En liten overraskelse

Oktoberbuketten sto bra lenge denne gangen. Faktisk i nesten to uker. Og selv om det var en del blomster som hadde tørket på slutten, må jeg si at jeg ble overrasket over hvor godt den holdt seg. Spesielt nå når innelufta er så tørr og varm. Jeg tror kanskje den ble laget med ekstra mye kjærlighet og omsorg. Det følte jeg iallefall når jeg demonterte buketten og fant denne lille overraskelsen som var festet under hortensiaen med en ståltråd. Et nydelig fløyelsmykt sukkulentblad.

Buketten hadde bredt seg så mye over kanten på Jasper Conran-mugga at jeg ikke hadde sett det, før nå. Men der var det altså. Som en ekstra liten glede som gjorde at jeg visste at det var Marit som hadde hatt en finger med i spillet. Hun som vet at jeg elsker sånne fløyelsmyke mintgrønne blomster. Det er så mye kjærlighet i å bry seg om andre slik at man vet hva som gleder de. Tusen takk Marit ♥

Nå står dette fine sukkulentbladet i en telysholder på stuebordet som en slags forlengelse av oktoberbuketten. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på det. For at Marit festet det under hortensiaen som en liten overraskelse. Og for at det minner meg om når Bianco luktet på lammeøren. Ofte må jeg ta på det. Nesten som at minnene sitter i fingrene også. Men de gjør vel kanskje det… De sitter nok i hele kroppen.