Da det begynte å snø

Snøen kom tidlig det året. Allerede i september hadde den begynt å krype nedover fjellsidene. Det gjorde høsten mye kaldere enn jeg liker, og lukten av blåbærlyng ble erstattet av lukten av vinter. Det var for tidlig. Jeg hadde jo ikke fått plantet lyng i pottene enda. Men egentlig var det ubetydelig. Vi hadde andre og viktigere bekymringer. Det var den første fredagen i oktober vi fikk vite det. Nå skulle hele livet bli annerledes. Men vi hadde enda tid, vi hadde fortsatt den siste tida. Og jeg håpet den kom til å vare ut året, eller i allefall til jula var over. Jula er liksom et slags kompass, et viktig punkt å rekke.

Men jeg tror jeg visste at vi ikke kom til å komme dit. Om det var intuisjon eller bare at jeg kjente han så godt at jeg så hvor det bar, vet jeg ikke. Men oktober ble i allefall tung. Og kort. Alt for kort. Det skulle nemlig vise seg å være da vi fikk vite det, og da vi sa hadet.

Vi hadde fått litt snø på bakken. nesten som et tynt lag av melisdryss. Men det var den natta, den natta da det begynte å snø for alvor. Store flak i store klynger, som hastet ned mot oss. Som pakket seg rundt oss. Rundt alt. Da visste jeg det. Vi måtte la han gå. Jeg måtte sette fornuften og kjærligheten framfor mine egne følelser. For det var kjærlighet å la han få slippe. Han pustet så tungt nå og var så sliten at det gjorde fysisk vondt for oss også. Jeg våket over han, mens de andre sov. Til slutt var jeg så sliten at jeg også sovnet. Etter nesten en hel måned med dårlig og lite søvn. Jeg sov en og en halv time. Og ute snødde det tungt.

Dagen etterpå, midt i alt det surrealistiske kaoset, ja alt det vonde, så jeg ut av vinduet og sa til storebror: «Hadde dette vært en normal dag ville jeg og Bianco ha sittet i sofaen ved vinduet og sett på all den snøen som daler ned. Og vi ville ha koset oss sånn. Vi som elsker når det begynner å snø ordentlig.»

Nå er det gått et år siden jeg klarte å gi slipp. Og det var den enorme kjærligheten som gjorde at jeg klarte det. Men tomheten, smerten og savnet gjør fortsatt så ondt at jeg tidvis ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og i år må jeg sitte i sofaen å se på snøen uten han. Uten Bianco. Min elskede lille pus ♥

2 Comments

    • Ida

      Godeste Silje, tusen takk ♥♥♥ Det betyr så mye å få omsorg og medfølelse når man sørger og savner. Så det setter jeg stor pris på! Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men at det fortsatt skulle gjøre så vondt hadde jeg ikke forventet. Men samtidig er det kanskje ikke så rart med tanke på hvor mye han betydde for oss ♥ Stor klem tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *