Bilferien vår i Lofoten – del 3 i Ørsvågvær

Her kommer den tredje og siste delen fra den fine bilferien vår i Lofoten. Den dagen vi dro fra Kvalnes og Villa Lofoten kjørte vi først i motsatt retning av vårt nye hjem, mot Leknes. Der skulle vi nemlig treffe flere venner som også var på sommerferie i Lofoten. Ikke så lenge før vi kom til Leknes så jeg et skilt hvor det sto gårdsbutikk på Aalan gård, og helt spontant bestemte vi oss for å kjøre innom der en liten tur. Jeg elsker å kunne feriere på den måten, ha god tid og være spontan.

På grusveien inn til Aalan Gård kjørte vi forbi denne lille halvøya, og da slo det meg for en luksus det måtte være. Å ikke bare ha feriehus, men faktisk en hel øy for seg selv. Mye privatliv, og ekstra kjekt i disse tider.

På veien opp til gården kjørte vi over en liten bro. Og allerede her fikk dette besøket en eventyrlig vri. «Det var en gang tre bukkene bruse…».

Det første som møtte oss var Herr Hane og alle hønene hans som tuppet rundt omkring.

Også hadde de to små geitekillinger som het Knoll og Tott. Seee så søte.

Jeg måtte selvfølgelig kose og klø litt på de, og umiddelbart når jeg kjente geitelukta tok det meg rett tilbake til barndommen.  Når lille Ida var med i geitefjøsen hos bestemor og bestefar i Malangen. Det er en sånn stor og viktig del av barndommen min.

Geiter er så fine gårdsdyr, for de er så sosiale, kosete og nysgjerrige. De skal alltid klatre litt på deg og nappe deg i klærne.

Ute på tunet vandret denne artige kosegrisen. Saaakte, for det tar tid å komme seg frem når man bærer på så mye sideflesk.

Perlehøner hadde de også. De er så små og søte med de lange fjærene på beina.

Så stakk vi hodet innom gårdsbutikken, og der var det mye spennende. For eksempel massevis av økologiske urteteer. Dessverre var det nå begynt å fylles opp med biler på parkeringsplassen som nesten var tom når vi kom, og med ett ble det ikke så enkelt å holde avstand inne i butikken. Derfor ble det ingen urtete denne gangen. Men vi rakk å raske med oss en ost og et par hjemmelagede skoleboller før vi kjørte videre.

Detter hadde vi et flere timer langt verandebesøk hos min gode julevenninne og familien hennes som var på besøk hos faren hennes. Og det var så godt å endelig få se de igjen. Barna hennes kom springende mot oss etter at vi hadde parkert bilen utenfor huset. Og jeg skulle så gjerne ha klemmet og susset på de under hele besøket. Men nå tar man det man får, og «bare» det å være sammen er bedre enn ingenting ♥ Faren og stemoren til min gode julevenninne hadde forresten den søteste lille hunden jeg har møtt. Mio heter han. Han minnet meg om en slags hundeversjon av Bianco. Mild og forsiktig. Litt redd, men også kontaktsøkende. Og bare tvers igjennom skjønn.

Dette ble forøvrig en ordentlig vennedag. For etter dette besøket dro vi for å si hei til en barndomskompis av kjæresten, og familien hans. De hadde vi heller ikke sett på aldri så lenge, så det var også et så hjertegodt møte. Å få se hvor store barna deres er blitt. Klø litt på den fine hunden deres som også hadde begynt å bære preg av tidens tann. Det var med store glis og varme hjerter vi snudde og kjørte østover igjen.

Og vi måtte selvfølgelig kjøre via den vakre Gimsøya. Se så fint at et gammelt og forlatt hus kan bli til kunst. Dette huset står rett nedenfor stupet av Hoven, som vi gikk opp på i fjor.

Hele dagen hadde vært vekslende mellom skyer og sol. Men sola prøvde fortsatt å trenge seg gjennom.

Denne sommeren la jeg forresten merke til at det var ekstra masse tistel i Lofoten. Her er en hel eng av lilla «malekoster».

