Helt i begynnelsen av september, en lørdags natt, sto jeg atter en gang ute i hagen blant alle blomstene mens jeg pusset tennene. Mira var sammen med meg, og mens jeg gikk rundt og knep visne blomster i halvmørket, jaktet hun på fluer og mygg. Været var grått og nesten tåkeaktig. Og det var varmt. 13,4 grader. Mer enn det hadde vært på dagene den uka.
Jeg hørte det før jeg så det, for jeg sto bøyd ned i en blomsterpotte. Den velkjente trommingen på takplater og verandagelender. Jeg visste umiddelbart hva det var. Rett-ned-regn. Eller sydenregn, eller sommerregn. Dere vet, når alt er helt stille, både flora, fauna og mennesker. Når det føles som at himmelen har skrudd på dusjen, og det plutselig lukter så godt. Så rent. Det var så fredfullt og fint. Jeg måtte bare stoppe opp, lukke øynene, og lytte og lukte.
Og mens jeg sto og kjente på stemninga oppdaget jeg humla som hadde funnet seg en lyserosa blomsterparasoll for natten. Hadde jeg vært så liten ville jeg nok søkt ly inni en Dahlia Dreamer jeg også. Jeg var en stund redd for at Mira skulle forstyrre Herr Humle i sin dype søvn, men Mira var like henført av regnet som meg. Hun satt helt i ro midt oppå bordet og bare stirret og lyttet. Lyden var rett og slett avslappende.
Jeg skal være ærlig å si at det har regnet litt vel mye den siste drøye måneden, men sommerregn i septembernatta er alltid velkomment ♥
