Bilferien vår i Lofoten – del 2 på Kvalnes

Her kommer del 2 av bilferien vår i Lofoten. Litt senere enn planlagt, men pyttsann. Bedre sent enn aldri, eller hva?

På vår tredje dag i Lofoten våknet vi opp til at Nusfjord badet i sol. Det var et herlig syn og hadde nok føltes litt mer sommerlig hadde det ikke vært for den sterke vinden. Bak oss hadde vi to herlige netter i Karolinebua, og selv om vi pakket og gjorde oss klar for turen videre hadde vi ikke helt lyst å reise. Før vi dro vandret vi rundt i alle de små gatene.

Så på alle de fine blomstene, og stakk innom Hansines bakeri for å kjøpe med oss noe godt.

Og sa hadet til alle måsene. Er det lov å tenke at de var så lei seg for at vi skulle dra at de snudde stjerten til? Hahaha.

Så fikk vi endelig kommet oss en tur innom Trandamperiet for litt historie om denne vakre plassen. Der var det både gjenstander, bilder og en liten filmsnutt av en svunnen tid. Jeg elsker å se på sånne her gamle bilder.

Og disse gamle fisketønnene. Jeg skulle gjerne ha hatt et par sånne i hagen min.

Og når vi da endelig kjørte ut av Nusfjord sto (eller rettere sagt lå) disse søte firbeinte og ønsket oss god tur videre på reisen. Åååå, de søte lammene ♥

Vi skulle nå sette nesa mot Kvalnes, men hadde et par stoppesteder på turen dit. Blant annet en liten omvei til Rambergstranda. Her var det også sol og vakkert, men den sure vinden gjorde besøket vårt kort.

Rambergstranda er virkelig en fin sandstrand. Men vanskelig å gå på. Tre steg så var skoene fylt med sand. Hehe, det var mye børsting og banking når vi kom tilbake til bilen.

Turen tok oss så videre til Balstad til Himmel & Havn. Der skulle vi spise lunsj og gledet oss veldig fordi vårt forrige besøk var så bra. Dessverre ble vi veldig skuffet denne gangen. De har endret på både interiøret og måten de drifter på, så det som tidligere var en hjemmekoselig spiseplass med restaurantkvalitet føltes nå mer som en blanding av kafé og kantine med dårlig renhold. Ganske så fort kunne vi konstatere at bordene stod alt for nært hverandre med tanke på coronasituasjonen. Og en liten stund etter vi hadde satt oss fant vi smuler på vårt nydekkede bord. Da ble det iallefall tydelig hvor dårlig renholdet var. Bak oss var det rigget til med langbord i ekte 17. mai stil med massevis av barn som sprang rundt og lekte.

I tillegg oppførte servitøren vår seg som om hun ikke brydde seg. Vi måtte selv spørre om vi kunne få bestille maten. Og når maten vår kom måtte jeg igjen spørre om vi kunne få noe å drikke. Jeg skal innrømme at jeg er litt kresen, både når det kommer til selve kvaliteten på maten og servicen som ytes. Men dette var bare ikke bra. Og det sto definitivt ikke i stil til prisen som var 295 kr per person (uten drikke).

Vi spiste fort, nesten med antibacflaska i hendene. Og det føltes som en lettelse å komme ut i friluft. Det er så viktig at spiseplasser overholder de strenge reglene for avstand og renhold i disse tider. Hvis ikke så føler man seg ikke trygg, og dermed blir det ingen god opplevelse.

Men Ballstad i seg selv var som vanlig fin og sjarmerende. Vi kjørte litt rundt for å se på alle de fine husene, og havnet plutselig ved en liten interiørbutikk som solgte Arktis. Endelig skulle jeg få smake på den etterlengtede gelatoen fra Lofoten. Jeg valgte lakrisrot til meg og fløtekaramell til kjæresten. Åååå som vi nøyt den gode isen. Kremet lakrisis er herved min nye favorittis.