Vel framme i rorbua på Skårungen på Ørsvågvær, vårt siste bosted på denne turen, kunne vi raskt konstatere at dette var en litt mer «normal» rorbu sammenlignet med Karolinebua og Trandamperiet. Den var oppusset og fin innvendig, men manglet det lille ekstra. Som jeg sa til kjæresten, så føltes det sterilt å komme dit. Og spesielt når vi kom rett fra det vakre Trandamperiet. I denne rorbua fantes det ikke en eneste pute, pledd, lampe (foruten i taket), eller sånne ting som gir en lun stemning. Sant å si så var eneste grunnen til at vi valgte å bo en annen plass enn Trandamperiet de siste nettene, det at vi ønsket å komme litt nærmere Henningsvær. På dette tidspunktet angret vi oss, og innså at vi heller ville ha bodd bedre, men kjørt en halvtime ekstra.

Men jeg gjorde mitt beste for å få det litt mer hjemmekoselig. Med oss i pikkpakket i bilen hadde vi både kammerstake, stearinlys, telysholdere, en liten duk og noen pledd. Også var jeg ute å plukket flere buketter med blomster. Og blomster gjør jo alt bedre!

I denne rorbua var det to soverom. Så jeg hentet en av putene på det andre rommet og la badelakenet som vi aldri hadde fått brukt rundt puta for å få litt farge. Og strandveska mi fikk også være med på å lage stemning. Og som dere ser var det jo fine møbler og fin farge på veggene.

Og utsikta var jo kjempefin selv om været ikke viste seg fra sin beste side.

Strandteppet og den ekstra hodeputa jeg hadde med gjorde det også mer koselig. Det var forresten her jeg begynte å lese i denne boka.

På vår siste hele dag i Lofoten, mens tåka lå langt ned i fjellene, regnet aldri ga seg, og det blåste ganske kraftig, kjørte vi til Henningsvær for å spise kokospai på Lysstøperiet. Ingen Lofotferie uten kokospai! Men inne på Lysstøperiet satt de som sild i tønner, derfor tok vi den heller med oss. Og fordi vi nå var så rutinerte på å være på bilferie hadde vi både te og kaffe i bilen. Så da ble det en kjøretur istedenfor. Med noe varmt å drikke og noe godt å tygge på.

Vi bestemte oss for å kjøre veier vi aldri hadde kjørt før, og satte nesa mot Sydalen. Der hadde de så mange fine gamle hus at jeg ble helt over meg av begeistring. Mintgrønt hus med rødt tak, ja takk, det vil jeg gjerne ha. Ser dere forresten på gresset og buskene foran huset hvor sterk vinden var?

Og sjekk dette vakre huset. Helt perfekt i gammel stil, bortsett fra at det lå litt for nært veien. Men dog i le for den sterke vinden.

Når vi kom hjem fra kjøreturen den kvelden tente vi lys og gjorde det koselig. Ser dere hvor mørkt det var blitt? Til Nord-Norge å være altså.

Så fant jeg fram masse godt, sånn som osten vi kjøpte på Aalan Gård, og lagde tapas.

Og det var nydelig godt! Her er bakt Camembert med hvitløk og rosmarin, Manchego, kjøttboller, scampi, aioli, oliven, artisjokk, spekeskinke, surdeigsrundstykker, chilimarmelade, melon og potetgull med parmesan.

Og Lofastosten fra Aalan var bare helt fantastisk god! Kanskje en av de beste faste ostene jeg har smak. Og den passet ekstra godt til chilimarmelade.

Mens vi nøt denne gode maten så vi videre på Himmelblå. Og selv om ikke denne rorbua traff oss like godt i hjertet, hadde vi en veldig fin siste kveld i Lofoten.

