Jul og følelser

«It’s the most wonderful time of the year» synges det både i radioen, på filmer og i alle mulige reklamer for tiden. Og jeg er jo enig i det. For jeg elsker jula. Virkelig elsker den! Og jeg koser meg veldig med mange juleting for tiden, men samtidig har savnet og sorgen etter Bianco på en måte blusset opp igjen. Ikke at den noen gang var borte, men den var blitt litt «roligere».

Men nå minner alt av juletradisjoner meg så mye om han. Alle de fine tingene vi brukte å gjøre sammen. Det er jo tross alt snakk om hele 14 juler. Og hver gang tankene bare streifer innom han så presser tårene seg fram. Både når jeg tenker på de fine tingene, og de såre. Men jeg gråter også av andre ting. Og jeg vet jo hva det bunner i. Så det er i det hele og det store ganske mange tårer for tiden. Jeg føler meg som en tikkende gråtebombe, med klumpen stående klar i halsen på forhånd. Ja, det er nesten som at det føles tyngre denne jula enn i fjor.

En av grunnene er nok at det var mer forventet å føle det sånn i fjor enn i år. Også hadde det vært så intenst og så mye før jula i fjor. Derfor har jeg en teori om at kroppen bare tok seg en slags pause for å overleve. Jeg gråt jo mye da også, men jeg tror jeg var mer nummen. Mens at i år kjenner jeg nok mer på alt. Ser på det fra avstand, og klarere. For mer enn noen gang kjenner jeg på fraværet av min kjære Biancopus ♥

Og det er vel bare sånn det er med jula. Jula som forsterker alt. Alle følelser. Enten det er glede eller sorg.