Etter at isen var spist opp satt vi kursen mot Kvalnes og fantastiske Villa Lofoten. Der ble vi møtt av Aaslaug og det vakre Trandamperiet som skulle være hjemmet vårt de tre neste dagene. Dette lille huset var ikke som de fleste andre overnattingstedene i Lofoten. Det var mer som en blanding av et galleri og en bruktbutikk med det fineste av alt gammelt man kan tenke seg. Nyoppusset i gammel stil, full av vakre detaljer, med et hint av noe moderne. Et kunstverk, rett og slett.

Se bare koselig det var der! Kjøkkensenga og gyngestolen ble fast plass for oss. Både i våken og mer slumrende tilstand. Mens vi bodde her tok jeg så mange bilder at jeg syntes Villa Lofoten fortjente sitt eget innlegg. Så for enda flere detaljer kan du lese her.

Etter at vi hadde pakket tingene våre ut av bilen og oooet og aaaet over hvor fint vi skulle bo, satt vi oss ned får å nyte godsakene vi hadde med fra Hansines Bakeri i Nusfjord. Det ble hverdagsbrød og vaniljebolle. Og kanelbolle, men den hadde vi spist på veien.

Det er viktig å ha en kopp te attåt 😉 Og etterpå sovnet vi begge to helt utslått, men i lykkerus, i den lille kjøkkensenga.

Det ble sen middag den dagen (eller kvelden). Jeg lagde pasta al limone som vi spiste mens vi så på midnattsola. Det var ordentlig romantisk.

Selv om det hadde vært en solfylt kveld hadde vi ikke hatt råd til å gå ut. Vi måtte bare nyte det fine Trandamperiet og den magiske roen vi hadde funnet der. Men en stund etter middagen ble midnattsola så vakker at vi tok på oss støvlene og trasket oss en liten tur. Seee så fint. Hundekjeks, høymuggel, brennesle og uendelig med markblomster i det mest magiske lyset. Nesten så vakkert at man blir helt mør i hjertet.

Neste dag våknet vi til regn og gråvær. Men det gjorde ingenting, for vi bodde så fint at vi bare ville være inne. Se den koselige sofaen med alle de vakre putene.

Men utpå kvelden begynte det å klarne, og da fant vi ut at vi skulle dra på båltur.

Vi kjørte mot det vakre lyset, vandret gjennom ekstremt høyt gress, og fant ut at veden vi hadde kjøpt på Shell i Tromsø ikke var så tørr som vi trodde. Vi strevde i to timer for å holde liv i bålet, prøvde å spikke opp vedkubbene for å få bedre fyr. Men likevel endte vi opp med å spise kullsvarte pølser. Men hva gjorde vel det når man hadde en så fin utsikt som dette.

Det var ren og skjær magi å sitte her.

Og det er viktig å dokumentere, og dele på opplevelsen. Man skulle egentlig tro at vi som bor så langt nord ikke lar oss overraske lenger av så vakre syn som dette. Men sånn er det ikke. Det er like magisk hver eneste gang, når hele dette fargespekteret av gult, orange, rødt og lilla treffer oss i ansiktet. Når alt er varmt og lunt. Og ikke bare på himmelen og i havet. Det er en slags stemning som man kjenner på innsiden også.

Og tenk, disse bildene er ikke redigert en gang!

I tillegg til midnattsol og svart pølse nøt jeg også bålstekt brunostsmørbrød. Det er bestemors oppfinnelse. Man smører to skiver med smør og brunost, klapper de sammen, og pakker de inn i aluminiumfolie slik at de er klar for å grilles på bålet. Det er mye bedre enn vanlig ostesmørbrød, Også føles det som jeg alltid har med meg en liten del av bestemor når jeg er på båltur.

Te i den lille trekoppen min er obligatorisk på tur. Tenk, denne koppen har jeg hatt siden jeg var lita. Jeg husker så godt hvor glad jeg var når jeg fikk den. Pappa og storebror hadde hver sine store, som jeg lånte i flere år. Også kjøpte han etter en stund denne søte lille til meg ♥

Når midnattsola var gjemt bak skyene og vi ble lei av å prøve å holde liv i bålet kjørte vi hjem igjen. Men før vi tok kvelden gikk vi oss en tur på moloen som ligger på Kvalnes.

Og vi kom hjem til Trandamperiet akkurat i tide. Når jeg tok dette bildet begynte de første regndråpene å falle.