Neste morgen var vi tidlig oppe for å pakke og for å rekke en god frokost før hjemreisen. Men før vi kunne rette nesa hjemover hadde vi noen ærender. Blant annet i Kabelvåg. Vi måtte jo ikke gå glipp av anledningen til å kjøpe med oss noen brød fra Undseld Bakeri. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Kabelvåg annet enn at det er noen fine gamle bygninger der. Men mens vi kjørte rundt for å finne bakeriet, oppdaget vi denne fine parken. Se så koselig da. Både jeg og kjæresten syntes den hadde et litt mer østlandspreg enn parkene vi har her nord. Jeg liker når vi kommer over sånne små perler helt på slump.

Her hang det også et skilt med en veldig bra oppfordring.

Med tre Italienske landbrød i bagasjen kjørte vi så videre til Henningsvær. Vi skulle hente noe hos pappa og den snille stemora, og ettersom dette var den enste dagen uten vannrett regn når vi hadde vært innom Henningsvær, fant vi ut at vi måtte parkere bilen og gå litt gjennom de fine små gatene. På dette tidspunktet hadde det enda ikke begynt å fylles opp av turister sånn som sommeren i Henningsvær har vært. Men det ble en liten anstrengelse for å holde avstand likevel. Det var mange folk, gatene er så smale, og de som besøker Henningsvær for første gang er som regel så opptatt av å se på alt til å tenke på hvor de går. Hehe, jeg skjønner de SÅ godt, alt er jo så fint, men opplevde det likevel som slitsomt. Og dermed ikke like koselig som det normalt bruker å være. Jeg som har et litt problematisk immunforsvar må være ekstra forsiktig.

Kjent Henningsværing som begynner å bli litt eldre ♥ Og som var riktig så flink å holde avstand.

Vi trakk oss litt tilbake fra de mest folksomme gatene og butikkene, og gikk bort til Trevarefabrikken som hadde fått seg et sånt fint nytt skilt. Og et nytt lag med maling. Trevarefabrikken er jo kjærestens favorittplass i Henningsvær.

Selv om den var litt vissen syntes jeg tagetesen de hadde stående i en blomsterpotte var så fin.

Og det var så rart å bare gå forbi, på utsiden. Så rart å være i Henningsvær uten å besøke Trevarefabrikken, Lofotmat, Klatrekaféen, Lysstøperiet, Mors Hus, Drops. Ja, og uten å bo hos pappa og den snille stemora. Klart man overlever det jo, men jeg må si at jeg ønsker koronaen dit peppern gror.

Men som jeg sa tidligere i innlegget, man tar det man får, og bare det å se dette synet er jo ganske så fint. Dessuten fikk vi snakket en times tid med pappa og den snille stemora på trappa. Også hadde den snille stemora strikket lester til oss ♥ Nå er iallefall føttene våre klar for høsten (selv om jeg ikke er det).

Før vi tok helt av fra Lofoten stoppet vi også en liten tur på Lias bruktbutikk i Svolvær. Der fant jeg en hel pose med masse fint. Men det kommer i et eget innlegg senere.

Så var vi på tur hjem igjen. Takk for denne gangen vakre og fantastiske Lofoten! Men som jeg nevnte tidligere på bloggen, så er ikke turen ferdig før man er helt hjemme. Og neste stopp på veien ble en rasteplass midt på Lofast. Der traff vi naboen vår som kom kjørende i motsatt retning på tur til Lofoten. Så da tok vi oss tid til en liten rast med litt kaffe, te og en vaniljebolle fra Lysstøperiet. Og masse skravling og fliring i sola.

Og dette ble en ordentlig gjenforeningstur for oss, for vi endte også med å stoppe ved Tjeldsundbrua hvor vi møtte en god venn fra Harstad. Han ble vi faktisk stående å prate med i over to timer. Hehe, tiden går fort i godt lag. Men det å få se så mange venner igjen etter all denna tida betydde så enormt mye for oss.

Riktig «veimat» hadde vi også med oss. Bilar på biltur er vel en selvfølge, eller hva?

Videre på turen hadde vi vekslende vær. Litt sol, mye skyer, og en del regn.

