I dag sendte min kjære venninne Anita meg dette bildet som hadde kommet opp som et minne på Facebooksiden hennes. «Du lagde den til meg når jeg var innlagt på sykehuset» sto det i teksten under. Ååååå, jeg husker den dagen så godt. En fredag i august i 2016. Det var litt sånn indian summer, for det var bra varmt, selv på kvelden. Hagen var så frodig at det var lett å plukke en fin bukett for å ta med meg når jeg skulle besøke Anita, som var innlagt på sykehuset med ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er egentlig ikke så glad i sykehuset, etter alt for mange egne ærender der, men denne gangen føltes det bare fint og koselig. Selv om Anita var dårlig, var hun så glad for å få besøk. Og hun ble enda mer glad når hun fikk denne buketten.
Jeg husker at vi satt å pratet i flere timer. Om fremtiden, den lille i magen, om løst og fast. Ordentlig venninneprat. Og jeg husker så godt den varmen som møtte meg idet jeg gikk ut av hovedinngangen på sykehuset. Uvanlig varmt for en mørk kveld i august. Ja, det var nesten litt som å være sørpå, men med nord-norske omgivelser. Når jeg ruslet bort til busstoppet den kvelden følte jeg meg så glad. Så lykkelig. Jeg var så takknemlig for de timene jeg hadde fått med en kjær venninne som betyr så mye for meg. Og sommervarmen var så magisk herlig.
Mens jeg satt på bussen på tur hjem, med D’Sound i ørene, kom den ene studenten etter den andre på. Med retning mot byen. Det minnet meg på hvordan det selv var å være ung. Ung og bekymringsløs. Og hvordan den tida rundt skolestart føltes. Jeg kjente et lite stikk av savn, av den fredagsstemninga hvor man pynter seg for en kveld sammen med venner. Men så husker jeg at det også dukket opp tanker som «oi det var korte skjørt», «ja, det er en varm dag, men vil de ikke fryse uten jakke utover kvelden» og «det var da voldsomt hvor mye bråk det ble», og at jeg plutselig følte meg litt gammel da.
Når jeg kom hjem var det den fineste lille orange pusen som møtte meg i døra. Med to mørke og uttrykksfulle øyne som så på meg med kjærlighet og glede. Det var bare han og jeg denne helga fordi kjæresten var bortreist. Jeg løftet Bianco opp i armene mine, åpnet verandadøra, og tok han med meg ut i hagen. Så tente jeg alle lysene i lyktene, skrudde på varmelampa, og brygget meg en kopp te. Denne magiske kvelden måte bare nytes.
Og selv om jeg en time tidligere hadde kjent et stikk i magen av en tapt ungdom, så kjente jeg meg bare så takknemlig. Jeg hadde fått tid sammen med en god venninne, som var i en situasjon som var selveste symbolet på fremtiden, med lille Maja i magen. Og nå satt jeg ute i den fine og frodige hagen vår, en sen augustkveld, sammen med den søteste lille pusen i hele verden. Jeg hadde en trygg og god kjærest, en kjempefin leilighet, og denne dagen hadde vært ekstra fin. Varm og lun, og ikke bare temperaturmessig. Livet var godt, og jeg var heldig. Og selv om jeg var blitt eldre var jeg på «rett plass».
I dag sitter minnet om denne dagen for fire år siden som noe varmt og kjært i hjertet. Når jeg tenker på den er det som om jeg kjenner varmen som møtte meg når jeg kom ut av hovedinngangen på sykehuset. Det er som om jeg husker dem gode stemninga når jeg satt i hagen under varmelampa som nesten ble for varm. Når Bianco klatret rundt meg på sofaen, luktet på alle blomstene, og smilte så fint til meg. Og han var helt frisk.
Men samtidig bringer disse minnene frem savn. Savn etter min kjære Bianco. Savn etter tid sammen med Anita. Savn etter mer «normale» tider. Og savn etter noe så enkelt som å ta bussen. For hvem skulle vel ha trodd at det å kunne ta bussen helt bekymringsløs skulle bli et problem i 2020? Hvem skulle ha trodd at et virus skulle holde meg borte fra de jeg er glad i? Ikke for noe i verden kunne jeg ha sett for meg hvordan livet skulle være nå, fire år etterpå.
Men det viser bare hvor viktig det er å leve i nuet. Hvor viktig det er å nyte de gode stundene mens man har de. Så selv om både sorgen og frustrasjonen inntar meg en del nå for tiden, skal jeg nå kose litt ekstra med Mira, finne fram Scrabble, og kysse litt ekstra på kjæresten mens vi spiller og koser oss ♥
Vakker bukett og ein kjempefin tekst ♥ Eit sånt minne som sit djupt, og eg skjønner så godt kva du meine med ein slik trivialitet som det å ta bussen; eg har ikkje reist kollektiv sidan februar-ish. Men nok om det, det viktigaste er å leggje vekt på alt det fine og kjære når ring er litt trått. Vil få ønskje deg og dine ei finfin helg ♥
Gode du ♥ Og det er så viktig å bære med seg gode minner fra livet i hjertet. Ofte tenker man at det er de store og spesielle tingene man gjør som gir de beste minnene, men for meg er det ofte små stunder i hverdagen som har satt seg ekstra hardt fast ♥ Ja, det er så utrolig rart å ikke kunne gjøre en sånn hverdagslig og enkel ting som å ta bussen. Og tenk hvor mye man tidligere har irritert seg over sene busse, fulle busser, at man har vært tvunget gjennom det i all slags vær. Og nå lengter vi bare etter å kunne ta bussen i det hele og det store 😉 Det setter ting i perspektiv. Jeg har faktisk heller ikke benyttet meg av offentlig transport siden februar, og på en måte kan man vel si at jeg både er heldig og uheldig der. For da har jeg iallefall andre muligheter som minsker sjansen for smitte.