Det var godt å kunne rømme inn til varmen og koselige stearinlys mens det regnet ute. Vi sov så godt den natta.

Neste dag sov vi lenge. Det var fortsatt grått ute og vi hadde jo tross alt ferie. Og i ferien skal man senke skuldrene, roe ned og slappe av. Men ordentlig feriefrokost ble det selv om den var sen.

Surdeigsrundstykker med gräddost og røde epler er en favoritt.

Og croissant med smør og appelsinmarmelade. Da er det ordentlig ferie!

Denne dagen ble også tilbrakt inne i Trandamperiet. Mens jeg lå i kjøkkensenga og så på Himmelblå, satt kjæresten i gyngestolen og leste bok.

På ettermiddagen lagde jeg fiskesuppe med laks, torsk, reker og pesto. Men vi spiste bare en liten skål hver fordi vi skulle ut på en spennende aktivitet.

Jeg hadde nemlig booket midnattsridetur for oss på Hov Gård i bursdagsgave til kjæresten. Og det var en fantastisk opplevelse. Noe av det fineste og artigste vi har gjort på lenge. Dog hadde vi ikke været helt på vår side. Det var overskyet og grått, og regn i lufta. Og midnattsola kunne vi så vidt skimte i et lite hull over horisonten. Men vi var fornøyd så lenge det ikke høljet ned. Dessuten var vi heldige som havnet i liten gruppe på seks, noe som gjorde det litt mer intimt og koselig. Og lettere å kommunisere med instruktørene.

Hesten min som het Bragi hadde ordentlig personlighet. Han var av den mer bedagelige typen som helst ikke gikk lenger eller fortere enn han absolutt måtte. Det fikk jeg erfare flere ganger, når han kuttet svingene, og gikk på skrå over gresset istedet for å følge veien. Og ikke rent sjelden sakket han godt ned på farten (med unntak av når vi var på tur hjem igjen). En av instruktørene kunne fortelle at ingen brukte han på langtur for hvis han skjønte at det var langtur, så kunne han plutselig finne på å springe hjem til gården igjen. Også var han ekspert på å åpne dører i stallen. En ordentlig smarting med andre ord.

Jeg var så spent på hvordan kjæresten syntes det var å ri, og heldigvis elsket han det så mye at det første han sa når han hoppet ned fra hesteryggen, var at dette skulle vi gjøre igjen ♥

Vakre Bragi. Og med så fint islandsk navn. Dette var forresten første gang jeg red på islandshest. De er virkelig noen flotte hester.

Overlykkelig og litt kald satt vi oss i bilen på tur hjem til Trandamperiet. Og det tok vel ikke mer enn to minutter før himmelen åpnet seg over oss. Det var rene sydenregnet. Tenk for en flaks at det ikke skjedde mens vi enda satt på hesteryggen! Nå var målet den lune kjøkkensenga og resten av den varme fiskesuppa. Og et glass hvitvin eller to.

Neste dag var den egentlige bursdagen til kjæresten. Selv om han hadde fått den viktigste bursdagsgaven kvelden før, hadde jeg ordnet noen pakker til frokosten også. Hehe, dere vet jo hvor glad jeg er i å pakke inn gaver.

Dette var utsjekkingsdagen på Villa Lofoten, men fordi Aaslaug ikke ventet nye gjester i Trandamperiet med det første, fikk vi bruke den tida vi trengte. Vi fikk rett og slett noen ekstra timer der, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Snille Aaslaug. For på samme måte som med Karolinebua i Nusfjord følte vi oss ikke helt klar til å ta farvel med det vakre Trandamperiet. Eller… det føltes kanskje enda litt tyngre nå, for å bo på Trandamperiet var mer som en opplevelse enn noe annet. Idet vi kjørte fra Kvalnes sa kjæresten mens han flirte, at vi aldri vil kunne besøke Lofoten igjen uten å bo i Nusfjord eller i Trandamperiet. Og spesielt ikke Trandamperiet. Jeg måtte si meg enig i det.

Del 3 av bilferien vår kommer snart. Og denne gangen mener jeg det 😉