Men jo lenger mot nord vi kjørte, jo mer magisk ble lyset. Her er vi ikke så langt unna hjemplassen til kjæresten. Der har det vært ordentlig frodig og grønt i år.

Og når vi da til slutt kom hjem møtte Tromsø oss på denne måten. Med en helt magisk himmel på en av de siste dagene før midnattsola forsvant. Det var så fint at selv om vi holdt på å stupe sammen av tretthet måtte vi stoppe for å ta bilder.

Og det var bilferien vår. Året vi ferierte hjemme i Norge. Enkelte dager skal jeg innrømme at jeg savnet varmen og sola. Men tenk å være så heldig som vi nordmenn er! Å ha et så fantastisk land å boltre oss i. Med all den vakre naturen, all den plassen. Uavhengig av hva som blir å skje fremover kommer vi til å fortsette å feriere i Norge. Det vil selvfølgelig bli noen bilturer på den engelske landsbygda, og noen turer til Kroatia for våre frosne kropper. Men vi skal både benytte oss mer av landet vårt, og støtte mer opp om det. Uten tvil!

4 Comments

  1. Stine

    For ein fin og koseleg ferie! Har berre vore så langt nord ein gong i mitt liv (og då var vi HEILT nord!), men eg var berre eitt år og hugsar naturlig nok ikkje noko frå den turen. Drøymer om nordnorsk ferie neste sommar!

    • Ida

      Tusen takk, og så herlig at du blir inspirert til å reise nordover Stine 😉 Hehe, ja det er ikke lett å huske så mye fra man var SÅ liten 😉 Håper du får deg en tur nordover. Selv syns jeg Lofoten er så spektakulær og spesiell med alle de hvite strendene, de bratte fjellene, midnattsola, og den kystkulturen de har. Harstad og Hinnøya (spesielt gjennom Tjeldsundet) er også veldig vakkert. Veldig frodig. Vesterålen er også å anbefale. Og Malangen. Tromsø er helt greit å reise til dersom man ønsker litt mer byfølelse, men jeg skal være ærlig å si at det ikke er en særlig vakker by. Finnmark har også sin sjarm, men der er det på en måte mer øde, mer åpent. Men det er spesielt å oppleve det også. Å midnattsola finner du jo overalt her nord 😉

  2. Har kost meg sånn med desse bilferieinnlegga dine, og eg skjønner at me no må ta oss ein tur lengre nord (men det er jo slik det ofte er: ein prioriterer å besøke slekt og vener når ein har tid, og for vår del er det ikkje så mange av dei nord for Trondheim. Men ein dag, altså…ein dag)! Geitene såg kjempesøte ut, dei er nokre herlege dyr 😀 Viktig å treffe fine folk, både vener og slekt, og som du skriv sjølv så får me ta det me får, eg håper verkeleg som deg at koronaen snart drar dit peparen gror. Må jo vere heilt magisk å komme heim til ein slik solnedgang ♥︎

    • Ida

      Jeg blir så glad og varm i hjertet av at du har kost deg sånn med bilferieinnleggene 😉 Det var det jeg håpet på ♥ Altså at de skulle glede og inspirere. Og jeg skjønner SÅ godt at turene som oftest tar dere til venner og familie. At man legger feriene dit. Det er jo den sjansen man har til å besøke de man er glad i. Veldig ofte er det sånn for oss også. Så på lik linje med at dere ikke kommer dere så ofte nord for Trondheim, kommer ikke vi så ofte sør for Trondheim 😀 Hahaha. Men jeg har et mål om at vi skal på feriere både på Helgelandskysten og på Vestlandet de kommende årene. Jeg drømmer om gamle store herskapshus, koselige små butikker som Fredag, og generelt masse trebebyggelse. Stavanger skal visstnok være helt nydelig 😉 Og jeg ser for meg daler, fjorder og epletrær. Ja, innleggene om ferien deres har vært veldig inspirerende 😉 Takk for det! Og på Helgelandskysten har vi lyst å kjøre Kystriksveien og besøke Ylvingen og Vega.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *