I fjor på denne tida

I fjor på denne tida var vi akkurat kommet hjem fra en liten juletur til London. Daunt Books, Liberty, mulled wine, Laduree, Borough Market, tuben, Hamleys, Covent Garden Tea House, alle de magiske julelysene, The Mousetrap, mince pie, og alt det andre fine vi elsker ved denne byen hadde gitt oss noe å smile over. Og det trengte vi så sårt etter over et halvt år med sykdom og at vi til slutt mistet Bianco. Jeg husker at vi var så slitne at vi måtte sove lenge selv om vi hadde sovnet tidlig. Og at vi måtte legge inn hvilepauser hver dag. For sorg er virkelig utmattende. Jeg er så glad for at vi bodde på det fine hotellet The Baileys. Da fikk vi på en måte en opplevelse innbakt i overnattingen.

Morgenen etter at vi hadde kommet til London bestilte vi oss frokost på rommet. Også spiste vi den mens vi så på Hjem til jul på Netflix. Det var så koselig og perfekt avslappende. En venninne flirte godt av oss som satt i London på hotellrommet og så på en norsk juleserie. Og de fleste ville nok hastet ut i gatene for å oppleve alt magisk London har å by på, men vi trengte den roen. Og vi var uansett i London, og spiste english breakfast, oppe på et hotellrom i sjette etasje i et gammelt britisk bygg. Jeg minnes til og med at jeg fikk et snev av julestemning når vi så på Hjem til jul. Røros og snø. Og London.

Og vi var så glade for at vi kom oss til London, sorgen tatt i betraktning. Denne turen betydde på en måte derfor ekstra mye for oss.

Lite visste vi da at en pandemi skulle komme å snu ytterligere opp-ned på livet. At en tur sånn som dette skulle bli noe man bare kan drømme om. Det gjør jo nå at denne turen betyr enda mer. Nå kan vi virkelig være takknemlig for den og alle de gode minnene vi sitter igjen med. Når jeg ser disse bildene drømmer jeg meg helt bort. Ja nesten sånn at jeg kan kjenne den kalde Londonlufta, lukte lukta fra mulled wine og høre alle lydene fra folk og biler. Vi skal tilbake én dag. Det er sikkert og visst! I mellomtiden lever jeg SÅ på alle de gode minnene ♥