Høstsol og hagen

Akkurat nå mens jeg sitter å skriver dette uler det i ventiler og rister i vinduene. Det er det tredje uværet på en uke, og jeg er redd for at det betyr at hagesesongen er over for i år. Jeg hadde jo håpet på en lang og fin høst med så mye sol som mulig siden våren og sommeren kom så sent. Men værgudene de hadde andre planer.

Flere av blomstene var så slitne av regn og bladlus at de havnet i søpla. Og natt til bursdagen min klarte vinden å knekke iallefall halvparten av min vakre Dahlia Dreamer. Da var jeg lei meg. For det var ikke så hyggelig å våkne opp til varmelampa som lå på skrå foran verandadøra, blomstepotter som lå veltet utover, og knekte Dahlia Dreamer-greiner fulle av knopper som bare ventet på en litt varmere dag. Jeg plukket de opp og vurderte å ta de inn i en vase. Men når jeg oppdaget grønnlus på de gikk de også rett i søpla.

Men vi fikk iallefall én fantastisk soldag i september. Og da var det faktisk så fint og varmt at jeg og Mira tok lunsjen vår ute i hagen.

Mira sprang ut i forveien mens jeg smurte på knekkebrødet og lagde meg en kopp te. Og når jeg kom etter hadde hun lagt seg godt til rette. Altså se de søte, hvite labbene ♥

En kattepus som koser seg i høstsola i hagen.

Men det var ikke lenge hun lå under bordet. Hun måtte jo inspisere den spennende maten som plutselig luktet så godt.

Og leke litt med «aprikosballen». Det var jo en perfekt katteleke for en svart og hvit liten rampepus. Det kan vel alle se 😉

Etter at jeg var ferdig med lunsjen måtte jeg ta meg en runde i den lille hagen vår for å nyte alle de fine blomstene. Salvien er så fin i år, med sin duse og sølvaktige grønnfarge.

Se for et fantastisk vær! Dette er høstsola på sitt aller beste, når den er både varm og lun.

Blomstene så ut til å nyte både lyset og varmen. Det var jo som en gave etter våte og kalde august.

Og Carillion var fortsatt kjempefin.

Humlene koste seg også denne soldagen. Fløy fra blomst til blomst og summet så beroligende. Og som dere ser er det flere enn meg som er ekstra glad i Dahlia Dreamer.

Blomstene på alunrota har også vært en humlefavoritt i år.

På et punkt var det faktisk så mange humler at jeg følte at jeg måtte flytte meg hele tiden for ikke å stå i veien for de. I tillegg måtte jeg passe på Mira slik at hun ikke forstyrret de midt i måltidet. Alle fortjener matro. Og humlene gjør jo en sånn viktig jobb for oss.

Mira har virkelig kost seg ute i hagen i år. Den fine hagen, som hun har arvet etter storebror Bianco ♥

Jeg har hatt mye fokus på å gjøre den så kattevennlig som mulig, med små stier mellom pottene. Eller kanskje jeg burde kalle det for «Miravennlig» siden hun stikker seg ut som en over gjennomsnittet utforskende blomsterfrøken. Håpet var at hun skulle sitte mindre oppi blomsterpottene, og det har fungert tålig bra. Jordbæra og noen stemor fikk litt hard medfart og var tidvis ganske flat inni mellom. Men ellers har stiene gjort jobben sin.

Her demonstrerer Mira hvordan det fungerer i praksis. Lykkelig og fornøyd etter å ha spist en edderkopp. Min lille søte blomsterpike ♥

Hvis vi snur oss til motsatt side av hagen finnes det en sti der også. Ser dere den? Mellom den store kremfargede potta og den lille beige. Å gå på denne stien er jo nesten som å gå inn i en skog. Og går Mira gjennom skogen leder stien videre bak utesofaen. Med andre ord – dette er en hage verdig et katteliv.

I dette hjørnet av hagen står kjøkkenhagepotta. Med bladsalat, mangold, sitronmellisse og newzealandsk spinat. Og jeg plukker fortsatt av det, selv om været er så vilt, vått og herjende. Så lenge det ikke blir for kaldt holder det seg. En kjøkkenhagepotte blir jeg å ha neste sommer også, for det har virkelig vært koselig å høste litt fra sin egen hage.

Hagen har forøvrig vært gavmild i år. Det ble bra mange flere jordbær enn tidligere år, og det til tross for at noen av jordbærplantene døde i vinter. Rosmarinen, mynten og salvien har jeg også plukket jevnlig fra hele sommeren. Til både tapas, smoothie og kakepynt. Se så fin mynten er med blomster.

Tante Solbærbusk ga ikke så mange solbær i år. Men det ble en munnfull solvarme bær denne dagen. Mmmm det smakte så godt!

Og selv om mange blomster bar litt preg av alt regnet, måtte jeg si høyt til meg selv at hagen fortsatt var veldig fin. Spesielt i den lune og varme høstsola.

Og mens jeg satt der i utesofaen midt blant alle blomstene, og myste mot sola og sippet til tekoppen, kjente jeg veldig på hvor heldig jeg er. På hvor takknemlig jeg er. Og det til tross for en verden som står på hodet. Til tross for at jeg leeeengter etter Bianco. Jeg klarte å ordne hagen i år. Og det ble veldig fint.

Faktisk ordnet jeg mer enn jeg bruker å gjøre. Jeg skiftet jord på både Tante Solbærbusk, gressløken, pelargoniaene, den orange potterosa og den ene spireaen. Og hagen var nok frodigere i år, med flere potter og flere blomster. Det var mye jobb, men jeg tok meg god tid og koste meg underveis. Og resultatet ga også masse kos. Hagen har nemlig fungert som både syden, et fristed, en rekreasjonsplass og en ekstra stue i år. Vi har grillet, sovet, spist frokost, lest bøker og stirret ut i lufta der. Mens Mira har klatret rundt omkring. Sniffet på blomster, og jaktet på fluer. Det er kanskje ikke rart at det er litt hardt for meg å pakke bort hagen i år. Vi er jo så glade i den.