Jeg som hvert eneste år kjøper masse bie- og humlevennlige blomster.
Jeg som hver sommer legger til rette for at de skal ha både mat og trives hos oss.
Jeg som stadig beskytter de mot Mira, og noen få ganger tidligere mot Bianco.
Jeg som alltid gir de arbeidsro, og elsker deres søte summing.
Jeg som anser meg selv som humlenes venn. Ja, som rett og slett er glad i de.
Og jeg som alltid ordner de sukkervann og frukt dersom de er litt slitne. Jeg skulle egentlig tro at jeg var «fredet» blant humlene. Men tro det eller ei, jeg blir stadig utsatt for deres egentlig sjeldne brennhete vrede. Én av disse episodene har jeg allerede skrevet om her. Hvorpå jeg i ettertid ble veldig grepet av frykten «humle i tøffel». Og for ikke så lenge siden skjedde det en brennende episode igjen.
Jeg løftet bare Mira opp sånn som jeg alltid gjør, med den ene hånden under magen hennes. Ikke ante jeg at det satt en humle i pelsen hennes akkurat der. Hva er liksom oddsen for det? Hun sto riktignok i verandadøra, men likevel, en humle i tøffelen, en humle i kattepelsen… Hvordan er det mulig? Også er det alltid jeg som blir rammet, ikke kjæresten, ikke mamma, og ikke andre besøkende. Bare jeg. Jeg som anser meg som humlenes beskytter. Men det ligger kanskje en viss risiko i dette «yrket»?
Ondt var det iallefall! Tårene spratt ut av øynene på meg, og selv om jeg dynget på med Ibuxgel føltes det som at den aldri skulle begynne å virke. Men til tross for smerten gjorde jeg likevel mitt beste for å hjelpe den stakkars klemte humla etterpå. Jeg tror det gikk bra med den, for den fløy videre etter noen timer. Nå får vi bare håpe jeg ikke blir rammet av samme type redsel som etter tøffelepisoden. Jeg kan jo ikke banke og riste på Mira hver gang jeg skal løfte henne 😉
