjøre denne vanskelige tida god med å fokusere på de små tingene som strikking, lese en god bok, se en koselig serie ol. Det blir nok bedre snart. Sender masse omtanke og varme klemmer rett i retur 😉

  2. Stine

    Det var overraskande DEILIG å lese innlegget ditt og kommentaren til Silje, fordi dokker setter ord på så mange av dei tinga eg sjølv går og kjenner på (og samtidig gjer det vondt, for eg vil jo berre at dokker fine folk skal ha det bra <3)! Og dokker har rett: akkurat no ER. DET. BERRE. SÅ. MYKJE. Til og med sambuaren min, som er verdas største gladgutt og den mest bekymringsfrie personen eg kjenner til vanleg, har blitt redusert til ein "grå og sliten skygge av seg sjølv" som han seier. Men vi har bestemt oss for å vere snille med oss sjølve framover, og prøve å kose oss så mykje som mogleg i kvardagen. Og eg øver kvar dag på å fokusere på det eg faktisk har, for det er trass alt ganske mykje fint der under alt det grå <3 Fleire og fleire av dei eg snakkar med kjenner òg på mykje av det samme som oss, så eg trur det beste ein kan gjere er å berre akseptere at det er slik vi har det akkurat no, og så får ein gjere det beste utav det! Masse styrkeklemmar til dokker!!

    • Ida

      SÅ bra Stine ♥︎ At det hjalp litt på. For som jeg skrev til Silje, så er det en slags trøst i det at vi er flere som føler det sånn. Også tror jeg at det er viktig at man sier det høyt. At man ikke bare pakker det inn og later som alt er i orden. At vi ser at vi kan være sammen om dette. Selv om vi selvfølgelig må gjøre det beste ut av det som er, og det vi har. Vi er jo egentlig av de heldigste i alt dette, både med mindre sykdom, bedre økonomi og færre inngripende tiltak. Sånn jevnt over i landet i allefall. Og det er egentlig det vi i kattelivet også fokuserer mest på. Men nå ble det bare litt mye, og da var det godt å få det ut 😉 Men snart blir det lysere, og hvis vi holder ut så kommer nok sola, våren, varme, muligheten til å være mer sosial, og forhåpentlig litt mer «normale» tilstander. Tusen takk for klemmene ♥︎ Sender masse av de rett i retur. Både til deg og din ellers så glade samboer 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *